Hadde du en god far?

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ingen god far.

Veldig konservativ kristen, og rasistisk. 

Han har vært uinteressert og fraværende hele mitt liv. Null omsorg i oppveksten. Heller slag og klåing. Har null respekt for jenter og kvinner. Bitter fordi han ikke fikk en gutt. Og det fikk vi ofte høre. 

Som voksen venter han at vi skal varte han opp. Orker knapt reise seg opp når maten er servert.

Har giftet meg med det motsatte. En involvert, klok, god mann og pappa. Han er en stor bamse, men vet å sette pappa på plass. 

 

Anonymkode: 36f93...88d

[AnonymBruker]

 

Hadde du en god far? Nei. 

Hvordan føles det? Sårt fordi man hører om andre som har en god far som støtter og er tilstede. 

Hvordan er relasjonen deres i dag? Ikke god. Ikke sett eller snakket med han i år. Og regner nok ikke med å gjøre det heller. 

Hvordan har det påvirket ditt valg av partner? Etter at jeg fikk barn, har jeg vært veldig bevisst på å velge en god partner som også er en god far til ungen. 

Anonymkode: 66900...3fd

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal svare på dette.

Følelsen jeg sitter igjen med som voksen, er at jeg måtte gå på eggeskall rundt min far. Det eneste han roste, var gode resultater på skolen. Så lenge alt var bra, og jeg presterte, var han i godt humør og kunne gi meg ros. 

Han har alltid hatt et voldsomt sinne, og sagt mange sårende ord. Tipper de kom ganske raskt viss jeg var ulydig, eller lignende. 

Dersom han en sjelden gang måtte kjøre meg til bussen som tok meg til håndballtrening, var det et voldsomt ork, og jeg minnes at han sa "jeg gir faen i håndballtrening", mens han gjentok et "dårlig" resultat jeg tidligere hadde fått på for eks. en matteprøve. Jeg var veldig flink på skolen, og gjorde alle lekser selv, men jeg var aldri god i matematikk. Til tross for glimrende resultater i andre fag, var det de dårlige resultatene i matematikk han snakket om. 

Den minste motstand ble nok møtt med sinne. Man ble redd for reaksjonene til sin egen far. 

Veldig god på kritikk av alt og alle andre, men ingen evne til å se innover og reflektere over egen atferd mot egne barn. Min mor var motstykket hans, men samtidig lot hun jo hans humør og meninger dominere. Jeg blir stadig mer sint på henne for dette.

Vi er flere søsken, men vi har aldri snakket noe sammen om oppveksten. Vi har i grunnen ikke særlig tette forhold heller, jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Har trolig noe med oppveksten å gjøre? 

Jeg tenker med gru på hvordan min far hadde håndtert et barn med utfordringer. Ingen av oss søkenene hadde det, men han var aldri fornøyd uansett, ingenting var godt nok. I voksen alder, derimot, tipper det jeg har gitt oss alle negativ bagasje.

Jeg vågde aldri å være meg selv rundt han, og måtte tenke svært nøye gjennom alt det lille jeg vågde å ytre med han i rommet. 

Er dette en god far?

Anonymkode: 1627f...4a9

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig spørsmål å svare på - for hva skal man sammenligne med - man må vel ta fram det som var bra og det som var mindre bra. 

Det vel jeg synes var ganske kjipt i oppveksten var at min far alltid var positiv, hyggelig og sosial overfor folk utenfor kjernefamilien. Er vokst på et ganske lite sted, så alle kjente alle, mer eller mindre. Samtidig stort nok til at det var et bra sosialt liv. Han var aktiv innentfor både politikk, kultur og hadde en lederstiling der han også var kjent for å være munter, hyggelig og imøtekommende. Overfor oss barna var han ikke slik. Han kunne være bøde trøtt, gretten, krass og virket å ha lite overskudd til oss. Vet at det var litt tøffe tider der han jobber når jeg var i tenårene, så det er litt unnskyldt. 

Senere tror jeg han forstod dette - og han beklaget også, etter noen glass vin, etter at jeg kom i 30-årene, at det ikke hadde vært så mye oppfølging fra hans side. Samtidig klarte barna seg bra, på ulike måter, så ble litt mer gjensidig respekt når han ble eldre. 

Men for all del - tror ikke mine jevnaldrendes fredre var noe særlig bedre eller verre. Men akkurat dette med at far var annerledes ute eller hjemme, det har jeg fortalt f.eks. en fetter om senere, og han var ikke overrasket, for slik var hans far også, og i enda større grad. 

Anonymkode: c951f...100

[AnonymBruker]

Nei. 

Han forsvant fra livet mitt da jeg var ca 10, da hadde han ny familie og to tette småbarn. Jeg hørte aldri fra ham igjen, fikk aldri hverken bursdag- eller julepresang, eller noe som helst. Ikke en lyd.
 

Han døde for to år siden og jeg sørget ikke. Han var ikke noen bra far før dette heller, men faktisk bedre enn moren min da jeg var helt liten. Det var han som smurte brødskiver og sto opp med meg. De ble skilt da jeg var 4. Jeg tenker det ble for slitsomt for ham å forholde seg til «det gamle livet», og meg, da han etter hvert fikk to nye barn.

Anonymkode: 1dd0f...e84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.10.2025 den 10.57):

Hadde du en god far?

Hvordan føles det?

Hvordan er relasjonen deres i dag?

Hvordan har det påvirket ditt valg av partner?

Anonymkode: efa3d...142

Nei, jeg hadde ikke en god far.

Kjipt å ikke ha en god far.

Null relasjon i dag.

Nei, ingen påvirkning.

Anonymkode: a7b3b...dfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.10.2025 den 10.57):

Hadde du en god far?

Hvordan føles det?

Hvordan er relasjonen deres i dag?

Hvordan har det påvirket ditt valg av partner?

Anonymkode: efa3d...142

Nei 

Der og da føltes det dritt, i dag tenker jeg mye på hvordan ting kunne vært

Vår relasjon i voksen alder var veldig tett og nær. Vi jobbet hardt for å komme dit. Han døde dessverre for 5 år siden. Og jeg syns det er trist at jeg føler jeg kjenner han bedre nå og forstår mer nå enn mens han levde. Hadde vi vist alt vi vet nå, ville nok ting vært annerledes når vi var yngre. 

Det har ikke påvirket mitt valg av partner.

Anonymkode: 12291...3a2

[AnonymBruker]

Nei, og han er en like stor idiot nå som han alltid har vært. Det har helt garantert gitt meg daddy issues, men jeg kan leve med det. Gikk mange år i terapi pga den dusten, den eneste personen han bryr seg om er seg selv. Nå forstår jeg endelig at det ikke har noe med meg å gjøre.

Anonymkode: 4afe3...373

[AnonymBruker]

Nja. Han var flink med økonomi og å følge opp praktiske ting. Men emosjonelt utilgjengelig, jeg kunne ikke snakke om følelser. Fikk ofte høre "du er sur", men aldri spørsmål "hvordan går det". Han fulgte godt med på små feil jeg gjorde ("du klarer ikke gjøre to ting på en gang ser jeg"). Jeg følte jeg fikk mye kritikk og at han ikke la merke til mine gode egenskaper. Fikk også høre "du er vanskelig", "vrang", "du har for mye av din mor i deg". Så jeg føler at det ikke lønner seg å gjøre gode ting, for det er ingen som legger merke til meg uansett. Denne følelsen følger meg i voksen alder. Jeg mener han var uegnet som far. Men unnskylder det litt fordi han sto alene med alt ansvar (mor døde tidlig).

 

M27

Anonymkode: 84c8e...e3e

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp helt og holdent uten en far, det ble slutt mellom han og moren min da hun gikk gravid.

Jeg har ikke kjent til noe annet, så det er egentlig vanskelig å si om det føles på noen som helst måte? 🤔

Men ja… nå som jeg er voksen kan jeg nok reflektere over at jeg har manglet en farsfigur og et mannlig forbilde i livet. Jeg har gått på noen smeller jeg tenker jeg kanskje kunne styrt utenom om jeg hadde hatt noen andre/bedre referansepunkter?

På den annen side kunne han jo vært fæl. Jeg slipper å forholde meg til et eventuelt dårlig forhold til far osv. (Men skulle gjerne hatt én.)

Anonymkode: b65fa...05d

[AnonymBruker]

Hadde du en god far?

Delvis, han har alltid vært snill, men brøyt mye løfter og drakk mye. 

Hvordan føles det?

Jeg har alltid vært glad i han, og han har alltid visst omsorg for meg selv om han ikke har klart å følge opp. 

Hvordan er relasjonen deres i dag?

Han bor 40 mil unna, vi ringes en gang i ny og ne. 

Hvordan har det påvirket ditt valg av partner?

jeg ville ha en som ikke misbrukte alkohol og det har jeg funnet, så min mann er stikk motsatt av min far på den måten. 

Anonymkode: 7d1fc...34a

[AnonymBruker]

Hadde du en god far? Nei. Jeg mener han er en narsissist. I tillegg er han en konservativ kristen mannsjåvinist som verdsetter menn langt høyere enn kvinner, noe som har gått ut over hvordan både min mor og jeg (og etterhvert min datter) har blitt behandlet. 

Hvordan føles det? Det føltes verre da jeg hadde kontakt med ham. Nå som jeg har kuttet kontakten, føles alt mye bedre. Jeg kan ikke endre ham, men jeg kan endre hvem jeg omgir meg med.

Hvordan er relasjonen deres i dag? Ikke-eksisterende. Kuttet kontakten med ham for to år siden.

Hvordan har det påvirket ditt valg av partner?  Valgte en mann som er kjærlig, omsorgsfull, tilstedeværende og involvert i barnas liv - dvs stikk motsatt av min far.

Anonymkode: db427...fe9

[moho]

Tja. Han var kun helgepappa og han gjorde det hverken bra eller dårlig. Vi gjorde ingenting annet enn å være inne å se på tv, så jeg har veldig få minner om pappa i barndommen.

Han var en bedre forelder da jeg var en ung voksen.

Nå er han en kjempegammel 74 åring som virker bitter og lei. Han ser tjue år eldre et ut enn andre på hans alder. 

[AnonymBruker]

Jeg ble litt nysgjerrig på alle som kun konstaterer "nei" på at det har påvirket valg av partner. For jeg klarer ikke å tro på det å ha hatt et godt eller dårlig forbilde, sterke/svake sider, fra en omsorgsperson ikke kan påvirke dette valget, selv om man ikke ser det selv.

Da jeg datet var det veldig enkelt å dumpe umiddelbart - når jeg har en far som alltid er høflig og omtenksom med alt fra kelnere til vaskepersonell, så var det fullstendig dealbreaker at partneren sa noe nedlatende om noen andre. Når jeg har en far som aldri hever stemmen og er mer opptatt av å forstå og lytte enn å belære og straffe, var det utenkelig å fortsette med en partner som var emosjonell umoden - uansett om det var silent treatment en halvtime, kjeft, eller manglende evne til å sette seg ned å snakke åpent om et problem. 

Og motsatt. Jeg tror samtlige venninner jeg har som har hatt et problematisk forhold til far enten har det vondt i forholdet, eller er skilt - og hater menn generelt - nå når vi er ca 50. De finner nødvendigvis ikke en mann som er lik sin far, for han har jo sider ved seg de hater. Men de er så opptatt av å unngå en egenskap (sinne, fraværenhet, alkohol..), at de får blindsoner for andre, dårlige sider. 

Anonymkode: 9d354...097

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg ble litt nysgjerrig på alle som kun konstaterer "nei" på at det har påvirket valg av partner. For jeg klarer ikke å tro på det å ha hatt et godt eller dårlig forbilde, sterke/svake sider, fra en omsorgsperson ikke kan påvirke dette valget, selv om man ikke ser det selv.

Da jeg datet var det veldig enkelt å dumpe umiddelbart - når jeg har en far som alltid er høflig og omtenksom med alt fra kelnere til vaskepersonell, så var det fullstendig dealbreaker at partneren sa noe nedlatende om noen andre. Når jeg har en far som aldri hever stemmen og er mer opptatt av å forstå og lytte enn å belære og straffe, var det utenkelig å fortsette med en partner som var emosjonell umoden - uansett om det var silent treatment en halvtime, kjeft, eller manglende evne til å sette seg ned å snakke åpent om et problem. 

Og motsatt. Jeg tror samtlige venninner jeg har som har hatt et problematisk forhold til far enten har det vondt i forholdet, eller er skilt - og hater menn generelt - nå når vi er ca 50. De finner nødvendigvis ikke en mann som er lik sin far, for han har jo sider ved seg de hater. Men de er så opptatt av å unngå en egenskap (sinne, fraværenhet, alkohol..), at de får blindsoner for andre, dårlige sider. 

Anonymkode: 9d354...097

For å eksemplifisere det siste avsnittet. Ei venninne hadde en mann som tydelig satt seg selv først. (der hvor min mann og min far aldri setter seg på sofaen om de kan gjøre noe for oss, eller går forbi en ferdig oppvaskmaskin - for det er å dumpe jobben på noen man elsker). Men hun fant seg i å ta mesteparten av husarbeid og det tredje skiftet, da han "tross alt er snill og ikke kjefter og slik". 

Anonymkode: 9d354...097

[AnonymBruker]

Nei han var en dritt. Han døde heldigvis ifjor

Anonymkode: 2b316...161

[AnonymBruker]

Ja og nei. Min pappa var/er ikke emosjonelt  tilgjengelig. Unnvikende trekk. Følelser blir for sterkt for han å takle. 
Kan bruke han til mye nyttig ellers. Juridiske spørsmål og egentlig alt utenom følelser. 
Vi er nære, men likevel distansert på en rar måte. 

Anonymkode: 164b1...e9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.10.2025 den 10.57):

Hadde du en god far?

Nei så absolutt ikke. Kuttet kontakten i tenårene. Ekstremt voldelig mot min mor, og psykisk terror og seksuelle overgrep på meg. 

Hvordan føles det?

Jeg lever helt greit med det i dag. Jeg er heldig og har en flott stefar som kom inn i livet mitt som voksen. Har savnet en farsfigur, og jeg har ikke hadde bestefedre heller siden de døde tidlig. 

Hvordan er relasjonen deres i dag?

Ingen kontakt sånn i utgangspunktet. Uventet så dukket det opp julegave til meg ved forrige jul, men normalt så er jeg ikke et tema når familien møtes med han til stede. Han spør ikke hvordan det går med meg, eller noe annet. Søsken har noe kontakt, og min mor går i samme familieselskap, så jeg vet han aldri spør om meg, eller f.eks kommenterer hva jeg har gitt i gave til de andre i familien. Jeg gir naturlig nok ingen gaver eller annen oppmerksomhet til ham. Jeg kaller han ikke for «pappa», (gjør ikke det med stefar heller), og han er mer noen jeg ignorerer utenom at jeg ser søsken har litt jobb med å følge opp, og jeg føler med dem.

Hvordan har det påvirket ditt valg av partner?

Jeg tenkte ikke så mye over det, men det har nok vært i bakhodet. 

Anonymkode: efa3d...142

 

Anonymkode: b705f...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja og nei. Min pappa var/er ikke emosjonelt  tilgjengelig. Unnvikende trekk. Følelser blir for sterkt for han å takle. 
Kan bruke han til mye nyttig ellers. Juridiske spørsmål og egentlig alt utenom følelser. 
Vi er nære, men likevel distansert på en rar måte. 

Anonymkode: 164b1...e9b

Glemte å skrive konsekvenser.

Indirekte har jeg nok søkt mange gutter/menn for trygghet allerede som liten. Som kjæreste. Dette gjør jeg fremdeles. Jeg vil ha en mann i livet. Punktum. Jeg klarer meg uten også. Ser ikke etter en farsfigur. Bare en trygg og emosjonelt tilstedeværende mann. 

Jeg har hatt 50-50% dårlige/bra forhold. Tror dette er tilfeldig. Jeg har ingen problemer å ha et langvarig forhold. 

Anonymkode: 164b1...e9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.10.2025 den 10.57):

Hadde du en god far?

Hvordan føles det?

Hvordan er relasjonen deres i dag?

Hvordan har det påvirket ditt valg av partner?

Anonymkode: efa3d...142

1. Ja. Pappaen min var helt fantastisk! Han hadde jo sine feil, men mest i forhold til moren min (som ikke er verdens hyggeligste person)… ikke som pappa.

2. Det føltes godt og trygt. At man var elsket og ønsket hele tiden.

3. Han døde dessverre for 21 år siden og det er et sår som ikke gror. Jeg var 24 da han døde og ikke heeeelt voksen. Så jeg tenker meg at vi kunne ha hatt noen fine og dype samtaler hvis han hadde levd litt lenger. Han hadde blitt en fantastisk bestefar også og det er vondt å tenke på at både han og barna mine går glipp av det.

4. Jeg fant heldigvis en som også er god og snill som ham, men ikke med engang. Jeg har en skilsmisse bak meg. Men heldigvis traff jeg mannen i mitt liv og pappa til barna mine ikke så altfor sent i livet. 😊

Anonymkode: d7414...2cc