velge utdanning etter status?

[Gjest Virvel]

Ønsker meg litt støtte i valget mitt. Noen som kunne reagert med et "Vet du hva? Det tror jeg er perfekt for deg. Det hadde du passa til. Så flott!"

Var ikke det nesten ordrett det jeg sa da jeg hørte om dette her, da?

(Bare sånn for å følge opp trådkuppingen...)

[Gjest baby-E]

jeg har valgt etter interesse. Penger og status var ikke i mine tanker da jeg begynte å studere

[Knurr]

Men Virvel, du er jo æres-kusine. Ikke ordentlig. Det teller ikke, for du er fantastisk uansett!

[AnonymBruker]

Åh, vet denne tråden er gammel, men kan vi ikke ta den opp igjen?

Jeg er også i kategoriden "klassens flinkeste", og kommer trolig inn på medisin i Trondheim, om jeg vil. Det var også drømmen da jeg gikk på ungdomskolen, men dette var nok mest pga. av prestisje og status. Jeg er temmelig sikker på at tittelen "lege" i seg selv lokker mange til å velge medisin. Det er stas å kunne si man studerer medisin og/eller at man er lege. Det er stas å kunne gå rundt i hvit frakk med masse viktig kunnskap. Det gir respekt å være lege. Er man lege, sier det jo samtidig noe om hvor gode karakterer man hadde på videregående, noe jeg tror mange dyktige elever legger sin ære og identitet i. Jeg var nok også en av dem. (Selv om det selvsagt også finnes leger som har studert i utlandet eller forbedret karakterer.)

Det er ikke stuerent blant medisinstudenter å snakke om dette, tror jeg. Men jeg er ganske sikker på at dette med anerkjennelse er en viktig del av motivasjonen for en skremmende stor del av dem. Dette til tross for at folk begrunner valget helt annerledes. Jeg har vært der selv, og tror ikke jeg er et særtilfelle, akkurat.

Heldigvis har jeg tenkt veldig mye rundt dette, og spurt meg selv hvorfor jeg vil bli lege. Grunnene jeg nevnte over, nemlig prestisje og status, var de viktigste. Dessverre. Samtidig tror jeg at jeg kunne blitt en god lege - jeg elsker nemlig å jobbe med mennesker. Har imidlertid kommet fram til at jeg ønsker en hverdag som er preget av:

• Sykdom og død
• Stress og mye vaktbelastning
• Relativt dårlig betaling (sett i forhold til vaktbelastning og ansvar.)
• Konurranse og hardt miljø, både blant medisinstudenter og leger. (Noe jeg kan forstå - jeg er (var, i alle fall) selv et konkurransemenneske, og forstår tankegangen deres.

Dessuten vet jeg jo strengt tatt lite om hvordan hverdagen til en lege er, og vet derfor ikke hva jeg går til.

Jeg har egentlig lyst til å jobbe som realfagslærer. Da får jeg bruke mine teoretiske evner samtidig som jeg får jobbe med mennesker. Har bestemt meg for å bli siving. for så å ta et år med PPU. Dette gir meg alle muligheter - skulle jeg gå lei som lærer, får jeg meg lett en annen jobb. Læreryrket er langt mindre prestisjefylt og dårligere lønnet enn legeyrket, men har likevel bestemt meg for å gå for det. Flere som har "sett lyset"? :D

Anonymous poster hash: 61a07...48b

[AnonymBruker]

Jeg som er ferdig utdannet er veldig glad for at jeg nå jobber i et 8-4 yrke istedenfor skiftyrke.

Det er veldig deilig å slippe å jobbe helger, hellidager, nattskift og bytte døgnrytme støtt og stadig.

Som 18 åring tenkte jeg ikke over det med arbeidstidene i yrket i hele tatt, men nå som "voksen" eller 22 år, så er jeg veldig glad for at jeg slipper årevis med ukurante arbeidstider sånn som leger har.

Anonymous poster hash: 50dd9...890

[AnonymBruker]

Er interessert i realfag/teknologi, og valgte deretter. Hadde nok valgt det uansett. Er både penger og status å hente innenfor det feltet. Heldigvis er jeg interessert i noe som gir penger og status:)

Anonymous poster hash: 3baa1...338

[curiousity]

Jeg studerer til å bli lærer. Hadde et snitt på godt over 5 fra vgs, så kunne derfor ha utdannet meg til nesten det jeg ville. Valgte etter interesser.

Angrer litt på valget nå og da. For det første pga stereotypen om at folk velger lærerutdanning når de ikke duger til noe annet, eller ikke har karakterer som er gode nok til å velge en annen utdanning. Noe som selvsagt er feil, ikke bare om meg, men om flesteparten av de jeg har studert sammen med. Fåtallet går lærer fordi de ikke har mulighet til en annen utdanning, og de som gjør det har etter min erfaring droppet ut nokså tidlig i løpet, eller velger å bruke utdanningen til et annet yrke enn læreryrket. Læreryrket er slik jeg har oppfattet det et lavstatusyrket. For det andre pga lønn. Joda, lærerlønnen er god den, men ikke god sammenlignet med andre femårige utdanninger (går master), som jeg hadde en reell mulighet til å velge. Samtidig er ikke dette nok for meg til å velge noe annet. Jeg tror jeg kommer til å storkose meg i læreryrket, føler det er noe jeg mestrer og en veldig givende jobb. Så har jeg også trua på statusen til læreryrket om maaange år vil bli bedre

[Genesis]

Åh, vet denne tråden er gammel, men kan vi ikke ta den opp igjen?

Jeg er også i kategoriden "klassens flinkeste", og kommer trolig inn på medisin i Trondheim, om jeg vil. Det var også drømmen da jeg gikk på ungdomskolen, men dette var nok mest pga. av prestisje og status. Jeg er temmelig sikker på at tittelen "lege" i seg selv lokker mange til å velge medisin. Det er stas å kunne si man studerer medisin og/eller at man er lege. Det er stas å kunne gå rundt i hvit frakk med masse viktig kunnskap. Det gir respekt å være lege. Er man lege, sier det jo samtidig noe om hvor gode karakterer man hadde på videregående, noe jeg tror mange dyktige elever legger sin ære og identitet i. Jeg var nok også en av dem. (Selv om det selvsagt også finnes leger som har studert i utlandet eller forbedret karakterer.)

Det er ikke stuerent blant medisinstudenter å snakke om dette, tror jeg. Men jeg er ganske sikker på at dette med anerkjennelse er en viktig del av motivasjonen for en skremmende stor del av dem. Dette til tross for at folk begrunner valget helt annerledes. Jeg har vært der selv, og tror ikke jeg er et særtilfelle, akkurat.

Heldigvis har jeg tenkt veldig mye rundt dette, og spurt meg selv hvorfor jeg vil bli lege. Grunnene jeg nevnte over, nemlig prestisje og status, var de viktigste. Dessverre. Samtidig tror jeg at jeg kunne blitt en god lege - jeg elsker nemlig å jobbe med mennesker. Har imidlertid kommet fram til at jeg ønsker en hverdag som er preget av:

• Sykdom og død
• Stress og mye vaktbelastning
• Relativt dårlig betaling (sett i forhold til vaktbelastning og ansvar.)
• Konurranse og hardt miljø, både blant medisinstudenter og leger. (Noe jeg kan forstå - jeg er (var, i alle fall) selv et konkurransemenneske, og forstår tankegangen deres.

Dessuten vet jeg jo strengt tatt lite om hvordan hverdagen til en lege er, og vet derfor ikke hva jeg går til.

Jeg har egentlig lyst til å jobbe som realfagslærer. Da får jeg bruke mine teoretiske evner samtidig som jeg får jobbe med mennesker. Har bestemt meg for å bli siving. for så å ta et år med PPU. Dette gir meg alle muligheter - skulle jeg gå lei som lærer, får jeg meg lett en annen jobb. Læreryrket er langt mindre prestisjefylt og dårligere lønnet enn legeyrket, men har likevel bestemt meg for å gå for det. Flere som har "sett lyset"? :D

Anonymous poster hash: 61a07...48b

¨Du kan slappe helt av. Legeyrket nyter ikke den respekten den en gang hadde, og kommer heller aldri til å gjenvinne den. Det er en helt vanlig 6-årig utdanning, og kan sammenlignes med en hvilken som helst mastergradsutanning. Vi lever i et kunnskapssamfunn, og kan lett søke opp egen informasjon om de aller fleste plager og dertil helbredelse. Kirurgene er vel de eneste spesialistene som nyter den type gammeldags respekt du snakker om. Min erfaring er i alle fall at vanlig allmennleger ikke kan all verden, og ved å lese seg opp selv på sitt konkrete problem en times tid, ja så kan man ofte vel så mye som legen, og kan komme med egne forslag til behandling. Dette er selvfølgelig fordi medisin, som alle andre fagfelt, er alt for stort til at et menneske kan alt om alt. Derfor må konklusjonen bli at de som velger legeyrket ut i fra status gjør seg selv en bjørnetjeneste. En lege i dag har ikke høyere status enn jurister, sivilingeniører, og folk med sammenlignbare utdanningsløp. Selvom enkelte synes å tro det.

Endret 16. juni 2014 av Genesis

[Ferdigstudent]

Å si at legeyrket har samme status som en hvilken som helst masterutdanning syntes jeg blir veldig feil å si. Det er vel ikke noen tvil om at legeyrket har høy status i Norge?

Det er en av de tyngste utdannelsene du kan ta. Jeg har enda til gode å møte noen som har hevdet at legeyrket ikke har høy status. Om det har like høy status som en gang i fortiden er en annen diskusjon.

Endret 17. juni 2014 av Ferdigstudent

[Genesis]

Å si at legeyrket har samme status som en hvilken som helst masterutdanning syntes jeg blir veldig feil å si. Det er vel ikke noen tvil om at legeyrket har høy status i Norge?

Det er en av de tyngste utdannelsene du kan ta. Jeg har enda til gode å møte noen som har hevdet at legeyrket ikke har høy status. Om det har like høy status som en gang i fortiden er en annen diskusjon.

Legeyrket har høy status blant de som ikke selv har noe særlig høyere utdanning å vise til, og ikke har noen forutsetning for å skille mellom hva som er vanskelig og overkommelig pensum. For det første kan man i dag med realfag og ganske magre 4 i snitt fra vgs dra til øst-europa å bli lege. Ikke akkurat voldsomme krav. For det andre består medisinstudiet stort sett av pugging, det er ikke vanskelig kvantitativt, men det er stort pensum. Så hvis du i "hardt" legger mye å lese, så kan jeg være enig, men det finner man også på andre studier.