velge utdanning etter status?

[Gjest Gjest]

Det begynner å bli noen år siden jeg gikk ut av videregående, men jeg husker at jeg hadde en annen oppfatning av yrkesliv og karriere da enn jeg har fått underveis. Jeg søkte meg til og kom inn på en utdannelse som krevde gode karakterer - jeg husker jeg tenkte at "alt annet" var mer usikkert og ikke ga meg noen garanti om sikker framtid -, men avbrøt og gikk en annen vei etter en stund. (Et fag som forøvrig også hadde nokså høyt snitt, men innen et smalere felt og med andre jobbmuligheter)

En ting jeg ofte ser (også da jeg studerte) er at mange rett etter videregående kanskje velger utdanning etter hvilke karakterer de har mer enn interesser. For eksempel er det mange som søker jus, journalist og medisin. Dette er tross alt tre veldig ulike utdanninger som gjrne krever helt forskjellige evner av utøveren. Selvsagt kan man egne seg til alle tre felt, men er det virkelig så mange som brenner for alle disse fagene på en gang; for dyptpløyende biokjemi/fysiologi, snirklete tolkninger av lovverk og å løpe rundt med mikrofon?

Er det status og penger så er jo også disse tre utdanningene forskjellige, og innen noen felt er det umulig å få fast jobb blant annet, i andre kreves det at man jobber godt over 100% om man skal hevde seg blant konkurrenter og kolleger..

Jeg har studert sammen med journaliststudenter som kom inn rett etter vgs, som rett ut sa at de ikke ANTE om de ville jobbe som journalister. De fleste av disse har også gjort noe annet i ettertid - men for all del, de kan ha nytte av utdanninga si for det.

Jeg setter nok noen ting litt på spissen nå, men jeg husker så godt at da jeg gikk på vgs var det mange som bare så på karakterene - og på kravene til de ulike studiene, mer enn å vite noe om hva vi egentlig ville.

Jeg er personlig glad jeg hoppet av det ene studiet, tenkte meg om og valgte noe annet. Jeg vet at andre er minst like glad for å ha begynt å studere med en gang, fullført og kommet seg ut i jobb. Og man lærer utrolig mye om faget sitt både under studiene og når man starter karrieren, så selvsagt kan man ikke vite alt på forhånd - man "må" prøve det ut gjennom utdanning og jobb. Men det var jo ikke hovedpoenget her - jeg bare reagerer på tendensen til å søke statusyrker uten å tenke seg om. Dette bidrar jo også til å holde snittene kunstig høyt oppe.

[Gjest Gjest]

Jeg velger kun etter penger og status ikke etter interesser.

[Gjest Gjest]

Jeg gjorde det omvendt; jeg så hvilken utdanning jeg ville ha og tilpasset karakterene deretter.. (ikke alt for høye krav, så jeg kunne slakke litt på gymnaset)

[Gjest Gjest]

Jeg gjorde det omvendt; jeg så hvilken utdanning jeg ville ha og tilpasset karakterene deretter.. (ikke alt for høye krav, så jeg kunne slakke litt på gymnaset)

←

Da ble du lærer da kanskje?

[Karro]

Jeg går på lærer, men jeg har karakterer som gjorde at jeg egentli kunne velge og vrake i studier. Jeg valgte lærer fordi det er et yrke jeg kan godt kan tenke meg å jobbe med og som jeg tror jeg vil trives i.

Jeg får jobbe med barn, jeg slipper å sitte på et kontor hele dagen, og lønna er ikke så dårlig som folk vil ha det til.

Vil heller ha en utdanning jeg trives med, enn et yrke jeg tjener godt i, men mistrives i.

Penger er ikke alt!!!

Og til gjest over: det er faktisk ikke "hvem som helst" som kommer inn på lærer lenger, det stilles krav (selv om de ikke er så veldig høye).

[Gjest Gjest]

Jeg velger kun etter penger og status ikke etter interesser.

←

Men hvor lenge vil du trives med den jobben du ender opp med når du ikke har interesse for det du velger å drive med i det hele tatt? Bare en tanke..

[Gjest Sukkerert]

Nå er ikke snittet for å komme inn på juss så fryktelig høyt da. -I forhold til medisin og journalistikk i alle fall.

[Gjest Gjest]

Jeg var lenge i villrede om hva jeg skulle gjøre etter videregående. Jeg var i sjangeren "best i klassen med vide interesser og talenter" og det at jeg kunne velge akkurat det jeg ville, f.eks. Medisin i Oslo, gjorde bare valget enda vanskeligere....no limits

Jeg ønsket ikke å være en prektig skoleflink jente som fulgte opp andres forventninger, så jeg flyttet til utlandet for flere år, studerte og "fant meg selv" og ble eldre. Så flyttet jeg hjem og begynte på den utdannelsen som var riktig for meg.

Jeg tror det viktigste for å få et godt liv med en jobb man trives i , er å følge sitt eget hjerte - og det kan iblant kreve mye mot - for det er så mange rundt oss som påvirker oss, og det kan bety at man må gi avkall på status eller lønn, evt. hoppe av et studium og begynne på et nytt.

[Gjest Sukkerert]

Jeg ønsket ikke å være en prektig skoleflink jente som fulgte opp andres forventninger, så jeg flyttet til utlandet for flere år, studerte og "fant meg selv" og ble eldre. Så flyttet jeg hjem og begynte på den utdannelsen som var riktig for meg.

←

Blir nysgjerrig. Hva studerte du da?

[Gjest Gjest]

Jeg velger kun ut fra presitsje og lønn

[Cata]

Prestisje og status betydde null da jeg valgte, men jeg tror nok det at jeg hadde ganske bra karakterer bidro til at jeg valgte høyskoleutdannelse. Interessen var det imidlertid dårlig stelt med. Jeg kom inn på det jeg hadde som 3. valg og hadde ingen idé om hva jeg gikk til.

Den dag i dag vet jeg ikke om jeg gjorde "det rette", men jeg valgte å fortsette på det studiet jeg hadde kommet inn på (mye fordi jeg havnet i en koselig klasse ) og kan i dag si at jeg trives godt med yrket jeg uforvarende dumpet inn i. Men jeg kunne sikkert gjort andre ting som jeg også hadde trivdes med.

[nallemaja]

Jeg velger etter interesse og evne. Har alltid hatt lyst å jobbe i skolen, og nå skal jeg utdanne meg til lærer. Men jeg kunne godt trives som assistent i skolen også jeg, og der kommer lønna inn som argumet. Jeg velger lærer fremfor laverestående yrker i skolen pga lønn, men samtidig vet jeg at jeg har egenskapene som trengs for å være lærer.

Karakterer har jeg aldri brydd meg særlig om før det siste halvåret. Har ganske sikkert(etter eksamene mine i mai) høyt nok snitt til å kunne velge blandt mange andre utdannelser, men jeg går etter hjertet der, ikke prestisje

[Knurr]

Status, lønn og prestisje pleide å være veldig viktig for meg. "Hele" familien er høyt utdannede akademikere, og jeg gikk på en såkalt eliteskole på videregående. Fikk også veldig gode karakterer, og begynte på et studie som passet ganske bra i forhold til bakgrunnen og forutsetningene mine. Også slutta jeg etter to måneder, fordi jeg elsket jobben min som pleieassistent på sykehjem. Nå skal jeg bli sykepleier, noe jeg brenner for og virkelig har lyst til!

Det bakvendte er at jeg fra store deler av familien og omgangskretsen har fått kommentarer om at dette var å sikte lavt, at jeg kan bedre enn som så, osv. Til og med fra foreldrene mine, som faktisk er sykepleiere selv. Skal begynne på sykepleien sammen med bestekompisen min, og han har fått utelukkende skryt og oppmuntring fra sin familie, så jeg er litt sjalu. Yrkesstatus er nå den eneste betenkeligheten jeg eventuelt kan grave fram med sykepleien, og det er veldig trist... Ønsker meg litt støtte i valget mitt. Noen som kunne reagert med et "Vet du hva? Det tror jeg er perfekt for deg. Det hadde du passa til. Så flott!"

... og der begynte jeg å bable igjen. Beklager!

[Gjest Sukkerert]

Status, lønn og prestisje pleide å være veldig viktig for meg. "Hele" familien er høyt utdannede akademikere, og jeg gikk på en såkalt eliteskole på videregående. Fikk også veldig gode karakterer, og begynte på et studie som passet ganske bra i forhold til bakgrunnen og forutsetningene mine. Også slutta jeg etter to måneder, fordi jeg elsket jobben min som pleieassistent på sykehjem. Nå skal jeg bli sykepleier, noe jeg brenner for og virkelig har lyst til!

Det bakvendte er at jeg fra store deler av familien og omgangskretsen har fått kommentarer om at dette var å sikte lavt, at jeg kan bedre enn som så, osv. Til og med fra foreldrene mine, som faktisk er sykepleiere selv. Skal begynne på sykepleien sammen med bestekompisen min, og han har fått utelukkende skryt og oppmuntring fra sin familie, så jeg er litt sjalu. Yrkesstatus er nå den eneste betenkeligheten jeg eventuelt kan grave fram med sykepleien, og det er veldig trist... Ønsker meg litt støtte i valget mitt. Noen som kunne reagert med et "Vet du hva? Det tror jeg er perfekt for deg. Det hadde du passa til. Så flott!"

... og der begynte jeg å bable igjen. Beklager!

←

Jeg kjenner deg ikke, så det er vanskelig for meg å si om du passer til å bli det.

Men vi, uansett si at du gjorde det riktige. -Du trosset forventningene og valgte det du ønsket å bli. Det må være det beste grunnlaget for å komme til å trives i jobben.

[lil]

Status, lønn og prestisje pleide å være veldig viktig for meg. "Hele" familien er høyt utdannede akademikere, og jeg gikk på en såkalt eliteskole på videregående. Fikk også veldig gode karakterer, og begynte på et studie som passet ganske bra i forhold til bakgrunnen og forutsetningene mine. Også slutta jeg etter to måneder, fordi jeg elsket jobben min som pleieassistent på sykehjem. Nå skal jeg bli sykepleier, noe jeg brenner for og virkelig har lyst til!

Det bakvendte er at jeg fra store deler av familien og omgangskretsen har fått kommentarer om at dette var å sikte lavt, at jeg kan bedre enn som så, osv. Til og med fra foreldrene mine, som faktisk er sykepleiere selv. Skal begynne på sykepleien sammen med bestekompisen min, og han har fått utelukkende skryt og oppmuntring fra sin familie, så jeg er litt sjalu. Yrkesstatus er nå den eneste betenkeligheten jeg eventuelt kan grave fram med sykepleien, og det er veldig trist... Ønsker meg litt støtte i valget mitt. Noen som kunne reagert med et "Vet du hva? Det tror jeg er perfekt for deg. Det hadde du passa til. Så flott!"

... og der begynte jeg å bable igjen. Beklager!

←

Trist at ikke familien din støtter deg i det valget du har gjort da.

Bra at du støtter deg selv!!

[Saeria]

Kan ikke annet enn å si meg med enig med de siste her, Knurr.

Når hele slekta omtrent har skyhøye forventninger til ditt valg av statusutdannelse, skal det mot til for å velge annerledes. Jeg er ganske så sikker på at du har valgt det rette. Du har funnet et yrke du selv tror du kommer til å stortrives med og det er det viktigste.

Lykke til med studiene!

[Gjest Gjest]

er det så dårlig status å være sykepleier da??

[Gjest Gjest]

Ja, sykepleier er en del av et system med sterk hierarki, og de står ikke på toppen. Mange superflinke sykepleiere, men her snakker vi om samfunnsoppfatninger og ikke facts, eller hva?

Jeg valgte selv kun etter status og penger, og var jævlig deppa og misfornøyd med meg selv i lang tid etterpå, men det jeg egentlig ville studere ville tatt meg til en eller annen administrativ jobb i næringslivet (økonomi er kjedelig) og jeg er ikke genial, så professor i matte eller fysikk var out of the question- da ville jeg blitt lærer. Så da dumpa jeg ned på noe annet, med bra status og $$$. Du kan ikke forandre den du er, men det er mulig å forandre interessene sine. 5 år etterpå er IQen ikke stort forandret, sånn i mensa-bunnslamm-kategorien, men jeg har smått begynt å like hva jeg studerer!! Så moralen må være at en bør drite i interessene sine dersom realismen taler imot.

[Gjest Gjest]

kan jeg spørre hva du dumpa ned på da?

[Knurr]

Dette kvalifiserer vel til trådkupping, men tusen takk for oppmuntring! Det trengs, selv om jeg etter mye om og men (har nesten ombestemt meg mange ganger) har kommet til at jeg er altfor sta til å gi opp!