Skilsmisse-barn og fly.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Det er det å være skilsmissebarn som er noe drit, og ødeleggende for oppveksten. Det å måtte bytte hjem hver uke. 

Men om du blir hentet etter skolen av "ukens forelder" etter skolen hver fredag. Eller må på et fly en halvtimes tid. Har lite å si for hvordan dette preger livet. 

Anonymkode: 2705e...1ce

Det er jo en stor forskjell å måtte fly/reise bort for å treffe pappa enn om han hadde valgt å bo i samme kommune.  

Jeg kunne vært hos pappa og likevel sett vennene mine eller vært med på den håndballkampen. 

Jeg hadde sluppet å ha dårlig samvittighet fordi jeg mye heller ville være på ungdomsklubben enn å reise til pappa. Hadde han valgt å bo i nærheten kunne jeg gjort begge deler, vært hos han og vært med venner. 

Jeg gikk med mye dårlig samvittighet fordi jeg visste at pappa så gjerne ville at jeg skulle komme, men jeg ville så gjerne være i nærheten av venner og alt som skjedde der. 

 

Anonymkode: 54d67...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er jo ikke bare en halvtime. Man må først komme seg til flyplassen, vente der i en liten evighet, så på flyet, og om man må mellomlande så må man vente en evighet, så på flyet, så vente, så reise hjem fra flyplassen. Det tar jo minst 4-5 timer, og sannsynligvis mye mer for de aller fleste. Selv brukte jeg 10,5 time fra jeg gikk ut av skolen til jeg gikk inn av døren hos pappa. Det er så dørgende kjedelig å bruke opp hele fredagsettermiddagen og -kvelden på venting (reising). Unner ingen å sløse bort så mange timer av livet på det. 

Anonymkode: 30fd3...406

Det er nok store variasjoner.

Min sønn brukte i underkant av 2 timer på sin reise. Vi bor omtrent på flyplassen. Møtte om en time før adgang, flyreise på 40 minutter og 20 minutter fra flyplassen igjen. Han reiste kun med håndbagasje. 

Anonymkode: 107c5...f4a

[AnonymBruker]

Det tomme blikket kan jo også bare abstinens etter en skjerm.

Anonymkode: a6596...50f

[AnonymBruker]

Jeg har sent barn fra de var 5 år alene med fly. Her var det ikke faren i den andre enden, men besteforeldre. Det har gått fint alle gangene. Den eldste takler det da det var 5 år. Den yngste hadde ikke taklet det alene, men det gikk helt fint i sammen med eldre søsken. 

Anonymkode: e45a7...c4d

[Al34n0nym1]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg reiste langt til min pappa, og hatet det. Jeg var dritt lei av å reise og bruke alle ferier på å reise til pappa. Har vært mye sint på pappa som valgte å flytte langt bort. 

Anonymkode: 54d67...f07

Enig. Har selv ei mor som flyttet langt vekk fra pappa.. husker jeg ble bare sint vær gang jeg kom tilbake til mamma. Det er grunn til at jeg ikke har noe særlig kontakt med henne den dag i dag

[AnonymBruker]

Mitt barn tok ikke fly. Men noen timer med tog og buss for å besøke sin far . I dag er han voksen. Han ble en veldig reisevant mann. Han reiser så fort han har mulighet i dag også.  Han ble tidlig selvstendig og flyttet for seg selv også. Han har bare gode minner med reiselivet sitt i oppveksten. 

Anonymkode: 3c8b6...4a3

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 14.05):

I jobben min møter jeg ofte barn som reiser alene. De er på vei mellom mamma og pappa. Altfor ofte ser jeg de samme uttrykkene: apati, tristhet og en tung stillhet i øynene.

Anonymkode: fd7f0...66f

Høres ut som noe du antar og tror.

Du ville kanskje ikke oppfattet det på samme måte hvis de hadde samme uttrykk på butikken, i bilen utenfor Tusenfryd, i køen på kino, et cetera. 

Også voksne får en alvorlig mine når de er konsentrerte, eller er «i hvilemodus».

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 14.10):

Ja, nå er det forskjell på barn. De aller fleste jeg møter er bare triste. Ikke så gøy å bruke en hel dag på å reise som en kasteball. Det er så klart barn som synes det er helt greit og gøy også, men det er ikke de jeg snakker om. 

Anonymkode: fd7f0...66f

Det aner du ingenting om. Dette er din tolkning av et øyeblikk. 

Anonymkode: 886d8...136

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 16.11):

Da deler ikke vi den samme oppfatningen, men har nok noen flere timer i fly da jeg jobber som kabinansatt. 

Mange er glade selvsagt, men opplever majoriteten som om at det å være en kasteball på hver sin side av landet ikke er veldig stas...

Anonymkode: fd7f0...66f

Dette aner du jo ingenting om! Spør du barn som reiser alene om dette? I så tilfelle er det rimelig frekt og inngripende. Hvis du ikke har snakket med dem om deres innerste følelser, så vet du faktisk ingenting om dem, men sitter her og dømmer både dem og foreldrene deres. 

Anonymkode: 886d8...136

[AnonymBruker]

Her var det noen som følte seg truffet ja. 

Jeg har ingenting å vinne på å si dette, annet enn at jeg får vondt av dem. Mange av disse barna stubber seg fremover, ser ned, er mutte, smiler ikke når man møter dem med store smil og vennlighet. Prøver jeg å ha en samtale med de så svarer de bare kort og ser oppriktig lei seg ut. Eller svarer kort at de har flydd lenge eller byttet fly flere ganger og er slitne. Ikke at de kjeder seg, og hvertfall ikke at de gleder seg til å komme til neste foreldre flere timer unna eller bruke hele ettermiddagen/kvelden på å reise! Og dersom de synes det er så kjedelig å reise store deler av ferien eller samvær så er det ikke spesielt alright gjort å gjøre dette mot dem heller, eller? 

Anonymkode: fd7f0...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Det er jo ikke bare en halvtime. Man må først komme seg til flyplassen, vente der i en liten evighet, så på flyet, og om man må mellomlande så må man vente en evighet, så på flyet, så vente, så reise hjem fra flyplassen. Det tar jo minst 4-5 timer, og sannsynligvis mye mer for de aller fleste. Selv brukte jeg 10,5 time fra jeg gikk ut av skolen til jeg gikk inn av døren hos pappa. Det er så dørgende kjedelig å bruke opp hele fredagsettermiddagen og -kvelden på venting (reising). Unner ingen å sløse bort så mange timer av livet på det. 

Anonymkode: 30fd3...406

Da er det jo skikkelig svik av foreldre. 

Jeg bruker ikke 10,5 time da jeg flyr til New York eller Bangkok en gang.... 

Anonymkode: 2705e...1ce

[AnonymBruker]

Jeg stiller meg de samme spørsmålene som deg, ts. Jeg er voksen nå, men jeg var et av de barna.

Anonymkode: fb975...1db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Her var det noen som følte seg truffet ja. 

Jeg har ingenting å vinne på å si dette, annet enn at jeg får vondt av dem. Mange av disse barna stubber seg fremover, ser ned, er mutte, smiler ikke når man møter dem med store smil og vennlighet. Prøver jeg å ha en samtale med de så svarer de bare kort og ser oppriktig lei seg ut. Eller svarer kort at de har flydd lenge eller byttet fly flere ganger og er slitne. Ikke at de kjeder seg, og hvertfall ikke at de gleder seg til å komme til neste foreldre flere timer unna eller bruke hele ettermiddagen/kvelden på å reise! Og dersom de synes det er så kjedelig å reise store deler av ferien eller samvær så er det ikke spesielt alright gjort å gjøre dette mot dem heller, eller? 

Anonymkode: fd7f0...66f

Nope. Har ikke barn.

Møter bare mange av disse barna på min vanlige rute fredag ettermiddag. De er lykkelige, og spente, og veldig reisevante. 

Anonymkode: 2705e...1ce

[AnonymBruker]

Da jeg var 12-13 flyttet min mor fra nord-norge til østlandet, og det var ikke et alternativ at jeg fikk fortsette å bo hos far i trygge omgivelser. Da var jeg et av disse barna som fløy annenhver helg. Når jeg fløy oppover var jeg kjempeglad for å komme hjem til vennene mine og pappa som jeg savna så mye at jeg gråt meg i søvn hver kveld. Men søndag hjemreise var helt forjævlig hver gang. Begynte å grue meg lørdag kveld når jeg var hos pappa. På den nye skolen på østlandet ble jeg mobba og hadde ingen venner. Vi bodde med mammas nye kjæreste og barn, og mammaen min var ikke noe grei. Jeg virkelig hata å bo der. Jeg var allerede et rart barn, men hadde mine trygge og gode venner i hjembyen som jeg savna hver dag. Jeg utvikla en spiseforstyrrelse, begynte å selvskade og satt bare alene på rommet mitt. Det var helt forferdelig. 

Men det positive i denne historien er at min moren min tillot meg å flytte hjem igjen etter 1,5 år. Jeg var så utrolig redd for henne, så det å fortelle til henne at jeg ville flytte til pappa var den vanskeligste tingen jeg har sagt. Heldigvis sa hun ja. Og da jeg flytta hjem igjen fikk jeg det utrolig fint, slutta med selvskading og ble normalvektig igjen. Har aldri hatt det så bra som de årene jeg og pappa bodde alene sammen.

For et par år siden snakka jeg med mamma som satt og baksnakka noen hun kjenner som hadde flytta tvers over landet med barnet sitt, hun sa "det burde ikke være lovlig å ta barnet til en ny by fra den andre forelderen". "Helt enig," svarte jeg. (Hun har meget dårlig selvinnsikt😂)

Anonymkode: e5b79...9d6