Folk i dype livskriser

[AnonymBruker]

I dagens samfunn,  hvor langt må det gå før man får hjelp? Jeg kjenner en som gikk så i kjelleren etter å ha fått avslag på hjelp. Ingen nær familie plukket opp at han slet, for han gikk på jobb som vanlig. Dusjet på jobb og tøyet var alltid rent på han fordi han hele tiden kjøpte nytt i stedenfor å vaske det han hadde. 

Tror dere det vil bli mer av sånt nå som helsesektoren lukker seg bare mer og mer? Vil det gå så langt etterhvert at man bare må klare seg selv og redde seg selv så langt det går, for det er lite eller ingen tilbud/hjelp der ?

Anonymkode: fa240...406

[AnonymBruker]

Ganske langt. Jeg havna på legevakta før mine nærmeste tok det alvorlig. De så bare det de ville se, altså lyspunktene, og lukket øyene totalt for alt annet. Fastlegen min har omsider begynt å ta det alvorlig nå, men det tok 10 måneder. Nå har han heldigvis skjønt at det kommer til å ende med en permanent løsning på et midlertidig problem hvis det ikke skjer noe. Men man skal være bra frisk for å overleve som mentalt syk, for man må ha såpass livsvilje igjen at man faktisk har krefter til å kjempe. 

Anonymkode: 7f8b5...175

[AnonymBruker]

Psykiatrien blir jo bare verre og verre dessverre.  Og hvis man klarer å gå på jobb så får man nok ikke hjelp nei.  

Har selv brukt snart ett år (fått avslag hele 3 ganger) på å få til en innleggelse der jeg kan få hjelp med panikklidelsen min og i tillegg bli utredet for kptsd. Og jeg er ikke i jobb og har ganske alvorlig historikk innen psykiatri. Har ett håp om å kunne jobbe litt etterhvert og har derfor fått hjelp med søknaden til dps fra både nav og psykolog. Hadde aldri i verden trodd at det skulle være sååå vanskelig å få hjelp når jeg i tillegg har hatt mye støtte for å få den hjelpen.

Så kan bare forestille meg hvor vanskelig det er for de med lette og moderate psykiske problemer

Tror vi blir å se ganske mange tragedier fremover om ikke psykiatrien får mer midler.

Anonymkode: d14ca...dd1

[AnonymBruker]

Dessverre må man gå langt og ikke lett og få hjelp. Har selv opplevd det selv- Lege prøvde flere ganger og søke meg inn på dps, men fikk bare avslag.

Når jeg fikk plass der fikk jeg gruppeterapi. Og da var jeg plutselig for syk til å få hjelp. Jeg lå da vel egentlig bare i sengen og ønska ikke å leve. Fikk da komme til en psykolog på nav gjennom, rask helsehjelp. Jeg var egetlig for syk for å motta hjelp der, men møtte heldigvis en dame som ville gi meg hjelp allikevel. jeg vil si hun berga livet mitt. 

Norge er ikke noe lett land og få hjelp med psykisk helse dessverre.

Anonymkode: b7dc9...d3f

[AnonymBruker]

Har tenkt mye på dette den siste tiden. Samfunnet har blitt så individualisert og institusjonalisert. Det har sine fordeler og ulemper. Fordelen er jo at man har større frihet som enkelt person til å velge hva man vil med livet sitt. Ulempen er hvis man opplever utfordringer og ikke klarer å håndtere dette på egenhånd. Individualiseringen bidrar til en forventning av at vi skal klare oss selv, samtidig som det bidrar til en større avstand mellom oss mennesker. Ekstra trist er det hvis man ikke har et nettverk rundt seg som plukker det opp og som kan hjelpe/støtte en.. I tillegg til et system som ikke alltid fungerer. Og er man allerede tom for krefter kan det være krevende å rope for å bli hørt. Syns denne utviklingen er trist.. 

Anonymkode: bb9c0...5dc

[AnonymBruker]

Folk må begynne å ts ansvar for seg selv, og slutte å forvente at det offentlige, «samfunnet», «noen andre» eller helsevesenet skal ta ansvar for alle aspekter av livet. Det er den harde sannheten. Den andre er at hvis folk ikke gidder, orker, vil osv så er det ikke noe andre i verden kan gjøre med det, man må ville selv. 

Anonymkode: 4b075...02e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Folk må begynne å ts ansvar for seg selv, og slutte å forvente at det offentlige, «samfunnet», «noen andre» eller helsevesenet skal ta ansvar for alle aspekter av livet. Det er den harde sannheten. Den andre er at hvis folk ikke gidder, orker, vil osv så er det ikke noe andre i verden kan gjøre med det, man må ville selv. 

Anonymkode: 4b075...02e

Har du snakket med noen om disse problemene dine? 

Anonymkode: 138e6...01b

[Virrevirrevapp]

Det er vanskelig med "funksjonell" depresjon, man må følge godt med for å se tegnene. 

[Rødvinsfilosofen]

Det finnes hjelp å få, men man må selv oppsøke hjelpen, man må selv ta imot hjelpen som tilbys, og man må selv møte opp til timene man får.

Det finnes også veldig mange private psykologer, mange som også tilbyr konsulenter over nett, så tilgjengeligheten er ganske god. 

Men betalingsviljen er kanskje ikke så stor? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Folk må begynne å ts ansvar for seg selv, og slutte å forvente at det offentlige, «samfunnet», «noen andre» eller helsevesenet skal ta ansvar for alle aspekter av livet. Det er den harde sannheten. Den andre er at hvis folk ikke gidder, orker, vil osv så er det ikke noe andre i verden kan gjøre med det, man må ville selv. 

Anonymkode: 4b075...02e

Jeg er både enig og uenig med deg.

For min del tok jeg tak i det selv med å gå til fastlege for å få henvisning til terapi. Først og fremst ønsket jeg gruppeterapi hos DPS, men "måtte først utredes hos psykolog". Så da gikk ett år. Så sa fastlegen at jeg måtte få en "second opinion" fra en psykiater før han kunne henvise meg til gruppeterapien - der røyk et halv år til. Så ble jeg endelig henvist og hadde et halvt år med individuelle samtaler med en psykolog hos DPS før jeg endelig kunne begynne i gruppeterapien.

For å oppsummere: to år med utredninger bare for å få lov til å sitte med likesinnede og tenke høyt sammen. Etter to år med utredninger hos tre forskjellige terapeuter er man kokt i hodet - i hvert fall var jeg det. Så kom jeg inn i en gruppe som virket nervøs og frynsete, og jeg forsto etterhvert hvorfor: dårlig lederstil hos psykologene i gruppa, et par gruppemedlemmer som overkjørte alle andre, og resten holdt tyst. Jeg ga det et halvt år før jeg trakk meg fra alt sammen. I løpet av de seks månedene i den gruppa hadde jeg blitt redusert til en spak skygge av meg selv - aldri i livet vil jeg se en så svak versjon av meg selv igjen. Takk til DPS, liksom.

Anonymkode: 34b12...18c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Folk må begynne å ts ansvar for seg selv, og slutte å forvente at det offentlige, «samfunnet», «noen andre» eller helsevesenet skal ta ansvar for alle aspekter av livet. Det er den harde sannheten. Den andre er at hvis folk ikke gidder, orker, vil osv så er det ikke noe andre i verden kan gjøre med det, man må ville selv. 

Anonymkode: 4b075...02e

Har du de samme tankene om fysisk sykdom? jeg skal love deg at når hjernen din prøver å ta livet av deg er ikke det noe lettere å bekjempe på egen hånd enn f.eks. kreft.

Anonymkode: 7f8b5...175

[AnonymBruker]

Rødvinsfilosofen skrev (6 timer siden):

Det finnes hjelp å få, men man må selv oppsøke hjelpen, man må selv ta imot hjelpen som tilbys, og man må selv møte opp til timene man får.

Det finnes også veldig mange private psykologer, mange som også tilbyr konsulenter over nett, så tilgjengeligheten er ganske god. 

Men betalingsviljen er kanskje ikke så stor? 

Det du sier hverken stemmer er eller gjennomtenkt, det er ikke hjelp å få for køene er ofte milelange, man skal helst allerede ha ett eller flere forsøk på selvmord bak seg før den offentlige psykiatrien tar deg inn, ellers er det fort snakk om måneder eller år i kø. Det er langt større behov enn tilbud.

Private psykologer koster gjerne et par tusen hver gang, hvis en virkelig skal til bunns i problemene, se hele bildet og gi noen verktøy til å klare seg selv så snakker vi mange mange tusen kroner her. Betalingsvilje er ikke hovedproblemet her, for å si det sånn.

Å si ting som at det er hjelp, er bare å be om det, er tull og det legger ekstra vekt på den som sliter, det er IKKE så enkelt som det, men det har blitt veldig populært å si det de siste årene. 

Anonymkode: e8ea2...e06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Folk må begynne å ts ansvar for seg selv, og slutte å forvente at det offentlige, «samfunnet», «noen andre» eller helsevesenet skal ta ansvar for alle aspekter av livet. Det er den harde sannheten. Den andre er at hvis folk ikke gidder, orker, vil osv så er det ikke noe andre i verden kan gjøre med det, man må ville selv. 

Anonymkode: 4b075...02e

Ja, dette er riktig. Og hvis noen tror at andre land er bedre stilt enn Norge hva gjelder tilbud og behandling innen psykiatri tar dere helt feil.

Det er ingen vei utenom å selv reise seg, og finne livsviljen og veien fremover. Ved alvorlige psykoser og det som går under øvrig alvorlig psykisk sykdom, er det døgnplasser, men psykiatrien i dag er ellers bygget rundt at man bor hjemme.

Anonymkode: b080b...e11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det du sier hverken stemmer er eller gjennomtenkt, det er ikke hjelp å få for køene er ofte milelange, man skal helst allerede ha ett eller flere forsøk på selvmord bak seg før den offentlige psykiatrien tar deg inn, ellers er det fort snakk om måneder eller år i kø. Det er langt større behov enn tilbud.

Private psykologer koster gjerne et par tusen hver gang, hvis en virkelig skal til bunns i problemene, se hele bildet og gi noen verktøy til å klare seg selv så snakker vi mange mange tusen kroner her. Betalingsvilje er ikke hovedproblemet her, for å si det sånn.

Å si ting som at det er hjelp, er bare å be om det, er tull og det legger ekstra vekt på den som sliter, det er IKKE så enkelt som det, men det har blitt veldig populært å si det de siste årene. 

Anonymkode: e8ea2...e06

Jeg selv har fått rimelig rask psykisk helsehjelp, og mange jeg kjenner, og mange jeg vet om.

Du tjener ingen med dette private korstoget ditt. Din opplevelse er langt fra standard. 

Anonymkode: ea441...2b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg selv har fått rimelig rask psykisk helsehjelp, og mange jeg kjenner, og mange jeg vet om.

Du tjener ingen med dette private korstoget ditt. Din opplevelse er langt fra standard. 

Anonymkode: ea441...2b4

Og det er virkelig ikke din heller. 

Anonymkode: e8ea2...e06

[AnonymBruker]

Det finnes hjelp å få, både hos fastlege, kommunen og lavterskel tilbud. Men spesialisthelsetjenesten følger prioriteringsveilederen med god grunn.

Du går ikke til spesialisthelsetjenesten med en urininfeksjon, men fastlegen. Det blir det samme med psykisk helse. Depresjon og angst kan behandles i primærhelsetjenesten. Er det snakk om psykoser, personlighetsforstyrrelser, traumer er spesialisthelsetjenesten rett.

I dag er folk dårlig til å søke etter informasjon, og finne ut hvilke tilbud som finnes der de bor. Alt dette kan man finne bare ved å gjøre research på internett.

Anonymkode: 5d479...2cc

[Nuttery]

Det går nok ganske langt. Hvis man ikke uttrykker behov for hjelp på en måte som enten A) er synlig for andre eller B) er totalt alarmerende og derfor blir tatt tak i, så skal det nok en del til og få hjelp av noen som helst.

Hvordan skal helsevesenet plukke opp dette, hvis de som er nære personen ikke gjør det?

En annen ting jeg må legge til er at livskriser er helt vanlig, og bør som oftest håndteres utenfor helsetjenesten. En utfordring i dagens samfunn er at vi lever svært separat (antageligvis derfor pårørende ikke fikk noe med seg?), og med en slags fasade som ikke akkurat åpner for innsyn. Da blir det vanskelig uansett.

Nå sier jeg ikke at folk ikke skal få hjelp fra det offentlige ved akutte situasjoner (også psykiske), men vi burde skape en kultur hvor ting i mindre grad går så langt at det er behov for det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg selv har fått rimelig rask psykisk helsehjelp, og mange jeg kjenner, og mange jeg vet om.

Du tjener ingen med dette private korstoget ditt. Din opplevelse er langt fra standard. 

Anonymkode: ea441...2b4

Det er jo kjempe fint, men det er mange som ikke får skikkelig hjelp. Selv ventet jeg i over et år da jeg var ekstremt deprimert, helt isolert og på antidepressiva og med suicidale tanker.

Anonymkode: f4a7e...4b9

[GrønnNellik68]

Rødvinsfilosofen skrev (7 timer siden):

Det finnes hjelp å få, men man må selv oppsøke hjelpen, man må selv ta imot hjelpen som tilbys, og man må selv møte opp til timene man får.

Det finnes også veldig mange private psykologer, mange som også tilbyr konsulenter over nett, så tilgjengeligheten er ganske god. 

Men betalingsviljen er kanskje ikke så stor? 

Er ikke alle som har råd til privat psykolog heller. 

[AnonymBruker]

GrønnNellik68 skrev (6 minutter siden):

Er ikke alle som har råd til privat psykolog heller. 

Nei, men da er jo ikke problematikken alvorlig nok til at samfunnet betaler for deg. Vi kommer aldri til å ha råd til, selv i Norge, til å ha et offentlig tilbud av psykologer for alle livskriser og milde til moderate psykiske utfordringer. Fordi alle opplever dette i livene sine. Man må tenke helse i et videre perspektiv enn at man skal ha behandling for alt. 
 

Tannlege er for øvrig en helsetjeneste som bør dekkes mer av det offentlige. Beklager sidespor, men det er jo veldig rart å få dekket psykolog til en livskrise, men ikke tannlegetjenester man er nødt til å ha.

Anonymkode: b080b...e11