Sorg over autisme voksne barn

[AnonymBruker]

Jeg har et voksent barn på 30 år med autisme. Føler sorg fordi barnet aldri vil forstå meg og aldri kan se ting fra mitt perspektiv. Barnet forventer at mødre er slik de beskrives i eventyr og litteratur: lysfontene av altruistisk omsorg og oppofrelse. Dermed blir jeg ond og feil fordi jeg er menneskelig. Jeg får skylden for alt som har gått galt i barnets liv. Barnet har følgetilstander som angst og depresjon, som har fulgt det gjennom livet. Jeg får imidlertid skylden for at barnet er og alltid har vært særlig sårbar fordi jeg tidvis var sliten eller sinna for noe barnet gjorde. Hvordan takler dere andre barn med autisme og deres (mis) tolkninger av deres intensjoner 

Anonymkode: aea56...31d

[AnonymBruker]

Nå kjenner jeg jo ikke barnet ditt, men jeg tenker det fremdeles er potensiale for modning og endring her.

Jeg er selv autist, selv om jeg ikke visste det på den alderen. Min mor er antagelig også på spekteret. Vi har hatt et veldig vanskelig forhold alltid, men det har gradvis blitt mye bedre etter at jeg ble voksen og fikk egen familie. Jeg tror jeg hadde en veldig sen modning når det kom til å forstå at hun nok gjorde så godt hun kunne, og at jeg var et helt ekstremt krevende barn å oppdra. Litt usikker på hvor mye av den utviklingen som er alder og generell modning og hvor mye som handler om mine egne erfaringer som forelder. Jeg har inntrykk av at det ikke er helt uvanlig at vi på spekteret har en relativt sen utvikling når det kommer til emosjonell modenhet.

Anonymkode: cea54...afb

[AnonymBruker]

Min er ennå bare 15, og jeg opplever det du snakker om må, mens vi bor sammen og hun ennå ikke er myndig. Jeg har sett fram til  at hun får egen bolig en gang, og vi slipper å gå oppi hverandre, og hun får tatt den avstanden hun trenger til oss foreldre. 

Da kommer jeg virkelig til å gi henne rom til å prøve å leve selvstendig... Men jeg skjønner jo også at det kan bli som nå, at hun rett og slett er avhengig av min hjelp til alt fra å betale regninger til å få spist/holde rent.

Det virker som mitt autistiske barn vrir og vender på egen historie slik at det blir tilpasset "behovet" hun har. Ofte er hun sint fordi vi "ventet så lenge" før hun fikk en diagnose (vi ventet ikke lenge, vi jobbet hardt for å få henvisning til BUP og vurdert om en diagnose skulle settes før skolen da vi så hvilken vei det bar, mtp tilrettelegginger osv). Hun er sint fordi hun ikke har "fått være med" på alle reisene vi i familien har tatt (men da er det HUN som har sagt at hun ikke vil dra, klart og tydelig). Så kan hun være sint og si at det er VÅR feil at hun har fått en utredning og diagnose, fordi en autismediagnose kan begrense mulighetene hennes i framtida... Ting hun har sagt om oss har resultert i bekymringsmeldinger til BV, men heldigvis har vi hatt så mange instanser involvert som KJENNER oss og barnet, som kan gå god for oss foreldre. Hun kan finne på å si at vi er voldelige - fordi vi har løftet en hånd mot henne. Hun nevner da ikke at det er for å skjerme oss, i selvforsvar, når hun angriper fysisk. 

Jeg kjenner at jeg gleder meg til å få litt mer avstand - på grunn av at jeg tror det vil være godt for henne å få mer frihet i livet sitt - og jeg selv er utslitt av mange år i en vanskelig hjemmesituasjon. Men depresjonen er skummel, mitt barn sliter også med det, som ditt, TS, og det gjør at jeg ikke vil slippe henne for langt ut av syne. 

 

Anonymkode: 5474b...17a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har et voksent barn på 30 år med autisme. Føler sorg fordi barnet aldri vil forstå meg og aldri kan se ting fra mitt perspektiv. Barnet forventer at mødre er slik de beskrives i eventyr og litteratur: lysfontene av altruistisk omsorg og oppofrelse. Dermed blir jeg ond og feil fordi jeg er menneskelig. Jeg får skylden for alt som har gått galt i barnets liv. Barnet har følgetilstander som angst og depresjon, som har fulgt det gjennom livet. Jeg får imidlertid skylden for at barnet er og alltid har vært særlig sårbar fordi jeg tidvis var sliten eller sinna for noe barnet gjorde. Hvordan takler dere andre barn med autisme og deres (mis) tolkninger av deres intensjoner 

Anonymkode: aea56...31d

Meg.. meg.. meg…

 

 

Anonymkode: d8bd4...bf9

[AnonymBruker]

Velkommen til virkeligheten. Autisme, uansett grad, er en alvorlig tilstand med tildels ødeleggende konsekvenser for livsførselen. Selv om det går bra for noen, er de aller fleste utenfor både det sosiale livet og arbeidslivet og har store psykiske følge-problemer. Er utrolig mange autisme-tråder på KG og jeg tror ikke deltagerne helt forstår hvor alvorlig det er for livsløpet til den det gjelder. 

Det er snakk om 60-70 år med bedriten livskvalitet. Hadde sørga litt jeg også. 

Anonymkode: c73ef...158

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvordan takler dere andre barn med autisme og deres (mis) tolkninger av deres intensjoner 

Anonymkode: aea56...31d

Jeg har rett og slett blitt nødt til å innse at barnet kanskje ikke vil ha kontakt med meg når det blir voksent. Jeg har overhodet ikke klart å være en perfekt forelder. Jeg er bare et menneske, som fikk utdelt altfor store byrder. Jeg tenker at jeg må gi barnet all den tid og rom som vedkommende trenger. Og bare innse at livet ikke ble slik som jeg hadde ønsket og håpet. 

Anonymkode: dca4e...9a1

[AnonymBruker]

Som autistisk mor med en autistisk datter er denne åpningen en vekker for meg. Jeg har aldri blitt anklaget for noe som helst av min datter, men vi har snakket sammen om at jeg har noen områder hvor jeg fungerer bra, og noen hvor jeg rett og slett er ujevn. Tidlig i tenårene ble det noen runder med å adressere smertefulle ting hun sa til meg, der hun fikk klar tilbakemelding på både faktainnhold og hvorfor det gjorde vondt for meg.

 Jeg gir henne støtte på at hun trenger de egenskapene, de er nyttige og potensielt destruktive, og det er hennes ansvar å finne ut hvordan hun skal gi de retning i livet hennes. Etter hvert blir hun voksen, og jeg ser fram til den dagen hun er klar til å prate om barndommen med meg. Jeg føler hun evner å romme flere perspektiver og jeg vil anse det som en sunnhet hos henne at hun retter sinnet over et vanskelig liv, utover.

Jeg hadde vært skuffet over meg selv om jeg hadde møtt henne med at jeg var blitt mistolket i mine intensjoner. Det er helt kurant å prate seg gjennom helt konkrete handlinger uten å falle inn i «men jeg må forstås kun ut ifra mine intensjoner»… altfor mye ondskap i verden er blitt begått ut ifra gode intensjoner slik jeg ser det. Jeg ville rett og slett ikke godta noen form for diskusjon som skal forholde seg til først og fremst intensjoner.

Til min egen mor, måtte jeg i sin tid si ifra at jeg så at hun sørget over livet mitt, men at denne sorgen var hennes og ikke noe jeg kunne gjøre noe med. Livet mitt er og var som det var.

Jeg lurer og på at de jeg møter som og er autister har en viss rikhet i livene deres, de er helt rene, beint fram - mennesker, det du ser er det du får, aldri noen underliggende intensjoner, aldri bevist uvilje, de setter pris på å bli behandlet bra, og kan trenge varm, direkte og utilslørt kommunikasjon. Noen av disse har brutt med foreldre, det er alltid gjentagende overtramp og vold som er bakteppet der.

Ingen av de er uvillige til å forholde seg til mine grenser, hva jeg trenger eller hva som er vanskelig for meg, men det er ikke alle av de jeg ønsker å snakke med eller relatere til. Jeg kjenner det rett og slett ikke igjen det at det er sannsynlig at denne datteren ikke kan skjønne sin mor, jeg tror heller at det er mor som ikke har tatt jobben med å sette seg inn i sin datters handicap i forhold til hvordan  kommunikasjonen kan bedres.

Og nok en gang, jeg vil heller ha et barn som er sint utover, enn sint innover. Jeg var mye den siste typen, og det er jeg redd for har vært med på å svekke helsa mi.

Anonymkode: 2924f...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Meg.. meg.. meg…

 

 

Anonymkode: d8bd4...bf9

Du har overhodet ingen forståelse for at ts er i en krevende situasjon og ber om hjelp fra andre i lignende erfaring?

Anonymkode: dc2f5...b46

[AnonymBruker]

Min datter er 19 år, lett psykisk utviklingshemming og epilepsi. Jeg kjenner meg veldig igjen i det dere beskriver….😵‍💫 

Hun er veldig selvsentrert og ser situasjonen kun ut fra henne selv, selvom jeg i årrekke har fortalt henne at det alltid er flere sider av situasjonen. 
Det er ganske så slitsomt til tider! 
 

Jeg blir så lei meg og hun kan gi meg dårlig samvittighet, selvom jeg gjør hva jeg kan for hennes beste. 

Anonymkode: 3ff9b...ae2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.9.2025 den 7.52):

Nå kjenner jeg jo ikke barnet ditt, men jeg tenker det fremdeles er potensiale for modning og endring her.

Jeg er selv autist, selv om jeg ikke visste det på den alderen. Min mor er antagelig også på spekteret. Vi har hatt et veldig vanskelig forhold alltid, men det har gradvis blitt mye bedre etter at jeg ble voksen og fikk egen familie. Jeg tror jeg hadde en veldig sen modning når det kom til å forstå at hun nok gjorde så godt hun kunne, og at jeg var et helt ekstremt krevende barn å oppdra. Litt usikker på hvor mye av den utviklingen som er alder og generell modning og hvor mye som handler om mine egne erfaringer som forelder. Jeg har inntrykk av at det ikke er helt uvanlig at vi på spekteret har en relativt sen utvikling når det kommer til emosjonell modenhet.

Anonymkode: cea54...afb

Enig i denne, jeg var selv ganske sen med dette konseptet "se det fra  andre sin vinkel" og "hvordan føler de andre det, om jeg sier slik?" 

Jeg evnet faktisk ikke å se ting fra andre sitt perspektiv før jeg var langt oppi 30 åra, og det var en aha-opplevelse. 

Må nevnes att først da fikk jeg også ett snev av selvironi, og begynte å forstå sarkasme og slapp å bli rasende hver gang noe tøyset litt på egen bekostning og kunne le av egen idioti. 

Nå har jeg derimot gått fra å ha en ganske skarp tunge og si alt som dukket opp i hjernen min, til å bli livredd for å si noe feil og sårende, så det ble enten eller. 

Ellers, fikk et barn med autisme , og opplever att han har mye bedre forståelse enn hva jeg hadde, han er tenåring og tenker mye mer på hvordan hans handlinger påvirker andre, og har mye mer empati, men han sliter litt med å vise den. Så kan skje mye innvendig som ikke kommer ut, eller det kommer litt feil ut 

Anonymkode: d3fbf...d9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.9.2025 den 12.52):

Velkommen til virkeligheten. Autisme, uansett grad, er en alvorlig tilstand med tildels ødeleggende konsekvenser for livsførselen. Selv om det går bra for noen, er de aller fleste utenfor både det sosiale livet og arbeidslivet og har store psykiske følge-problemer. Er utrolig mange autisme-tråder på KG og jeg tror ikke deltagerne helt forstår hvor alvorlig det er for livsløpet til den det gjelder. 

Det er snakk om 60-70 år med bedriten livskvalitet. Hadde sørga litt jeg også. 

Anonymkode: c73ef...158

Og de mange vaksinene vi får har skylden !

Anonymkode: 9f9bc...601