Barnet godtar ikke farmor

[AnonymBruker]

Jeg skriver denne tråden i håp om få.noen gode tips på hvordan vi kan bedre forholdet mellom 2 åringen og farmor?

Bakgrunn; min mann og hans mor har ikke hatt det beste forholdet, og vi møte henne bare noen få ganger i året (som oftest hvis vi alle var invitert til andre i familien) den første tiden vi var sammen. Da vi ventet vårt første barn så tok mannen min en seriøs samtale med moren sin om hvordan han ville ha henne i livet til barnet, og se henne oftere. Hun kom med mange unnskyldninger på hvorfor det ikke var så lett (hun var ikke helt frisk, hun jobbet mye, hadde ikke mye tid til overs etter jobb etc.) Så vi spurte ikke mer, og lot henne velge selv. Vi så henne noen få ganger etter barnet ble født, type bursdag og jul. Så kom sommeren i år, og barnet fyllte 2 år, da hadde svigermor ombestemmt seg, og tatt et valg med at hun ville være i livet vårt og få et forhold til barnebarnet.

Etter det har hun kommet på besøk nesten 1 gang i uken og det har vært veldig fint. Problemet er at barnet godtar henne ikke. Han er veldig avisende, ignorer henne, og nekter å være med henne på noe som helst. Noe som er veldig uvanlig for han. Vanligvis er han veldig imøtekommende til både fremmede og kjente. Mine foreldre og søsken foreksempel kan ta han med på.hva som helst. Selv svoger som bor i utlandet og som han har møtt bare et få ganger i livet tar det bare 10 minutter før de er bestevenner. Vi har akurrat fått et barn til, og svigermor vil hjelpe til med å være litt barnevakt for store bror, men det funker ikke i det hele tatt. Vi føler vi har prøvd det meste... har dere noen tips? Er det en dømt sak?

Anonymkode: f0c94...86d

[Gummiand]

Det er viktig å ikke presse barnet.

Heller passe på at farmor en nede på gulvet og leker. Evt. har noe kos i veska, som en lefse eller yoghurt el.l. Dere kan også ta med farmor ut og leke, eller på opdagelsesferd og gjøre henne til en del av hverdagen. 

Noen barn er litt skeptiske og trenger litt tid for å bli vant til nye folk. Kan ta noen uker, mnd. 

[AnonymBruker]

Har de rett og slett en dårlig kjemi? Siden barnet ikke er slik mot andre han kjenner..

Om dere stoler på henne så la hanne passe et par timer om gangen, at de to gjør noe barnet liker ekstra godt, lekeplass,sv.hall feks, så kanskje de glir bedre sammen..? 

Anonymkode: 3c68b...7ee

[AnonymBruker]

Det er ikke lenge siden sommeren. Gi det tid. 

Anonymkode: 44383...f76

[AnonymBruker]

Snu tilnærmingen. La henne komme på besøk, fokusere på å snakke med dere, være med baby. På en måte "ignorere" toåringen litt. La henne bli en naturlig del av hverdagen. La henne trille og holde baby - så blir han også raskt nysgjerrig, og "vil ha" oppmerksomhet. 

Anonymkode: 814de...ec4

[AnonymBruker]

Barn ser ofte på foreldrene sine når det kommer andre voksenpersoner. De ser din og fars reaksjon på henne. Så en periode kan det være greit at hun er mer dere og dere ler og prater, uten at hun presser seg på barnet.

Anonymkode: bac34...2c3

[AnonymBruker]

Dette er konsekvensen for at hun ikke har investert tid med han før nå da. Synd for henne.

Anonymkode: e14fd...7a9

[AnonymBruker]

Noen voksne har ekstremt barnetekke og trekker til seg unger som fluer til sirup, mens andre er stikk motsatt. 

Mine foreldre er motpoler der - jeg har enda ikke møtt en 1-3-åring som ikke elsker min far ved første øyekast, og heller ikke en 0.5-2-åring som ikke blankt avviser min mor. Det spiller liten rolle hvor ofte/lenge de møtes, mønsteret er der hos både min, min brors og øvrig slekts barn. I 100% av tilfellene har det gått seg til med tid og tålmodighet. 

Hvordan er andre barn rundt svigermor? Har hun kanskje rett og slett ikke denne diffuse evnen til å sjarmere småbarn? 

Anonymkode: 65b55...5a7

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar dere. Vi har prøvd å ta de med på gøye ting, men han bare ignorerer henne. Når hun har var barnevakt i noen timer så bare ignorerte han henne eller sa nei til alt, og tilslutt bare la han seg på sofaen og sovnet. Hun har kjøpt med leker og snacks til han, og han nekter å ta i mot. Det må gå igjennom oss.  Eneste gangene han "ser" henne er når jeg er opptatt og ikke kan hjelpe han med foreksempel hente drikke, da spør han henne. Eller når hun sier hun skal gå, da spretter han opp og vinker hade, samme når han skal legge seg, da er det rett bort og sier natta, så løper han til soveromet.. det virker som de har veldig dårlig kjemi ja.. jeg har aldri sett henne med noen andre barn, så kan være hun er av de som virkelig ikke har barnetekke ja.. jeg tror virkelig vi aldri har sagt eller gjort noe utrykk for at vi ikke liker henne slik at han har blitt påvirket det. Tvert imot snakker vi positivt og glad om at hun kommer, hyggelige samtaler og klemer.  Jeg aner virklig ikke hvorfor han ikke liker henne..

Ts

Anonymkode: f0c94...86d

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må først legge bort tanken at de har dårlig kjemi. Det vil påvirke relasjonen deres at du tenker på det og er på vakt. Vi hadde en fase hvor vår minste ikke ville se på tanta si. Det var fordi hun prøvde for hardt. Når hun begynte ignorere han litt mer. Leke på gulvet alene og ha det gøy, ble han jo fryktelig nysgjerrig etterhvert. Hvorfor har hun det så gøy? Kanskje jeg må kikke innom? Det tok tid, men de har det fint sammen nå. At de ikke har funnet tonen enda, er ikke spiker i kista når barnet er 2 år og har hele livet sitt foran seg å bygge relasjoner. 

Anonymkode: 0fc51...16d

[AnonymBruker]

Ikke helt lik situasjon; men både jeg og mannen har familie som bor langt unna. Så også VELDIG tydelig hvem barnet aksepterte av besteforeldre og ikke, når de først møttes. Moren min ELSKER barn og klarer gjøre alt spennende. Alle barn forguder henne. Hun sitter på gulvet, begynner å leke selv uten barna (f.els bygge brannstasjon med duplo eller sykt høyt tårn som er høyere enn barna). Dem blir såklart nysgjerrig og vil være med. Hun er også den som bare kan ta frem en bok å begynne bla i, men alle som  vil lese får være med. 

Faren min enser ikke barna, bryr seg ikke om dem og dem bryr seg ikke om han. De liksom bare aksepterer å være rundt hverandre. 

Svigermor er elendig med små barn (0-3 år), men når de snakker og gjør seg forstått klarer hun å være mer med på leken. Før det var ALLE ungene VELDIG avvisende mot henne, men etter språket kom, barna kunne forklare, klarte hun å få bedre og bedre kontakt. Hun er typen som må forklarer hva som skal skje hele tiden, klarer ikke helt lese situasjonen selv.

Svigerfar er veldig «av-på». Når det er noe han kan, får barna alltid være med. Snekring, plenklipping, maling osv. han styrer med sitt, men alltid noe spennende. Og barna vil alltid være der han er. Men når han er inne og sitter i en stol, er det ingen som orker be han om noe.

Så er veldig interessant å se hvordan barna forholder seg til de ulike personene, utifra hvordan dem selv er. 
 

Klarer farmor i dette tilfelle å «lese» barnet? Tråkket hun over barnets grenser eller prøver for hardt? «treffer» hun på aktiviteter? Og klarer hun ta inivtiativ selv? Eller må hun settes igang? Alle disse tingene speiler barnet 😅

Anonymkode: 53ca2...cf8

[k4ren]

Hvorfor skulle det være en dømt sak? Hvordan klarer barn å tilpasse seg de voksne i barnehagen da, de har jo heller ikke vært der siden de var babyer. Rar teori.

[AnonymBruker]

Min datter var sånn mot min mor. Det tok lang tid før barnet aksepterte henne. Det beste er å bare la barnet være der, ikke trenge seg på. Dere voksne snakker og har det hyggelig sammen, finne på ting sammen, la gaver og ting gå via dere, mens dere sier, se den fine bamsen farmor hadde med til deg. 

La farmor passe i korte perioder som dere har gjort, men la han få bestemme nærheten. 

Min datter var nesten 5 år før hun slapp mormor innpå. Da tok jeg en skikkelig prat med henne, for da var hun stor nok til å forstå at hennes oppførsel påvirket andre. I dag er de gode venner, men mormor blir nok aldri favoritt. De er for forskjellige til det. 

Anonymkode: 24083...a60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2025 den 14.04):

Jeg skriver denne tråden i håp om få.noen gode tips på hvordan vi kan bedre forholdet mellom 2 åringen og farmor?

Bakgrunn; min mann og hans mor har ikke hatt det beste forholdet, og vi møte henne bare noen få ganger i året (som oftest hvis vi alle var invitert til andre i familien) den første tiden vi var sammen. Da vi ventet vårt første barn så tok mannen min en seriøs samtale med moren sin om hvordan han ville ha henne i livet til barnet, og se henne oftere. Hun kom med mange unnskyldninger på hvorfor det ikke var så lett (hun var ikke helt frisk, hun jobbet mye, hadde ikke mye tid til overs etter jobb etc.) Så vi spurte ikke mer, og lot henne velge selv. Vi så henne noen få ganger etter barnet ble født, type bursdag og jul. Så kom sommeren i år, og barnet fyllte 2 år, da hadde svigermor ombestemmt seg, og tatt et valg med at hun ville være i livet vårt og få et forhold til barnebarnet.

Etter det har hun kommet på besøk nesten 1 gang i uken og det har vært veldig fint. Problemet er at barnet godtar henne ikke. Han er veldig avisende, ignorer henne, og nekter å være med henne på noe som helst. Noe som er veldig uvanlig for han. Vanligvis er han veldig imøtekommende til både fremmede og kjente. Mine foreldre og søsken foreksempel kan ta han med på.hva som helst. Selv svoger som bor i utlandet og som han har møtt bare et få ganger i livet tar det bare 10 minutter før de er bestevenner. Vi har akurrat fått et barn til, og svigermor vil hjelpe til med å være litt barnevakt for store bror, men det funker ikke i det hele tatt. Vi føler vi har prøvd det meste... har dere noen tips? Er det en dømt sak?

Anonymkode: f0c94...86d

Barna senser jo 100% foreldrenes innstilling til noe. Han merker garantert at her er det spenning rundt dette mennesket. Derfor liker han henne ikke. Forståelig nok. Det er barnas bekyttelsesmekanisme før de forstår noe selv når de er eldre, å plukke opp hva foreldrene føler om andre mennesker, hvem som er trygge og ikke. Kanskje far aldri har oppfattet mor som trygg selv, dårlige forhold har alltid en grunn. Da er ikke det en følelse han bare kan legge vekk heller. Så ville nok fortsatt å omgås sammen og håpe på at alle deres forhold til henne bedrer seg. Da vil barnets også bedres over tid, når dere blur trygge på henne vil han kunne bli det.  Nå merker han angsten fra alle hold bare hun ringer på døra ganske garantert. Fordi dere synes situasjonen er kjip, sorgen over at det skulle vært annerledes, håpløsheten over at ting ikke funker. Kanskje hennes skuffelse over at barnet ikke liker henne? Så mange negative følelser knyttet til de besøkene. Ingen overraskelse at han ikke føler hun er en trygg ting i livet… 

Normaliser, vær alltid sammen, ha det hyggelig (!!), be far jobbe med sitt forhold til mor…aldri noen sinne press barnet til å være med farmor mot sin vilje alene, la barnet ta det i sitt tempo. 

Og…noen mennesker går bare ikke sammen. Noen har bare ikke kjemi. Ingen velger sin familie. Det er aldri noen garanti for at barnebarn og besteforeldre skal gå godt overens. Noen gjør det bare ikke, andre klaffer i evig kjærlighet. Handler litt om også å akseptere og respektere de mennesklige aspektene. Så omgås sammen, og la annet forhold utvikle seg som det gjør. Hvis farmor mener alvor må hun fortsette å være en del av deres liv, ikke bar hans. Og helt ærlig tipper jeg hovedproblemet er forholdet mellom mor og sønn… så om noe skal jobbes med er det nok der jobben må gjøres. 

Anonymkode: 4ac6e...5f1

[AnonymBruker]

Gummiand skrev (På 26.9.2025 den 5.17):

Heller passe på at farmor en nede på gulvet og leker

Gled deg, farmor, dette blir nok gøy når du har krøpet rundt der nede et års tid. Det er det som forventes nå for tida. Bollebaking og lesestund er ut.

Anonymkode: b3601...baa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2025 den 15.06):

Dette er konsekvensen for at hun ikke har investert tid med han før nå da. Synd for henne.

Anonymkode: e14fd...7a9

Det er det da nødvendigvis ikke?! Mange barn som får nye personer i livet som de blir glade i gjennom livet….. Og dette barnet er kun 2 år! Hjelpes!

Anonymkode: 0d0eb...ba9

[AnonymBruker]

TS, når du sier det er utypisk at barnet reagerer slik, så vil jeg tro at deres (din?) skepsis smitter over. Det kan også være at barnet fanger opp at farmor/bestemor er litt ubekvem i situasjonen og ikke helt vet hvordan hun skal te seg. 
Vårt eldste barnebarn var nesten 2 år da hun «aksepterte» oldemoren sin. Verdens greieste dame som alltid har hatt et godt barnetekke, og alle andre barnebarn og oldebarn har forguder henne. Plutselig en dag begynte eldste barnebarnet vårt å ville være med henne. Nå storkoser de seg sammen. 

Anonymkode: 0d0eb...ba9

[AnonymBruker]

Vi er naboer med svigers og ser dem fast én gang i uken, men normalt sett oftere. De har truffet vår eldste sønn jevnt og trutt siden han ble født. Han var født skeptisk til gamle damer (!), både svigermor men også andre ukjente. Damer som ikke hadde grått hår eller så spesielt gamle ut, hadde han ikke noe problem med. Svigermor har virkelig gjort en innsats overfor sønnen vår, men det var først når han nådde to år at han ordentlig aksepterte henne, og nå når han er tre år så elsker han å være hos dem. Vi gjorde ingenting spesielt, var mye sammen men pusha aldri på. Det gikk seg til. Var verst for stakkars svigermor som er et nydelig menneske og som gav og gav av seg selv, men måtte vente i to år på å bli akseptert. 

Anonymkode: cb2ed...5ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barna senser jo 100% foreldrenes innstilling til noe. Han merker garantert at her er det spenning rundt dette mennesket. Derfor liker han henne ikke. Forståelig nok. Det er barnas bekyttelsesmekanisme før de forstår noe selv når de er eldre, å plukke opp hva foreldrene føler om andre mennesker, hvem som er trygge og ikke. Kanskje far aldri har oppfattet mor som trygg selv, dårlige forhold har alltid en grunn. Da er ikke det en følelse han bare kan legge vekk heller. Så ville nok fortsatt å omgås sammen og håpe på at alle deres forhold til henne bedrer seg. Da vil barnets også bedres over tid, når dere blur trygge på henne vil han kunne bli det.  Nå merker han angsten fra alle hold bare hun ringer på døra ganske garantert. Fordi dere synes situasjonen er kjip, sorgen over at det skulle vært annerledes, håpløsheten over at ting ikke funker. Kanskje hennes skuffelse over at barnet ikke liker henne? Så mange negative følelser knyttet til de besøkene. Ingen overraskelse at han ikke føler hun er en trygg ting i livet… 

Normaliser, vær alltid sammen, ha det hyggelig (!!), be far jobbe med sitt forhold til mor…aldri noen sinne press barnet til å være med farmor mot sin vilje alene, la barnet ta det i sitt tempo. 

Og…noen mennesker går bare ikke sammen. Noen har bare ikke kjemi. Ingen velger sin familie. Det er aldri noen garanti for at barnebarn og besteforeldre skal gå godt overens. Noen gjør det bare ikke, andre klaffer i evig kjærlighet. Handler litt om også å akseptere og respektere de mennesklige aspektene. Så omgås sammen, og la annet forhold utvikle seg som det gjør. Hvis farmor mener alvor må hun fortsette å være en del av deres liv, ikke bar hans. Og helt ærlig tipper jeg hovedproblemet er forholdet mellom mor og sønn… så om noe skal jobbes med er det nok der jobben må gjøres. 

Anonymkode: 4ac6e...5f1

Jeg tror det er her det ligger. Barn leser oss som en åpen bok. De er lynsnar til å merke stemningen og tolke oss. Er dere skeptisk eller det er kleint merker barnet det med en gang. Og ikke minst, pass på hva som blir sagt over hodet på barnet! Jeg pleier å kalle min sønn for Langøre av og til. De får med seg mer enn man skulle tro.

Anonymkode: 873b1...85d

[Uanonym bruker]

Jeg vil tro det er deres skepsis til henne som kan ha smitta over på barnet. I tillegg er det mange unger som blir avvisende overfor folk som prøver for hardt. Jeg synes IKKE dere skal tvinge henne til å sitte og leke nede på gulvet, men omgås henne og omtale henne på en positiv måte foran barnet, så vil det trolig gå seg til etter hvert.