Ingen kontakt med mamma

[AnonymBruker]

Jeg har vært uten kontakt med moren min i 10 år nå. Hun er rusmisbruker og jeg opplevde mye vondt i barndommen, men prøvde likevel å tilgi så mange ganger. Da jeg ble gravid med første barnet mitt valgte jeg å kutte kontakten helt. Jeg har fått et barn til siden den gang. Og livet mitt er veldig fint og trygt i dag. 

Jeg skal prøve å ikke skrive for mye, men holde det kort 😅 Jeg vokste opp i fosterhjem fra jeg var 9 år, og har enda god kontakt med de. Men jeg føler ikke de er foreldrene mine, og den morsfiguren i livet har jeg alltid savnet. 

Det som plager meg mye er at mamma var ikke kun rusavhengig, hun var også morsom, snill og lett å prate med når hun hadde gode perioder. Jeg føler ofte jeg burde sendt henne en melding, kanskje for å dele med henne hvordan livet mitt er i dag. Jeg vet vel egentlig ikke helt, da jeg sliter litt med å samle tankene om alt… Men jeg tør heller ikke å skulle slippe henne inn i livet mitt, det er viktig for meg å beholde tryggheten jeg har den dag i dag.

Kanskje noen andre har opplevd noe lignende og kan dele råd? Jeg vet jo ikke hvor mye tid hun har igjen, og jeg er redd for å angre på at jeg ikke bare sendte henne en melding. Hun har for øvrig ikke prøvd å kontakte meg etter jeg kuttet kontakten. 

Anonymkode: e467b...496

[AnonymBruker]

Har ingen erfaring, så blir jo bare synsing herfra. Men vet du noe om hvordan hun har det i dag eller hatt det de siste 10 årene? Vet du om hun er rusavhengig ennå? Skjønner at det er uforutsigbart og skulle "ta henne inn i livet igjen", men på en annen måte virker det trist å angre senere som du sier når hun ikke er her mer. Går jo an å gi det et forsøk?

Anonymkode: 3b772...a49

[AnonymBruker]

Dette handler om følelser, så det er egentlig ikke relevant hva andre har gjort eller hva som var rett for andre. 

Du kan jo kontakte henne, kjenne litt på det? Hvis hun er på et sted der du tenker at dere kan ha kontakt, så kan dere det på dine premisser? Ikke la henne møte dem, men fortell om dem og vise bilder? 
Dersom hun fortsatt virker som en person du ikke vil ha i livet ditt så lar du være. Du har ingen plikt til kontakt selv om hun er moren din, og du gjør rett i å priritere deg selv og familien din. 

Anonymkode: cdfe4...929

[AnonymBruker]

Du må lære deg å leve med ambivalens. At ting er grått, ikke svart/hvitt.

At hun var begge deler, en som slet med rusmisbruk og ikke så deg, og samtidig var den morsomme og snille du nok skulle ønske var der mesteparten av tiden.

Om du skal kontakte henne, kan ingen svare deg på. Hva vil du ha ut av det? Er det verdt den freden du har nå? Hva med barna dine? Din partner? Vil du re-traumatisere deg? Hvorfor har hun ikke forsøkt å kontakte deg tror du? 

 

Anonymkode: 9f113...890

[AnonymBruker]

Hmm.. Jeg har også kuttet kontakten, men i motsetning til deg, så har jeg ingen problemer med at min mor dør uten at vi har "skværet opp/sagt noe". Jeg tror jeg hadde blitt skuffa, jeg tror ikke jeg får noen unnskyldning, eller forståelse for hvorfor jeg kuttet kontakten in the first place.

Min psykolog stilte meg spørsmålet "Ville du angret på at du ikke hadde kontakt, og presten kom på døra i morgen med dødsbeskjed" jeg svarte nei før psykologen klarte å fullføre setningen. Så for meg var det ganske tydelig.

 

Du må selv kjenne etter hva du forventer. Vil det lette din samvittighet? Tror du at din mor vil være ydmyk? 
Om jeg var deg, ville jeg stilt meg selv spørsmålet som min psykolog stilte meg. Og om du sier ja på det spørsmålet, så ville jeg tatt en forventningsavklaring med meg selv om hva jeg egentlig vil få ut av å sende en melding eller rekke ut hånden til min mor igjen. Hun har jo heller ikke sendt deg en melding. 

Anonymkode: 7ef19...b84

[AnonymBruker]

Det er helt naturlig å savne, og kjenne på savnet, og fremfor alt, undre seg over hvordan det går, hvordan det kanskje kunne ha blitt og hvordan det burde være. 

Problemet her er jo rus, ruser moren din seg fremdeles så forsvinner jo ikke problemet dere i mellom. 

Din mor har nok fått en god del sjanser oppimellom, og ho har som jeg tror, spolert hver eneste sjanse.

Noe sier meg att vist kan du ta kontakt, men tro ikke att alt skal bli bra, du må ta kontakt og fremdeles holde litt, om ikke mye tilbake, det er ho som må bevise noe her, ikke du. 

Jeg ga min mor en siste sjanse for 25 år tilbake, etter flere måneders god kontakt skulle ho få sitte barnevakt for gullet på 4, alt var så fint, - jeg kom hjem om kvelden til ei drita full bestemor, "ungen sov jo" - da hadde ho lurt meg til å tro att ho ikke hadde smakt dråpen på flere år, men år i hennes verden var vist timer. Etter det ga jeg faktisk opp. 

Du må rett og slett kjenne på om tryggheten din er verdt å slippe, eller om du har ork til å kanskje måtte oppleve alt på nytt. 

 

Anonymkode: a1d2a...4a1

[AnonymBruker]

Jeg vet hun fortsatt sliter den dag i dag, og jeg ønsker ikke at hun skal verken møte meg eller mine barn. Hun har levd og lever fortsatt et tungt liv, og jeg sliter mye med dårlig samvittighet for å ikke hjelpe henne (selv om jeg også vet jeg ikke burde ha det). 

Jeg er bare redd for å angre på at jeg ikke sendte henne en melding, for jeg har jo et lite håp om at den hun var kanskje enda er der. Det letter jo litt bare å skrive det her. Og skuffelsen kan nok bli stor utifra hva hun eventuelt ville svart, da man aldri kan vite med henne. Men kanskje et dårlig svar ville vært bedre enn uvissheten jeg sitter med i dag.. 

Jeg må vel kanskje bare fortsette å tenke på det 😅 En egoistisk del av meg føler vel egentlig hun ikke fortjener noe fra meg heller. 
 

TS

Anonymkode: e467b...496

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg vet hun fortsatt sliter den dag i dag, og jeg ønsker ikke at hun skal verken møte meg eller mine barn. Hun har levd og lever fortsatt et tungt liv, og jeg sliter mye med dårlig samvittighet for å ikke hjelpe henne (selv om jeg også vet jeg ikke burde ha det). 

Jeg er bare redd for å angre på at jeg ikke sendte henne en melding, for jeg har jo et lite håp om at den hun var kanskje enda er der. Det letter jo litt bare å skrive det her. Og skuffelsen kan nok bli stor utifra hva hun eventuelt ville svart, da man aldri kan vite med henne. Men kanskje et dårlig svar ville vært bedre enn uvissheten jeg sitter med i dag.. 

Jeg må vel kanskje bare fortsette å tenke på det 😅 En egoistisk del av meg føler vel egentlig hun ikke fortjener noe fra meg heller. 
 

TS

Anonymkode: e467b...496

Jeg har ingen erfaring med en mor, men jeg har erfaring med en i familien og en venn.  Nå skal det være sagt at begge disse personene alltid har ville skåne oss/ meg fra disse tingene. Så jeg tenker vel at det kommer litt an på hvordan din mor er? Blir hun takknemlig for en melding, men skjønner at du ikke vil ha noe med henne å gjøre i det daglige, ettersom hun har rusproblemer, eller vil hun på en måte kaste seg over deg? Hvis det fører til vanskeligheter og grenseoverskridelser, så tenker jeg at du holder avstand. 

Anonymkode: 18ac2...bd5

[AnonymBruker]

Er du redd for at hun skal invadere livet ditt med pengemas og kaos hvis du tar kontakt? I så fall, hvor lett er det for deg å være streng eller å flytte hvis det skulle skje? Rusavhengige er ofte mindre mobile er min erfaring, så sjansen for at hun flytter etter er liten. Lett for meg å si, men synes hun burde få vite at hun er dobbel bestemor likevel.

Anonymkode: 4efe9...1c1

[AnonymBruker]

Jeg tenker ofte «hva skjer om…?», men hun tar jo ikke kontakt heller, kanskje jeg dør i morgen? Hun bryr seg ikke, så hvorfor skulle jeg det? 

Anonymkode: 35579...156

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg vet hun fortsatt sliter den dag i dag, og jeg ønsker ikke at hun skal verken møte meg eller mine barn. Hun har levd og lever fortsatt et tungt liv, og jeg sliter mye med dårlig samvittighet for å ikke hjelpe henne (selv om jeg også vet jeg ikke burde ha det). 

Jeg er bare redd for å angre på at jeg ikke sendte henne en melding, for jeg har jo et lite håp om at den hun var kanskje enda er der. Det letter jo litt bare å skrive det her. Og skuffelsen kan nok bli stor utifra hva hun eventuelt ville svart, da man aldri kan vite med henne. Men kanskje et dårlig svar ville vært bedre enn uvissheten jeg sitter med i dag.. 

Jeg må vel kanskje bare fortsette å tenke på det 😅 En egoistisk del av meg føler vel egentlig hun ikke fortjener noe fra meg heller. 
 

TS

Anonymkode: e467b...496

Send henne en melding å se henne en "siste gang" til.  Det kan glede henne i hennes triste liv at du tenker på henne selv om hun er så syk av rusavhengighet at hun ikke kan være tilstedet i livet ditt. Vet du noe om årsaken og hva som ligger bak at din mor havnet slik ut på skråplanet ? Det kan jo være traumer og mye vondt som ligger bak

Anonymkode: 5e312...e3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har vært uten kontakt med moren min i 10 år nå. Hun er rusmisbruker og jeg opplevde mye vondt i barndommen, men prøvde likevel å tilgi så mange ganger. Da jeg ble gravid med første barnet mitt valgte jeg å kutte kontakten helt. Jeg har fått et barn til siden den gang. Og livet mitt er veldig fint og trygt i dag. 

Jeg skal prøve å ikke skrive for mye, men holde det kort 😅 Jeg vokste opp i fosterhjem fra jeg var 9 år, og har enda god kontakt med de. Men jeg føler ikke de er foreldrene mine, og den morsfiguren i livet har jeg alltid savnet. 

Det som plager meg mye er at mamma var ikke kun rusavhengig, hun var også morsom, snill og lett å prate med når hun hadde gode perioder. Jeg føler ofte jeg burde sendt henne en melding, kanskje for å dele med henne hvordan livet mitt er i dag. Jeg vet vel egentlig ikke helt, da jeg sliter litt med å samle tankene om alt… Men jeg tør heller ikke å skulle slippe henne inn i livet mitt, det er viktig for meg å beholde tryggheten jeg har den dag i dag.

Kanskje noen andre har opplevd noe lignende og kan dele råd? Jeg vet jo ikke hvor mye tid hun har igjen, og jeg er redd for å angre på at jeg ikke bare sendte henne en melding. Hun har for øvrig ikke prøvd å kontakte meg etter jeg kuttet kontakten. 

Anonymkode: e467b...496

Jeg går gjennom noe veldig liknende. Jeg tenkte over dette for noen år siden. Mor har vært fraværende og rusmisbruker over flere år men har også gode perioder, som din har. Det jeg tenkte var at jeg vil faktisk fortsatt ha litt kontakt med henne, selv om det betyr at det gjør vondt for meg, fordi jeg ville ikke taklet det om hun skulle bli syk/dø fra meg og jeg ikke hadde hatt litt kontakt fortsatt. Men sett grenser, du trenger ikke ha et supernært forhold som mange andre har. Det blir noe eget. 

Anonymkode: 68b97...be6

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært uten kontakt med min mamma i 5 år. Ikke rusmisbruker, men hun er svært manipulerende og direkte slem. Har blitt utsatt for psykisk vold og omsorgssvikt. En del av det å ikke føre dette videre til mine egne barn har vært at jeg måtte bryte ned henne for å kunne prosessere det hun har utsatt meg for og ikke la henne fortsette å utsette meg for det. 

Det er klart at det er et savn og et tomrom å ikke ha en mamma i livet sitt. Og ingen mennesker har 100% dårlige sider. Jeg har selvsagt mange gode minner oppi alt sammen også, for så lenge hun får det akkurat som hun vil og alle rundt er nikkedukkene hennes, kan hun være kjempehyggelig. Men man må ikke glemme hvorfor man valgte å bryte kontakten i utgangspunktet. 

Anonymkode: 721c7...532

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har selv vært uten kontakt med min mamma i 5 år. Ikke rusmisbruker, men hun er svært manipulerende og direkte slem. Har blitt utsatt for psykisk vold og omsorgssvikt. En del av det å ikke føre dette videre til mine egne barn har vært at jeg måtte bryte ned henne for å kunne prosessere det hun har utsatt meg for og ikke la henne fortsette å utsette meg for det. 

Det er klart at det er et savn og et tomrom å ikke ha en mamma i livet sitt. Og ingen mennesker har 100% dårlige sider. Jeg har selvsagt mange gode minner oppi alt sammen også, for så lenge hun får det akkurat som hun vil og alle rundt er nikkedukkene hennes, kan hun være kjempehyggelig. Men man må ikke glemme hvorfor man valgte å bryte kontakten i utgangspunktet. 

Anonymkode: 721c7...532

Samme her 

Anonymkode: 35579...156

[AnonymBruker]

Har jobbet i mange år i rusomsorgen å vet mye hvordan de er. Om du velger å ta kontakt vil du nok merke stor forskjell om hun har drevet med rus i alle disse årene. De blir dessverre ikke akkurat noe bedre. Men det kan jo også gi din mor lyst å gjøre noe bra med livet sitt. Er hun på noe form for behandling er det jo litt tryggere rammer for deg å besøke henne. Men vent å ta med barn. ❤️

Anonymkode: bfbf4...a5f