Hater sosiale tilstelninger.

[exictence]

Kanskje det faktisk aldri går an å gå ut av den "komfortsonen". Men mye forskning peker på hvor positivt og utviklende det er for hjernen og kroppen, ja, til og med for å motvirke demens, at man er sosial med andre mennesker.

Jeg har alltid måttet under tang til å bli med på familie- og andre besøk, mot min vilje. Jeg synes det var forferdelig mange ganger. Nå når jeg tenker tilbake på det, var det mange ganger helt forferdet, men noen ganger i jeg faktisk glad for nå i etterkant.

Og jeg tror det har blitt lettere for meg med tiden å vøære med i sosiale sammenhenger. Jeg ønsker at min mann skal være med  mine venners og familie besøk, og jeg føler en plikt til å være med ham.

Men kanskje det er lettere for meg nå, fordi jeg har tidligere måttet. Eller rett og slett fordi jeg ikke har hatt så mye angst som deg. Klarer du ikke, så klarer du ikke, og da må du i klart beskjed om det. Du kan jo si tusen takk, men at du ikke føler deg frisk til å klare det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor tror du det? Jeg har vært ensom mange ganger. Men ja, kanskje introverte takler ensomhet bedre enn andre…?

Anonymkode: 7f164...e2a

Man kan fint være ensom selv om man bor på et stappfullt pleiehjem.

Anonymkode: 2b231...91c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skjerp deg 'a. Ingenting skjer, du synes bare det er ubehagelig. Og alle vet at eksponering er det beste for å overvinne innbilte frykter. Du jobber ikke med deg selv, du fokuserer på hvor fælt du har det.

Anonymkode: e5d65...c95

Jeg er så godt som fin igjen nå, om du leser innleggene dine. 

Hvorfor angriper du noen som forsøker 1) å gi hjelp til de som opplever dette, også i form av hvordan en partner bør være, 2) på en høflig måte svarer dere som aldri har opplevd å ha det så vondt og vanskelig i en slik setting. 

Anonymkode: dd29c...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er så godt som fin igjen nå, om du leser innleggene dine. 

Hvorfor angriper du noen som forsøker 1) å gi hjelp til de som opplever dette, også i form av hvordan en partner bør være, 2) på en høflig måte svarer dere som aldri har opplevd å ha det så vondt og vanskelig i en slik setting. 

Anonymkode: dd29c...d37

Ingen angriper deg, igjen går du i stakkars meg-modus.

Anonymkode: e5d65...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ingen angriper deg, igjen går du i stakkars meg-modus.

Anonymkode: e5d65...c95

Hvis du alltid leser andres innlegg som ‘stakkars meg’, særlig i denne typen tråder, så sier det mest om hvordan du har det med deg selv. 

Anonymkode: dd29c...d37

[AnonymBruker]

Ts her.

Oj, her var det mange svar siden jeg la ut tråden. 

Jeg skrev kanskje som om at jeg aldri er med, men det er jeg. Jeg har presset meg selv mange ganger. Det er jo derfor de sier jeg er så blid og pratsom. Hvilket jeg er. Jeg prater på nerver. De vet jo ikke det, men jeg kjenner det inni meg både der og da, og etterpå. Jeg kan jo ikke sitte i ett hjørne å ikke si noe, og se "dum" ut, tenker jeg. Så da kjenner jeg at jeg overkompenserer ved å prate mye. Jeg vet jeg blir oppfattet som hyggelig og utadvent, men det siste er iallefall langt fra sannheten. Jeg er introvert, med i tillegg flere psykiske diagnoser. 

Jeg har søkt hjelp mange ganger Flere psykologer, og mange år med terapi. Men ingenting har klart å ta knekken på problemene mine. Jeg er ei voksen dame, og problemene startet i begynnelsen av tenårene, så dette har pågått over lang tid. Bare så det er helt klart. Dette er ikke noe jeg velger. Dette er ikke noe jeg ikke har prøvd å jobbe med, og jeg har veldig mange ganger blitt med på tilstelninger som går langt ut over min komfortsone. 

Jeg er helt enig i at jeg ikke er lett å leve med. Og jeg har mang en gang sagt til samboer at jeg skjønner hvis han vil dra. Men han har jo også absolutt sine ting, som jeg må godta og "leve med", så det er jo litt andre veien også. Så han blir bare oppgitt når jeg nevner det. Men ja, å leve med et menneska med psykiske problemer er ikke lett. 

Jeg har ikke barn, så slike settinger slipper jeg. Men jeg har hund, og han er min lykkepille og bestevenn. Det er utrolig mye hjelp og trøst i han. Han gir meg en trygghet som gjør at jeg kan utfordre meg på noen punkter. Jeg har bl.a vært på flere kurs med han. Kjempeskummelt og utfordrende, men jeg har gjennomført. Ikke alltid med gode erfaringer for hodet mitt, men allikevel har jeg gjort det.

Så jeg har prøvd, og prøver mer enn det som kanskje kom frem. Men jeg kjenner meg dårlig i lange tider etterpå, og jeg ødelegger uker i forveien. Jeg er veldig lei selv over at de er sånn, men jeg klarer ikke kontrollere det.

Anonymkode: bfa03...82d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er helt enig i at jeg ikke er lett å leve med. Og jeg har mang en gang sagt til samboer at jeg skjønner hvis han vil dra. Men han har jo også absolutt sine ting, som jeg må godta og "leve med", så det er jo litt andre veien også. Så han blir bare oppgitt når jeg nevner det. Men ja, å leve med et menneska med psykiske problemer er ikke lett. 

Så du skal skjerpe deg for hans skyld, men ikke omvendt? Du skal bare holde kjeft om hans ting. Han høres faktisk ikke god ud i det hele tatt. 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har ikke barn, så slike settinger slipper jeg. Men jeg har hund, og han er min lykkepille og bestevenn. Det er utrolig mye hjelp og trøst i han. Han gir meg en trygghet som gjør at jeg kan utfordre meg på noen punkter. 

Anonymkode: bfa03...82d

Godt for deg! Så mangler du bare å finne en ny samboer som godtar deg for den du er. 

Anonymkode: d271c...b75

[bablemeg]

Jeg er akkurat like ens. Jeg hater det som pesten. Så jeg er med på noe av det, også hopper jeg over litt der jeg kan. Familien min er veldig klar over det, så det er ikke så ofte det er så mange i et selskap. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Så du skal skjerpe deg for hans skyld, men ikke omvendt? Du skal bare holde kjeft om hans ting. Han høres faktisk ikke god ud i det hele tatt. 

Godt for deg! Så mangler du bare å finne en ny samboer som godtar deg for den du er. 

Anonymkode: d271c...b75

TS her igjen.

Det er ikke lett å sette seg inn i andres problemer. Det er ikke det at han ikke prøver, men spesielt dette med sosiale sammenkomster, særlig med familien, der har han store problemer. Han skjønner ikke noe av at jeg, når jeg er med, prater med de fleste som alle andre. Han klarer ikke skjønne det som skjer innvendig, og som flere som har svart her, er ikke han den eneste. Flere mener jo det er bare å "ta seg sammen", og han er nok litt der han også. 

Jeg holder ikke kjeft om hans ting, tro meg. Men jeg er nok litt mer tålmodig når det kommer til andres problemer, selv om jeg ikke skjønner alt. Jeg vet hvordan det er å slite med ting, så jeg prøver å godta, selv om jeg ikke forstår. 

Æsj, jeg skulle ønske jeg var normal. Helt ærlig er det kjipt å ha så mange destruktive tanker i hodet, som ødelegger så mye både for meg selv og andre. Men å "ta seg sammen" er lettere enn man skulle tro. 

Det er litt godt å se at jeg ikke er den eneste som er slik da. 

 

 

Anonymkode: bfa03...82d

[AnonymBruker]

Ikke greit å ha det sånn😔 Kunne du prøvd å prate med din svigermor,eller noen andre i svigerfamilien,og prøvd å forklart hvordan du egentlig har det? Fortsett å forklar samboeren din hvordan du har. Kanskje du kan "plukke" ut noen feiringer? Som rundt tall,bryllup,konfirmasjon osv?

Ønsker deg lykke til😊

Anonymkode: fcc8b...0e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

TS her igjen.

Det er ikke lett å sette seg inn i andres problemer. Det er ikke det at han ikke prøver, men spesielt dette med sosiale sammenkomster, særlig med familien, der har han store problemer. Han skjønner ikke noe av at jeg, når jeg er med, prater med de fleste som alle andre. Han klarer ikke skjønne det som skjer innvendig, og som flere som har svart her, er ikke han den eneste. Flere mener jo det er bare å "ta seg sammen", og han er nok litt der han også. 

Jeg holder ikke kjeft om hans ting, tro meg. Men jeg er nok litt mer tålmodig når det kommer til andres problemer, selv om jeg ikke skjønner alt. Jeg vet hvordan det er å slite med ting, så jeg prøver å godta, selv om jeg ikke forstår. 

Æsj, jeg skulle ønske jeg var normal. Helt ærlig er det kjipt å ha så mange destruktive tanker i hodet, som ødelegger så mye både for meg selv og andre. Men å "ta seg sammen" er lettere enn man skulle tro. 

Det er litt godt å se at jeg ikke er den eneste som er slik da. 

 

 

Anonymkode: bfa03...82d

Jeg kan ikke relatere til det med sosial angst, for det lider jeg ikke av. Men jeg er gluten- og laktoseintolerant, pga. en arvelig sykdom (progressiv), som jeg først merket til i 30-årene, 10 år etter jeg ble sammen med mannen min. Han kunne valgt å ikke "forstå det" fordi han ikke har samme problem, men han stoler på meg når jeg forteller jeg ikke kan spise dét og dét. Flere i svigerfamilien mener jeg bare burde "skjerpe meg" og tolerere hva faen de enn serverer. (Til tross for de kan ta hensyn til de andre barnebarn som er laktoseintolerante, men ikke meg...).

Lang historie kort, jeg er som er jeg er, og min mann har valgt meg på godt og vondt. Ønsker det samme for deg.  

Anonymkode: d271c...b75

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2025 den 22.54):

Jeg hater sosiale tilstelninger. Bursdager, julefeiringen, ol.

Jeg har i årevis slitt psykisk, med sosial angst, paranoid peronlighetsforstyrrelse, depresjon osv. Men har lært meg til dels og leve med det, på godt og vondt. Psykologer har gitt meg opp. 

Jeg er stort sett god til å skjule det ovenfor ukjente, og oppfattes som blid og god på "small talk". 

Jeg er samboer og han vet om mine problemer, men forstår det ikke, og mener jeg bruker de til min fordel når jeg ikke vil noe. 

Min svigerfamilie elsker sosiale lag, og alt blir feiret med mange mennesker. Jeg har prøvd i årevis å forklare at jeg ikke har det godt med meg selv i slike tilstelninger, men blir bare avblåst med at; 'du som er så blid og lett å prate med'. Jeg prøver å forklare at jeg ikke har det bra, og at jeg kompenserer med å prate mye, og at dette er pga nerver. Men møter ingen forståelse. Så når det blir bedt til bursdag ol, så reagerer jeg med å bli sur og sint, og føler meg presset til å delta på noe som på en måte gjør meg vondt. Det er frustrerende å ikke bli respektert og bli tvunget til å bli med. 

Nå er vi I gang igjen. Svigermor fyller år, og jeg blir kvalm av tanken på nok en feiring med mange fremmede mennesker og mennesker jeg ikke liker å omgås. Jeg prøver å si at jeg kan stikke innom en annen dag, for det er ikke noe rundt tall, men det blir ikke hørt engang, og samboer blir sur og irritert på at jeg 'nok en gang' lager et problem av dette. 

Er jeg vanskelig? Hva hadde dere gjort i en slik situasjon? Jeg har det helt oppriktig vondt inni meg når jeg må sitte å late som jeg er noe jeg ikke er en hel kveld. Jeg er helt utslitt ,tom og lei meg når vi er vel hjemme igjen.  Hva gjør jeg?  

 

Anonymkode: bfa03...82d

Jeg synes du skal være tro mot deg selv. I den forstand at du av og til står over en invitasjon. Slitsomt med veldig mange mennesker.

Har det litt på samme måte selv. Orker ikke selskap med mange mennesker. Jeg synes derimot at det er hyggelig av og til å invitere noen venninner ca 8-10 stk. til en sammenkomst eller gå til en selv. Mao.hyggelig med små forsamlinger🤗

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2025 den 23.21):

Noe må man stille opp i for andre. Slutt å kjenne så veldig godt etter. 

Anonymkode: e5d65...c95

Enda en som mangler forståelse.. 

Anonymkode: 9becc...8fd

[AnonymBruker]

La være å gå. Og finne en ny samboer som ikke blir sur fordi du har andre behov enn han.

Det er viktig at du forstår at ingen tvinger deg til å gå. Du er 100% sjef over deg selv. Det virker ikke helt som du forstår det og venter på tillatelse.

Anonymkode: c101b...08a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2025 den 23.21):

Noe må man stille opp i for andre. Slutt å kjenne så veldig godt etter. 

Anonymkode: e5d65...c95

Hvordan er det å stille opp med å komme i en bursdag? Ts klarer helt sikkert fint å stille opp på ting. Altså mor brekker foten og trenger noen til å handle. DET er å stille opp. En bursdag er et selskap.

Anonymkode: c101b...08a