Hater sosiale tilstelninger.

[AnonymBruker]

TS, forstår at dette er tøft for deg, men det er tøft for samboer også. Det er ingen dans på roser å være sammen med en som har angst for alt. Han gleder seg til denne dagen, og du ødelegger den. Jeg foreslår at hvis du ønsker at han skal leve med deg et langt liv, så MÅ du gjør noe som bedrer denne angsten. Har selv hatt slik angst, men fikk hund som måtte ut og sosialiseres, fikk barn og ble tvunget ut i sosiale ting + jeg begynte å trene og gå lange fjellturer. Og jobbet mye med meg selv. Det som ble det viktigste, var å ikke få anledning til å sitte å grue meg til alt mulig. Å sitte å tenke og fundere, er aldri bra. Jeg har i tillegg også flyangst. De siste dagene før jeg skal fly, MÅ jeg holde på med noe, ellers kommer ikke jeg meg på flyet. Jeg kunne latt være å fly, men da hadde barna aldri fått oppleve noe utenfor landets grenser eller uten å kjøre timesvis i bil. Noen her sier du bør finne en ny samboer som forstår deg.... vel, dette er like mye et problem for din samboer som for deg. Du setter jo grenser for mannen! 

Anonymkode: a1aab...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Muligens jeg er partisk fordi jeg har det på samme måte, men jeg synes absolutt ikke du er vanskelig. Det eneste som skiller deg og meg, ts, er at min mann har forståelse for min situasjon, men det har tatt mange år. Og i nesten to tiår løy han til svigers om hvorfor jeg ikke dukket opp i selskaper ("hun har vondt i hodet", "hun har vondt i magen", "hun er kvalm" osv). Enda vet de ikke helt hvorfor jeg ikke alltid dukker opp - de tror det er pga sosial angst, men det er egentlig pga unnvikende personlighetsforstyrrelse. For dem henger det ikke på greip at ei så blid og hyggelig dame som er så omgjengelig og god på small talk liksom har sosial angst. Men det er nå det mannen min har fortalt dem, så det får bare være. Ikke at det uansett blir veldig respektert. For da svigermor bestemte seg for å feire bursdagen sin tre ganger i år, i løpet av tre forskjellige sesonger, med tre forskjellige forsamlinger, ble jeg vel ikke egentlig tilgitt for å takke høflig nei. Fikk heller beskjed om delta "for hennes skyld". Hvorfor jeg skal delta på tre feiringer for hennes skyld når jeg selv ikke engang inviterer til en kopp kaffe når jeg selv fyller år...okay, jeg er vel barnslig. Men det er ikke slik at vi som skyr slike sosiale lag fryder oss med å ikke delta. For min del skulle jeg ønske at jeg kunne feste, feire, ha det gøy, skåle og le sammen med venner og bekjente i slike selskaper. Jeg vet jo hvordan fest fungerer. Det er bare det at jeg også vet hvordan jeg fungerer på fest..

Så...stå opp for deg selv, ts. Og forklar mannen din én gang for alle at når du ikke kan delta, så deltar du ikke. Du er ikke den eneste som har det slik, selv om det sikkert føles sånn. Håper samboeren din etterhvert lærer seg å støtte i stedet for å motarbeide. Kommer ingen vei med å motarbeide i hvertfall.

Anonymkode: cda13...218

Stakkars mannen din, som har måttet lyve for deg. Det har nok belastet ham mer enn du tror, selv om han har vist forståelse. Tenk så kjipt for ham å aldri ha deg med i tillegg til å måtte stå der å se dum ut. Av og til må man stå opp for andre også, og ikke bare for seg selv! Spesielt når man lever sammen med andre. Hvorfor skal mannen din ha all belastningen, mens du bare slipper unna fordi det er så fælt for deg? 

Anonymkode: a1aab...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

TS, forstår at dette er tøft for deg, men det er tøft for samboer også. Det er ingen dans på roser å være sammen med en som har angst for alt. Han gleder seg til denne dagen, og du ødelegger den. Jeg foreslår at hvis du ønsker at han skal leve med deg et langt liv, så MÅ du gjør noe som bedrer denne angsten. Har selv hatt slik angst, men fikk hund som måtte ut og sosialiseres, fikk barn og ble tvunget ut i sosiale ting + jeg begynte å trene og gå lange fjellturer. Og jobbet mye med meg selv. Det som ble det viktigste, var å ikke få anledning til å sitte å grue meg til alt mulig. Å sitte å tenke og fundere, er aldri bra. Jeg har i tillegg også flyangst. De siste dagene før jeg skal fly, MÅ jeg holde på med noe, ellers kommer ikke jeg meg på flyet. Jeg kunne latt være å fly, men da hadde barna aldri fått oppleve noe utenfor landets grenser eller uten å kjøre timesvis i bil. Noen her sier du bør finne en ny samboer som forstår deg.... vel, dette er like mye et problem for din samboer som for deg. Du setter jo grenser for mannen! 

Anonymkode: a1aab...afe

 

Det unnskylder ikke å ikke vise empati og forståelse, og vilje til å hjelpe. Her er det jo fullstendig mangel på god dialog. 

Perioden jeg slet med det samme så var mannen en veldig fin samtalepartner i forkant. Han viste forståelse om det var mindre viktige ting, og hadde ingenting i mot å dra alene da (slik at totalen ikke ble for stor for meg). Han hjalp meg også med exit strategier, som var veldig viktig for mestring. Samtidig som jeg søkte hjelp, og også fikk støtte på andre måter. 

På samme måte har jeg gjennom et 20 år langt ekteskap vært hans bauta i perioder. 

Det er synd om du aldri har opplevd den type kjærlighet og støtte i en partner. 

Anonymkode: dd29c...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

TS, forstår at dette er tøft for deg, men det er tøft for samboer også. Det er ingen dans på roser å være sammen med en som har angst for alt. Han gleder seg til denne dagen, og du ødelegger den. Jeg foreslår at hvis du ønsker at han skal leve med deg et langt liv, så MÅ du gjør noe som bedrer denne angsten. Har selv hatt slik angst, men fikk hund som måtte ut og sosialiseres, fikk barn og ble tvunget ut i sosiale ting + jeg begynte å trene og gå lange fjellturer. Og jobbet mye med meg selv. Det som ble det viktigste, var å ikke få anledning til å sitte å grue meg til alt mulig. Å sitte å tenke og fundere, er aldri bra. Jeg har i tillegg også flyangst. De siste dagene før jeg skal fly, MÅ jeg holde på med noe, ellers kommer ikke jeg meg på flyet. Jeg kunne latt være å fly, men da hadde barna aldri fått oppleve noe utenfor landets grenser eller uten å kjøre timesvis i bil. Noen her sier du bør finne en ny samboer som forstår deg.... vel, dette er like mye et problem for din samboer som for deg. Du setter jo grenser for mannen! 

Anonymkode: a1aab...afe

Vi er flere som ikke blir friske uansett hva vi gjør, spesielt dersom det ligger personlighetsforstyrrelse og annet i bunn. Det er klart det er tøft for mannen, det er tøft å være pårørende uansett hva det måtte gjelde. Og det er klart at man selv må prøve å holde seg så frisk som mulig både mentalt og fysisk. Så er det slik at mannen har valgt å være med henne, han står fri til å gå. Dersom TS hadde vært syk med noe annet som holdt henne hjemme hadde det vært akseptert, men ettersom det er psykisk er det ikke godkjent.

Anonymkode: a9c50...2cd

[AnonymBruker]

Du må jobbe med deg selv, ikke minst for din manns del. Slutt å tenke "Dette er fælt for meg, dette er fælt for meg!", da psyker du deg jo ned. Jobb med innstillingen! "Dette blir hyggelig, særlig for mannen min".

Anonymkode: e5d65...c95

[AnonymBruker]

Dere som alltid fokuserer på dere selv; dere har ikke litt medfølelse for dem som inviterer, står på for å gjøre noe hyggelig, som inkluderer og også legger ned tid, penger og energi i sosialt samvær da? Dere svikter faktisk dem litt ved å ikke møte opp.

Anonymkode: e5d65...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dere som alltid fokuserer på dere selv; dere har ikke litt medfølelse for dem som inviterer, står på for å gjøre noe hyggelig, som inkluderer og også legger ned tid, penger og energi i sosialt samvær da? Dere svikter faktisk dem litt ved å ikke møte opp.

Anonymkode: e5d65...c95

Kan bare svare for egen del, men jo absolutt. Allikevel, de gangene jeg går og har flere angst anfall i løpet av tilstelningene så blir visst det feil det også. For noen av oss blir det feil uansett hva vi gjør.

Anonymkode: a9c50...2cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

 

Er jeg vanskelig? Hva hadde dere gjort i en slik situasjon? Jeg har det helt oppriktig vondt inni meg når jeg må sitte å late som jeg er noe jeg ikke er en hel kveld. Jeg er helt utslitt ,tom og lei meg når vi er vel hjemme igjen.  Hva gjør jeg?  

 

Anonymkode: bfa03...82d

Ja, du er vanskelig, du har redusert funksjonsevne når du ikke kan gjøre enkle sosiale ting, som er hyggelig. For å være litt hard: du setter dine egne følelser foran andres verdier, og også at dine følelser står i veien for god stemning. Det er kun dine følelser det er snakk om, det er jo ikke en ekte fare eller noe du risikerer ved å delta. Annet enn å utfordre dine egne vanskelige følelser.

Dette mener jeg er relativt enkelt å jobbe med i terapi, hvis du selv vil. Hvor dypt du vil inn i dette er opp til deg. Man kan sette mål på et konkret nivå (være med på så og så mange begivenheter månedlig/årlig), eller dypere (f.eks jobbe med verdier; at andres følelser er like mye verdt som dine egne, og at du ønsker bedre fungering). 

Det er ingen tvil om at ditt liv hadde blitt berilet hvis du brydde deg mer om andre enn om deg selv. Følelsene dine står i veien for å utvikle relasjoner. 

Anonymkode: 6417d...b20

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik og kunne hatt det helt fint med bare jobb, kjæreste, og et par tre venner. Men jeg vet at familien ville ta det tungt om jeg aldri ville treffe dem. Og da blir det ofte søsken og svogere og unger og full rulle. Føler ikke vi har noe felles annet enn at vi er i slekt. Kjærestens familie må også treffes i blant. Men har heldigvis en kjæreste som er som meg og helst holder slike sammenkomster til noen få ganger per år. Jeg har i blant litt dårlig samvittighet for at jeg føler det slik, men samtidig så er det jo ikke noe jeg velger, det bare er sånn. 

Anonymkode: 7f164...e2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg hater sosiale tilstelninger. Bursdager, julefeiringen, ol.

[...]

Er jeg vanskelig? Hva hadde dere gjort i en slik situasjon? Jeg har det helt oppriktig vondt inni meg når jeg må sitte å late som jeg er noe jeg ikke er en hel kveld. Jeg er helt utslitt ,tom og lei meg når vi er vel hjemme igjen.  Hva gjør jeg?  

Anonymkode: bfa03...82d

Helt greit å hate det, men da må du heller ikke bli bitter når du til slutt blir sittende mutters alene, helt uten andre mennesker rundt deg.

Anonymkode: 2b231...91c

[AnonymBruker]

De sammenkomstene jeg liker best er når vi gjør noe fysisk sammen. Går tur eller lignende. Det kan også være hyggelig å gå ut og spise på en restaurant. Da er samværet begrenset til noen timer. Kanskje dere kan invitere til noe slikt. Synes familiebesøk som varer hele dagen kan bli ganske utmattende.

Har innsett at dette er fordi jeg er introvert og liker best samvær med få om gangen hvor alle får prate litt. Etter store sammenkomster føler jeg meg tom og litt nedfor fordi samtalene er overfladiske, kjedelige, og jeg får som regel ikke prate fordi de andre er veldig dominerende. 

Anonymkode: 7f164...e2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Helt greit å hate det, men da må du heller ikke bli bitter når du til slutt blir sittende mutters alene, helt uten andre mennesker rundt deg.

Anonymkode: 2b231...91c

Alle havner på gamlehjem med en haug andre gamle rundt seg, så ensomme blir man nok ikke 😜

Anonymkode: 7f164...e2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Alle havner på gamlehjem med en haug andre gamle rundt seg, så ensomme blir man nok ikke 😜

Anonymkode: 7f164...e2a

Jeg tror ikke du vet hva ensomhet faktisk betyr.

Anonymkode: 2b231...91c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tror ikke du vet hva ensomhet faktisk betyr.

Anonymkode: 2b231...91c

Hvorfor tror du det? Jeg har vært ensom mange ganger. Men ja, kanskje introverte takler ensomhet bedre enn andre…?

Anonymkode: 7f164...e2a

[AnonymBruker]

Herregud for idiotiske svar. Det er fullt mulig å ha et normalt sosialt liv og omgås folk på ander måter enn utelukkende store selskaper. 

Anonymkode: d271c...b75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere som alltid fokuserer på dere selv; dere har ikke litt medfølelse for dem som inviterer, står på for å gjøre noe hyggelig, som inkluderer og også legger ned tid, penger og energi i sosialt samvær da? Dere svikter faktisk dem litt ved å ikke møte opp.

Anonymkode: e5d65...c95

Jeg valgte bort det som var mer uviktig. Det meste gjennom jobb falt bort. Større selskap til mer perifer familie og venner. Arrangement der det ikke gjorde noe at mannen tok det alene.

Jeg var ryddig i å takke nei i god tid, ikke ombestemme meg i siste liten. Det gjaldt også gratisarrangement, for det er kjipt for de som arrangerer med no-shows. 

Om noe var viktig for noen da jeg hadde det verst, så stilte jeg likevel. Jeg sov knapt noen timer her og der i dagene før. Jeg hadde ingen matlyst, men løs mage. Jeg fikk skjelvninger. Kastet ofte opp når det nærmet seg. En gang hadde jeg på pulsklokka - 130 i snittpuls på et 2 timers treff. 

Egentlig tror jeg mine nærmeste ville bedt meg om å bli hjemme om de visste dette da det stod på. Så da stiller jeg spørsmålet tilbake til deg; Ønsker du dette for dine nære og kjære, når du kan sammenligne det fysiske og mentale ubehaget med å stå stille på savannen mens en løve kommer løpende rett mot deg? (det var slik min psykolog beskrev den reaksjonen de med angstreaksjon har). 

Anonymkode: dd29c...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg valgte bort det som var mer uviktig. Det meste gjennom jobb falt bort. Større selskap til mer perifer familie og venner. Arrangement der det ikke gjorde noe at mannen tok det alene.

Jeg var ryddig i å takke nei i god tid, ikke ombestemme meg i siste liten. Det gjaldt også gratisarrangement, for det er kjipt for de som arrangerer med no-shows. 

Om noe var viktig for noen da jeg hadde det verst, så stilte jeg likevel. Jeg sov knapt noen timer her og der i dagene før. Jeg hadde ingen matlyst, men løs mage. Jeg fikk skjelvninger. Kastet ofte opp når det nærmet seg. En gang hadde jeg på pulsklokka - 130 i snittpuls på et 2 timers treff. 

Egentlig tror jeg mine nærmeste ville bedt meg om å bli hjemme om de visste dette da det stod på. Så da stiller jeg spørsmålet tilbake til deg; Ønsker du dette for dine nære og kjære, når du kan sammenligne det fysiske og mentale ubehaget med å stå stille på savannen mens en løve kommer løpende rett mot deg? (det var slik min psykolog beskrev den reaksjonen de med angstreaksjon har). 

Anonymkode: dd29c...d37

Skjerp deg 'a. Ingenting skjer, du synes bare det er ubehagelig. Og alle vet at eksponering er det beste for å overvinne innbilte frykter. Du jobber ikke med deg selv, du fokuserer på hvor fælt du har det.

Anonymkode: e5d65...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skjerp deg 'a. Ingenting skjer, du synes bare det er ubehagelig. Og alle vet at eksponering er det beste for å overvinne innbilte frykter. Du jobber ikke med deg selv, du fokuserer på hvor fælt du har det.

Anonymkode: e5d65...c95

Hva med alle som ikke blir bedre av eksponering? Høyt stress og belastning over tid er faktisk ikke ufarlig, jeg har selv fått en autoimmun sykdom etter en lang periode hbor jeg prøvde å bare stå i angsten. Frisk fra angsten ble jeg heller ikke, eksponeringen fikk i stedet angsten til å eskalere fordi jeg var i konstant beredskap.

Anonymkode: a9c50...2cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS, forstår at dette er tøft for deg, men det er tøft for samboer også. Det er ingen dans på roser å være sammen med en som har angst for alt. Han gleder seg til denne dagen, og du ødelegger den. Jeg foreslår at hvis du ønsker at han skal leve med deg et langt liv, så MÅ du gjør noe som bedrer denne angsten. Har selv hatt slik angst, men fikk hund som måtte ut og sosialiseres, fikk barn og ble tvunget ut i sosiale ting + jeg begynte å trene og gå lange fjellturer. Og jobbet mye med meg selv. Det som ble det viktigste, var å ikke få anledning til å sitte å grue meg til alt mulig. Å sitte å tenke og fundere, er aldri bra. Jeg har i tillegg også flyangst. De siste dagene før jeg skal fly, MÅ jeg holde på med noe, ellers kommer ikke jeg meg på flyet. Jeg kunne latt være å fly, men da hadde barna aldri fått oppleve noe utenfor landets grenser eller uten å kjøre timesvis i bil. Noen her sier du bør finne en ny samboer som forstår deg.... vel, dette er like mye et problem for din samboer som for deg. Du setter jo grenser for mannen! 

Anonymkode: a1aab...afe

Jeg også hater sosiale tilstelninger. Blir sliten og "ødelagt" etterpå og det tar all min energi. Ellers er jeg fungerende på alle måter, driver eget firma, mange ansatte og er en frisk og rask person.

Men, jeg er altså voksen og sier nei takk til alle tilstelninger. Dette er noe min partner forstår 100 % og han er faktisk selvgående og klarer utmerket godt å dra alene. Uten sure miner. 

Ser ingen grunn til å tvinge meg til ting jeg ikke liker å gjøre. Ja, noen ganger må man gjøre "kjedelige" ting, men akkurat store selskaper, det står jeg over. Med god samvittighet. Ingen lider fordi jeg ikke er med. Og jeg er dønn ærlig, til og med svigermor forstår meg, jeg treffer henne heller i forkant eller etterkant. Ingen sure miner fra noen. 

Anonymkode: 9e89a...140

[AnonymBruker]

Du står opp for deg selv, fordi ingen andre gjør det.  

Du er IKKE vanskelig, eller "gjør ting vanskelig " for NOEN, ved å bli hjemme. 

Dette handler ikke om "komfortsone" og at en skal ut av den, for å øve seg på å bli bedre. Noen (jeg og du blant annet,) blir utmattet av sosial omgang, og vil alltid bli det. Ikke alle er ekstroverte som lader batteriene sammen med andre. 

 

Jeg har det som deg, og har stor forståelse. 

Anonymkode: a4903...47e