Min dagbok del 2...

[kalle]

Det er fordelen med å være på bunnen vettu.. Det kan kun gå en vei - rett opp.

Og nå har du jo noe å se frem til.. Idol-audition ikledd hardangerbunad, brannhjelm og banjo?

Nå vurderer JEG å sette meg på henda her..

[*Lillian*]

Nå vurderer JEG å sette meg på henda her..

[*Lillian*]

Mandag morgen.....

Jeg begynner ikke på jobb før klokka 09.00, men er som vanlig tidlig ute så jeg sitter her og slenger enn så lenge..

Sovet utrolig dårlig i natt, sovet kanskje 3 timer eller noe Likevel er jeg ikke så trøtt som jeg ville trodd, men jeg er nå trøtt likevel da

Tenkte jeg skulle undersøke litt mer om steder å bo i dag, så får man se om jeg finner noe. Kanskje jeg ikke skal ta bare en helgetur til Pakistan, men rett og slett flytte dit?..... Ånei, ikke det, nei

Er ganske fjollete humør i dag, hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg nesten kunne trodd jeg har drukket

*føle seg sykt morsom* (not)

Ha en fin dag, folkens! Juhuu....

Lillian

[Maskemannen]

Klem!

[Gjest Donna]

hehe måtte bare snike meg inn i dagboken din og lese litt .......morsom lesing ......... Blir så glad på dine vegner at du har det bra .....men leit du ikke fikk sove da ...sånt er så slitsomt ......det siger nok på utpå dagen så kanskje du får sove til kvelden igjen ... *notere seg bak øret å få Lillian i seng til skikkelig tid*.................

Håper du har hatt en fin dag snuppa - og at du ikke angret på hva det nå var du gjorde med hendene da du i et lite øyeblikk ikke satt på de *lure på hva lillian brukte hendene til *

hehe og til slutt limer jeg inn diktet jeg skrev i går..............*kry over å kunne dele ut dikt* .........

Du er så flink å muntre meg opp

Å trøste og si riktige ting

Du vet hva jeg mener

Hva jeg tenker

Jeg slipper å forklare

Du har kjent det selv på kroppen

Kan gi råd og støtte

En å prate med

En jeg setter pris på

En å dele sorger og gleder med

En jeg ikke en gang har møtt

Men som er viktig

For meg

[*Lillian*]

Klem tilbake til deg, Lasse :kysse: (okei, det var mer enn en klem, men pytt sann - du tåler det vel tenker jeg)

Morsom lesning, Virgo?? Kaller du dagboken min morsom lesning?? :o

Neida, jeg angret ikke så mye - men nå angrer jeg litt Nei, shit, jeg tar ting som de kommer, jeg, da! *tøff i trynet* :oops:

Hva jeg gjorde da jeg slapp hendene et øyeblikk får ingen (vel, nesten ingen ) vite...

Har vært på jobben...Helt grei dag, få barn men likevel litt stressende med møter og greier. Flere oppdaga at forlovelsesringen min var borte, så de spurte jo naturlig nok og da fortalte jeg... Ped-lederen på avdelingen spurte hvordan det gikk å være hjemme og jeg sa som sant var - jeg gjør masse når jeg er alene mens når han er hjemme så sitter jeg stort sett her eller gjør husarbeid :oops: Så da sa hun at om jeg ville reise bort eller noe så kunne jeg få avspasere på mandag og dermed få langfri Gjett om jeg ble glad!! :D :D Så da jeg kom hjem ringte jeg sporenstreks til venninna mi i Stavanger for å høre om hun ville ha besøk fra fredag til mandag - men hun skal til kjæresten sin i helgen så derfor kunne hun ikke ta imot meg :cry: Jeg må innrømme at det ble en liten skuffelse for meg, tenkte at det ville være deilig å komme bort i helgen... Men det er ikke alltid ting går som man hadde håpet eller ønsket, da :-? Jaja....Jeg kommer vel over det...

På onsdag og torsdag kommer det folk hit fra eiendomsmeglere, så det begynner å skje ting der også! Lettelse!! Blir spennende å høre hva de sier, da!

Nu skal jeg snart finne litt middag og så skal jeg sykle meg en tur tenkte jeg kanskje...

Lillian

[Edie]

Sykle i kulda?? Brr.... ekstra kaldt med vind....dobbelt brr... :-?

*sender englestøv og drømmepulver*

Må sove godt i natt da!

hush, little baby, don't you cry

mama's gonna buy you a rocking chair

and if that rocking chair don't work,

mama's gonna buy you a mocking bird,

and if that mocking bird don't sing,

mama's gonna buy you a diamant ring

and if that diamant ring don't shine,

mama's gonna sing you a lulluby..

*synge med min fineste, mykeste stemme.....*

[*Lillian*]

hihi, tusen takk, Aricept

Håper på å få sove godt i natt, ja.. Skal faktisk ta kvelden om ikke så altfor lenge, tenkte jeg... Jeg er sliten...

Akkurat nå er jeg forbanna :evil: - på vegne av noen andre Inni meg er jeg.........trist.... :cry: Life is a fucking rollercoaster :-? Vær glade dere ikke er egentlig involvert i livet mitt - med mindre dere er sinnsykt glade i å kjøre berg og dalbane da Hadde trengt en god venn her nå, men jeg har ikke det engang Bestevenninna mi er i Stavanger og han som en gang var min beste kompis er bare fjern og rar overfor meg fordi det han har sagt (har skrevet om det i dagboka mi før).... :cry:

Huff, ikke lurt å dynke seg ned i selmedlidenhet heller :-?

Kanskje best å legge seg? Men jeg tror jeg må vente litt, ellers kommer jeg til å ligge og grine meg i søvn i natt :-? Det orker jeg ikke....

Herregud - jeg har gjort livet mitt til hva det er selv!! Da må jeg også takle at det er som det er - dumme, naive lille teite meg!!! :x

av meg selv :-?

Lillian *vurderer å grave seg ned* :-?

Men eg komme når du ber meg

du får ta meg som eg e

det får skje det som skjer meg

du får grina eller le

eg e ikkje særlig prektig

eg har riper eg har sår

detta rommet e så mektig

det e kanskje best eg går...

[Gjest Donna]

Huff ....får være triste i lag vi da .........

kjipt å være trist ....og føle seg dum og naiv ..............ting ordner seg nok ...bare man greier å overleve de liksom .......og det greier man stort sett ...det er bare ikke så lett .....

*klemme*

[*Lillian*]

Vis meg din litenhet

- og jeg vil synes du er stor

Vis meg din svakhet

- og jeg vil synes du er sterk

Vis meg din redsel

- og jeg vil synes du er modig

Så vær deg selv

- og jeg vil ta imot deg

som en gave

Lillian

[*Lillian*]

Jeg ble kjørt hjem fra jobben i dag...Jeg knakk sammen fire ganger på personaltoalettet, og det var vel ikke til å unngå å se at jeg hadde grått selv om jeg prøvde å skjule det. Da en av mine kolleger sa til meg på en medfølende måte at "du er så stille i dag, Lillian" så knakk jeg sammen foran mine kolleger...Det var så ydmykende og forferdelig at jeg kan ikke få forklart det engang...De syntes det var bedre om jeg dro hjem fordi de så jeg ikke hadde det godt og for det andre fordi jeg klarte jo uansett ikke å yte det jeg vil yte i jobben. Nå kom altså knekken.. Hadde ikke trodd den skulle komme så fort, men det gjorde den altså. Jeg har fortrengt og jeg har overbevist meg selv om vår bra dette går og alt det skitsnakket der - hvem faen prøver jeg å lure?? Jeg lurte bare meg selv.. Jeg kjente det allerede i dag morges, for ikke å snakke om i natt...At jeg ikke hadde det så greit som jeg hadde prøvd å lure og innbille meg selv og alle andre til å tro... Så her sitter jeg da... Grimete av tårer, tenker på alle drømmer som har blitt knust - det livet jeg så for meg for 1-1,5år siden er totalt snudd på hodet.. Jeg kan ikke gi meg nå! Jeg må fortsette å fokusere på at dette vil være det beste på sikt uansett, men likevel har jeg det forjævlig vondt akkurat nå. Jeg trodde det skulle bli min samboer og meg for alltid - jeg trodde vi var meant to be... Det er kanskje ikke så rart om jeg fikk meg en knekk da....For det er jo ikke slik det er.. Vi er på vei til å avslutte vårt liv sammen, og det var jeg så sikker på ikke var noe problem og at det ville gå så bra.. Likevel sitter jeg her med tårefulle øyne og hulker verre.. Hvordan kan jeg ha kjærlighetssorg over han når jeg ikke engang elsker ham lenger? Jo, enkelt og greit fordi jeg har elsket ham..Jeg har elsket ham høyt og jeg har kjempet for at vi skulle ha det godt sammen, for at han ikke skulle slutte å elske meg, for at vi to skulle virkelig være meant to be.... Og da..Når det blir knust sånn så er det kanskje ikke så rart om jeg får en knekk...Men jeg vil ikke!! Jeg vil ikke la meg knekke, jeg skulle jo være sterk - se framover og ikke tenke på hva som kunne vært om vi ikke hadde vokst fra hverandre... Samtidig vet jeg også at selv om jeg har kjempet aldri så mye for forholdet, så er mye av skylden for at det har gått som det har gått min..Ene og alene min skyld... Fordi jeg har tynget ham med mine depresjoner, jeg har stilt for høye krav, jeg har ikke tillatt ham å bry seg - samtidig som jeg har tvunget ham til å bry seg.. Jeg har ikke hørt på ham når han har tryglet meg om å gå å få hjelp fordi han ikke kan hjelpe meg, jeg har ikke svelget den helvetes stoltheten min og hørt på ham....Det er derfor jeg skal til legen i morgen også.. Fordi jeg i det minste skylder ham det - å endelig høre på ham og gå og be om hjelp... Jeg vet ikke hva som vil skje i morgen - jeg vet bare at jeg skal til legen og fortelle hvordan jeg har det.. Da skal legen få si hva han tror er best for meg, og jeg skal lytte til hans råd... En eller annen gang må jeg svelge litt stolthet jeg også - innrømme at jeg ikke er sterk nok til å klare alt alene..at jeg ikke kan bære alle byrder på mine egne skuldre... Men det er vondt - det er forferdelig vondt - å bli såret i stoltheten sin...

Lurer på når jeg skal slutte å gråte...Nå gråter jeg ikke bare fordi jeg har det vondt, jeg gråter også fordi jeg skjemmes..Skjemmes over at jeg blir sendt hjem fra jobb fordi jeg ikke klarer å utføre jobben min tilfredsstillende..Den ene tingen jeg alltid har tenkt at "der er jeg iallfall flink - i jobben min"..Så sender de meg hjem fordi jeg ikke klarer å utføre den godt nok....Å stå og stortute foran arbeidskolleger er det mest pinlige jeg har gjort, det mener jeg virkelig...Hvordan skal jeg klare å se dem i øynene igjen? Hvordan skal jeg klare å gå dit og late som om ingenting har hendt?? I bilen på vei hjem (en arbeidskollega som bor like ved meg og var ferdig nå kjørte meg hjem) så ringte sjefen.. SJEFEN for helvete!! Hun hadde hørt hva som hadde skjedd, og syntes det var bra at jeg reiste hjem hun også.. Hun sa hun ville si at hun hadde nok lagt merke til meg i dag, jeg måtte ikke tro noe annet.. Men hun visste ikke hvordan hun skulle gå frem, for jeg sendte ut så tvetydige signaler.. På den ene siden tolket hun ryggen min som "gå bak meg, ikke bry deg", mens på den andre siden så hun øynene mine som ba "hold rundt meg"... Hadde endelig klart å slutte å gråte litt da hun ringte, men begynte selvfølgelig på igjen da hun sa dette....For jeg er jo så klar over det selv.. Disse tvetydige signalene jeg sender ut... For på den ene siden, jeg har grått i skjul og nesten ikke snakket til kollegene mine i dag fordi jeg orker ikke at andre skal bli involvert i alt dette miserable, - på den andre siden har jeg gått og ønsket meg en klem... Det er stoltheten - takk, jeg klarer meg alene...Samtidig er det tanken om at de bryr seg ikke likevel, om de spør om tingene er det av nysgjerrighet og ikke omsorg. Det er forferdelig galt av meg å mistro andre mennesker sånn, men etter mange vonde svik fra mennesker jeg har brydd meg om i løpet av mitt 22årige liv, så har jeg blitt naturlig mistroisk overfor andre mennesker... Og jeg er da ekstra mistroisk når jeg har det vondt, når jeg ikke er på mitt sterkeste psykisk.... That's me, and that's fucking life..

Jeg burde vel ikke klage, jeg har tak over hodet (enn så lenge), mat på bordet og et par gode venner.. Men det er vel lettere å klage når framtidsdrømmen brast.. Åå, jeg blir så forbanna på meg selv også!! Så ynkelig og patetisk og sitte her alene og grine over et valg jeg selv har tatt!! Det verste av alt er jo at jeg angrer ikke på valget i det hele tatt, jeg VET at det var det riktige - likevel sitter jeg og griner!! :-? Ikke faen om jeg skal la meg selv dyrke noe selvmedlidenhet og selvdestruktive tanker nå, tenker jeg.....Men det er jo akkurat det jeg sitter her og gjør!! :x

Og hjemme her, hvordan går det her? Pøh :-? Jævla naive meg trodde faktisk at det ville gå greit å fortsette å bo sammen...Det føles bare ekkelt og rart - vi gir ikke engang hverandre en klem nå fordi vi er redd for hvordan den andre tolker det... Det å ligge og skal sove under samme tak som han jeg har vært sammen med over 5år - uten å ligge og holde rundt hverandre...Det er bare ekkelt og fjernt...jeg føler meg så utilpass - det er jo en grunn til at jeg har sovet så lite og så dårlig den siste uken... Vi går begge rundt uten å si så mye (vi sa ikke så mye før heller, men nå er denne stillheten bare helt uutholdelig), vi er begge redde for hovrdan den andre tolker...Jeg er så forbanna lei av tolkninger!

Det diktet jeg skrev inn over her i dag tidlig - det fikk jeg av ei venninne engang... Jeg skrev det inn i dag før jobben fordi jeg kjente på meg at jeg prøvde å holde meg sterk i dag men at jeg ikke var det..Fordi jeg tenkte for meg selv at det kunne være lurt for meg å vise mitt sanne ansikt på jobben - kanskje de faktisk ville synes jeg er stor selv om jeg viste min litenhet.... Og sånn gikk det - nå sitter jeg her og føler meg bare så dum og teit og patetisk overfor mine arbeidskolleger.... :-? Urk..

Faen, hva ER det med meg?? Her sitter jeg og skriver dagbok - greit nok for å få ut tankene, men halloooo!! Dette er en dagbok andre kan lese, og jeg gir folk fri tilgang til mine innerste tanker! Hvor patetisk er ikke det, liksom?!?!?! Jeg vurderer å sende en PM for å få stengt dagboken min, - det tror jeg er best siden jeg faktisk sier mine aller innerste tanker her...Det er en ekkel følelse å vite at folk som jeg ikke kjenner, - OG de som jeg har møtt på treff (og et par venner jeg vet er her inne) sitter og leser om mine aller innerste tanker... Og dette har jeg gjort så lenge?!?! Hallo, liksom - hvor dum går det an å bli...

Nei, nå er det er nok selvdestruktive tanker for i dag nå... :oops:

Lillian

[Gjest care]

:trøste:

[Gjest Embla s]

Du Lillian, kanskje du skal være stolt over at du faktisk føler sorg og smerte når livet, slik du kjenner det forandrer seg så totalt.. Også kan du være stolt over at du ikke tar så lett på det når du skal skilles fra ham du har levet sammen med og delt så mye med, så lenge. Jeg tror bare en kald fisk kan gå igjennom slike brudd uten å knekke sammen, uten å gråte på jobben og uten å føle som du gjør..

Det er ikke uvanlig at folk sykemelder seg når de går igjennom samlivsbrudd. Og dette har jo ikke noe med hvorvidt du takler jobben din, eller hvorvidt du er flink i jobben. Ingen ting med det å gjøre.

[Gjest Lea]

Vet du, Lillian..

Du skal ikke bry deg om at du føler det sånn mht dagboken din. Du skal heller ikke føle "dum" pga at dere for sammen en periode og føler det du gjør. Jeg er sikker på at de fleste her inne hadde hatt det på akkurat samme måten.

JEG har hatt det på samme måten. Jeg bodde sammen med en jeg ikke var sammen med lenger. Husker hvor ekkelt det var å ikke vite hva den andre tenkte, å ligge i samme seng fordi det ikke var noen alternativer.

Men det går over. Det lover jeg deg!

Jeg vet ikke hva mer jeg kan skrive for å gjøre ting bedre. Ingenting kanskje?

Ville bare gi deg en klem og si at du ikke er rar eller dum fordi du føler som du gjør...

[*Lillian*]

Takk, kjære dere.....Jeg skuløe ønske jeg klarte å tro dere i det dere skriver, men det er litt for vanskelig akkurat nå...

Har skrevet et dikt nu...

HVOR ER STYRKEN?

Grimete står jeg der

Med øyne fulle av tårer

Og en skjelvende kropp

Føler meg så liten

Så ynkelig, redd og forlatt

Så forferdelig forvirra

Jeg er jo alltid sterk!

Ikke den som faller ned

Og ikke tåler nederlag

Med blanke øyne ser de

Og tar rundt meg til en klem

Jeg klamrer meg fast

Sier en masse dumme ting

Og prøver å le vekk tårene

De hovne øynene sier vel sitt

Jeg fryser selv om det er varmt

Kjenner hjertet som har bristet

Jeg er ikke lenger så sterk…

Lillian

[Smurfa]

:trøste:

Tenker på deg!

[Tilde]

:blomst_opp:

Kjære Lillian, i dag får du en blomst og en goood klem av meg :trøste:

Det er slettes ikke rart at du føler slik du gjør,det er helt naturlig og ingenting å skjemmes for..

Jeg synes det er modig å kunne vise seg liten overfor andre, skulle faktisk ønske at flere vågde å være litt mer mennneskelige.Det å gå å skulle holde masken er ikke bra for psyken.Vet det,jeg har knekket sammen i gråt en gang på jobb selv.Faktisk så kom det noe positivt ut av det,men at jeg skjems etterpå,ja det er sikkert...men det gikk over..

At sjefen din ringte viser jo også at du er SETT og at de bryr seg..

:trøste:

[Gjest Donna]

huff da

får helt vondt inni meg jeg !!! stakkar deg da lillian !!

*skynde meg på msn*

*klemme kjempemasse*

[kalle]

*tusle innom og legge igjen en stoooor klem til Lillian*

[*Lillian*]

Tusen takk alle sammen, dere er så søte! Begynte å grine igjen da jeg leste svarene deres...... Men det varmet utrolig mye likevel! Tror jeg har fått grått ifra meg nå...iallfall for i kveld....

Har akkurat prata med kompisen min (han som har vært så rar - men som endelig er som normalt igjen), så jeg skal besøke ham i helgen. Ikke ligge over og sånt da, han bor jo i Oslo. Men - jeg skal være der hele dagen og det blir sikkert kjempekoselig. Godt å slippe å være hjemme, og SINNSYKT GODT å ha tilbake den gode gamle bestekompisen som jeg har savnet etter det som har skjedd...

Jeg kan si jeg har det bedre nå selv om jeg ikke egentlig har det...Jeg har bare grått og fått ut litt - så innvendig er jeg TOM....Akkurat nå føler jeg ingenting....annet enn en forferdelig hodepine Den går nok over når jeg har fått sovet litt... Tenkte jeg skulle gå i dusjen og så legge meg nedpå litt, men det kan jeg ikke fordi jeg skal jo på jobb igjen i morgen.. :-? Gruer meg til å gå på jobb.. ALLE på hele jobben vet nok alt om hva som har skjedd nå...At Lillian skal flytte fra samboeren sin og at hun knakk sammen på jobb i dag.... Hvordan skal jeg takle det da?? :klø: *gruer meg ufattelig mye*

Huff..Håper på en bedre dag i morgen, iallfall - så får jeg se hva som skjer.

Igjen, tusen takk dere som har skrevet her!

Lillian