Min dagbok del 2...

[Midnattsol]

Fjomp!

Vet du hva som skjer nå? Du sitter for lenge oppe sånn at du sover til langt på dag i morra også kunne du egentlig spart deg dette.

[Skusla]

Halloisen blott-offeret.

NÅ sover du vel??? Jeg banner bein på at du kommer til å sove til laaaangt på dag i morra...

Må ikke diskutere med mennesker når man er overtrøtt vettu.. Håper du har det bra!

Sendte deg forresten en mail tidligere.. Å jeg takker så masse for den kjempe koselige PM'en du sendte meg.. Ble så kjempe glad for den du aner ikke...

Traff meg RETT i hjarterotaaaa... :D

Syntes helga har gått så fort jeg... Virker ikke som det er tre dager siden vi satt oppe å prata hele natta. Takk for koselige timer på chatten, jeg har ikke flira så mye på lange tider. Sambo hadde hørt meg, våkna noen ganger å hørt jeg satt å lo. Han lurte på om jeg hadde begynt å bli gal. Klarte å holde meg til klokka halv åtte før jeg slukna i stolen.. Var kjempe trøtt hele dagen og hele dagen i går.

Var ute ja.. Det var skikkelig morsomt å være ute på byen igjen. Mye morsommere å gå ut når det ikke skjer så ofte.

Fikk litt oppmerksomhet, møtte masse folk, flira mye og koste meg! :blunke:

Fikk selvfølgelig au i magen igjen da, for jeg kunne ikke ta smertestillende før jeg skulle drikke. Blir så utrolig kvalm om jeg gjør det... Så sambo henta meg i ett tiden... Vi hadde det sååå koselig resten av natta.. Prata masse, å han sa så mye fiiiint til meg det var like før jeg sprakk!

Nei nå er det på tide å gå å legge seg her.. Er på en liten dagbokrunde, så jeg får se hvor mange jeg rekker i dag.. ( Skal se fotballekstra på tv2 om en halvtime, Ålesund VANT JO I DAG MÅ VITE... JIPPIIIIII! ) Fikk skrekkelig dårlig samvittighet for det var så lenge siden jeg hadde vært innom alle vennene mine. Dere er SÅ flinke å skrive i min, da burde jeg være like flink tilbake. Lover å prøve å skjerpe meg! :oops:

Håper du har hatt en fin helg og at du nå ENDELIG sover søtt...

Snakkes snart da vennen min

Stooor nattakos fra Skusla! :kysse:

[*Lillian*]

Sove?

Hvem skal sove?

Not meeee

Føler meg skikkelig stein jeg nå jo!

Billig rus gitt

Lillian

[Skusla]

Hehe, du er gææærn.... Ja du får vel ett kick av søvnmangel.. Men bare vent, du kommer til å sove rundt når du først legger deg....

[Gjest Lea]

LILLIAN!!!

Kom deg i seng!

Nå med en gang!

Lea - bestemmer

[*Lillian*]

Er så glad jeg kan bestemme over mitt eget fuckings liv, jeg

*latt alle hemninger fare*

Lillian

[Gjest Lea]

*Ringer etter sove-politiet*

*Rister på hodet*

*Forlater åstedet*

[*Lillian*]

I'm the Queen of the world!

Lillian

[Midnattsol]

You craaaaazy woman!!!

Jeg gir opp!

*humre*

[*Lillian*]

Still the Queen

Lillian

[Dina]

Lillian da, har du ikke lagt deg enda??? Jeg har fulgt din "lange natt og dags ferd mot natt" her i dag.... Hvorfor i all verden vil du ikke legge deg? Alene hjemme? Kjeder deg? Ferie? Jeg har ferie nå, og et desperat behov for å ikkje sove bort sumarnatta... he he... vet (kanskje???) hvordan du føler det...!

Sov godt etterhvert! :D

Klem, Dina

[*Lillian*]

Jepp jeg har ferie

Også sover man ikke når man har fått en så billig rus, vettu! :blunke:

Lillian

[punkyB]

Mulig jeg misforstår her og mulig jeg blander meg inn i noe jeg ikke har noe med - men virker ikke som om du har det helt topp - og at din samboeren ikke er den støtten han bør være? Han burde jo være en du kunne snakke med OG som forsto deg. Må være vanskelig å være sammen med noen som ikke er en støtte - og da er det like greit uten samboer spør du meg.

Nå skal hvertfall jeg sove - så jeg lister meg ut igjen ....

[Gjest Lea]

Rus er oppskrytt!

Har ikke Jon Blund vært på besøk hos deg i kveld?

Eller i går kveld?

[Dina]

Billig rus?? Jeg tar meg en øl, men hva "går" du på????

Dina

[*Lillian*]

Billig rus, ja!

Føler meg stein, men jeg har jo ikke tatt en dritt.

Insomnia-rus vettu

La dette bli min siste natt

Lillian

[*Lillian*]

By the way, PunkyB;

Det samme sier jeg?

Hva f.. skal man vel med samboere?

Vel, kjekt å ha når mørket senker på

Lillian

[*Lillian*]

Nå har jeg vel i denne jævlige drittsekk-rusen støtt fra meg alt som kalles venner og bekjente på MSN så da tusler jeg og legger meg.

Forundrer meg ikke om jeg våkner opp uten samboer i morra heller.

Who the fuck cares?

Lillian

[*Lillian*]

Nå er jeg meg selv igjen.....

Jeg skjemmes over gårdagen, jeg har vondt i dag. Ikke fysisk vondt, men vondt inni meg.

Vet ikke hva som egentlig skjedde i går, men på ett eller annet tidspunkt i overtrøttheten tok det totalt av. Jeg var rett og slett ekkel med noen folk, og jeg var akkurat sånn jeg frykter aller mest å bli her i livet; en ondsinnet jævel.

Gikk heldigvis og la meg før jeg ble enda verre, og fikk sovet ut. Sto opp litt før 12 i dag, og har fått sovet ut skikkelig.

Jeg vet ikke riktig hvor mye jeg burde fortelle, men jeg føler for å få ut historien. Jeg har en venn på MSN, en jeg ikke har kjent veldig lenge men som jeg har fått veldig god kontakt med. Vi har snakket ganske mye, og jeg liker han veldig godt (på den vennskapelige måten, såklart) Jeg har også truffet ham en gang, og han var like hyggelig i virkeligheten.

Men han skremmer meg. Enten er han en sinnsykt god menneskekjenner eller så er det noe med meg. Han leser meg som en åpen bok og skjønner ting nesten uten at jeg sier det.

I går pratet vi også som vanlig. Han fikk meg til å fortelle to dype hemmeligheter jeg har som jeg ikke har fortalt til et eneste levende menneske før. Det skremte meg noe så sinnsykt, for sååå godt kjenner jeg han ikke. Ikke engang min beste venninne gjennom 15år har jeg fortalt de tingene til. Da tenkte jeg for meg selv at uansett hvor godt jeg liker han og hvor snill han er, så må jeg støte ham fra meg. For jeg kan ikke takle at noen kommer så nært innpå meg. Det er flere sorte hull i mitt liv og min fortid som jeg er sykt redd for at noen skal vite om. Særlig ikke han. Han som jeg ikke kjenner så godt, og han som tror at hans fortid er så utrolig mørk. Han skulle bare visst.

I min desperasjon da jeg ble så skremt i går så sa jeg mye rart. Først sa jeg til ham at "nå støter jeg deg helt sikkert fra meg", men han var der likevel, også etter jeg hadde fortalt tingene. Han fortsatte å oppmuntre meg og støtte. Da ble jeg enda mer skremt, for ingen kan være så god. Han åpner på ett eller annet merksnodig vis alle slusene mine og får meg til å fortelle selv om alt inni meg stritter imot.

Så da ble jeg så utrolig skremt. For jeg vil ikke at noen skal åpne alle slusene hos meg, ingen i hele verden skal få lov til det. Ikke engang en psykolog. Så da sa jeg noe ufattelig teit, i håp om at DA støtet jeg han sikkert fra meg. For vi kjenner hverandre ikke så godt, og jeg tenkte han fikk panikk om jeg sa noe sånt. So I did. Jeg sa at jeg var redd for å utvikle følelser for ham. Det er ikke sant, det var en løgn. For jeg er ikke redd for det, jeg ser på ham kun som en venn/bekjent og ingenting annet. Men siden han skremmer meg sånn og jeg vet hvordan mange menn er med den panikken når en kvinne viser dem interesse når de ikke er interessert sjøl, så skrev jeg det. For jeg tenkte at da fikk han iallfall panikk og trakk seg unna. Men han gjorde det ikke likevel, han. Han vet jeg er samboer og sånn, men han vet også at mitt forhold ikke er noen dans på røde roser. (Mye jeg ikke har fortalt i dagboken min her..... ) Så jeg tenkte at han sikkert fikk panikk og trakk seg unna hvis jeg sa at jeg var redd for å få følelser for ham. Men han trakk seg ikke unna likevel. Han var der fortsatt. Han sa det varmet at noen likte ham, men ingenting om at han plutselig måtte gå eller noe. Så da fikk jeg enda mer panikk selv For da satt han der og trodde jeg holdt på å utvikle følelser for ham, og jeg satt der og prøvde å støte ham fra meg uten at noe funket. Jeg ble ganske i villrede. Rotet meg mer og mer inn i tingene i håp om at han skulle trekke seg unna, men jeg støtet ham ikke fra meg på noe vis likevel. Han er jo bare tvers igjennom god, sant. Han er så åpen og lite fordømmende at jeg ikke kan forstå det!

Så da hadde jeg altså på ganske kort tid allerede rukket å lyve for ham. Og det om følelser. Det verste man skal leke med. Man skal aldri leke med noens følelser, men jeg visste jo at han ikke følte noe sånn overfor meg og derfor var ganske sikker på at jeg kom til å støte ham fra meg. Det var liksom "redningen" min.

Vel, så jeg latet som jeg skulle legge meg, og logget meg av MSN. Så sendte jeg ham en mail. Hvor jeg skrev at jeg trodde det var best at vi ikke har noe kontakt mer. Hvor jeg skrev at det er så mye rot i livet mitt allerede, og det blir bare enda mer med han der. Fordi han skremmer meg og jeg ikke vet hvor jeg har ham eller ikke helt forstår meg på ham.

Etter en liten stund logget jeg meg på MSN igjen. Da tok han kontakt... "Du?" sto det....Så pratet vi litt, eller dvs jeg skrev vel mest. Jeg viklet meg enda mer inn og prøvde å forklare men jeg var jo så sinnsykt trøtt og overtrøtt at jeg bare rota og røla. (Dette var rett før jeg la meg). Han satt jo sikkert der og trodde at jeg ikke ville ha kontakt med ham fordi jeg hadde følelser for ham eller noe, ikke vet jeg. Men den egentlige grunnen er jo fordi jeg er redd for hva han kan få meg til å fortelle, på grunn av hans evne til å få meg til åpne meg. Jeg vet ikke hvordan han gjør det, men han gjør det iallfall. Og da blir jeg redd. Selv om det ikke finnes noe vondt i ham. Jeg skrev til ham at det beste for ham var å leve et liv uten å involvere seg i mitt, at han hadde det bedre slik han hadde det før han ble kjent med meg. Da skrev han først at jeg skulle slutte å fortelle ham hva som var best for ham, og hadde han det så sinnsykt bra rett før vi ble kjent med hverandre?? (Han hadde det ikke så lett da vi ble kjent med hverandre, slet med ei dame og sånn)

Så snakka jeg med ei venninne på MSN og røla ut hele samme fuckings jævla historien til henne. Det er helt tragisk og patetisk. :-?

Da jeg omsider skulle logge meg av internett og legge meg, var jeg desperat og fortvilet og sletta MSN-adressen til denne vennen som skremmer meg. La meg og sov og våkna ikke igjen før litt før 12 i dag.

Da jeg sto opp og jeg satt og tok dagens første røyk slo alt innover meg igjen. Jeg angret jo skikkelig på at jeg hadde sletta ham som kontakt og for at jeg hadde løyet om følelser og gjort så mye TEIT for å støte ham fra meg. Jeg hadde det skikkeli vondt inni meg og jeg kjente den dårlige samvittigheten vokste seg større og større inni meg. Hvorfor kunne jeg ikke bare sagt det som det var, jeg er helt sikker på at han ville forstått. Jeg kunne bare sagt at han skremmer meg fordi jeg er redd for å åpne alle sluser overfor ham. Han ville helt sikkert forstått. Samtidig ville han sagt at han vil hjelpe meg, at han ikke vil dømme meg på noen måte om jeg så har tatt livet av noen. Og jeg vet han mener det.

Så jeg satte meg ned og skrev et dikt. La det ut på dikt-tråden her på KG, de som vil kan gå der og lese. Så sendte jeg en mail til ham, uten noe som helst innhold annet enn linken til diktet. Kanskje han kan forstå... (Han deler min elsk for diktning) Deretter gikk jeg inn på MSN og la ham tilbake til lista mi Han er på jobben sin nå, så han er ikke pålogga, men jeg så at han hadde ikke hadde sletta meg for det ble ikke sendt noen forespørsel til han om å legge meg til på lista. For etter jeg hadde ordnet det så sto navnet XXXXX på "ikke pålogga"-ruta. Så selv om jeg sa jeg kom til å slette ham fra kontaktlisten osv i går, så hadde han ikke sletta meg. Han leser meg som en åpen bok, og visste sannsynligvis allerede da at jeg kom til å angre. Han bare vet, han.

Vel, så her sitter jeg, og føler meg som verdens største idiot og patetiske vesen. :cry: Og jeg flommer over av tårer og dårlig samvittighet. Jeg har det vondt! Og det er ene og alene min egen skyld.

Her kommer et menneske som er bare godt og snill og vil være din venn. Vil hjelpe deg, ser at du har det vondt og vil ikke at du skal ha det sånt. Gjør alt han kan for å hjelpe og støtte og oppmuntre. Hvorfor tar jeg ikke imot da? Hvorfor lar jeg ikke meg selv åpne alle sluser og få ut det som sliter sånn på emg og psyken min. Det som gjør at jeg har det vanskelig i livet mitt. Det som gjør at jeg stadig er deprimert og på grensen til suicidal. Hvorfor gjør jeg det ikke? Alt jeg noensinne har ønsket var en venn som kunne forstå. Som kunne være der og bare lytte og likevel bry seg om meg. Og når jeg etter mange år i selvpining og lidende stillhet endelig møter et sånt menneske, som faktisk er villig til å forstå og hjelpe, så støter jeg ham fra meg. Gjør alt jeg kan for å skape kluss og rot for at han skal få nok av meg og trekke seg tilbake. Hvorfor gjør jeg det da??

Fordi jeg er redd. Fordi jeg er så innihampen redd og forvirret nå at jeg ikke vet mitt eget beste engang. Jeg er redd for hva som kan komme opp til overflaten, jeg er redd for hva jeg kan finne på å fortelle. Fordi jeg har fortrengt ting som jeg ikke lenger vet hva dreier seg om. Jeg bare vet jeg har fortrengt fordi det er så grusomt. Det siste året har jeg kjent panikken har kommet, jeg har merket at ett eller annet har løsnet inni meg. Noe som kan risikere å gjøre at ting kommer opp til overflaten igjen. Og det kan virkelig ødelegge meg for evig og alltid. Så treffer jeg han som bare er snill og vil hjelpe. Og jeg kjenner trykket enda verre, jeg kjenner på meg selv at han kan risikere og få alt opp til overflaten igjen.

Derfor støter jeg ham fra meg.

Så her sitter jeg da. Og vet ikke mitt eget beste. På en side tenker jeg at kunne han bare vært en vanlig venn som de andre vennene jeg har så hadde det ikke vært noe problem. Da ville jeg veldig gjerne hatt ham som en venn. Fordi han er jo bare god. Men jeg merker at han ubevisst skaper et bånd. Et usynlig bånd. Et bånd som gjør at jeg kan risikere og åpne totalt på alt og fortelle om de mest grusomme ting jeg har fortrengt inni meg. Som jeg ikke lenger selv husker hva er. Fordi jeg har fortrengt. Jeg bare vet at det er noe der...For det har jeg blitt fortalt senere. Da tenker jeg at han kan ikke være i min omgangskrets, for jeg kan ikke slippe ham så nær. Jeg kan ikke ta den risikoen at de traumatiske hendelsene fra barndommen skal komme fram og gripe om meg igjen. Jeg meg min svært ustabile psyke kan ikke risikere det. For da kan det hende jeg gjør ting jeg egentlig ikke vil. Kan hende jeg tar mitt eget liv. Kan hende jeg dreper noen. Kan hende jeg havner på lukket avdeling og sterk medisinering.

Jeg vet ikke opp og ned lenger. For jeg vil gjerne ha ham som en venn, han er jo det menneske jeg mange ganger jeg har ønsket meg. Den vennen som kan lytte og forstå og likevel være der. Den vennen som kan hjelpe meg å bearbeide og komme meg videre i livet. Likevel vil jeg altså ikke. I frykten for at alt skal briste.

Hva skal jeg gjøre da???

Det gjør meg så vondt, men jeg vil ikke ha det enda vondere.

Jeg får se hva som skjer senere i dag, etter han har sett mailen og lest diktet mitt. Kanskje tar han kontakt da og ber meg forklare, kanskje forstår han mer da, jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke heller vet.

En ting har jeg lært. Aldri prat med andre enn deg selv når du er underernært på søvn....

Nå har jeg fortalt. Jeg visste ikke om jeg skulle skrive det ned her i dagboken min, dette er veldig personlig, og jeg angrer kanskje etterpå. Men jeg måtte få det ut. For jeg måtte få skrevet ned mine tanker og følelser rundt hele greia. Det ble sinnsykt langt, det er ikke sikkert noen gidder å lese engang. Men det er ikke poenget heller. Jeg måtte bare få tømt meg. En eller annen gang i livet kommer man til det punktet at man ikke kan holde alt inni seg. Og jeg kom dit nå med hensyn til dette. Jeg vil bare ikke komme til det punktet med traumene. Men det er jeg redd for å gjøre med ham...

Lillian *kaotisk hode*

[Gjest lmari]

Lillian, lillian, lillian. Lille venn. Vet nesten ikke hva jeg skal si - det er ikke så lett å gi gode råd til folk man egentlig ikke kjenner hele situasjonen til.

Men jeg tror du gjør lurt i å snakke med noen. Ingen mennesker er så sterke at de kan bære alt inni seg. Kanskje denne vennen din kan være en ventil for deg? Han høres ut som en bra mann, som er der for deg selv om du gjør "rare" ting. Prøv å ta kontakt og forklar for han slik du forklarte oss nå. Han kjenner deg bedre enn oss, og vil helt sikkert forstå deg.

Ikke prøv å bale med det alene. Skjønner at det er mye som foregår i livet ditt nå, og det er ikke bra å stenge alt inne...

Vit at jeg tenker MYE på deg! Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg...