Spiseforstyrrelser

[Gjest fast bruker i.i.]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser (hovedsaklig anoreksi) siden jeg var 14. Det går vel egentlig lengre bak i tid enn som så, men det var da det virkelig brøt ut. Nå har jeg snart slitt med spiseforstyrrelser i fem år. Jeg har vært innom sykehuset en tur, jeg har gått i terapi i årevis (men avsluttet terapien for noen måneder siden) osv.

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli syk igjen. Tankene er intense og fler, jeg sliter med overspising innimellom og anoretisk spisemønster andre ganger. Det begynner å bli skikkelig slitsomt igjen, rett og slett.

Av forskjellige grunner, kan jeg ikke fortelle at jeg begynner å bli syk igjen til familien. Det går ikke. Den eneste som vet er kjæresten min og han er en kjempestøtte for meg selv om han føler seg veldig hjelpesløs, som han selv sier.

Så jeg lurer egentlig på hvordan dere her inne med spiseforstyrrelser ble bedre? Var det gjennom terapi, IKS, var det egen stålvilje eller hva var det?

Har selv lyst til å ta kontakt med IKS, men er livredd for at andre må bli informert om det hvis jeg tar kontakt med dem.

[Blackjack]

Du kan sende meg en PM hvis du vil?

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg slet også med spiseforstyrrelser i ca 12-15 år, og oppfatter meg ikke som spiseforstyrret. Nå var det tvangsspising det gikk mest i for meg. Kan desverre ikke si hva som gjorde at jeg ble bedre, eller akkurat når det skjedde, for det mistet bare gradvis styrken sin. Brant ut, kan du si.. Men parallelt var jeg gjennom mye terapi og egenutvikling og fikk det bedre i livet mitt for øvrig. Fikk bedre forhold til venner og familie og meg selv, mestret etterhvert flere ting, osv. Jeg kanskje var annerledes enn deg - for spisinga mi var en del av et større problem, mens for mange er jo spisinga Selve Problemet. Vet ikke hva du skal gjøre, men kan jo prøve å gi deg litt håp ved å skrive at jeg i hvert fall har lest at det brenner ut "av seg selv" i noen tilfeller..

Uansett er det vel aldri skadelig å utvikle seg (dog kan denne utviklingen skje med og uten terapi, tror man trenger litt pause fra terapien også jeg. Det finnes "morsomme" og "fæle" metoder for å utvikle seg (f.eks. leke og gråte), begge like nødvendige..)

Lykke til

[Gjest itla]

Jeg har hatt veldig stort utbytte av selvhjelpsgruppe gjennom IKS. De forteller ingenting til noen, så det trenger du overhodet ikke å bekymre deg for om du tar kontakt med dem. Ettersom alle som jobber i IKS har hatt spiseforstyrrelser selv, vet de hva dette dreier seg om, og de er veldig strenge med "taushetsplikten" man har overfor gruppemedlemmer o.l. Nye selvhjelpsgrupper starter vel ikke før til høsten, men du kan jo ringe krisetelefonen deres når som helst. Send meg gjerne en PM hvis det er noe mer du lurer på. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Det er ikke sikkert dette svaret blir så populært, men du spurte jo hvordan vi andre har blitt bedre. For meg ble anti-depressiva svaret.

Jeg hadde en periode anorexia, som så gikk over til overspising, som så gikk over til bulimi uten renselse, dvs. jeg overspiste grotesk i noen perioder og nærmest fastet i andre. Siden jeg også har vært veldig deprimert, fikk jeg utskrevet Cipramil av legen. Disse gjorde ingenting, ikke Remeron heller.

Siden jeg begynte på Efexor har jeg derimot fått et stabilt og godt spisemønster, og jeg er ganske sikker på at jeg kan takke pillene. Mat har plutselig blitt mat, og ikke følelser. Jeg koser meg med maten, spiser ikke for mye, og spiser ikke for lite.

Det er selvsagt svært individuelt hvilken behandling som virker for den enkelte, men dette var i alle fall min historie... Jeg tviler på at mange kommer ut av spiseforstyrrelser så enkelt, jeg har nok vært veldig, veldig heldig, etter mange tunge år.

Lykke til!

[-Fisken-]

Det er ikke sikkert dette svaret blir så populært, men du spurte jo hvordan vi andre har blitt bedre. For meg ble anti-depressiva svaret.

Jeg hadde en periode anorexia, som så gikk over til overspising, som så gikk over til bulimi uten renselse, dvs. jeg overspiste grotesk i noen perioder og nærmest fastet i andre. Siden jeg også har vært veldig deprimert, fikk jeg utskrevet Cipramil av legen. Disse gjorde ingenting, ikke Remeron heller.

Siden jeg begynte på Efexor har jeg derimot fått et stabilt og godt spisemønster, og jeg er ganske sikker på at jeg kan takke pillene. Mat har plutselig blitt mat, og ikke følelser. Jeg koser meg med maten, spiser ikke for mye, og spiser ikke for lite.

Det er selvsagt svært individuelt hvilken behandling som virker for den enkelte, men dette var i alle fall min historie... Jeg tviler på at mange kommer ut av spiseforstyrrelser så enkelt, jeg har nok vært veldig, veldig heldig, etter mange tunge år.

Lykke til!

←

Jeg prøvde også antidepressiva, men dette hjalp ikke for meg. Men det kan jo være verdt et forsøk.

[hecuba]

Er mange du kan sende PM til her. Meg også.

Det er vanlig med tilbakefall, så du trenger ikke å bli altfor fortvilet dersom det kan være dette det er. Det er alltid vanskelig å klare seg selv etter avsluttet behandling også.

Selv har jeg slitt med anoreksi, bulimi og tvangsspising/overspising. Dette tar voldsomt på kreftene. Det er nok alle som har hatt en sf enige i.

Kan ikke se noen grunn til at IKS skal kontakte andre dersom du ber dem om ikke å gjøre det. Du kan hvertfall ta en anonym samtale og forhøre deg.

Lykke til, og bare å sende PM dersom du vil snakke litt mer utenfor tråden.

Endret 3. april 2006 av hecuba

[-Fisken-]

Er mange du kan sende PM til her. Meg også. 

←

Og meg

[Gjest Gjest]

Om jeg forstår deg rett så er du over 18 nå? Da skal det mye til før taushetsplikten kan brytes.

Lykke til, håper du kommer deg ut av faenskapet!