Empty nest..?

[AnonymBruker]

Er det flere som har opplevd dette? Hvordan føles det for dere? 

Mine to barn har nå flyttet ut, og jeg er overrasket over mine rare følelser. Jeg var alene med dem først endel år, før møtte ny som ble deres stefar. Vi har hatt det rimelig greit, men jeg har i perioder også vært veldig sliten, så jeg må innrømme at mange ganger satt jeg å drømte meg bort om store barn og å få igjen fritid og overskudd. Og det ble det jo mer og mer, etterhvert som de ble større. Men når de nå har flyttet ut sitter jeg ofte og gremmes over tiden som er borte, og som aldri vil komme igjen. 

Er det flere som har kjent seg likedan trist etter barna fløy ut? Eller er det bare litt savn, men mest positivt og glede over huset for seg selv? 

 

 

Anonymkode: 3f30e...85f

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: e3f97...d77

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å føle det sånn. Mine barn er små og jeg klarer ikke å nyte... jeg vet og at jeg kommer til å angre når tiden er forbi.. men da må jeg bare prøve å huske at jeg gjorde så godt jeg kunne 

Anonymkode: 26c0b...022

[AnonymBruker]

Jeg husker jeg snakket med min mor på telefonen da alle ungdommene bodde hjemme. Jeg sa; Jeg er SÅ lei av å lage den middagen til hver dag. haha... og hun sa; Snart vil du savne det. Det hadde aldri slått meg før at hun savnet å lage middag til meg?? Men ja, nå har alle flyttet ut, og jeg savner kanskje ikke å lage middag til dem hver dag, men ja jeg savnet det også, og det å ha dem her.  Det ble litt tomt, og meningsløst. Jeg gikk litt rundt meg selv en stund og kjente en tomhet og en sorg. Men det varte ikke så lenge.... 

For så kom den ene hjem nesten hver helg, og den andre kom hjem i perioder, og hun skal flytte hjem igjen neste år en periode, Nå er de her i jula, og den varer jo lenge i år. Jeg kjenner litt på at det kommer til å være greit å få huset for seg selv igjen når de drar  ...men ja, det er koselig å ha dem hjemme, men jeg synes det er greit å ha det for bare meg og  mannen også, til tider.

 

Anonymkode: 5761d...6b8

[Ulrikke]

Min (vår) flyttet i høst. Er nå hjemme på lang juleferie. Ikke noe galt med "barnet", hun er blid, hyggelig, hjelpsom og snill, men jeg må innrømme at jeg synes det har vært utrolig deilig at hun har flyttet ut for å studere  Kall meg gjerne en dårlig mor, altså! Men det er en tid for alt, og jeg synes det er deilig å være bare meg og mannen til tider. Selvfølgelig er det hyggelig at hun kommer hjem på ferie, setter pris på at vi har en nær relasjon og at vi snakkes daglig ellers også, men ja.... Jeg var nok klar for at hun flyttet ut, selv om det aldri har vært noen vanskelige ting mellom oss. Sånn hadde jeg det selv også, hadde et godt forhold til mine foreldre selv da jeg var tenåring, men da jeg selv flyttet ut i egen leilighet ville jeg omtrent bare være der, trivdes så godt med det. 

Så nei, jeg har ikke hatt "empty nest"-syndrom det første semesteret uten barn i hus ihvertfall

[Engel]

Drar fram denne igjen jeg😅 Må bare høre om det er flere der ute som har ungdommer som flytter avgårde som kjenner på samme suget i magen som jeg...😅🙈

Her flytter nr 2 av 3 ut nå. Det gikk veldig greit når eldstemann flyttet for 2 år siden, men han flyttet ikke så langt og kom gjerne hjem noen helger i tillegg til at jeg gjerne var en del i byen der han studerer i jobbsammenheng. Men nr 2 flytter mange timer unna, til byen hvor jeg selv studerte og hadde en fantastisk tid. Og han skal bo og studere sammen med en av bestekompisene som jeg også har kjent siden de gikk i barnehagen. Jeg vet han vil få det helt fantastisk! Så hvorfor dette suget i magen?🤪 Jeg er trist, men mest litt bekymret tror jeg. Noe jeg vet er helt uten grunn. Blir litt oppgitt over meg selv her...

Og jeg har fortsatt en hjemme i 3 år til også. Hadde liksom skjønt det litt bedre om huset skulle bli helt tomt. Er ikke ukjent med tomt hus heller siden jeg er skilt fra faren og de bare har vært hos meg 50%

[AnonymBruker]

Min eldste flytter ut nå, til andre kanten av landet. jeg er veldig tvisynt kjenner jeg, gleder meg på vegne av ham og er stolt. Samtidig gremmer jeg meg over tiden som har gått og at jeg var så sliten når han var liten.

Anonymkode: 8658a...fa3

[AnonymBruker]

Stolt og fornøyd over at hun klarer mye selv. Trist og lei over at mitt livs viktigste epoke på en måte er over.

Anonymkode: b6eba...9e1

[AnonymBruker]

Vi begynner så smått med den fasen nå. Tenåringen vil gjøre færre og færre ting med oss. Bor fortsatt hjemme, men jeg gjør det jeg kan for å ha egne hobbyer. Tror det er viktig. Og også at min mann og jeg har noe felles som ikke handler om barn.

Anonymkode: 4a31c...d67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi begynner så smått med den fasen nå. Tenåringen vil gjøre færre og færre ting med oss. Bor fortsatt hjemme, men jeg gjør det jeg kan for å ha egne hobbyer. Tror det er viktig. Og også at min mann og jeg har noe felles som ikke handler om barn.

Anonymkode: 4a31c...d67

Det er jo ikke det samme som at barnet flytter ut

Anonymkode: 83743...d92