Stormen bak lukkede dører

[AnonymBruker]

Bak mange hjem finnes kamper ingen ser. Foreldre som gir alt de har, og mer, for barn som bærer stormer. Det finnes ingen medaljer, ingen applaus, bare meninger utenfra og et system som forventer at vi skal tåle alt. Dette diktet er et forsøk på å sette ord på det usynlige livet. På kjærligheten, smerten og prisen det koster å stå i det.

Å stå alene med et barn som bærer stormer, er ensomt og et liv uten former. Du setter livet på vent da det er alt du har krefter til.

Du har en fulltidsjobb for mat og penger. Når du kommer hjem er det egentlig krefter du trenger.

Det tapper deg for krefter, mens ungdommen bare kjefter. Ingen forstår hvor mye dette krever og koster.

Familie og venner står utenfor stormen, har meninger om hva man burde gjøre etter den vanlige normen.

Ingen av de vet at normen ikke passer, en ungdom med tung bagasje hun har med seg alle plasser.

Fagfolk og de med egen erfaring, vet hva det betyr og krever ingen forklaring. De hjelper så godt de kan, ser mennesket og ikke en raring.

De skulle så gjerne hjulpet limet i historien. Men samfunnet er bygget på at å spare penger er eneste glorien.

Hjelp til den som skal hjelpe er derfor utenfor rekkevidde, om de bare hadde visst hvor mye det svidde.

Forebygging av pårørendes helse er ingenting å snakke om. Skal pårørende få hjelp må man først segne om.

Man snakker om å spare penger og klager over sykemeldinger. Er det ingen som ser at forebygging er en investering og kan hindre det som skjer?

Mange kunne klart seg selv og betalt skatt av maten, men i stedet så ender man på trygdepenger fra staten.

Men, uansett så så må vi stå i det uansett hvor tøft det er. Vi henter krefter fra de rareste steder for å beskytte dem man er nær.

Tåle raserier, samvittighet og søvnløse netter. Gjøre alt vi kan for å ikke gi etter.

Omsorgsdager, permisjoner og pleiepenger. Det er ikke lett å finne hva som passer det man trenger.

Pleiepenger er en tveegget sverd. Det er fint å ha tid til å hjelpe, men hva når man selv trenger litt verd?

Det er tøft for meg, og enda vanskeligere for barnet. Jeg kan ikke forestille meg hvordan hun må ha det.

Tenk å kjempe mot demoner hver dag. Stemmer i hodet som sier du at i dag er din dødsdag.

Utfrysning og mobbing hver eneste dag, av mennesker som skjuler sine egne slag.

Alle saker i media om at angst, adhd og traumer er teit. Synes vi virkelig det er greit?

Vi burde ta oss sammen alle som en, og innse at noen ikke går den vanlige veien. Hjelp og støtte er noe som mangler, det er faktisk ganske vondt for den som faller.

Tenåringen er en utfordring ja, men hun er tøff som få, og det står det stor respekt av.

Til tross for all motgang så kjemper hun på. Tre skritt frem og to tilbake, det er sånn det må gå.

Hun kommer seg frem selv om det er vanskelig. Jeg synes det er fasinerende og mesterlig.

Alt jeg kan gjøre er å fortsette å kjempe. Håpe i det lengste på at en gang glemmer alt det slemme.

Jeg tror det går bra og det er det som gir meg styrke. En klem og et ord om at takk for at du står i alt det stygge.

Bare tenk når hun ser tilbake på alt dette, at hun hadde et menneske som så henne og gjorde det rette.

Det er det som betyr noe, det er derfor vi gjør det. Men veien hadde vært lettere om vi hadde sluppet dette dømmende maset.

Anonymkode: 8fac8...ca0