Er dere aldri sinte på barna?

[AnonymBruker]

?

Anonymkode: 5d4e7...87c

[AnonymBruker]

Mine barn er ikke lette å bli sinte på

Anonymkode: b7708...a1f

[AnonymBruker]

Nei, har ikke noe grunn til å bli sint. Hun forstår rolig, konstruktiv tilbakemelding og hører etter, så...

Anonymkode: 78501...7c8

[Mymlen]

Tja, mer sint over situasjonen. Men det er jo bare barn, så er lettere å ikke bli sinte på dem. Mer vanskelig å holde sinnet inne når voksne ikke oppfører seg

[AnonymBruker]

Absolutt, men det er ikke noe hverdagslig, menneskelig å være sint og frustrert. Det er måten du viser det på som er viktig.

Anonymkode: e61eb...cf8

[AnonymBruker]

Selvsagt blir jeg sinna! Har lyst å kaldkvele den ene ungen og denge den andre med den kaldkvelte ungen! 

 

Men sinne funker jo ikke! Kommer ingen vei med det! Pleier å si til ungene at nå koker det og jeg trenger 2 min, eller så vet jeg ikke hva jeg sier.. så tar vi en ordentlig prat om ting etterhvert. Og jeg har snille og gode barn altså, men av og til klarer de å si eller gjøre noe som gjør at jeg blir sinna. Oppgitt og sinna. Som feks når mellomste hele tiden skal plukke og hakke på minste, eller eldste som er tenåring er muggen og frekk for ingenting og sladrer med dører fordi hunden feis liksom.... Eller når eldste har strødd de der svarte gummikulene i hele huset.  😵‍💫🤯🤯🤯

Anonymkode: 520fd...3f3

[HMK]

Selvfølgelig blir jeg sint på ungene. Det er viktig å bli sint på ungene. De skal lære at alle emosjoner er lov. Og at alle kan håndteres. Og at noen ganger er det vanskelig å håndtere. Da må man beklage og lære av situasjonen. 

[bitmog]

Altså hadde man agert på sinne sitt, så hadde jo jeg vært farlig å ha med å gjøre i trafikken. Ingenting gjør meg mer sint som udugelige folk i trafikken. Men jeg viser ikke sinnet mitt og jeg agerer ikke på det. Det er to vidt forskjellige ting.

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen. Jeg har ansvar for mine egne følelser 100% av min våkne tid. Noe annet valg har ikke en trygg voksen (trygg her i betydningen «trygg for andre mennesker å være i nærheten av).

Så om jeg skulle kjenne at jeg blir sinna så har jeg selvsagt laget meg metoder og teknikker for å håndtere den følelsen. Jeg tar den opp og ser på den. Jeg spør meg selv hvorfor jeg er sinna. Er det fordi jeg er sliten, sulten eller syk? I så fall må jeg fikse de umiddelbare årsakene. Er det fordi en handling eller ord kommer brått på meg og trigger minner eller traumer? I så fall må de beroliges og reguleres. Er jeg egentlig sinna? Eller er jeg redd, oppgitt, lei, skuffet eller skremt? Er det bare slik at jeg er rådvill, usikker og uten en plan? I så fall er det den responsen jeg må ta tak i og håndtere.

Og så, når jeg har identifisert årsak og virkning må jeg ta følelsen og kvalitetssikre den. Har jeg rett til å bli sinna? Hvem er jeg sinna på (er det meg, som den voksne? Er det partner? Er det foreldrene mine og traumerespons? Er det egentlig bare den f*irriterende dagen på jobb?). Og så tar man sinnet, og kaster det ut. Og så - er man ikke sinna. For å være sinne utover det sekundet med overraskelse der man blir overrumplet? Det er et aktivt valg. (Et ingen ansvarlig voksen tar)

For man blir jo, som voksen, ikke sinna på barn. Barn er så uendelig mye underlegne oss voksne, både fysisk og mentalt men også rent forholdsmessig. Vår relasjon er preget av at den voksne har all makt og barnet ingen. Man blir ikke sinna i en slik kontekst. Slik man aldri ønsker straffe barn, gitt at man er et normalfungerende menneske, og ikke en ravende psykopat.

Anonymkode: d9696...589

[BBB12345]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Selvsagt blir jeg sinna! Har lyst å kaldkvele den ene ungen og denge den andre med den kaldkvelte ungen! 

Anonymkode: 520fd...3f3

kjenner til det 😉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er en voksen. Jeg har ansvar for mine egne følelser 100% av min våkne tid. Noe annet valg har ikke en trygg voksen (trygg her i betydningen «trygg for andre mennesker å være i nærheten av).

Så om jeg skulle kjenne at jeg blir sinna så har jeg selvsagt laget meg metoder og teknikker for å håndtere den følelsen. Jeg tar den opp og ser på den. Jeg spør meg selv hvorfor jeg er sinna. Er det fordi jeg er sliten, sulten eller syk? I så fall må jeg fikse de umiddelbare årsakene. Er det fordi en handling eller ord kommer brått på meg og trigger minner eller traumer? I så fall må de beroliges og reguleres. Er jeg egentlig sinna? Eller er jeg redd, oppgitt, lei, skuffet eller skremt? Er det bare slik at jeg er rådvill, usikker og uten en plan? I så fall er det den responsen jeg må ta tak i og håndtere.

Og så, når jeg har identifisert årsak og virkning må jeg ta følelsen og kvalitetssikre den. Har jeg rett til å bli sinna? Hvem er jeg sinna på (er det meg, som den voksne? Er det partner? Er det foreldrene mine og traumerespons? Er det egentlig bare den f*irriterende dagen på jobb?). Og så tar man sinnet, og kaster det ut. Og så - er man ikke sinna. For å være sinne utover det sekundet med overraskelse der man blir overrumplet? Det er et aktivt valg. (Et ingen ansvarlig voksen tar)

For man blir jo, som voksen, ikke sinna på barn. Barn er så uendelig mye underlegne oss voksne, både fysisk og mentalt men også rent forholdsmessig. Vår relasjon er preget av at den voksne har all makt og barnet ingen. Man blir ikke sinna i en slik kontekst. Slik man aldri ønsker straffe barn, gitt at man er et normalfungerende menneske, og ikke en ravende psykopat.

Anonymkode: d9696...589

🙄

Anonymkode: 64d11...b74

[AnonymBruker]

Jeg blir sinna på 3-åringen og han blir sint på meg. Jeg prøver så klart å unngå å kjefte, men innimellom går det en kule varmt. Men vi snakket om det i går ved legging at innimellom blir han sint på meg og jeg blir sint på ham. Men det viktigste er å si ifra og bli venner igjen. 

Anonymkode: 9a611...b50

[AnonymBruker]

Jeg har voksne barn. Har aldri ropt, hylt og skreket til dem. De lærte tidlig å skjønne når jeg mente alvor, uten at jeg hevet stemmen eller brukte massevis av harde ord. Man kan faktisk tvert i mot snakke lavere enn vanlig, bruke få, men bestemte ord. Det har fungert fint på mine barn i hvert fall. De har godtatt krav og forventninger.

Nå skal jo barn lære at vi voksne har følelser også da 🙂. Vi er sinte, glade, slitne, opplagte, drittleie osv som alle mennesker er. Men syns ikke noe om roping og kjefting verken mellom voksne, til hunder eller til barn. Man tjener stort sett på å være rolig og bestemt.

Anonymkode: f17c1...7a8

[AnonymBruker]

Ja klart jeg kan bli sint. Jeg kan heve stemmen og snakke strengt til barnet.

Det er noe rart med alle disse som skal lære barn om følelser og «møte dem» på følelsene, men ikke anerkjenner sinne som en av følelsene. Barnet kommer til å møte sinne utenfor hjemmet også.

Jeg er naturligvis ikke rabiat når jeg er sint, skriker ikke eller utagerer.

Anonymkode: c6456...d83

[AnonymBruker]

Jeg blir det. Jeg klarer ikke alltid å regulere meg så godt at jeg ikke uttrykker eller viser sinne, eller aldri kjefter. Men jeg sier unnskyld til barnet hvis jeg hevet stemmen eller jeg synes at jeg ble uforholdsmessig sint eller streng. 

Anonymkode: f71e1...c23

[AnonymBruker]

Selvsagt kan jeg bli sint på ungene mine. 
Men selv om jeg blir sint på ungene, så betyr ikke det at de blir høvlet over.. jeg klarer jo å regulere meg litt. 
Ungene mine lærer at egen oppførsel kan gå ut over andre, og selv om vi alle har ansvar for følelsene våre, så er det viktig å lære at vår oppførsel kan gjøre andre både sinte og frustrerte. Og egen oppførsel må man ta ansvar for.
 

Når folk her skriver om at man er voksne, ansvar for egne følelser og klarer å regulere seg selv. Det betyr jo ikke at man ikke kan kjenne på sinne, at man klarer å regulere seg - betyr at man kan bli sint, men så kjefter og smeller man ikke av den grunn. 
 

Å aldri føle sinne, irritasjon etc.. da er man jo heller flat i følelseslivet sitt tenker jeg. 

Anonymkode: 19698...067

[Amys]

Selvfølgelig blir jeg sint på de! Jeg tenker det bare er sunt for barna å se at voksne også har en grense, og at man kan bli sint uten å reagere fysisk/kaste ting og annen form for overreaksjon. Og at innimellom har man kortere lunte fordi man er trøtt/sulten/stressa/har hatt en dårlig dag, og det at ungene krangler om at de ikke vil ha på belte i bilen blir det siste strået. Og da snakker man om det etterpå.

Sinne er for meg en følelse som alle andre følelser, ikke noe jeg bruker som en del av oppdragelsen, det er ikke sånn at jeg må bli sint før de hører på meg. 

 

[AnonymBruker]

Amys skrev (16 minutter siden):

Selvfølgelig blir jeg sint på de! Jeg tenker det bare er sunt for barna å se at voksne også har en grense, og at man kan bli sint uten å reagere fysisk/kaste ting og annen form for overreaksjon. Og at innimellom har man kortere lunte fordi man er trøtt/sulten/stressa/har hatt en dårlig dag, og det at ungene krangler om at de ikke vil ha på belte i bilen blir det siste strået. Og da snakker man om det etterpå.

Sinne er for meg en følelse som alle andre følelser, ikke noe jeg bruker som en del av oppdragelsen, det er ikke sånn at jeg må bli sint før de hører på meg. 

 

Veldig godt forklart!

Anonymkode: 5d4e7...87c

[AnonymBruker]

Selvfølgelig blir jeg sinna. Har lyst til å ta den ene og slå den andre med. Men man gjør Selvfølgelig ikke det. Man må jo bare holde seg rolig selv om det koker innvendig. Men jeg synes ikke det er en uting at barn ser foreldrene sine behersket sinte. Vi skal jo lære de å regulere egne følelser, da må jo vi kunne regulere våre egne også.

Anonymkode: 1211c...7bd

[AnonymBruker]

Ble ordentlig sint en gang da den ene ungdommen kalte den andre for "æsj ditt ekle pizzatryne", når hun visste søsteren har store komplekser for det.

Ellers har de stort sett oppført seg bra og gjort som de får beskjed om både som småbarn og nå tenåringer. De er 12, 14, 16 og 19 år. 

Anonymkode: beb37...61c