Barn med autisme

[AnonymBruker]

Dere foreldre med barn som har diagnosen, hvordan er deres liv ? Mye fokus på barnet ??? Sosialt liv ??? 
 

Vi har et barn med barneautisme, dets søsken har sine sosiale liv, men vi foreldre har ingenting hverken ferie/fritid/kjærestetid…

Hvordan er det med dere andre ?

Anonymkode: 6e344...439

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe liv.

Men det fungerte ganske bra til barnet kom i puberteten. Nå er jeg på pleiepenger, samsover, følger de få timene barnet er på skole, tilbringer stort sett all våkentid med barnet - som ikke vil ut av huset eller tåler at vi har besøk. 

Vi er skilt, men den andre forelderen strever mer med barnet - som kan være alvorlig utagerende, dermed er det stort sett hos meg. Søsken bor mest hos den andre. Likevel har også den andre forelderen vært sykemeldt - med god grunn - på grunn av belastningen omsorgssituasjonen er.

Jeg har et håp om at det skal bedre seg om noen år. 

Anonymkode: 6927a...c67

[AnonymBruker]

Var alene noen timer forrige uke, det var første gang siden vår. 

Ungdommen her får en ikke lenger på skole, siste årene har han vært hjemme, det sosiale er i grus for oss begge. Jeg er ufør og er hjemme med han. 

Jeg prøver så godt jeg kan og ta han med på ting, men med begrenset helse og inntekt så blir det ikke ofte en får det til. og han blir med, og vi koser oss ilag, men merker att jeg savner anna selskap innimellom, og att han savner anna selskap innimellom. 

Men vi har ikke funne nøkkelen som får han ut blant folk, uti samfunnet , og gudene skal vite att vi har prøvd. 

Heldigvis er han en snill kar. Ikke noe sinne eller ett vondt bein i kroppen på han, men år med slit med å passe inn har tært på selvtillit og mestringsevne og han nekter plent å prøve nye ting, han skal finne utav ting selv, og dette er ikke lett for en tenåring alltid. Han er også tenåringssløv så det holder, en må mase mye på det meste. 

Han blir nok boende hjemme lenge, og vi er egentlig innforstått med det. 

Men det er ei belastning, ofte mest utenifra, med mennesker som har så mye gode råd og løsninger på alt.    - "det er jo bare..." og føler av og til att det er en av de største belastningen oppi alt, for alt er ikke bare.. 

Håper modning og år kan hjelpe han litt videre i livet. I mellomtiden lever vi helt klart i bobla hjemme. 

 

Anonymkode: dcfef...36d

[AnonymBruker]

Alt fokus er på barnet. Hn må forfølges 24/7, alt må tilpasses og tilrettelegges, avverges, forberedes, ja, du skjønner tegningen. Vi har ikke noe sosialt liv. Barnet er utagerende, så vi kan ikke dra på besøk eller ha besøk. Vi unngår steder med mennesker når vi er på tur for å skjerme barnet mest mulig. 
 

Jeg håper det blir bedre etter hvert. Vi søker om avlastning nå. Må bare få litt pause en sjelden gang. Har selvsagt aldri barnevakt heller, fordi barnet er så krevende.

Anonymkode: 84f74...163

[Rosa Dartle]

Har ikke barn med autisme selv, men har noen i slekta som har det. De har avlaster en del timer i morgen, og også noe institusjon. Om det ikke er aktuelt kan man også søke om BPA-assistent.

Tror man er helt nødt til å se på slike løsninger for å ha noe tid til seg selv og parforholdet og søsken.

[AnonymBruker]

Vi har etter barnet ble tenåring fått avlastning, å den helgen i mnd er deilig

Vi er også i prosessen, med bolig fra 18 års alder, har mistet all kontakt med slekt, familie, venner og har fått tyn for dette da vi så godt som alltid takker nei til invitasjoner og om vi gjør det prøver vi å legge det best mulig opp for barnet vårt

 

Anonymkode: 6e344...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg har ikke noe liv.

Men det fungerte ganske bra til barnet kom i puberteten. Nå er jeg på pleiepenger, samsover, følger de få timene barnet er på skole, tilbringer stort sett all våkentid med barnet - som ikke vil ut av huset eller tåler at vi har besøk. 

Vi er skilt, men den andre forelderen strever mer med barnet - som kan være alvorlig utagerende, dermed er det stort sett hos meg. Søsken bor mest hos den andre. Likevel har også den andre forelderen vært sykemeldt - med god grunn - på grunn av belastningen omsorgssituasjonen er.

Jeg har et håp om at det skal bedre seg om noen år. 

Anonymkode: 6927a...c67

Har du avlastning, om ikke søk asap

Anonymkode: 6e344...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Har du avlastning, om ikke søk asap

Anonymkode: 6e344...439

Jeg tror ikke det finnes avlastning som vil fungere. Barnet er ekstremt relasjonsavhengig. 

Anonymkode: 6927a...c67

[AnonymBruker]

Det var vårt barn også, du må ha fokus på egen helse for før eller senere må noen andre ha den rollen på permanent basis, vi ønsker hvertfall det da ingen av oss blir yngre og den ene av oss har fått en kronisk sykdom som gjør livet vanskeligere enn det var tidligere 

Anonymkode: 6e344...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Det var vårt barn også, du må ha fokus på egen helse for før eller senere må noen andre ha den rollen på permanent basis, vi ønsker hvertfall det da ingen av oss blir yngre og den ene av oss har fått en kronisk sykdom som gjør livet vanskeligere enn det var tidligere 

Anonymkode: 6e344...439

Jeg kommer ikke til å tvinge ungen til å være hos noen det ikke vil/er redd for. Det vil være skadelig. Sånn i tillegg til fysisk umulig. 

Det kan godt hende hun blir i stand til å bo selvstendig som voksen. Ingen PU.

 

Anonymkode: 6927a...c67

[AnonymBruker]

Sakte tilvenning til avlastning er trikset med barn med autisme.

Men søk hjelp! 

Ingen i huset tjener på at alle blir isolert, og andre søsken ikke blir fulgt opp. Hensynet til en skal ikke overstyre behovene til alle andre.

Kommunen skal ha tilbud til "barn som pårørende". Foreldre har krav på avlastning - jo tidligere man starter med dette, jo bedre er det for alle parter.

Husk også at man kan ha krav på omsorgslønn og andre støtter.

Anonymkode: f4590...894

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg kommer ikke til å tvinge ungen til å være hos noen det ikke vil/er redd for. Det vil være skadelig. Sånn i tillegg til fysisk umulig. 

Det kan godt hende hun blir i stand til å bo selvstendig som voksen. Ingen PU.

 

Anonymkode: 6927a...c67

Nå var vårt barn tenåring når vi fikk begynte å søke å fikk avlastning å vi følte oss som grusomme mennesker som sendte bort barnet for å la andre ta ansvaret for det, det var vanskelig til å begynne med, men gikk seg til etter hvert.
 

Du å barnet blir ikke yngre heller.

Ei dame som bor like ved meg hadde 2 barn med PU og andre ting å begge disse var sterkt knyttet til sin mor, hun fikk tilbud om avlastning og bolig men dette var ikke godt nok for hennes barn å hun hadde de hjemme alltid, det ene barnet ble syk å døde under covid, å da moren ble dement å måtte på sykehjem var de tvunget til å ta omsorgen over et snart 60 år gammelt «småbarn» som ikke forstod moren ikke kunne være der for hen lenger..

Anonymkode: 6e344...439

[AnonymBruker]

Det vil som sagt ikke la seg gjøre slik barnet fungerer nå og slik det kommunale tilbudet er. Fint at det har fungert for dere. 

Anonymkode: 6927a...c67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.8.2025 den 22.33):

Jeg har ikke noe liv.

Men det fungerte ganske bra til barnet kom i puberteten. Nå er jeg på pleiepenger, samsover, følger de få timene barnet er på skole, tilbringer stort sett all våkentid med barnet - som ikke vil ut av huset eller tåler at vi har besøk. 

Vi er skilt, men den andre forelderen strever mer med barnet - som kan være alvorlig utagerende, dermed er det stort sett hos meg. Søsken bor mest hos den andre. Likevel har også den andre forelderen vært sykemeldt - med god grunn - på grunn av belastningen omsorgssituasjonen er.

Jeg har et håp om at det skal bedre seg om noen år. 

Anonymkode: 6927a...c67

Den ungen hadde flyttet på institusjon på flekken om det var min unge 😅. Det der hadde jeg aldri giddi

Anonymkode: 29909...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Den ungen hadde flyttet på institusjon på flekken om det var min unge 😅. Det der hadde jeg aldri giddi

Anonymkode: 29909...57e

Det tror jeg egentlig ikke du hadde. 

Jeg er også ganske sikker på at barnet ville tatt livet sitt etter kort tid om vi gjorde det. 

Anonymkode: 6927a...c67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det tror jeg egentlig ikke du hadde. 

Jeg er også ganske sikker på at barnet ville tatt livet sitt etter kort tid om vi gjorde det. 

Anonymkode: 6927a...c67

Ærlig talt man må jo overleve selv.

Anonymkode: e6ed8...bbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Den ungen hadde flyttet på institusjon på flekken om det var min unge 😅. Det der hadde jeg aldri giddi

Anonymkode: 29909...57e

Du har åpenbart ikke vært i situasjonen 

Anonymkode: 6e564...43f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du har åpenbart ikke vært i situasjonen 

Anonymkode: 6e564...43f

Jeg har en venninne som gjorde det.  Hun har et barn som har autisme som nå bor på et hjem. Moren klarte ikke mer, hun hadde også ansvar for andre barn. 

Anonymkode: e6ed8...bbc

[AnonymBruker]

Dere som svarer, har dere barn med barneautisme eller typ asberger? Jeg har en gutt på 11 med asberger som fungerer relativt godt nå både på skolen og sosialt, men veldig spent på puberteten.

Anonymkode: 1bdf1...0c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dere som svarer, har dere barn med barneautisme eller typ asberger? Jeg har en gutt på 11 med asberger som fungerer relativt godt nå både på skolen og sosialt, men veldig spent på puberteten.

Anonymkode: 1bdf1...0c3

Her ble det en eksplosjon da puberteten kom, men visste ikke at det var autisme (asberger) før vi sto midt oppi det. Det var utagering og fysiske reaksjoner på alt. I en periode kunne ikke barna mine (begge tenåringer) være alene hjemme etter skolen fordi det skulle ingenting til før et meltdown som endte i fysisk konfrontasjon. Også husket han ingenting av det etterpå. Det som bedret det fra den ene dagen til den andre var støyreduserende headset. Det å slippe noen av alle sanseinntrykkene han fikk gjorde at eksplosjonene kom sjeldnere. Hadde vi hatt gode rutiner på plass på forhånd (altså visst om autismen) tror jeg mye kunne vært unngått. Nå møtte han (og vi) puberteten med null verktøy.
 

Ting jeg gjerne skulle hatt innarbeida før puberteten: dusje hver kveld, faste tider til måltider, faste tider til legging og stå opp, ingen slækk på tannpuss noengang, faste rutiner på å komme seg ut av huset (og videre på skolen). Dette er det vi strever med mest i dag, og nå er han snart voksen. Høres kanskje banalt ut, men han er egentlig avhengig av veldig rigide rutiner samtidig som han er vokst opp med å ikke ha det - for jeg har hele tiden trodd jeg hadde et normalfungerende barn og hatt normale rutiner: gå i dusjen ved behov, går sikkert fint å skippe tannpussen i kveld, klart du kan være oppe litt til + at covid ødela veldig for skole og å gå utendørs.

Så hadde jeg kunnet gå tilbake i tid hadde jeg brukt årene før pubertet til å være mye mer rigid på rutiner. 

Anonymkode: b8f78...baa