Morskjærlighet

[prinsessa]

Det tok et par måneder. Jeg var veldig sliten og nedkjørt etter fødselen og slet med ammingen. Gutten sov aldri mer enn en time om gangen. Da jeg begynte å gi MM og han fikk spist seg mett og ble roligere, og jeg fikk slappet litt av, kom kjærligheten med et brak! Selvfølgelig elsket jeg ham fra første sekund, men de første månedene var slitsomme og jeg gikk med gråten i halsen hele tiden og var absolutt ikke lykkelig.

←

Samme her etter 6 uker så gikk det seg til og kjærligheten bare vokste.

[Gjest LoisLane]

For et merkelig ord....vi bruker hvertfall "foreldrekjærlighet" for ikke å ekskludere mannen.

Her har jeg morskjærlighet, pappaen har farskjærlighet.

Man må bli kjent med den lille først og når det er etablert kan kjærligheten utvikle seg.

←

Greit nok at det er sånn for deg, men ikke generaliser - kjærlighet kommer på så mange måter, og utvikles jo hele tiden.

Jeg synes jeg kjente barna mine godt etter alle månedene de hadde bodd inni meg. Den følelsen jeg fikk da jeg fikk se dem for første gang og fikk kroppskontakt var bare fantastisk!

[Tusenfryd]

Barnet mitt kom skrikende ut av meg og vi gråt av lykke både jeg og papaen før vi i det hele tatt så vidunderet vårt.

[suzie]

Første gang kom følelsene som en bølge over meg da jeg hadde gutten på magen for første gang. Det var nesten så jeg ikke fikk puste -

Andre gang var jeg kanskje litt mer forbredt, og hun vokste litt mer på meg, brukte noen dager.

Nå er de begge to øyestenene mine, som jeg ikke kan leve uten

[jeg og ;)]

Morskjærligheten kom med engang barnet ble lagt på magen min... og har bare blitt sterkere og sterkere etterhvert som babyen har vokst

[Gjest Bodillen]

Min første fødsel endte i en traumatisk opplevelse - hastekeisersnitt med full narkose. Jeg var så omtåket etter narkosen at jeg husker ikke første gangen jeg fikk se barnet mitt... Alt føltes fremmed og rart. Morsfølelsen og kjærligheten kom likevel ganske fort, ettpar dager etter var jeg meg selv igjen.

Fødsel nr 2 var et planlagt keisersnitt med spinalbedøvelse. At jeg fikk være våken og "med" gjorde opplevelsen helt annerledes. Hun skrek med en gang hun kom ut, og vi fikk henne opp til oss en liten stund før hun ble tørket og ordnet. Jeg kan fremdeles huske de enorme følelsene som vellet opp i meg i det øyeblikket.

[Lisemor]

Nr 1: 6 uker

Nr 2: 1-2 dager

[Gjest Gjesta]

Med en gang babyen ble lagt på magen, kom både tårer og morskjærligheten, både da eldstemann og yngstemann ble født.

[Klips]

Jeg vet ikke akkurat når det kom, jeg.

Var jo glad i det som var i magen også, men følte ikke at vi ble kjent.

Da jeg fikk dem opp til meg første gang tenkte jeg vel heller: Takk og pris at det er over! og: Hva i all verden skjer nå?

Kjærligheten ble vel bare sterkere og annerledes etter hvert som vi ble kjent.

[Elle Melle]

Jeg vet ikke akkurat når det kom, jeg.

Var jo glad i det som var i magen også, men følte ikke at vi ble kjent.

Da jeg fikk dem opp til meg første gang tenkte jeg vel heller: Takk og pris at det er over! og: Hva i all verden skjer nå?

Kjærligheten ble vel bare sterkere og annerledes etter hvert som vi ble kjent.

←

Samme her.

[Gjest Maddy]

Følte morskjærligheten med en gang med begge ungene. Rart med det, men jeg vet at enkelte i min omgangskrets har måttet ha litt tid. Man må og huske på at det er enormt mye hormoner ute og går etter en fødsel. Var kjempeheldig sånn sett, men det kan jo komme av at jeg hadde svangerskap der det var stor sjanse for at det ikke skulle gå så bra.

[shy]

I mitt tilfelle, gikk pressingen så fort at jeg ble litt perpleks når jordmor sa: "på neste pressrie kommer babyen", og plupp så var hun der. Hun ble lagt på magen min mer eller mindre umiddelbart, men det jeg synes var litt merkelig, var at de la henne så høyt opptil haken min, at jeg ikke kunne se hvordan hun så ut.... fikk ikke umiddelbare "jeg eeeelsker deg" følelser, og jeg ba mannen ta henne så jeg fikk se henne.

Rett etterpå var jeg så utrolig fokusert på meg selv, hvor mye jeg måtte sy, at jeg holdt på å dø av sult, at jeg trengte en dusj osv, at babyen kom litt i 2. rekke. Vet ikke hva det kom av.. muligens at det har vært 100% fokus på meg meg meg i graviditeten (og babyen inni meg da såklart), men jeg er ikke sikker.

De neste timene, satt jeg bare å så på denne lille prinsessen som lå i armene mine, og forstod likssom ikke helt at hun var vår.... det som noen skrev her litt tidligere, at det var først når vi kom hjem, at jeg begynnte å føle at hun var helt og holden bare vår.....

Kjærligheten til henne har vært der hele tiden, men den har vokst enormt med tiden, og jeg føler at det gjør den fortsatt. For hver lille ting som skjer, øker bare kjærligheten til henne, og man skulle tro at det ikke gikk an å få mere kjærlighet til en person, men allikevel blir det bare mer og mer.

Vi er helt oppslukt i henne, og jeg begynner nesten å gråte hvis jeg virkelig setter meg ned og føler på hvor mye hun betyr for meg.

Konklusjonen min er: at kjærligheten var nok der fra første stund, men den har bare økt og økt med tiden.

shy

[Gjest Gjest]

Hva slags surt oppstøt var dette? MÅ alle føle som deg for at det skal være riktig? Og kan du egentlig forvente at du og far skal ha samme type kjærlighet til barnet? Hva med de som er alene med barnet, kan ikke de føle kjærlighet da? Jeg syns faktisk at det er du og ikke de andre som har svart i tråden som er på ville veier her!

Jeg følte en en dyp og inderlig kjærlighet til det lille vesenet, som jeg på sitt vis hadde kjent i 9 måneder, da det ble lagt på magen min.

Jeg kikket og ønsket barnet velkommen til verden, fortalte det navnet og tenkte at det var akkurat slik det skulle se ut.

At kjærligheten har vokst er en annen ting, men det betyr ikke at den ikke var der fra starten av!

←

utrolig enig her ja. selvfølgelig var det kjærlighet ved første blikk. hadde jo kjent barnet i 9 mnd.

[Ulrikke]

Jeg ville gjort det jeg kunne for å beskytte babyen fra første stund... Altså, instinktet var der, vil jeg si...

Men jeg var så sliten etter 28 timer med rier, og et påfølgende hastesnitt, at jeg ikke hadde babyen inne hos meg hele tiden det første halvannet døgnet - og selve morsfølelsen som "alle" snakker om, kom ikke før etter noen dager.

Nå er frøkna 4 1/2 mnd, og tårene triller bare jeg tenker på hvor glad jeg er i henne - og jeg blir fysisk kvalm ved tanken på at noe kan skje henne...