Besteforeldre som gir faen

[AnonymBruker]

Jeg blir så lei meg og nå orker jeg ikke mer.

Det er ikke mitt ansvar at barna mine skal få et godt forhold til besteforeldre og nå har jeg gjort mitt. Det er alltid jeg som tar initiativ til ting og besøker, aldri de. 
 

Jeg forstår livet er hektisk, men jeg klarer bare ikke og forstå. De har tre barnebarn hvor to av de er mine. 2 og 5 år. Vi bor i 20 min unna med bil og sist de var her var bursdag i juni og påsken. Bestemor jobber 5 min unna her vi bor 4 dager i uken men kommer aldri innom. 
De er 60 år, helt friske, trener flere ganger i uken som selvsagt er helt supert! 

Det er ikke barnevakt jeg er ute etter, men litt interesse i oss. En melding hvordan det går i det minste, men nei. Så gjør det jo ekstra vondt at det andre barnebarnet som bor 100 meter unna er «favoritten». De møtes flere ganger i uken.

Så da er det vel meg og mine barn det er noe galt med og det gjør jo ikke saken noe enklere. Alt jeg vil er bare at jeg føler noen bryr seg 😟

Vi møttes tilfeldigvis på stranden i dag og de snakket knapt med barna, men KLEM når de dro skulle de ha. Altså… hadde jeg tilfeldigvis møtt på barnebarnet mitt sånn hadde jeg jo funnet fram leker og badet med han/henne tvert! Jeg forstår ikke. 
 

Hvordan skal jeg takle dette? Vi er ikke akkurat «pratere» i min familie men vet uansett svaret hvis jeg konfronterer henne med det. «vanskelig å komme inn på de» «han er da så vrang når han ser meg» 

Mao, ALLE tegn i verden på at det er mer tid som trengs. Ikke en KOS etter de har tilfeldigvis møttes. 
 

Jeg er bare fed up. Lei. Ensom og misunnelig. 

Anonymkode: 06988...6a2

[AnonymBruker]

Du må bare akseptere det og leve familien din sitt beste liv. Du blir bare oppspist av sorg og bitterhet hvis ikke.

Jeg har en forelder som ikke er interessert, og nå har jeg akseptert det. Synes det er trist, men mer sånn «jaja, sånn er hen og det er ikke onde hensikter. Vedkommende bare tenker seg ikke om rett og slett. Prioriterer seg og sitt, er en egoist». 

Vi omgir oss med mennesker som faktisk VIL og som er positive for vårt liv. Ingen vits i å kaste bort energi på mennesker som ikke bryr seg. Men du vet ihvertfall hvilken besteforelder og forelder du selv vil være, og det er IKKE som dine egne  

Anonymkode: 510d9...6af

[AnonymBruker]

Jeg ga rett og slett opp mine foreldre. Til alle andre klaget de over at det var så synd de ikke så barnebarn oftere. Men de kom aldri til jul når vi ba, ikke nyttår, ikke bursdager, så til slutt ga jeg opp.  Det var så når de skulle konfirmere seg så sa de at de egentlig ikke skjønte vitsen å sende invitasjon til dem for de ville jo ikke komme allikevel. Kan si det stemte på eldste kom de ikke. På yngste meldte først avbud, men så klarte tanta mi å overtale til å komme.

Svigers helt motsatt. Vært til stede stilt opp, hjelpet til. Hatt de med på dagligdagse ting lært dem å bake, lage mat, skru på bil og traktor, skytte, jakte osv. Der er det nå så de drar av seg selv innom for å hjelpe bestemor og bestefar hvis det er noe. Minst en dag i uka er de der etter jobb og skole for å spise middag. Har de ikke hørt fra oss eller barnebarn på 3 dager, ja da ringer de å spør 

Anonymkode: 737c9...832

[Tubaluba]

Familie som ikke bryr seg, er noe av det mest såre man kan oppleve. Enda verre er det når det rammer ungene våre. De som skulle være nære, blir perifere personer uten egentlige bånd til de vi elsker mest. 

Selv klarer jeg ikke å forstå hvordan det kan bli sånn, men det må være et tegn i tiden? Sikkert vært noen sånne besteforeldre til alle tider, men er det flere idag som har nok med seg og sitt? Jeg har inntrykk av det.

Håper du/dere har andre rundt dere som står dere nært og ønsker å bruke tid på barna. Ta godt vare på dem isåfall. Folk som ikke ønsker å stå nært, får man ikke gjort så mye med, dessverre. 

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har vært så heldig å ha ræva besteforeldre på hver vår side. Altså har ikke barna våre hatt noen.. Jeg kjempa så hardt i alle år for å ha et godt forhold til alle, strakk meg så langt at jeg til slutt ble utbrent. Så klarte jeg ikke følge opp mer og ingen tok kontakt. Nå ser de ungene 1 gang i året maks.. Mitt råd er å ta folk for den de er med en gang, ikke gi dem mer enn de fortjener. Det høres kanskje koko ut for noen som er vokst opp med bra foreldre og har bra folk rundt seg, men min mening er at vi som har relasjoner som sliter oss ut på ddn ene eller andre måten må lære oss å gi opp tidligere. Føler med deg ts ❤️

Anonymkode: 67f66...054

[AnonymBruker]

Hva er det med det tredje barnebarnet? Er det spesielt krevende så det totalt sliter ut besteforeldrene? Kan du snakke med søsteren/ broren din om at de ikke kan «bruke opp» besteforeldrene med sitt barn? 

Anonymkode: fcf68...9df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.7.2025 den 21.52):

Jeg blir så lei meg og nå orker jeg ikke mer.

Det er ikke mitt ansvar at barna mine skal få et godt forhold til besteforeldre og nå har jeg gjort mitt. Det er alltid jeg som tar initiativ til ting og besøker, aldri de. 
 

Jeg forstår livet er hektisk, men jeg klarer bare ikke og forstå. De har tre barnebarn hvor to av de er mine. 2 og 5 år. Vi bor i 20 min unna med bil og sist de var her var bursdag i juni og påsken. Bestemor jobber 5 min unna her vi bor 4 dager i uken men kommer aldri innom. 
De er 60 år, helt friske, trener flere ganger i uken som selvsagt er helt supert! 

Det er ikke barnevakt jeg er ute etter, men litt interesse i oss. En melding hvordan det går i det minste, men nei. Så gjør det jo ekstra vondt at det andre barnebarnet som bor 100 meter unna er «favoritten». De møtes flere ganger i uken.

Så da er det vel meg og mine barn det er noe galt med og det gjør jo ikke saken noe enklere. Alt jeg vil er bare at jeg føler noen bryr seg 😟

Vi møttes tilfeldigvis på stranden i dag og de snakket knapt med barna, men KLEM når de dro skulle de ha. Altså… hadde jeg tilfeldigvis møtt på barnebarnet mitt sånn hadde jeg jo funnet fram leker og badet med han/henne tvert! Jeg forstår ikke. 
 

Hvordan skal jeg takle dette? Vi er ikke akkurat «pratere» i min familie men vet uansett svaret hvis jeg konfronterer henne med det. «vanskelig å komme inn på de» «han er da så vrang når han ser meg» 

Mao, ALLE tegn i verden på at det er mer tid som trengs. Ikke en KOS etter de har tilfeldigvis møttes. 
 

Jeg er bare fed up. Lei. Ensom og misunnelig. 

Anonymkode: 06988...6a2

Mine foreldre bodde 10 minutter unna, de slet med dørstokkmila for å si det mildt. De hadde sine hjemmerutiner med søvn, jobb og husarbeid  etc. De var skjeldent på besøk  her. Men de hadde kvalitets tid hjemme hos dem

Anonymkode: b5a1e...8cc

[AnonymBruker]

Sier ikke at det er din feil, men har du tenkt over om det kan være noe med dere?

Hadde du og mannen et nært og godt forhold til foreldre før dere fikk barn? Ingen konflikter? Er barna dine godt oppdratte, og lette å ha med å gjøre? Folk over 60 med full jobb blir ganske lett slitne av hyling, roping, krangling, barn som ikke hører etter....

Kan du f.eks få til en avtale om at dere bytter på å invitere på middag et par ganger i mnd? Ta initiativ til at dere leier en hytte sammen et par ganger i året? Inviter på vafler til kvelds?

Tror det eneste du kan gjøre, er å ta mye initiativ til samvær, og se om det hjelper. Jeg er forresten vant til at så nær familie bare stikker innom hverandre uten at det er noen spesiell anledning. Kan du gjøre det?

 

Anonymkode: ebd3a...8a4