Utfordrende å flytte sammen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Samboerskap er ikke for alle. Virker ikke som han er typen til å ha folk hengende rundt seg 24/7. Har selv vært i hans sko om det er tilfellet. Man blir så sliten og lei at det kommer ut som irritasjon. Svært fortvilende og ødeleggende følelse. Vanskelig å si ifra om problemet også.

 

Du kan foreslå at dere spleiser på flyttingen? Jeg tror ikke han blir seg selv før forholdet og livsstilen blir som før. Og så får man håpe at han har lært til neste gang og klarer å være ærlig med seg selv.

Anonymkode: 6965f...814

Takk for svar fra en som har vært i hans sko. Jeg tror du har rett. Han har et barn, men ikke vant med å ha barnet rundt seg hele tiden. Etter jobb i dag var alt fint en god stund, men så plutselig kom det en skikkelig kjip kommentar fra han som egentlig gikk rett på det du skriver her. Han sa det på en liksom humoristisk måte, men jeg tror dette var noe av det mest ærligste han har vært den siste tiden. Så må nok basere meg på å flytte igjen. 

Anonymkode: 014f3...4c2

[AnonymBruker]

Verbena skrev (6 timer siden):

Jeg ville kommet meg ut av det samboerskapet så fort som mulig.

Jeg har vært i et slik forhold. Jeg var gift med en slik person i mange år.

Det gikk så gradvis at jeg ikke merket det selv, men nå i ettertid kan jeg ikke skjønne at jeg holdt ut så lenge.

Jeg gikk konstant på nåler, og alt dreide seg om å ikke få han sint. Også for barna.

Syrlige kommentarer hele tiden, og han mente jeg var så heldig Og at jeg aldri ville finne en som var like snill og bra som han hvis jeg gikk.

Det endte med to barn med dårlig selvtillit i tillegg til meg.

Ordentlig psykisk mishandling, som jeg brukte mange år på å komme over.

Ingen skal trenge å ha det sånn hjemme hos seg selv.

Så kom deg bort derfra snarest.

 

Akkurat dette var veldig gjenkjennbart, for jeg har hørt akkurat det samme med at jeg er så heldig, og daglige syrlige kommentarer. Takk for råd.

Anonymkode: 014f3...4c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar fra en som har vært i hans sko. Jeg tror du har rett. Han har et barn, men ikke vant med å ha barnet rundt seg hele tiden. Etter jobb i dag var alt fint en god stund, men så plutselig kom det en skikkelig kjip kommentar fra han som egentlig gikk rett på det du skriver her. Han sa det på en liksom humoristisk måte, men jeg tror dette var noe av det mest ærligste han har vært den siste tiden. Så må nok basere meg på å flytte igjen. 

Anonymkode: 014f3...4c2

Ja evt rett og slett spørre han om det er dette som er vanskelig for han. Jeg ble megasær av å bo alene i 10 år. I motsetning til samboeren din så hadde jeg heldigvis selvinnsikt nok til å se problemet før det kom og før vi flyttet sammen. Det er vanskelig å sette ord på problemstillingen. Man vil som regel inderlig elske det nye livet men de nødvendige tilpasningene og trengselen overskygger alt.

Prøv å komme han i møte med tankene. Mulig det hjelper både han, deg og dere. Jeg gikk med en følelse av at jeg MÅTTE være happy hele tiden så da var det godt at samboer da visste at det ikke var han som var problemet men min omstillingsevne. Han viste mye hensyn i starten men etterhvert må man jo kunne forvente at man har tilpasset seg.

Anonymkode: 6965f...814

[AnonymBruker]

Da jeg flyttet sammen med eksen var han sur allerede under innflytting. Grinete og kjeftet på meg for småting. Han ble sliten av mangel på alenetid og mine ting i felles bolig var støy for han. Det tok noen få måneder så lå boligen ute til salgs igjen. Har ikke hatt kontakt siden vi vasket oss ut. 

Anonymkode: d6928...9b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for svar fra en som har vært i hans sko. Jeg tror du har rett. Han har et barn, men ikke vant med å ha barnet rundt seg hele tiden. Etter jobb i dag var alt fint en god stund, men så plutselig kom det en skikkelig kjip kommentar fra han som egentlig gikk rett på det du skriver her. Han sa det på en liksom humoristisk måte, men jeg tror dette var noe av det mest ærligste han har vært den siste tiden. Så må nok basere meg på å flytte igjen. 

Anonymkode: 014f3...4c2

Hva var det han sa nå da? 

Anonymkode: dbac3...400

[AnonymBruker]

Høres ut som du bør rygge ut av dette forholdet. 

Dessuten må du lære deg å tåle at andre er sure. Voksne mennesker har selv ansvar for å regulere seg. Du belønner ham for oppførsel når du jekker deg og prøver så inderlig å tilfredsstille ham. 

Min mann drev med silent treatment. Det sluttet han kjapt med når jeg bare lot ham være sur, og koste meg med en bok til han tok seg sammen, eller tok em tur til en venninne. Sa også at helt greit for meg at han var sur, men da lot jeg ham være i fred. Jeg belønnet ikke dårlig oppførsel. Var ikke mitt ansvar å regulere ham, men hans. Var ikke så artig å oppføre seg slik når det ikke ble belønnet, så han sluttet med slikt.

Anonymkode: 46e05...465

[AnonymBruker]

Kjenner delvis dette igjen

Samboer var kosete og glad for å se meg før vi flyttet ilag. Han likte også all maten jeg laget, fikk mye skryt m.m.

Han foreslo at vi flyttet sammen

Da endret ting seg, maten jeg laget var elendig, jeg hadde dårlig fantasi i matveien, jeg hadde for mye ting og tang, jeg dusjet for ofte, vasket klær for ofte, han virket irritert på meg, ikke glad når jeg kom hjem, vi trengte ikke å kose eller oppføre oss som kjærester lenger osv. Han var ikke takknemlig for noe av det jeg gjorde. Rett og slett kritiserte alt

En kveld begynte jeg å gråte og da kom alt. Han ble satt ut, likte ikke at jeg gråt. Jeg sa at dette gikk ikke lenger. Da så jeg at han ble redd, redd for å miste meg. Etter dette skjerpet han seg. 

Innimellom kan det komme litt sutring fra han, men jeg svarer ikke på det, som han merker og da "trekker" han det liksom tilbake og vi er på bølgelengde igjen.

Han prøvde seg også på at kosing og sånne kjæreste-greier ikke var så viktig. Men jeg sa det var viktig for meg, så det har han akseptert.

Det morsomme er at når jeg ikke koser så mye med han, da vil han ha kos. Så jeg tenker at det er like viktig for han.

Vi snakket også om alene tid og han sa at han hadde behov for å kunne styre med sitt uten mas eller annet fra meg. Jeg var enig. For når han styrer med sitt, får jeg gjøre mitt og vi blir fornøyde med det. 

 

Anonymkode: 097f2...15b

[AnonymBruker]

Flyttet du inn til han?

Anonymkode: c91ac...a4f

[Chiubi]

Når økonomi er eneste grunn til å være samboere, vil det i de fleste tilfeller være bedre å bo hver for seg. Du skal ikke behøve å "gå på tå" i eget hjem. 

[exictence]

At han sier han er for snill med deg, at han mener han er perfekt (?), og mye av det du skriver uttrykker at han slett ikke er det.

Jeg får en vond klump i magen, og synes synd på deg. 

Dt beste er å finne en annen mann som gjør deg glad og gir en god følelse hos deg. Dette gavner barna. Heller leve alene nn med en mann som er vanskelig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hva var det han sa nå da? 

Anonymkode: dbac3...400

Det gikk på barnet mitt. Liksom en humoristisk kommentar, men det var ganske åpenbart at han egentlig er lei/irritert på barnet også. Barnet gjør egentlig lite utav seg, men jeg har barnet 100%. Han har sitt barn annenhver helg, så ble vel en mye større overgang enn forventet for han. Vi var jo sammen omtrent hver dag før også, og det var han som pushet på at vi skulle flytte sammen og sa at han gledet seg til vi alle bodde sammen. Men det har vel ikke blitt som han så for seg.

Anonymkode: 014f3...4c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.7.2025 den 9.09):

 

Beklager langt innlegg.

Jeg og typen flyttet sammen for ca. 3 måneder siden. Han virker oftere og oftere irritert på meg, kommer med kommentarer som antyder at jeg er dum eller gjør ting feil. Jeg føler at jeg i økende grad går på nåler rundt han, og er bekymret for at han blir irritert eller sur på meg. 

Jeg er ofte redd for å gjøre noe som er feil i hans øyne, og dette har blitt et skikkelig stressmoment for meg. Jeg orker ikke at han skal være sur og irritert, og det er gjerne helt absurde ting han blir irritert over også. Som regel skjønner jeg ikke hvorfor han er blitt sur engang, jeg bare vet at han har blitt sur og irritert pga væremåten hans. Og uansett hvor mye jeg prøver å innrette mer han, ender han ofte opp med å bli bli irritert, sur og mutt uansett.  

Vi var kjærester i noen år før vi flyttet sammen, så jeg følte at jeg kjente han godt, selv om jeg skjønte at jeg ville bli kjent med nye sider av han når vi flyttet sammen. Men dette er så stor forskjell fra før vi flyttet sammen. Da var han verdens snilleste og beste kjæreste, og jeg følte meg så heldig som hadde han. Vi hadde selvfølgelig våre krangler da også, men ordnet opp og jeg visste hva vi kranglet over. Og han er selvsagt fortsatt snill, men denne irritasjonen og surheten hans overskygger i større og større grad alt det fine med han. Jeg blir jo usikker og lei meg. 

Mye av den kjærligheten og kosen som var før vi flyttet sammen er nå borte. Vi er mye hver for oss, noe som selvsagt er naturlig når vi bor sammen og ikke er på besøk hos hverandre, men når vi er sammen er vi også ofte langt fra hverandre. Om det er noe kos, er det ofte jeg som tar initiativet til det, og der syns jeg også er sårt. Jeg ble faktisk overrasket over at han kom og satt seg sammen med meg i går kveld. Men plutselig var han irritert og sur på meg igjen i morges, og jeg fikk bare et surt «hadet, da» uten at han gadd å se på meg engang, mens han hastet seg ut til jobb.
 

Tror jeg har en anelse om hvorfor han endte opp sur i morges, men det er i så fall helt merkelig ting å bli sur over. Da hang han seg veldig opp i at jeg sa at jeg kunne tenke meg å pusse opp en kommode (jeg tok den med fra forrige bolig, og den er noe slitt), og skulle forklare meg hvorfor det ikke gikk. Til slutt sa jeg bare «ja, okei!», for å bryte den diskusjonen av, for det var jo så teit i utgangspunktet. Det er jo ikke viktig for meg å pusse opp den kommoden, men jeg vet at det går helt fint å gjøre det.

Og det er også en merkbar endring; stort sett blir alle mine forslag slått ned på nå, gjerne med en forklaring om hvorfor det ikk går an, som ikke henger på grep. Han er heller ikke åpen for å finne løsninger på eventuelle utfordringer på forslagene mine heller, han bare avviser dem kontant. I tillegg fremstår han oppgitt over forslagene mine, som at jeg må være helt dum for å foreslå noe sånt. Det kan dreie seg om alt, fra middag, til aktiviteter og andre ting. Da vi bare var kjærester var det overhodet ikke slik, så jeg er ganske overrasket over denne endringen. Jeg kjenner at det begynner å bli veldig slitsomt å være åpen og positiv til hans forslag, når han stort sett bare er negativ til mine, og kjenner at jeg dessverre begynner å bli mer og mer negativ selv også. 

Jeg skjønner ikke hva jeg gjør feil. Tar jeg opp at han virker mer irritert og negativ nå, sier han at han ikke er det. Han mener selv at han derimot er alt for snill mot meg. Vi snakket om at det ville bli en omstilling å flytte sammen, og at et helt sikkert blir noen irritasjonsmomenter i oppstarten før vi blir vant til å bo med hverandre. Jeg var også litt irritert de første ukene over ting jeg ville gjort annerledes, men så gikk det seg til for min del. Jeg aksepterer nå disse ulikhetene. Men for han syns jeg dette drar veldig ut i tid, og jeg begynner å miste håpet for at det vil gå seg til for hans del. Særlig fordi jeg syns det har eskalert. 

Akkurat nå har jeg mest lyst til å flytte igjen, men det er dyrt å flytte, og jeg har egentlig ikke råd til to flyttinger på så kort tid. Men akkurat det ville ha ordnet seg på et vis. Problemet er mer at det barn involvert, og de har knyttet seg ekstra sammen etter vi flyttet sammen og blitt som søsken. Og det å skulle bryte opp deres forhold, samt bryte opp hjemmet til mitt barn igjen, sitter ekstremt langt inne. De er tross alt helt uskyldige oppi alt, men det er de det i hovedsak går utover om jeg gir opp. Så det jeg lurer på, er om dere med erfaring med å flytte sammen, kan si noe om deres erfaringer rundt prosessen det er å tilpasse hverandre etter at man flytter sammen. Er det noe håp om at det vil bedre seg etterhvert? Jeg syns han er skikkelig urimelig nå, for det er slett ikke sånn at han er perfekt heller, til tross for at han virker å egentlig mene at han er det. 

Anonymkode: 014f3...4c2

Verre for barna å bli boende i psykisk vold enn å rive opp etter kun 3 mnd. 

Anonymkode: b76c0...6f1

[AnonymBruker]

Du har ikke råd til to flyttinger så tett, sier du, men har du råd til å leve ulykkelig resten av livet? Har du råd til at dine barn ender opp ulykkelige fordi mor og stefar krangler? 
 

bryt opp nå, før det blir enda vanskeligere. Du tror det er vanskelig å flytte nå, men jeg kan love deg at jo lengre du venter, jo vanskeligere blir det. 
 

du sier du går på nåler, du er engstelig for humøret hans, han sier du ikke fortjener at han er snill med deg. Dette er store røde flagg! Flytt nå før du og barna dine ender opp med traumer.

Anonymkode: ae9d1...29e

[AnonymBruker]

Hvis man er irritert på hverandre etter 3 mnd er dette dødfødt. 

Jeg hadde begynt å lage en plan for å flytte tidlig høst.

Barnet ditt vil klare seg helt fint.

Anonymkode: 97508...bee

[AnonymBruker]

Trist at det ble slik Ts. Mulig det ble for mye for han pluss dårlig selvinnsikt fra hans side. Han virker noe umoden.

Det er ikke din feil at han er sånn, og heller ikke din feil at det ble slik. Desverre så vet man ikke helt hvordan en person er eller hvordan ting blir før en flytter sammen og bor oppi hverandre. 

I tillegg vil det alltid være litt ekstra utfordringer når det er barn i bilde. 

Bare ikke gjør ting verre og mer komplisert med å bli. 

Anonymkode: 30458...51d

[AnonymBruker]

Du må flytte ut ts, dette blir du mest sannsynlig syk av, det kommer til å ta årevis av livet ditt.

Anonymkode: 99a0d...f8e

[AnonymBruker]

Jeg fikk råd til å flytte ut fra felles bolig med eks da ny huseier godkjente bruk av hybel.no for depositum. Bodde også gratis de første 15 dagene fordi jeg tok hovedvask før innflytting. 

Kanskje du finner en snill huseier.

Her får huseier stillhet tilbake da jeg pusser opp en stue som ikke har vært gjort noe med på over 30 år. 

Anonymkode: b76c0...6f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.7.2025 den 17.42):

Det gikk på barnet mitt. Liksom en humoristisk kommentar, men det var ganske åpenbart at han egentlig er lei/irritert på barnet også. Barnet gjør egentlig lite utav seg, men jeg har barnet 100%. Han har sitt barn annenhver helg, så ble vel en mye større overgang enn forventet for han. Vi var jo sammen omtrent hver dag før også, og det var han som pushet på at vi skulle flytte sammen og sa at han gledet seg til vi alle bodde sammen. Men det har vel ikke blitt som han så for seg.

Anonymkode: 014f3...4c2

Åja. Så nå kommer han til å gå etter barnet ditt også. Løp, sier jeg. Løp! 

Anonymkode: dbac3...400

[AnonymBruker]

Kom deg ut av dette asap. 
Ikke tenk på at det er dumt for barna, her trengs det en voksenavgjørelse! Og han er i gang med å behandle ditt barn dårlig også. Løp før det er for sent. Ville stilt ultimatum om familierådgivning og parterapi om det skulle være noe som helst aktuelt å fortsette forholdet. 

Men høres jo ut som at han kanskje bare ikke trives med samboerskap og ikke orker ha folk rundt seg hele tiden. Dét funker rett og slett ikke. Men sånt er veldig umulig å vite på forhånd. Men viktig å gjøre noe med! Men kanskje finnes det jo løsninger som feks at han bare har behov for egentid han ikke får og ikke selv forstår at han trenger. Min mann er litt slik. Tror jeg merker før han når han må komme seg ut av huset en stund eller få huset fir seg selv en stund. Merker det på humøret. Jeg trenger det jeg også, men er bare 1000 ganger flinkere til å ta tak i det med en gang og ordne meg egentid. Men uansett ville jeg krevd å snakke om dette sammen med en proff 3. part.

Anonymkode: dff8a...083

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Åja. Så nå kommer han til å gå etter barnet ditt også. Løp, sier jeg. Løp! 

Anonymkode: dbac3...400

Ja, det er over nå. Jeg har totalt mislykkets i dette forholdet, og syns hele opplegget er flaut og skammelig. Tenk å flytte ut igjen så raskt etter å ha flyttet sammen, snakk om å ikke tenke seg godt nok om før jeg flyttet inn. Men det blir til det beste for meg og barnet mitt, jeg ser den nå.

Anonymkode: 014f3...4c2