Utfordrende å flytte sammen

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg.

Jeg og typen flyttet sammen for ca. 3 måneder siden. Han virker oftere og oftere irritert på meg, kommer med kommentarer som antyder at jeg er dum eller gjør ting feil. Jeg føler at jeg i økende grad går på nåler rundt han, og er bekymret for at han blir irritert eller sur på meg. 

Jeg er ofte redd for å gjøre noe som er feil i hans øyne, og dette har blitt et skikkelig stressmoment for meg. Jeg orker ikke at han skal være sur og irritert, og det er gjerne helt absurde ting han blir irritert over også. Som regel skjønner jeg ikke hvorfor han er blitt sur engang, jeg bare vet at han har blitt sur og irritert pga væremåten hans. Og uansett hvor mye jeg prøver å innrette mer han, ender han ofte opp med å bli bli irritert, sur og mutt uansett.  

Vi var kjærester i noen år før vi flyttet sammen, så jeg følte at jeg kjente han godt, selv om jeg skjønte at jeg ville bli kjent med nye sider av han når vi flyttet sammen. Men dette er så stor forskjell fra før vi flyttet sammen. Da var han verdens snilleste og beste kjæreste, og jeg følte meg så heldig som hadde han. Vi hadde selvfølgelig våre krangler da også, men ordnet opp og jeg visste hva vi kranglet over. Og han er selvsagt fortsatt snill, men denne irritasjonen og surheten hans overskygger i større og større grad alt det fine med han. Jeg blir jo usikker og lei meg. 

Mye av den kjærligheten og kosen som var før vi flyttet sammen er nå borte. Vi er mye hver for oss, noe som selvsagt er naturlig når vi bor sammen og ikke er på besøk hos hverandre, men når vi er sammen er vi også ofte langt fra hverandre. Om det er noe kos, er det ofte jeg som tar initiativet til det, og der syns jeg også er sårt. Jeg ble faktisk overrasket over at han kom og satt seg sammen med meg i går kveld. Men plutselig var han irritert og sur på meg igjen i morges, og jeg fikk bare et surt «hadet, da» uten at han gadd å se på meg engang, mens han hastet seg ut til jobb.
 

Tror jeg har en anelse om hvorfor han endte opp sur i morges, men det er i så fall helt merkelig ting å bli sur over. Da hang han seg veldig opp i at jeg sa at jeg kunne tenke meg å pusse opp en kommode (jeg tok den med fra forrige bolig, og den er noe slitt), og skulle forklare meg hvorfor det ikke gikk. Til slutt sa jeg bare «ja, okei!», for å bryte den diskusjonen av, for det var jo så teit i utgangspunktet. Det er jo ikke viktig for meg å pusse opp den kommoden, men jeg vet at det går helt fint å gjøre det.

Og det er også en merkbar endring; stort sett blir alle mine forslag slått ned på nå, gjerne med en forklaring om hvorfor det ikk går an, som ikke henger på grep. Han er heller ikke åpen for å finne løsninger på eventuelle utfordringer på forslagene mine heller, han bare avviser dem kontant. I tillegg fremstår han oppgitt over forslagene mine, som at jeg må være helt dum for å foreslå noe sånt. Det kan dreie seg om alt, fra middag, til aktiviteter og andre ting. Da vi bare var kjærester var det overhodet ikke slik, så jeg er ganske overrasket over denne endringen. Jeg kjenner at det begynner å bli veldig slitsomt å være åpen og positiv til hans forslag, når han stort sett bare er negativ til mine, og kjenner at jeg dessverre begynner å bli mer og mer negativ selv også. 

Jeg skjønner ikke hva jeg gjør feil. Tar jeg opp at han virker mer irritert og negativ nå, sier han at han ikke er det. Han mener selv at han derimot er alt for snill mot meg. Vi snakket om at det ville bli en omstilling å flytte sammen, og at et helt sikkert blir noen irritasjonsmomenter i oppstarten før vi blir vant til å bo med hverandre. Jeg var også litt irritert de første ukene over ting jeg ville gjort annerledes, men så gikk det seg til for min del. Jeg aksepterer nå disse ulikhetene. Men for han syns jeg dette drar veldig ut i tid, og jeg begynner å miste håpet for at det vil gå seg til for hans del. Særlig fordi jeg syns det har eskalert. 

Akkurat nå har jeg mest lyst til å flytte igjen, men det er dyrt å flytte, og jeg har egentlig ikke råd til to flyttinger på så kort tid. Men akkurat det ville ha ordnet seg på et vis. Problemet er mer at det barn involvert, og de har knyttet seg ekstra sammen etter vi flyttet sammen og blitt som søsken. Og det å skulle bryte opp deres forhold, samt bryte opp hjemmet til mitt barn igjen, sitter ekstremt langt inne. De er tross alt helt uskyldige oppi alt, men det er de det i hovedsak går utover om jeg gir opp. Så det jeg lurer på, er om dere med erfaring med å flytte sammen, kan si noe om deres erfaringer rundt prosessen det er å tilpasse hverandre etter at man flytter sammen. Er det noe håp om at det vil bedre seg etterhvert? Jeg syns han er skikkelig urimelig nå, for det er slett ikke sånn at han er perfekt heller, til tross for at han virker å egentlig mene at han er det. 

Anonymkode: 014f3...4c2

[AnonymBruker]

Han mener at han er "altfor snill" mot deg er et stort rødt flagg. Det er en helt vill ting å si. Han mener tydeligvis at du ikke fortjener at han er snill mot deg. Det stemmer heller ikke at han er snill mot deg når du må gå på nåler fordi alt dy gjør får han til å bli sur og sint.

Anonymkode: dbac3...400

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Han mener at han er "altfor snill" mot deg er et stort rødt flagg. Det er en helt vill ting å si. Han mener tydeligvis at du ikke fortjener at han er snill mot deg. Det stemmer heller ikke at han er snill mot deg når du må gå på nåler fordi alt dy gjør får han til å bli sur og sint.

Anonymkode: dbac3...400

Ja, jeg har egentlig tenkt det samme. For jeg tolker det også slik at han mener at han er mye snillere mot meg enn hva jeg fortjener. Jeg har bare blitt så paff når han har sagt dette, at jeg har liksom ikke kommet på noe å svare han, men neste gang skal jeg spørre han rett ut og høre hva han svarer da. Takk! Det hjelper å få reflektert litt på KG. 

Anonymkode: 014f3...4c2

[AnonymBruker]

Samboerskap er ikke for alle. Virker ikke som han er typen til å ha folk hengende rundt seg 24/7. Har selv vært i hans sko om det er tilfellet. Man blir så sliten og lei at det kommer ut som irritasjon. Svært fortvilende og ødeleggende følelse. Vanskelig å si ifra om problemet også.

 

Du kan foreslå at dere spleiser på flyttingen? Jeg tror ikke han blir seg selv før forholdet og livsstilen blir som før. Og så får man håpe at han har lært til neste gang og klarer å være ærlig med seg selv.

Anonymkode: 6965f...814

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg har egentlig tenkt det samme. For jeg tolker det også slik at han mener at han er mye snillere mot meg enn hva jeg fortjener. Jeg har bare blitt så paff når han har sagt dette, at jeg har liksom ikke kommet på noe å svare han, men neste gang skal jeg spørre han rett ut og høre hva han svarer da. Takk! Det hjelper å få reflektert litt på KG. 

Anonymkode: 014f3...4c2

Av alt du har skrevet blir det feil å henge seg opp i den ene biten der. Man må se totalen om man skal se problemet.

Anonymkode: 6965f...814

[AnonymBruker]

Er slik psykisk voldelige relasjoner starter å vise seg, når man er fanget med barn, flytting eller giftemål. Han trykker deg ned og du må tilpasse deg for å holde han fornøyd. Du vil miste deg selv. 

Ville løpt om jeg var deg. Dette er ikke en sunn relasjon. 

Anonymkode: fe049...a9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er slik psykisk voldelige relasjoner starter å vise seg, når man er fanget med barn, flytting eller giftemål. Han trykker deg ned og du må tilpasse deg for å holde han fornøyd. Du vil miste deg selv. 

Ville løpt om jeg var deg. Dette er ikke en sunn relasjon. 

Anonymkode: fe049...a9c

Herregud så dramatisk. Eller så bare er fyren ulykkelig i situasjonen?

Anonymkode: 6965f...814

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Ja, jeg har egentlig tenkt det samme. For jeg tolker det også slik at han mener at han er mye snillere mot meg enn hva jeg fortjener. Jeg har bare blitt så paff når han har sagt dette, at jeg har liksom ikke kommet på noe å svare han, men neste gang skal jeg spørre han rett ut og høre hva han svarer da. Takk! Det hjelper å få reflektert litt på KG. 

Anonymkode: 014f3...4c2

Men du, pass på at du er trygg. Husk at psykisk vold kan eskalere til fysisk vold. Du har også barn du må beskytte. Det er ikke sikkert det er vits i å diskutere med ham, jeg tror ikke folk som sier sånne ting har mye selvinnsikt.

Anonymkode: dbac3...400

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Av alt du har skrevet blir det feil å henge seg opp i den ene biten der. Man må se totalen om man skal se problemet.

Anonymkode: 6965f...814

Totalen er at han er sur og sint på henne for alt mulig, og i tillegg sier han ting som dette. Det er ikke bra. 

Anonymkode: dbac3...400

[Verbena]

Jeg ville kommet meg ut av det samboerskapet så fort som mulig.

Jeg har vært i et slik forhold. Jeg var gift med en slik person i mange år.

Det gikk så gradvis at jeg ikke merket det selv, men nå i ettertid kan jeg ikke skjønne at jeg holdt ut så lenge.

Jeg gikk konstant på nåler, og alt dreide seg om å ikke få han sint. Også for barna.

Syrlige kommentarer hele tiden, og han mente jeg var så heldig Og at jeg aldri ville finne en som var like snill og bra som han hvis jeg gikk.

Det endte med to barn med dårlig selvtillit i tillegg til meg.

Ordentlig psykisk mishandling, som jeg brukte mange år på å komme over.

Ingen skal trenge å ha det sånn hjemme hos seg selv.

Så kom deg bort derfra snarest.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Herregud så dramatisk. Eller så bare er fyren ulykkelig i situasjonen?

Anonymkode: 6965f...814

Vi som har vært i slike forhold vet hvordan det starter og utvikler seg. Vi kjenner lusa på gangen. Måten din å tenke på er sånt som får folk til å bli i skadelige relasjoner. Hvis fyren er ulykkelig, må han si fra, ikke ta det ut på samboer. Han er en voksen mann, ikke en treåring.

Anonymkode: dbac3...400

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ofte redd for å gjøre noe som er feil i hans øyne, og dette har blitt et skikkelig stressmoment for meg.

Anonymkode: 014f3...4c2

Dette kan du ikke leve med. Om du hele tiden forsøker å tilpasse deg og å unngå konfrontasjon så utsletter du deg selv. Du må stå opp for deg i denne situasjonen. Jeg forstår det er vanskelig siden barn er involvert, men siden dere har bodd sammen i bare tre måneder så går det nok greit om du skulle flytte.

Om du vil forsøke å redde dette så ville jeg notert ned alt som er vanskelig. Hva han sa når og hvordan du følte det, etc. Så ville jeg insistert på en ordentlig samtale og tatt det opp. Evt via familievernkontor. Når det er såpass vanskelig etter bare tre måneder så må du ta tak.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han mener selv at han derimot er alt for snill mot meg.

Anonymkode: 014f3...4c2

Som en annen sa; dette er helt vilt å si. Man kan ikke være "for snill" mot kjæresten!

Anonymkode: 34e28...db4

[AnonymBruker]

Du sier du bør bli værende for barna sin skyld, men kanskje du heller bør flytte for barna sin skyld? Hvis du går på nåler vil nok barna kjenne på det samme etter hvert (eller allerede). 

Jeg ville satt meg ned i fredstid for en ordentlig samtale. Si hvordan du opplever han og hjemmeforholdene og hør hva han har å si. Dersom han ikke erkjenner at jo, han strever litt, han skal jobbe med dette eller lignende så er det bare å dra. Ikke vent, da blir det ikke bedre. 

Og til slutt, kommentaren om at han er "altfor snill" med deg sier kanskje alt du trenger å vite. 

Anonymkode: c74b4...e45

[AnonymBruker]

Begge to andre egentlig på samboerskapet og ble lære at særboer er en undervurdert livsform 

Anonymkode: 01be5...f19

[AnonymBruker]

*angrer

Anonymkode: 01be5...f19

[AnonymBruker]

Du må nok basere deg på å flytte fra han. Du er redd og tilpasser deg han og hans humør, et stort faretegn!!!

Anonymkode: aa6b9...074

[AnonymBruker]

Gjør som alle sier. Stikk! For din egen helse sin skyld.

Anonymkode: fa294...5fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi som har vært i slike forhold vet hvordan det starter og utvikler seg. Vi kjenner lusa på gangen. Måten din å tenke på er sånt som får folk til å bli i skadelige relasjoner. Hvis fyren er ulykkelig, må han si fra, ikke ta det ut på samboer. Han er en voksen mann, ikke en treåring.

Anonymkode: dbac3...400

Vært i det samme selv. Han er psykopat på papiret. Det var det gode dager som fikk meg til å bli en stund. Mannen til TS fremstår som ulykkelig for meg.

Anonymkode: 6965f...814

[AnonymBruker]

Han takler ikke å bli samboer , og kanskje han føler en ekstra belastning når det er barn i bildet. 
 

Anonymkode: acafb...03f

[Blåtrå]

Han er sur og irritert etter tre mnd…. Hvordan tror du det blir fremover?