Aborten som ødela

[Sander57]

Nå er jeg 67, den gang det skjedde var jeg 29. Det er altså nesten 40 år siden, men like fullt plages jeg av en avgjørelse jeg er usikker på om var riktig. Jeg var altså 29, hun var 24. Hun var det vakreste mennesket jeg noen gang har kjent og møtt. Hun eide hjertet mitt fra første stund vi møttes. Hun hadde et vesen som rev meg overende. Og latteren hennes; den kom trillende ut av et smykkeskrin. Så ble hun gravid. Vi bestemte oss for abort.

Men var det egentlig "vi"? Og det er det som har plaget meg i nesten alle årene etterpå. For ville hun innerste inne beholde barnet, men fulgte meg i en form for snill føyelighet? Og dersom hun ville det, påførte jeg henne en sorg og smerte jeg ikke var voksen nok til å forstå den gang? For uansett var det hun som bar den største byrden, fysisk ved at hun måtte gjennomgå abortinngrepet og psykisk fordi en abort følelsesmessig treffer kvinnen hardest. 

Etter aborten gled vi fra hverandre, og fant aldri tilbake. Kanskje fortjente jeg det for å ville en abort som hun på sin side ikke ønsket, men jeg tenker fortsatt på henne, og noen gang dukker hun opp i drømmene mine. Særlig sterk har lengselen blitt de siste årene fordi mitt nåværende samliv har falt fra hverandre og bare er et skall hvor det eneste som jaller i veggene er høylydte mishagsytringer. Jeg vet naturlig nok ikke hvordan et samliv med henne hadde blitt, men det året jeg fikk oppleve sammen med henne var i hvert fall et smykke jeg alltid vil bære med meg. 

[Himmelen_91]

Var nok ikke aborten som ødela, men du ødela ❤️

[AnonymBruker]

Det er mange historier man kan dikte opp på kg, men da bør man sjekke fakta først. Ingenting i denne historien tilsier at man ville fått innvilget abort. Enten var forholdene annerledes enn hva du beskriver, eller alt eg bare nostalgisk sprøyt. 

Selvbestemt abort ble ikke vedtatt for i 1978.

Anonymkode: a2264...08f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er mange historier man kan dikte opp på kg, men da bør man sjekke fakta først. Ingenting i denne historien tilsier at man ville fått innvilget abort. Enten var forholdene annerledes enn hva du beskriver, eller alt eg bare nostalgisk sprøyt. 

Selvbestemt abort ble ikke vedtatt for i 1978.

Anonymkode: a2264...08f

Men 1978 er jo 47 år siden.. Så da er det jo fullt mulig..

Veldig trist at du føler slik på det fortsatt. 💜 Jeg har ingen gode råd å komme med. Jeg har selv ødelagt mitt eget liv fullstendig, så jeg prøver å slikke mine sår selv. Lever med daglig anger og selvhat for at jeg gjorde som jeg gjorde. 

 

Anonymkode: f4b55...a4e

[AnonymBruker]

Utrolig vanskelig å vite ut fra det du forteller. 

Jeg er en som liksom ble gravid uansett. Tre ganger har jeg stått i situasjonen at jeg var blitt gravid uten at det var planlagt, med tre ulike menn. To av svangerskapene ble fullført, og i begge de tilfellene, også da både jeg og barnefar var svært unge, var de mennene svært støttende og klare på at de ville stille opp uansett hva jeg bestemte meg for. De var ikke imot å bli fedre. 

Den graviditeten jeg hadde mellom, og hvor jeg tok abort, var ikke han som skulle bli far stø igjen trygg i at han ville stå ved min side dersom jeg valgte å få barnet, og når jeg nevnte abort virket det som han synes det var best. Så abort ble det, men også en del vanskelige og vonde følelser, som medførte at jeg forlot ham. Det føltes ikke som han var der for meg i en vanskelig situasjon, og en mann som ikke virket å ønske barn med meg var liksom ikke noe å satse på. At de to andre var tydelige på at de ønsket meg i livet så sterkt at de ønsket barnet vårt velkomment var en helt annen opplevelse. 

Så ble det jo brudd mellom meg og far til første uansett, men han bar der gjennom svangerskapet og det var jeg som av ulike årsaker gikk fra ham etterhvert. 

Siste far hadde nok aldri kommet i livet mitt dersom jeg fikk barn der det ble abort. Da hadde det nok blitt oss to. Følgelig hadde jeg ikke truffet min mann, og ikke hatt de to barna vi fikk, og forholdet vårt som nå har vart over 20 år. Så selv om vondt og vanskelig der og da, og det endte opp med at jeg forlot en mann jeg fremdeles elsket, egentlig, så føler jeg i ettertid at jeg er glad for den aborten. Glad for at jeg istedenfor fikk livet med min mann, og våre barn. Hadde den mannen vært like klar og fast på at han ville stille opp for meg og barnet, og at han var positiv innstilt på å få barn med meg, så hadde nok det barnet blitt født, og det vært mannen jeg giftet meg med. Han presset meg på ingen måte til abort, men den løsningen fremsto som mest beleilig for ham, og det sa jo meg mye om hvor glad han var i meg. Eller ikke nok, rettere sagt. 

For min del er dette bare minner og erfaringer, for livet mitt ble riktig det, med riktig mann og rette barn. Jeg møtte min eks noen ganger senere, blant annet da jeg gikk med barnevogn med annen manns barn. Da fikk jeg en melding om at det var sårt å se, og at det ikke var slik det skulle vært, men jeg var lykkelig over at det ble slik. Riktig å ha barn og familie med mann som elsket meg slik at han tok det på strak arm da jeg ble gravid. 

Flere uventede svangerskap ble det heldigvis ikke, for jeg steriliserte meg da jeg og min mann hadde fått to og var fornøyd. Prevensjon kunne jeg jo ikke stole på, uansett type. 😅

Anonymkode: 337e5...029

[AnonymBruker]

Sander57 skrev (1 time siden):

Etter aborten gled vi fra hverandre, og fant aldri tilbake. 

Hadde det vært ment at det skulle bli dere to hadde dere nok blitt sammen lenge nok til å stiftet familie og bo. Meget mulig med en skilsmisse i tillegg hvis man skal se på statistikken.

Anonymkode: 0177e...843

[AnonymBruker]

I følge min bestemor som er få år eldre enn deg, så er det NÅ tida er for å finne gamle kjente 🙂 Hun har truffet ekskjæresten sin fra barnehagen, gamle skolevenninner og kolleger fra hun var ung. Jeg er litt usikker på hvordan hun fant dem, da hun er teknologisk amøbe, men jeg har skjønt at hun har ei venninne som er mer aktiv på det feltet.

Anonymkode: 4b817...301

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er mange historier man kan dikte opp på kg, men da bør man sjekke fakta først. Ingenting i denne historien tilsier at man ville fått innvilget abort. Enten var forholdene annerledes enn hva du beskriver, eller alt eg bare nostalgisk sprøyt. 

Selvbestemt abort ble ikke vedtatt for i 1978.

Anonymkode: a2264...08f

Hvorfor kommer du med en sånn stygg kommentar, og dårlig i hoderegning er du også!😡 Dette må jo ha vært i 1987. 

Anonymkode: 7430a...4ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er mange historier man kan dikte opp på kg, men da bør man sjekke fakta først. Ingenting i denne historien tilsier at man ville fått innvilget abort. Enten var forholdene annerledes enn hva du beskriver, eller alt eg bare nostalgisk sprøyt. 

Selvbestemt abort ble ikke vedtatt for i 1978.

Anonymkode: a2264...08f

1978+40=2018, altså 47 år siden vi fikk selvbestemt abort. Ts skriver at det er snart 40 år siden.

Hva er det som gjør henger på greip i denne historien mener du?

Anonymkode: 4cd5e...a04

[AnonymBruker]

Er ikke usannsynlig at det var aborten som ødela forholdet deres. Men hun sa seg jo også villig til den aborten. Hun var med på avgjørelsen, så ikke ta på deg all skylden alene.

Jeg ble selv uplanlagt gravid på prevensjon når jeg var yngre enn 24 år. Han var 28 og vi hadde vært sammen i ett år. Han ville jeg skulle ta abort, og jeg sa meg villig til det, men fortalte han i samme slengen at etter aborten ville jeg aldri se han igjen. Og jeg mente det. Jeg var knyttet følelsesmessig til fosteret fra første stund, og greide ikke tilgi han at han ikke ville ha det.

Jeg bestilte time til abort, men greide ikke gjennomføre det. Knakk sammen på vei til sykehuset. Jeg greide ikke kvitte meg med fosteret, fordi det i mitt hode allerede var barnet mitt. Endte med at jeg lovte han å skrive far ukjent istedet, og allierte meg med mine foreldre om hjelp.

Etter litt betenkningstid tok han kontakt og ville vi skulle prøve likevel. Jeg ga han sjangsen. Nå har vi bygget ett liv sammen og fått planlagte barn i ettertid, i tillegg til det uplanlagte barnet som er elsket i lik grad som de andre.

Jeg er så klart veldig glad for at det ble som det ble. Og også helt sikker på at det ikke ville vært noe oss om en abort ble gjennomført selv om jeg elsker han.

Anonymkode: 50292...271

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor folk dramatiserer abort. Jeg har alltid sett på det som noe mer enn en prosedyre som er ubehagelig fysisk akkurat som og rette opp i ett kompleks brudd f.eks. Når Ubehaget og smerten er over, er det ute av hodet mitt. 
 

Jeg romantiserer ikke hva som kunne ha vært. Det er mye som kunne ha vært i livet. Da hadde alt vært sårt og uvisst. Det sitter i hue på dere dette her!

Anonymkode: e9d01...de2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor folk dramatiserer abort. Jeg har alltid sett på det som noe mer enn en prosedyre som er ubehagelig fysisk akkurat som og rette opp i ett kompleks brudd f.eks. Når Ubehaget og smerten er over, er det ute av hodet mitt. 
 

Jeg romantiserer ikke hva som kunne ha vært. Det er mye som kunne ha vært i livet. Da hadde alt vært sårt og uvisst. Det sitter i hue på dere dette her!

Anonymkode: e9d01...de2

Det er jo ikke så relevant...? De fleste har en form for reaksjon på abort.

Anonymkode: 4b8aa...801

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor folk dramatiserer abort. Jeg har alltid sett på det som noe mer enn en prosedyre som er ubehagelig fysisk akkurat som og rette opp i ett kompleks brudd f.eks. Når Ubehaget og smerten er over, er det ute av hodet mitt. 
 

Jeg romantiserer ikke hva som kunne ha vært. Det er mye som kunne ha vært i livet. Da hadde alt vært sårt og uvisst. Det sitter i hue på dere dette her!

Anonymkode: e9d01...de2

Men du skjønner vel at andre har andre følelser knyttet opp mot abort enn hva du har? Jeg har selv tatt abort, men vet at det var det beste ut fra situasjonen jeg sto i da, og angrer ikke. Men innimellom tenker jeg på hva som kunne vært, likevel. 
 

Jeg har full forståelse for at for mange er abort ekstremt vanskelig, og at det knyttes mange vonde følelser opp mot det. Kanskje til og med følelser man ikke så komme før etter aborten var utført. Og kanskje var det enda vanskeligere og vonde følelser knyttet opp mot det da eksen til ts tok abort, da det var veldig nytt med selvbestemt abort og informasjonen og rådgivingen rundt det også var tilsvarende dårlig. Vi kan jo lure på hvordan ble hun møtt av fagpersoner og eventuelle nære relasjoner som egentlig skulle vært en støtte, når hun tok et så nytt valg som helt sikkert ikke var helt akseptert blant veldig mange likevel (med tanke på hvor mange som selv i dag er i mot abort). 

Ja, det er mye som kunne vært i livet, som ikke ble. Det er likevel null problem å tenke på det innimellom, så lenge man ikke ender opp med å ikke komme seg videre i livet. 

Anonymkode: 1e873...aa4

[NatNat]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er mange historier man kan dikte opp på kg, men da bør man sjekke fakta først. Ingenting i denne historien tilsier at man ville fått innvilget abort. Enten var forholdene annerledes enn hva du beskriver, eller alt eg bare nostalgisk sprøyt. 

Selvbestemt abort ble ikke vedtatt for i 1978.

Anonymkode: a2264...08f

lær deg å telle kansje ? han var 29, dvs det skjedde i 1986 eller 87

Endret 11. juni av NatNat

[Sander57]

Himmelen_91 skrev (På 10.6.2025 den 22.42):

Var nok ikke aborten som ødela, men du ødela ❤️

Fordi?

[Sander57]

AnonymBruker skrev (På 11.6.2025 den 0.04):

I følge min bestemor som er få år eldre enn deg, så er det NÅ tida er for å finne gamle kjente 🙂 Hun har truffet ekskjæresten sin fra barnehagen, gamle skolevenninner og kolleger fra hun var ung. Jeg er litt usikker på hvordan hun fant dem, da hun er teknologisk amøbe, men jeg har skjønt at hun har ei venninne som er mer aktiv på det feltet.

Anonymkode: 4b817...301

Den muligheten er nok ikke til stede for min del, siden hun er gift, og jeg har ingen ønsker om å skape bølger i hennes ekteskap. Så dette blir et savn jeg vil bære med meg livet ut.