Min smell - Har du opplevd noe lignende?

[AnonymBruker]

Hei,

Nå skriver jeg fra sofaen, utslitt og deprimert. En veldig frustrerende situasjon å befinne seg i. Jeg ønsker bare å dele min historie for egen del og høre fra andre hva dere har opplevd, så jeg kanskje ikke føler meg så alene. 

I oktober ifjor mistet jeg moren min til kreft. Før det var det tre år med oppturer og nedturer knyttet til det, emosjonelt veldig krevende. Jeg jobber 100% som kontaktlærer på u.trinnet. Det samme året bega jeg meg også ut på et masterstudie gjennom videreutdanning. Noen måneder etter min mors dødsfall skaffet jeg meg også en hund bare for å legge til enda en omstilling. 

Det første halvåret etter hennes bortgang følte jeg egentlig ting gikk greit og at jeg fikk gjort mine vanlige arbeidsoppgaver. Deretter har gradvis ting blitt mer krevende det siste halvåret. Jeg har lagt mest merke til at konsentrasjonen og hukommelsen gradvis har blitt verre og verre. Jeg har også kjent på en økende følelse av utmattelse. Jeg kunne komme hjem fra jobb og føle meg helt utslitt i sofaen. En økt irritabilitet, frustrasjon og isolasjon fulgte med. Alle tegn på depresjon. Jeg ser jeg skriver i fortid, men føler på alt dette i skrivende stund også. Den siste dråpen før smellen var da jeg glemte å søke studiestipend for kommende studieår. Først da skjønte jeg at jeg måtte stoppe opp og gjøre noe. 

Vi spoler frem til nå hvor jeg er 40% sykmeldt, søkt permisjon fra videreutdanningen neste år, og fått henvisning til psyk. Kjedelig situasjon å befinne seg i, og synes det er trist at det gikk så langt, men det er overraskende krevende å stoppe opp tidligere i en hektisk hverdag med flere forpliktelser. Depresjon og utmattelse har det med å komme smygende inn før det kan ta over helt. 

Så nå ligger jeg her i en halvskitten leilighet og føler meg drit, og lurer på hva jeg skal gjøre videre. Noen her som har noen tips til hva som hjalp dem å komme seg videre når det sto på som verst? Noen som også strever med depresjon og utmattelse? Jeg er på et sted hvor jeg er godt inne i eget hode, egentlig ikke føler noe glede i noe og føler meg svært sliten og tiltaksløs. Jeg vil bare komme ut på den andre siden bra igjen, og finne tilbake til den gamle meg. Til vanlig ser jeg på meg som en ressurssterk og oppegående person. Jeg har viljestyrke, men akkurat nå funker ikke kropp og hode, så jeg jobber iherdig med å forsøke og akseptere det. 

På forhånd takk for svar. 

Hilsen deprimert mann 

Anonymkode: 5f334...914

[AnonymBruker]

Høres ut som du har møtt den berømte veggen. Altså at du er utbrent.

Har selv vært der. Det gikk seg heldigvis til med tid og stunder, det gjør det jo som regel. 

https://www.psykologliv.no/blog/hvor-lang-tid-tar-det-a-bli-frisk-etter-utbrenthet

Anonymkode: 74336...53f

[AnonymBruker]

Det viktigste er at man ikke blir liggende i fosterstilling på sofaen. Men at man holder seg i aktivitet og fyller tiden med ting som gir positiv energi. Møte venner, gå turer med lydbok, konserter, legge seg ut i sola etc

Anonymkode: 102e6...879

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Høres ut som du har møtt den berømte veggen. Altså at du er utbrent.

Har selv vært der. Det gikk seg heldigvis til med tid og stunder, det gjør det jo som regel. 

https://www.psykologliv.no/blog/hvor-lang-tid-tar-det-a-bli-frisk-etter-utbrenthet

Anonymkode: 74336...53f

Takk, det å bli utbrent passer svært dårlig, men det gjør det vel alltid. Hvor lang tid tok det for deg før du ble bedre?

Anonymkode: 5f334...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det viktigste er at man ikke blir liggende i fosterstilling på sofaen. Men at man holder seg i aktivitet og fyller tiden med ting som gir positiv energi. Møte venner, gå turer med lydbok, konserter, legge seg ut i sola etc

Anonymkode: 102e6...879

Det er sant. Det å isolere seg og bli passiv gjør ting mye verre. Jeg er veldig glad for hunden som får meg ut tre ganger om dagen 

Anonymkode: 5f334...914

[AnonymBruker]

Jeg også har hatt det vanskelig etter mamma døde. Litt på samme måte som deg, før mamma ble syk var jeg nok allerede ved stupet.

Nå kan vi spole fremover, over to år etter mamma døde. Jeg er delvis sykemeldt å bruker tid på å finne ro,  noe som har begynt å fungere. 
Jeg trener minst 2 ganger i uken, holder en døgnrytme, sørger for at kroppen er klar for å sove når klokka er der som å fått roet godt ned. Leser bok, strikker, setter meg på en trestubbe, masse friskluft. 
Skriver dagbok, tar også kroppen sine signaler på alvor. Jeg rett og slett bruker tiden min nå på å finne tilbake til meg selv igjen. Prioriterer meg og ikke alle andre gjøremål. 
Håper du finner din vei ts❤️

Anonymkode: 085a6...4f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg også har hatt det vanskelig etter mamma døde. Litt på samme måte som deg, før mamma ble syk var jeg nok allerede ved stupet.

Nå kan vi spole fremover, over to år etter mamma døde. Jeg er delvis sykemeldt å bruker tid på å finne ro,  noe som har begynt å fungere. 
Jeg trener minst 2 ganger i uken, holder en døgnrytme, sørger for at kroppen er klar for å sove når klokka er der som å fått roet godt ned. Leser bok, strikker, setter meg på en trestubbe, masse friskluft. 
Skriver dagbok, tar også kroppen sine signaler på alvor. Jeg rett og slett bruker tiden min nå på å finne tilbake til meg selv igjen. Prioriterer meg og ikke alle andre gjøremål. 
Håper du finner din vei ts❤️

Anonymkode: 085a6...4f1

Jeg vet ikke hvordan det var med deg, men følte på en måte at det gikk greit det første halvåret. Jeg fikk gjort arbeidsoppgavene og følte jeg fungerte. Hadde du den samme opplevelsen, eller kom det gradvis etterhvert i hverdagen for deg?

Det siste halvåret derimot har jeg bare gradvis blitt mer og mer sliten, ufokusert og fjern. Ingen mat, søvn, trening har tydeligvis fungert. Jeg føler ikke at jeg aktivt har tenkt så mye på mamma, men det ligger nok i underbevisstheten. Om jeg legger til en krevende hverdag, så har det bare blitt for mye. Jeg tok selvfølgelig ikke heller hensyn til meg selv. Vanskelig å se tegn som kommer snikende. Jeg føler jeg akkurat er i stand til å stå halvveis i jobb med sykemeldingen nå. Jeg fikk ikke lyst til å ta pause i videreutdanningen, men når stipendet nå glapp tenkte jeg det var et tydelig tegn på at jeg må gjøre noen endringer. Det sitter langt inne og føles som et nederlag, men føler ikke det er min feil. 

Strategien min om å normalisere hverdagen og bare kjøre på fungerte tydeligvis ikke helt optimalt på sikt. Nå er målet å komme meg til sommerferien hvor jeg forhåpentligvis får hvilt ut og tatt en restart mot høsten igjen. 

Du peker på rutinen og den er nok viktig. Jeg føler jeg har hatt det ganske kaos i hodet i det siste. Jeg har hunden som gir meg tre gode turer hver dag, det hjelper forhåpentligvis på sikt. 

Men ja, det tok to år for deg altså?😲 

Takk forresten♥️

Anonymkode: 5f334...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei,

Nå skriver jeg fra sofaen, utslitt og deprimert. En veldig frustrerende situasjon å befinne seg i. Jeg ønsker bare å dele min historie for egen del og høre fra andre hva dere har opplevd, så jeg kanskje ikke føler meg så alene. 

I oktober ifjor mistet jeg moren min til kreft. Før det var det tre år med oppturer og nedturer knyttet til det, emosjonelt veldig krevende. Jeg jobber 100% som kontaktlærer på u.trinnet. Det samme året bega jeg meg også ut på et masterstudie gjennom videreutdanning. Noen måneder etter min mors dødsfall skaffet jeg meg også en hund bare for å legge til enda en omstilling. 

Det første halvåret etter hennes bortgang følte jeg egentlig ting gikk greit og at jeg fikk gjort mine vanlige arbeidsoppgaver. Deretter har gradvis ting blitt mer krevende det siste halvåret. Jeg har lagt mest merke til at konsentrasjonen og hukommelsen gradvis har blitt verre og verre. Jeg har også kjent på en økende følelse av utmattelse. Jeg kunne komme hjem fra jobb og føle meg helt utslitt i sofaen. En økt irritabilitet, frustrasjon og isolasjon fulgte med. Alle tegn på depresjon. Jeg ser jeg skriver i fortid, men føler på alt dette i skrivende stund også. Den siste dråpen før smellen var da jeg glemte å søke studiestipend for kommende studieår. Først da skjønte jeg at jeg måtte stoppe opp og gjøre noe. 

Vi spoler frem til nå hvor jeg er 40% sykmeldt, søkt permisjon fra videreutdanningen neste år, og fått henvisning til psyk. Kjedelig situasjon å befinne seg i, og synes det er trist at det gikk så langt, men det er overraskende krevende å stoppe opp tidligere i en hektisk hverdag med flere forpliktelser. Depresjon og utmattelse har det med å komme smygende inn før det kan ta over helt. 

Så nå ligger jeg her i en halvskitten leilighet og føler meg drit, og lurer på hva jeg skal gjøre videre. Noen her som har noen tips til hva som hjalp dem å komme seg videre når det sto på som verst? Noen som også strever med depresjon og utmattelse? Jeg er på et sted hvor jeg er godt inne i eget hode, egentlig ikke føler noe glede i noe og føler meg svært sliten og tiltaksløs. Jeg vil bare komme ut på den andre siden bra igjen, og finne tilbake til den gamle meg. Til vanlig ser jeg på meg som en ressurssterk og oppegående person. Jeg har viljestyrke, men akkurat nå funker ikke kropp og hode, så jeg jobber iherdig med å forsøke og akseptere det. 

På forhånd takk for svar. 

Hilsen deprimert mann 

Anonymkode: 5f334...914

Kanskje du må sykemelde deg 100% for å få alt på avstand, mye lettere å se hvor skoen trykker om du frigjør deg fra alt av krav og mas. Når man er utbrent er hele nervesystemet overbelastet og du trenger ta ett steg helt tilbake å begynne på nytt. Det tar tid men den tiden er verdt å bruke, de aller fleste kommer for fort tilbake fordi de tror de må pga forpliktelser også går de på en ennå større smell neste gang, men det er forpliktelsene som gjør en overbelastet når man ikke tåler stort .  Ha kalenderen helt fri fra avtaler, kjenn innover en periode og prioriter kosthold, søvn og mental ro. Ta forsiktig opp igjen «aktivitet» uten å rushe det. 

Anonymkode: de74c...11d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Kanskje du må sykemelde deg 100% for å få alt på avstand, mye lettere å se hvor skoen trykker om du frigjør deg fra alt av krav og mas. Når man er utbrent er hele nervesystemet overbelastet og du trenger ta ett steg helt tilbake å begynne på nytt. Det tar tid men den tiden er verdt å bruke, de aller fleste kommer for fort tilbake fordi de tror de må pga forpliktelser også går de på en ennå større smell neste gang, men det er forpliktelsene som gjør en overbelastet når man ikke tåler stort .  Ha kalenderen helt fri fra avtaler, kjenn innover en periode og prioriter kosthold, søvn og mental ro. Ta forsiktig opp igjen «aktivitet» uten å rushe det. 

Anonymkode: de74c...11d

Takk for tips. 

Jeg synes sykmelding alltid er litt vanskelig. 100% hørtes digg ut, men vet ikke hva jeg ville følt om å gå hjemme hele dagen. Det er vel en balanse. Nå er det 5 uker igjen til sommerferien, så teller aktivt ned. Jeg tenker jeg får ta kontakt med legen om jeg føler behov for å øke sykemeldingen. Jeg har 40% ut måneden, så får jeg se hvordan juni blir. Når det er sagt, utrolig kjedelig og sårbart å stå som en utbrent, deprimert lærer foran klasser der du må prestere og være aktiv. 

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde en kontorjobb med en arbeidsplass jeg kunne gjemt meg litt vekk. 

Anonymkode: 5f334...914

[AnonymBruker]

Føler med deg ❤️

Jeg er sykepleier og for meg sa det stopp for snart to år siden. Sykemeldingsåret var jeg 50% sykemeldt, men sett i ettertid burde jeg nok bare vært fullt sykemeldt fra start. Å være langtidssykemeldt og ikke mestre livet føltes utrolig skamfullt, så jeg stresset veldig med at jeg måtte komme meg tilbake så fort som mulig, men ble selvfølgelig bare dårligere av det.

Min stopp var ikke direkte en smell, men mer en avsporing i slow-motion. Har strevd med psykiske utfordringer hele livet (kompleks ptsd), men bare skjøvet det under teppet og jobbet beinhardt for å kunne fungere som alle andre. Men med en krevende jobb og små barn gikk det plutselig ikke lengre.

Det siste året har jeg vært på AAP, og det som har hjulpet meg mest er nok å bare roe heeeelt ned. Men det har vel også vært det vanskeligste 🙈 Har også hatt god utbytte av terapi og en indre bevisstgjøring rundt alt fra fortiden, mine innebygde tanke- og reaksjonsmønstre, mine verdier osv. Gode rutiner og en balanse mellom hvile og aktivitet er bra. Det samme er gode, ekte relasjoner. 

Håper du finner din vei videre ❤️ husk at dette ikke er en lineær reise, men mye opp/ned og frem/tilbake. Så at du føler deg dritt i perioder betyr ikke at du gjør noe feil eller at du aldri blir bedre, det betyr bare at du er på en vanskelig plass i prosessen.

 

Anonymkode: f614c...9b9

[AnonymBruker]

Jeg har tatt en master på fulltid ved siden av å være alenemor og 100% jobb. Jeg har også tatt videreutdanning i 50% ved siden av full jobb i 4 år. Må innrømme at det var beintøft. Nøye prioritering av mat, søvn, planlegging på jobb, hvor mye TV jeg kunne unne meg og sosialt liv måtte til. Det gikk så vidt, men sommerferiene ble brukt til å "komme seg" såpass at jeg greide å gjennomføre atter nye skoleår i årene etter utdanningen. Siden jeg ikke hadde noen mann å ta meg av disse årene, og selv bestemte hva som skulle gjøres av oppgaver hjemme og når de måtte gjøres, så fungerte det greit. Hadde nok ikke verdens reneste hus, men barnet mitt fikk i alle fall middag hver dag, og ble fulgt opp når det kom til skolearbeid.  

Hvordan ta vare på psyken oppi dette har jeg ingen fasit på. Jeg måtte bare gjøre det jeg hadde bestemt meg for, og så lå jeg på sofaen hele sommeren helt utmattet. 

Anonymkode: 29757...f1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Føler med deg ❤️

Jeg er sykepleier og for meg sa det stopp for snart to år siden. Sykemeldingsåret var jeg 50% sykemeldt, men sett i ettertid burde jeg nok bare vært fullt sykemeldt fra start. Å være langtidssykemeldt og ikke mestre livet føltes utrolig skamfullt, så jeg stresset veldig med at jeg måtte komme meg tilbake så fort som mulig, men ble selvfølgelig bare dårligere av det.

Min stopp var ikke direkte en smell, men mer en avsporing i slow-motion. Har strevd med psykiske utfordringer hele livet (kompleks ptsd), men bare skjøvet det under teppet og jobbet beinhardt for å kunne fungere som alle andre. Men med en krevende jobb og små barn gikk det plutselig ikke lengre.

Det siste året har jeg vært på AAP, og det som har hjulpet meg mest er nok å bare roe heeeelt ned. Men det har vel også vært det vanskeligste 🙈 Har også hatt god utbytte av terapi og en indre bevisstgjøring rundt alt fra fortiden, mine innebygde tanke- og reaksjonsmønstre, mine verdier osv. Gode rutiner og en balanse mellom hvile og aktivitet er bra. Det samme er gode, ekte relasjoner. 

Håper du finner din vei videre ❤️ husk at dette ikke er en lineær reise, men mye opp/ned og frem/tilbake. Så at du føler deg dritt i perioder betyr ikke at du gjør noe feil eller at du aldri blir bedre, det betyr bare at du er på en vanskelig plass i prosessen.

 

Anonymkode: f614c...9b9

Takk for at du deler. 

Veldig frustrerende når du ønsker å få ting til og gå rundt, men hodet ikke fungerer. 

Både lærer og sykepleier er krevende yrker som forventer at du er tilstede 100%. Det er yrker en fort kan gå på en smell i om en ikke passer på. Om du legger til ansvar og forventninger på toppen av yrket i vanskelige perioder, så er ikke det helt bærekraftig på sikt. Jeg kjenner også veldig på den og ikke føle seg bra og få til ting. Det er ekstremt frustrerende, så jobber fortsatt med å godta situasjonen slik den er nå. 

Jeg har samtaletime på torsdag, så spent på hva som kommer ut fra den. Jeg kommer bare til å være helt ærlig om hva som har skjedd og hvor jeg er nå, så får vi se. 

Nå er det 5 uker igjen til sommerferie, så teller ned til den. Det blir godt ned en pause fra alle forpliktelser og ansvar. Den skal jeg kun bruke til å komme meg ovenpå igjen, så den forhåpentligvis blir en slags restart.

Likte den ikke-lineære grafen din. Det er jo gjerne slik livet er♥️

Anonymkode: 5f334...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har tatt en master på fulltid ved siden av å være alenemor og 100% jobb. Jeg har også tatt videreutdanning i 50% ved siden av full jobb i 4 år. Må innrømme at det var beintøft. Nøye prioritering av mat, søvn, planlegging på jobb, hvor mye TV jeg kunne unne meg og sosialt liv måtte til. Det gikk så vidt, men sommerferiene ble brukt til å "komme seg" såpass at jeg greide å gjennomføre atter nye skoleår i årene etter utdanningen. Siden jeg ikke hadde noen mann å ta meg av disse årene, og selv bestemte hva som skulle gjøres av oppgaver hjemme og når de måtte gjøres, så fungerte det greit. Hadde nok ikke verdens reneste hus, men barnet mitt fikk i alle fall middag hver dag, og ble fulgt opp når det kom til skolearbeid.  

Hvordan ta vare på psyken oppi dette har jeg ingen fasit på. Jeg måtte bare gjøre det jeg hadde bestemt meg for, og så lå jeg på sofaen hele sommeren helt utmattet. 

Anonymkode: 29757...f1e

Ikkesant, jeg er ikke på et sted hvor jeg har det mentale overskuddet til å planlegge masterskriving utenom jobb. Jeg skal ærlig innrømme at det siste halve året har jeg såvidt åpnet opp en bok, noe som ikke vitner om full kontroll og overskudd. Slik sett er kanskje denne permisjonen noe som egentlig er fornuftig oppi alt. 

Skal jeg være helt ærlig nå så er tanken på å dytte selve masterskrivingen ett år frem noe jeg lever greit med. Dersom jeg hadde fulgt vanlig progresjon skulle jeg startet skrivingen neste august, etter siste emneår. 

Jeg som egentlig føler at lærerjobben er mer enn nok i seg selv er spent på hvordan jeg skal legge opp skrivingen når den tid kommer. Normalt sett er jeg godt sliten etter jobb, så da må det vel bli helger og ferier da. Det blir et tøft år når den tid kommer, så det er vel bare å stålsette seg. Da må iallefall hodet og helsen være på plass. 

Anonymkode: 5f334...914

[Snublefot62]

Du har veldig mange tegn på å være utbrent. Hva sier legen din?

Det er ingen som kommer til å stå på mållinjen og takke deg for innsatsen og at du ofret deg selv i prosessen. Ingen.

Jeg har og vært der. Jeg vet ikke hva jeg forventet men jeg ble skuffet. Ingen fanfare. Ingen applaus. Ingen stor sjekk. Men jeg fikk en blomsterkvast med et kort det stod «god bedring» på når jeg ble langtidssykemeldt.

Husk at det er kun du som kan sette grenser for deg selv. Ingen andre. Og gjør ikke du det er det faktisk ingen som gjør det.

Konsekvensene av å ikke lytte til kroppen din kan være ganske så store. Noen blir kronisk syke. Ofte med psykiske utfordringer og/eller en eller flere autoimmun sykdom.

Jeg ble kronisk ute av stand til å jobbe like mye og i stor grad ute av stand til å være sosial i større grupper. Stor kontrast til den jeg var.

Og jeg er heldig i forhold til mange andre jeg har snakket med.

Når jeg møtte veggen var jeg først sykemeldt 100% i et halvt år før jeg gradvis økte til fulltid. Jeg gikk på en ny smell ett år etter. Er i dag i full jobb igjen på samme jobb.

Du må ta dette på alvor og prioritere deg selv. Det er ingen andre som gjør det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det viktigste er at man ikke blir liggende i fosterstilling på sofaen. Men at man holder seg i aktivitet og fyller tiden med ting som gir positiv energi. Møte venner, gå turer med lydbok, konserter, legge seg ut i sola etc

Anonymkode: 102e6...879

Eller, kanskje gå turer uten lydbok. Folk gir ikke seg selv tid og rom til å lytte til egne tanker lenger. Er bare utvendig stimuli hele veien.

Anonymkode: a7b6f...76e

[AnonymBruker]

Alder? Kvinner fra 35-55 er i pre menopause og overgangsalder. Dette spiller inn på psyken. Sjekk hormoner og vitaminer. Se om dere er i klimakteriet.

Anonymkode: 28f45...58f

[AnonymBruker]

Dette hørtes veldig kjent ut! Ikke detaljene i hva som ligger bak, men konsekvensene og at det ligger en stor overbelastning over lang tid bak dette.
 

Jeg gikk i flere år og var utmattet. Først det siste halvåret har jeg lært om overbelastningsforårsaket kronisk utmattelse (OKU). For meg var dette en helt ekstrem a-ha-opplevelse som ikke bare forklarte hvorfor jeg ble utmattet i utgangspunktet, men også hvorfor jeg (til tross for å følge alle gode råd fra helsevesenet) aldri ble bra - og hva som faktisk må til. For man kan faktisk bli helt bra fra en OKU ❤️ og det trenger ikke ta lang tid heller, med de rette grepene. 

Denne behandlingstilnærmingen er utviklet av en psykolog som heter Rune Karlson. Jeg orker ikke å formulere dette svaret slik at det skal forklare denne tilnærmingen for hele verden, for da måtte jeg skrevet i timesvis, så dette er direkte til deg TS: 

Les om det, og se om du tror at dette kan være «din type» utmattelse! Det handler kort fortalt om at det er hjernen som fysiologisk organ som er utmattet, og at det som trengs for at den skal kunne hele seg er ansvarsfrihet. For å finne ut mer kan du:

- se en film på YouTube som er ganske lang med forklarer det meste: 

(denne var starten for meg, grein så tårene trilla fordi noen endelig forstod mer enn meg..)

- Søk opp «Karlson Psykologene» på Facebook, der ligger det mange mini-filmsnutter der han svarer på spørsmål folk har sendt inn.

- Les boka hans! (Utmattelse) Den kan du forhåpentligvis finne på biblioteket ditt, ellers kan de kjøpes på www.karlsonpsykologene.no og finnes også som lydbok der.

- Inne på den nettsiden ligger også en artikkel i PDF-format som er en kasusstudie av et behandlingsforløp. Det forklarer også mye, så les gjerne den før du evt skaffer boka. Jeg er helt sikker på at du ved å lese den og se filmen jeg linket til vil være helt sikker selv på om dette er noe du kjenner deg igjen i eller ikke.

Jeg er fullstendig klar over at jeg høres ut som en levende reklame, og det er jeg vel. For dette her har reddet livet mitt (ikke sånn bokstavelig, men mitt egentlige liv som jeg mistet i flere år). Spør om du lurer på noe, og send jeg gjerne en pm om du vil (da skal jeg skrive med brukernavn). 

 

 

Anonymkode: 0a288...ec4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dette hørtes veldig kjent ut! Ikke detaljene i hva som ligger bak, men konsekvensene og at det ligger en stor overbelastning over lang tid bak dette.
 

Jeg gikk i flere år og var utmattet. Først det siste halvåret har jeg lært om overbelastningsforårsaket kronisk utmattelse (OKU). For meg var dette en helt ekstrem a-ha-opplevelse som ikke bare forklarte hvorfor jeg ble utmattet i utgangspunktet, men også hvorfor jeg (til tross for å følge alle gode råd fra helsevesenet) aldri ble bra - og hva som faktisk må til. For man kan faktisk bli helt bra fra en OKU ❤️ og det trenger ikke ta lang tid heller, med de rette grepene. 

Denne behandlingstilnærmingen er utviklet av en psykolog som heter Rune Karlson. Jeg orker ikke å formulere dette svaret slik at det skal forklare denne tilnærmingen for hele verden, for da måtte jeg skrevet i timesvis, så dette er direkte til deg TS: 

Les om det, og se om du tror at dette kan være «din type» utmattelse! Det handler kort fortalt om at det er hjernen som fysiologisk organ som er utmattet, og at det som trengs for at den skal kunne hele seg er ansvarsfrihet. For å finne ut mer kan du:

- se en film på YouTube som er ganske lang med forklarer det meste: 

(denne var starten for meg, grein så tårene trilla fordi noen endelig forstod mer enn meg..)

- Søk opp «Karlson Psykologene» på Facebook, der ligger det mange mini-filmsnutter der han svarer på spørsmål folk har sendt inn.

- Les boka hans! (Utmattelse) Den kan du forhåpentligvis finne på biblioteket ditt, ellers kan de kjøpes på www.karlsonpsykologene.no og finnes også som lydbok der.

- Inne på den nettsiden ligger også en artikkel i PDF-format som er en kasusstudie av et behandlingsforløp. Det forklarer også mye, så les gjerne den før du evt skaffer boka. Jeg er helt sikker på at du ved å lese den og se filmen jeg linket til vil være helt sikker selv på om dette er noe du kjenner deg igjen i eller ikke.

Jeg er fullstendig klar over at jeg høres ut som en levende reklame, og det er jeg vel. For dette her har reddet livet mitt (ikke sånn bokstavelig, men mitt egentlige liv som jeg mistet i flere år). Spør om du lurer på noe, og send jeg gjerne en pm om du vil (da skal jeg skrive med brukernavn). 

 

 

Anonymkode: 0a288...ec4

Jeg bruker selvfølgelig masse energi på å finne ut hva som er hva og hvordan jeg har kommet hit. Jeg vet ikke om det er vits, men at jeg ikke klarer å holde fokus og hukommelse er nesten ikke-eksisterende er jo ikke bra, eller bærekraftig. Vil unngå å havne her igjen om mulig. 

Jeg synes tidvis lærerjobben er slitsom også når jeg er ved mitt fulle fem. Men jeg tror de siste årene med sykdommen til mamma, dødsfallet og mine ambisjoner om å skulle få til alt og sjonglere full jobb, studier, anskaffelse av hund alene og ha overskudd i hverdagen ble for mye. Mulig det er omstillingsproblematikk. 

I etterpåklokskapens navn skulle en sikkert stoppet opp tidligere, men jeg føler det har vært krevende. Jobben i seg selv gjør meg normalt sliten som introvert, men skal sies at jeg har vært godt over gjennomsnittet sliten i det siste, spesielt siste halvåret. Rett før det smalt på jeg i sofaen og tenkte dette er ikke normalt. 

Takk for tips om litteratur. Det høres ut som eu har truffet spikeren på hodet i beskrivelsen din. Dette har nok pågått i lenger tid enn jeg har vært bevisst på. Jeg har ikke stoppet opp på noe tidspunkt, men bare pushet meg videre på tross av hvordan jeg har følt det. 

Takk for håp om at jeg blir bra igjen♥️

Anonymkode: 5f334...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Alder? Kvinner fra 35-55 er i pre menopause og overgangsalder. Dette spiller inn på psyken. Sjekk hormoner og vitaminer. Se om dere er i klimakteriet.

Anonymkode: 28f45...58f

Jeg er en introvert mann på 37 som bor alene😅

Anonymkode: 5f334...914

[K.B.]

AnonymBruker skrev (På 18.5.2025 den 12.26):

Hei,

Nå skriver jeg fra sofaen, utslitt og deprimert. En veldig frustrerende situasjon å befinne seg i. Jeg ønsker bare å dele min historie for egen del og høre fra andre hva dere har opplevd, så jeg kanskje ikke føler meg så alene. 

I oktober ifjor mistet jeg moren min til kreft. Før det var det tre år med oppturer og nedturer knyttet til det, emosjonelt veldig krevende. Jeg jobber 100% som kontaktlærer på u.trinnet. Det samme året bega jeg meg også ut på et masterstudie gjennom videreutdanning. Noen måneder etter min mors dødsfall skaffet jeg meg også en hund bare for å legge til enda en omstilling. 

Det første halvåret etter hennes bortgang følte jeg egentlig ting gikk greit og at jeg fikk gjort mine vanlige arbeidsoppgaver. Deretter har gradvis ting blitt mer krevende det siste halvåret. Jeg har lagt mest merke til at konsentrasjonen og hukommelsen gradvis har blitt verre og verre. Jeg har også kjent på en økende følelse av utmattelse. Jeg kunne komme hjem fra jobb og føle meg helt utslitt i sofaen. En økt irritabilitet, frustrasjon og isolasjon fulgte med. Alle tegn på depresjon. Jeg ser jeg skriver i fortid, men føler på alt dette i skrivende stund også. Den siste dråpen før smellen var da jeg glemte å søke studiestipend for kommende studieår. Først da skjønte jeg at jeg måtte stoppe opp og gjøre noe. 

Vi spoler frem til nå hvor jeg er 40% sykmeldt, søkt permisjon fra videreutdanningen neste år, og fått henvisning til psyk. Kjedelig situasjon å befinne seg i, og synes det er trist at det gikk så langt, men det er overraskende krevende å stoppe opp tidligere i en hektisk hverdag med flere forpliktelser. Depresjon og utmattelse har det med å komme smygende inn før det kan ta over helt. 

Så nå ligger jeg her i en halvskitten leilighet og føler meg drit, og lurer på hva jeg skal gjøre videre. Noen her som har noen tips til hva som hjalp dem å komme seg videre når det sto på som verst? Noen som også strever med depresjon og utmattelse? Jeg er på et sted hvor jeg er godt inne i eget hode, egentlig ikke føler noe glede i noe og føler meg svært sliten og tiltaksløs. Jeg vil bare komme ut på den andre siden bra igjen, og finne tilbake til den gamle meg. Til vanlig ser jeg på meg som en ressurssterk og oppegående person. Jeg har viljestyrke, men akkurat nå funker ikke kropp og hode, så jeg jobber iherdig med å forsøke og akseptere det. 

På forhånd takk for svar. 

Hilsen deprimert mann 

Anonymkode: 5f334...914

Dette ordner seg, søk hjelp, få lettet litt på trykket og finn deg selv litt igjen, så går det bra.