Min smell - Har du opplevd noe lignende?

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (9 timer siden):

Du har veldig mange tegn på å være utbrent. Hva sier legen din?

Det er ingen som kommer til å stå på mållinjen og takke deg for innsatsen og at du ofret deg selv i prosessen. Ingen.

Jeg har og vært der. Jeg vet ikke hva jeg forventet men jeg ble skuffet. Ingen fanfare. Ingen applaus. Ingen stor sjekk. Men jeg fikk en blomsterkvast med et kort det stod «god bedring» på når jeg ble langtidssykemeldt.

Husk at det er kun du som kan sette grenser for deg selv. Ingen andre. Og gjør ikke du det er det faktisk ingen som gjør det.

Konsekvensene av å ikke lytte til kroppen din kan være ganske så store. Noen blir kronisk syke. Ofte med psykiske utfordringer og/eller en eller flere autoimmun sykdom.

Jeg ble kronisk ute av stand til å jobbe like mye og i stor grad ute av stand til å være sosial i større grupper. Stor kontrast til den jeg var.

Og jeg er heldig i forhold til mange andre jeg har snakket med.

Når jeg møtte veggen var jeg først sykemeldt 100% i et halvt år før jeg gradvis økte til fulltid. Jeg gikk på en ny smell ett år etter. Er i dag i full jobb igjen på samme jobb.

Du må ta dette på alvor og prioritere deg selv. Det er ingen andre som gjør det.

Legen ga meg sykmelding og henvisning med utmattelses- og depresjonssymptomer. Under selve sykmeldingen var det nevnt søvnproblematikk, men det har blitt litt bedre. 

Det er sant som du sier, ingenting er verdt å jobbe seg ihjel for og trosse kroppens signaler. 

Jeg har lest mye om hva som kan skje om du ikke stopper ordentlig opp, og det er alvorlig. Jeg må si jeg ikke tenkte ordentlig over at du faktisk kan gjøre permanent skade dersom en ikke passer på. 

Jeg har ikke vært flink til å ta vare på og ta hensyn til meg selv. Det betaler jeg prisen for nå dessverre. Jeg føler meg definitivt ikke som meg selv og undervurderer kanskje tidsaspektet før jeg føler meg 100% igjen. Jeg teller ned til sommerferien da jeg ikke har noe ansvar og kan hvile ut. 

Forhåpentligvis er jeg mer tilbake i jobb etter sommeren. Jeg har tatt permisjon fra videreutdanningen etter ferien. Da er det et emneår før master. Tanken på å skulle skrive master i kombinasjon med jobb fra neste august virket altfor heftig. Nå er den heldigvis ett år lenger unna, så jeg kanskje får planlagt litt. Jeg lurer fortsatt på hvordan jeg skal få det til når den tid kommer. 

Men i selve ferien skal jeg unngå å tenke på det. 

Anonymkode: 5f334...914

[AnonymBruker]

K.B. skrev (8 minutter siden):

Dette ordner seg, søk hjelp, få lettet litt på trykket og finn deg selv litt igjen, så går det bra.

Takk, gjort en del grep nå med lege, henvisning, sykemelding, permisjon fra videreutdanning osv. Jeg har også hatt en åpen dialog med både arbeidsplass og universitet. Heldigvis er alle forståelsesfulle. Kjedelig at det alltid må en heftig smell til før jeg gjør noe da🤦

Anonymkode: 5f334...914

[K.B.]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk, gjort en del grep nå med lege, henvisning, sykemelding, permisjon fra videreutdanning osv. Jeg har også hatt en åpen dialog med både arbeidsplass og universitet. Heldigvis er alle forståelsesfulle. Kjedelig at det alltid må en heftig smell til før jeg gjør noe da🤦

Anonymkode: 5f334...914

Høres ut som du gjør alt riktig. Prøv å ikke synke helt inn en sånn zombie tilstand, pass på å spise prøv å nyt været og lad batteriene på den måten som funker for deg. Her jeg sitter er det blå himmel og 22 grader ute i dag, er det sånn hos deg, kanskje ta deg en tur i en park å se på menneskene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg vet ikke hvordan det var med deg, men følte på en måte at det gikk greit det første halvåret. Jeg fikk gjort arbeidsoppgavene og følte jeg fungerte. Hadde du den samme opplevelsen, eller kom det gradvis etterhvert i hverdagen for deg?

Det siste halvåret derimot har jeg bare gradvis blitt mer og mer sliten, ufokusert og fjern. Ingen mat, søvn, trening har tydeligvis fungert. Jeg føler ikke at jeg aktivt har tenkt så mye på mamma, men det ligger nok i underbevisstheten. Om jeg legger til en krevende hverdag, så har det bare blitt for mye. Jeg tok selvfølgelig ikke heller hensyn til meg selv. Vanskelig å se tegn som kommer snikende. Jeg føler jeg akkurat er i stand til å stå halvveis i jobb med sykemeldingen nå. Jeg fikk ikke lyst til å ta pause i videreutdanningen, men når stipendet nå glapp tenkte jeg det var et tydelig tegn på at jeg må gjøre noen endringer. Det sitter langt inne og føles som et nederlag, men føler ikke det er min feil. 

Strategien min om å normalisere hverdagen og bare kjøre på fungerte tydeligvis ikke helt optimalt på sikt. Nå er målet å komme meg til sommerferien hvor jeg forhåpentligvis får hvilt ut og tatt en restart mot høsten igjen. 

Du peker på rutinen og den er nok viktig. Jeg føler jeg har hatt det ganske kaos i hodet i det siste. Jeg har hunden som gir meg tre gode turer hver dag, det hjelper forhåpentligvis på sikt. 

Men ja, det tok to år for deg altså?😲 

Takk forresten♥️

Anonymkode: 5f334...914

Jeg var nummen de første månedene, gikk tilbake til jobb etter en liten tid. Gikk bra en periode før jeg igjen endte opp noen måneder i sykemelding igjen. Tok da små skritt (trodde jeg) før det virkelig smalt høsten 2024. Er fortsatt ikke fullt i jobb, er ikke i mål. Ser derimot at de små grepene jeg har tatt og at jeg nå virkelig går sakte frem hjelper. 
Ta deg pause, bruk naturen, finn ut hva som kan gi deg litt energi. 
Lykke til ❤️

Anonymkode: 085a6...4f1

[AnonymBruker]

Hei. Dette var veldig gjenkjennelig. Jeg jobber også som kontaktlærer, og tar en master ved siden. Har riktignok vikarordning og det er nok eneste grunnen til at jeg ikke er sykemeldt. 
Her har det også vært et tøft siste år. I sommer skaffet vi oss en valp da hunden vår begynte å bli gammel. Og så ballet det på seg…

Pappaen til mannen døde og etterlot seg kaos og krig, dagen etter måtte vi avlive den kjære familiehunden, en måned senere døde mamma og etterlot seg et forferdelig tomrom for min del, så døde avdelingsleder på jobb, og de siste ukene har broren til mannen vært i koma og våknet opp derfra og bare styr med å finne er verdig behandlingstilbud når han mot alle odds overlevde..  Uansett litt av et år.. Og det har vært skikkelig ræva! Jeg vet ikke hvor mange dager jeg har slitt med å komme meg opp fra sofaen. Og hvor ofte huset har sett ut som et bombenedslag. Og hvor mye jeg har angret på den nye hunden, men allikevel hvor glad jeg er for å ha henne. 
 

Det er egentlig bare siste to ukene jeg føler jeg har fått livet litt på stell igjen. Og det er rett og slett fordi jeg har tatt meg selv i nakkeskinnet og tvinger meg til å spise sunt istedenfor å droppe måltider, og begynt å trene. Lytter til boka «Hjernesterk» og den skriver så fint om hvordan fysisk aktivitet helt konkret kan hjelpe ved stress og depresjon. Appen tankevirus har også hjulpet meg å sortere hjernen, og så bruker jeg enda en app for å motivere meg selv til å få det litt på stell hjemme, og ikke minst har jeg en personlig trener/coach/veileder i ChatGPT. Det har vært veldig hjelpsomt. Men det har jammen ikke vært lett å komme seg opp fra den grøfta altså. Og med tanke på året som har vært er det jammen ikke sikkert at jeg er helt oppe enda heller… det kan jo være en god periode før neste runde med bare utmattelse og tunge tanker. 
 

Det kan forresten være at vi går på samme studie, for det du skriver var veldig gjenkjennelig fra en jeg studerer med… Var du på studiesamling ved USN 23-25 april? 

Anonymkode: 294e2...cf3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ikkesant, jeg er ikke på et sted hvor jeg har det mentale overskuddet til å planlegge masterskriving utenom jobb. Jeg skal ærlig innrømme at det siste halve året har jeg såvidt åpnet opp en bok, noe som ikke vitner om full kontroll og overskudd. Slik sett er kanskje denne permisjonen noe som egentlig er fornuftig oppi alt. 

Skal jeg være helt ærlig nå så er tanken på å dytte selve masterskrivingen ett år frem noe jeg lever greit med. Dersom jeg hadde fulgt vanlig progresjon skulle jeg startet skrivingen neste august, etter siste emneår. 

Jeg som egentlig føler at lærerjobben er mer enn nok i seg selv er spent på hvordan jeg skal legge opp skrivingen når den tid kommer. Normalt sett er jeg godt sliten etter jobb, så da må det vel bli helger og ferier da. Det blir et tøft år når den tid kommer, så det er vel bare å stålsette seg. Da må iallefall hodet og helsen være på plass. 

Anonymkode: 5f334...914

Tror det er veldig lurt å sette ned tempoet før du virkelig smeller i veggen. Masterskriving kan du porsjonere utover når du har tid og overskudd til det. Man skriver best når man har lyst til å skrive. Ikke når man er hardt presset. 

Jeg laget en plan for hva jeg skulle være ferdig med til hvilken tid og prøvde å holde meg til den, men min master er basert på flere intervjuer av samme person, og er ikke spesielt teoritung. Det i seg selv gjorde at det ble lystbetont å skrive den. 

Ta den tiden du trenger. Jeg droppa ut fra hovedfag 22 år før jeg gjorde ferdig hovedfaget som master, så det er håp for alle. 😁

Anonymkode: 29757...f1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg bruker selvfølgelig masse energi på å finne ut hva som er hva og hvordan jeg har kommet hit. Jeg vet ikke om det er vits, men at jeg ikke klarer å holde fokus og hukommelse er nesten ikke-eksisterende er jo ikke bra, eller bærekraftig. Vil unngå å havne her igjen om mulig. 

Jeg synes tidvis lærerjobben er slitsom også når jeg er ved mitt fulle fem. Men jeg tror de siste årene med sykdommen til mamma, dødsfallet og mine ambisjoner om å skulle få til alt og sjonglere full jobb, studier, anskaffelse av hund alene og ha overskudd i hverdagen ble for mye. Mulig det er omstillingsproblematikk. 

I etterpåklokskapens navn skulle en sikkert stoppet opp tidligere, men jeg føler det har vært krevende. Jobben i seg selv gjør meg normalt sliten som introvert, men skal sies at jeg har vært godt over gjennomsnittet sliten i det siste, spesielt siste halvåret. Rett før det smalt på jeg i sofaen og tenkte dette er ikke normalt. 

Takk for tips om litteratur. Det høres ut som eu har truffet spikeren på hodet i beskrivelsen din. Dette har nok pågått i lenger tid enn jeg har vært bevisst på. Jeg har ikke stoppet opp på noe tidspunkt, men bare pushet meg videre på tross av hvordan jeg har følt det. 

Takk for håp om at jeg blir bra igjen♥️

Anonymkode: 5f334...914

Ja, jeg forstår det. Det er helt ekstremt tungt å prøve å fungere i en hverdag uten en hjerne som fungerer skikkelig. Den kognitive utmattelsen var hele tiden  mitt aller største problem (men langt fra det eneste), på det verste klarte jeg ikke å forstå hva folk sa. Enkle setninger, jeg gjenkjente språket som norsk - men det gav ingen mening. Og jeg orka ikke sette ord sammen til setninger for å svare heller (eller å finne ut hva jeg skulle si - det i seg selv krevde mer tankekapasitet enn jeg hadde). Gryntet bare en respons 🙈

Jeg hadde omtrent mista håpet, nettopp fordi jeg hadde prøvd «alt» i over 4 år..men når jeg innså hvor ekstremt liten belasting hjernen min kunne ha for samtidig  å kunne bli bedre, så tok det 5 uker. 😳 5 små uker..men beintøffe, for de innebærer å være alene, ha null kontakt med noen (selv - og egentlig spesielt - de aller nærmeste). Ingen ansvar for noen andre enn meg selv.

Det han sier er det aller aller mest krevende for hjernen er 2 ting: sosial interaksjon (uavhengig av om det er koselig venninneprat eller større arrangement), og det å ha ansvar for andre mennesker (hjemme og/eller på jobb). Lærer er et av få yrker som blir nevnt spesielt.. Jeg er også lærer, eller var? Mistet jobben til slutt 😏 Det skal så ekstremt lite til for å opprettholde en slik utmattelse, at ved å følge vanlige råd så er det mange som ikke blir bedre. Du er avhengig av en 100% sykmelding, og også en «sykmelding» hjemme om du har familie du har ansvar for.

Anonymkode: 0a288...ec4

[AnonymBruker]

Nå har jeg dårlig samvittighet! Hvis du ble paff over å bli gjenkjent i derfor sluttet i svare i denne tråden, var det virkelig ikke intensjonen . Det var fullstendig ment støttende, og skulle du ha lyst til å ha en sparringspartner som også har hatt et tøft år og står i noe av det samme, bare en litt bedre periode akkurat nå, er det bare å si ifra så tar jeg kontakt. Om du ikke ønsker det så skal jeg selvfølgelig ikke snakke noe mer om det, og bare slette den mentale koblingen her mellom person og sak. 
 

Eller så kan jeg selvfølgelig ha bommet totalt på hvem du er. 
 

Varme tanker uansett! Hilsen mulig medstudent 

Anonymkode: 294e2...cf3

[Saima]

Kanskje du kunne trengt sorgbearbeidelse? Jeg er ikke personlig kristen selv, men vet at mange prester/diakoner har tatt utdanning i sorgarbeid og kan være veldig til støtte. Bare ett tips❤️