Normal sorgreaksjon?

[AnonymBruker]

Jeg mistet mammaen min brått for tre uker siden. Føler jeg har gjort alt riktig med tanke på bearbeidelse, men allikevel føles det ut som jeg fornekter det hele. 
 

Jeg har vært på syning, ryddet ut av leiligheten, arrangert begravelse, minnestund osv. Når jeg satt i begravelsen var det liksom ikke hun som lå i urnen. Alt jeg så var blomster og et bilde av henne. Når vi senket ned urnen, var det bare en urne og ingenting annet. Jeg bryter sammen når jeg ser bilder av henne, men ellers går jeg ikke rundt og tenker på at hun er død.

Det hjelper ikke og se bilder av syningen heller for hun var så ulik seg. Jeg har sikkert distansert meg noe voldsomt fra det hele siden jeg har små barn jeg må fungere for, så jeg er redd det kommer en nedtur senere? Eller kan det gå bra og? 
 

Dødsfallet kom som et sjokk og hun ble bare 57 år og jeg har vært i praktisk modus siden dag 1 og begravelsen var nå tirsdag. Jeg klarer liksom ikke og ta innover meg at hun faktisk er død og borte? 
Selv om jeg har vært i praktisk modus har jeg hadd «gråteanfall» i bilen alene og når det plutselig slår meg at hun er død, men det går over like raskt som det kom. 
 

Jeg stoler ikke på eget følesesmønster lengre da jeg ble utbrent for et par år siden, gått på antidepressiva (sluttet i vinter) og aner ikke lengre hva som er normalt og ikke
 

 

Anonymkode: 52a72...bf4

[Kålrota]

Jeg mistet moren min i januar og tar meg stadig i å skulle ringe henne. Sorg er veldig individuelt og bearbeides ulikt, særlig kan det ta tid å forstå når det skjer kjapt og brutalt. Ikke stress med å måtte sørge på en riktig måte.
Kondolerer!

[AnonymBruker]

Vi har vært gjennom akkurat det samme. Å brått miste en mor for tidlig. 

Og jeg kjenner meg igjen i alt du beskriver. Jeg trodde det var noe feil med meg, for jeg reagerte mer da jeg mistet et kjæledyr året før. Det er en forsvarsmekanisme, du er i sjokk. 

La sorgen skje naturlig. Det vil ta tid. Sorgen vil ikke være lineær. For min del har det gått fire år, og likevel kan det slå meg at det er lenge siden vi har snakket sammen, før jeg tenker "nei...", eller i går - et øybeblikk tenker jeg hva hun skulle gjøre 17.mai, før jeg husker. 

Anonymkode: 2208f...661

[Thjelp]

Kondolerer så mye❤️
Jeg mistet moren min for 3 år siden og ville senest torsdag kveld gjøre et forsøk på å ringe henne. Moren min ble også bare 57 år, og selv om hun var syk av kreft, kom alt rundt dødsfallet litt brått på oss.

Jeg har sorgreaksjoner fremdeles etter 3 år. Men det sies at sorgen aldri forlater deg, men du lærer deg med tiden å leve med den. Alle reaksjoner er også helt normalt og alle tidsløp er individuelt. 
 

(F.eks tok jeg også meg selv i at jeg gjerne skulle ha snakket med pappa om noe bil greiere forrige uke, men han gikk bort for 19 år siden. Det å miste en forelder brått kan ta tid å prosessere 

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye, jeg mistet min far 2 år siden og det sitter hardt i enda.

Det du beskriver er ikke unormalt, det vil ta tid. Ta vare på deg selv. 

Anonymkode: 53c8f...fd2

[AnonymBruker]

Kjære deg, du er 3 uker ut i sorgen. En sorg du kommer til å bære med deg resten av livet og som du derfor må lære deg å leve med. Men akkurat nå er du tre uker ut i sjokket. Det kommer til å gå bra. Første året skal du gjennom alle disse merkedagene; din bursdag, hennes bursdag, morsdag, jul osv. 

Jeg har selv levd uten mammaen min i 4 år og sorgen går i bølger. Av og til skyller den over meg noe voldsomt og noen ganger er det bare små skvulp. 

Anonymkode: 7adf8...c14

[AnonymBruker]

Du har nok ikke kommet helt igang med sorgen ennå, det er på ingen måte feil eller unormalt. Man må ordne så mye og livet fortsetter jo med barn og hverdag så man rekker det ikke. Sånn var det ihvertfall for meg da jeg mista broren min i januar. Den første måneden var jo nesten bare praktiske ting. Ordne og informere, dokumentere og organisere. Informere og tilrettelegge. Ingenting der i var sorg eller meg.

Jeg er fortsatt i sorgen, en dag er jeg sint på han, mange dager er jeg bare tom, jeg er fortsatt på gråten av å tenke på han og det kommer og går i blaff på alt dra noen sekunder til timer. 
 

Sorg er så ulikt og individuelt at alt er normalt, prøv om du kan å få tid til deg, bare få være hva det enn er kropp og hode vil.

Anonymkode: 91db2...82e

[AnonymBruker]

Alt er normalt egentlig. Tre uker inn i dette er en akuttfase. Bevisstheten går inn og ut av forståelsen av hva som har skjedd. Du har god tid til å forsone deg med sorgen, det tar år, ikke uker eller måneder. Ta en dag av gangen.

Anonymkode: 8fcb4...050

[AnonymBruker]

I den første tiden er det så mye praktisk å tenke på at man får liksom ikke tatt innover seg at vedkommende er borte. 

Jeg mistet brått moren min altfor tidlig for mange år siden, og nå har jeg også mistet mannen min som også ble på samme alder. Jeg har grått mer i andres begravelser, for der har jeg ikke hatt noe ansvar. Det overskygger alt når man er ansvarlig for sine nærmeste.

Sorg og savn kommer etterhvert og i bølger, av klær jeg ser eller musikk jeg hører. Mat han likte og ikke får spist lenger, opplevelser osv. Du må sørge i ditt eget tempo og ta en dag av gangen. Det er ganske utmattende, men samtidig må du ta deg tid til å gjøre gode ting for din egen del. Vi har opplevd noe veldig vondt, og fortjener å ha det bra innimellom.

 

Anonymkode: a9745...d67

[Ulrikke]

Jeg mistet min far for fire uker siden. Han var 78 år og var demens-syk, men det gikk brått og fort på et par dager allikevel. 

Jeg kjenner akkurat det du sier. Jeg har vært minimalt alene siden han døde, så jeg føler jeg ikke har fått tid for meg selv til å faktisk ta inn at han er død. 

Jeg er kjempesliten og har egentlig ikke noe særlig å gi, men utad oppfører jeg meg nok ganske normalt. Har sovet lite, tipper nervesystemet er litt overaktivt for tiden. Jeg regner med at det er normalt, men en del av meg lurer på hvor lenge det funker i denne tralten her før jeg enten hogger hodet av noen eller smeller i en vegg. Jeg har ikke psykiske utfordringer fra før av altså, så jeg vet heller ikke helt hva jeg skal "se etter". Det er jo normalt å sørge og å være litt utenfor seg selv etter dødsfall, så jeg velger å tro at dette er innafor!

Ville egentlig bare gi deg en klem og si at jeg skjønner litt av hvordan du har det!

[AnonymBruker]

Du prøver å overleve. Holde deg oppe, fungere for barna dine. Det gjør at du stenger av for å overleve, og du klarer ikke ta det innover deg. Du tar litt og litt, dette er din ubevisste strategi for å ikke bukke under. Smellen trenger ikke komme, bare fortsett med hverdag og rutiner og skap deg gode opplevelser og stunder. Når du er klar for det kan du skape rom for deg selv og gå på grava, se bilder og prøve nærme deg sorgen. Når man opplever store tap og overveldende følelser stenger man ofte ned for å holde hode over vann. Du vet du må være sterk for barna dine. Dette er helt normalt. 
 

Anonymkode: ceffd...312