"Dere ødelegger livet mitt!"

[AnonymBruker]

Cartman skrev (9 minutter siden):

Kommer helt an på om han tar imot profesjonell hjelp. Denne mannen kan feks være på autismespekteret og at det ts beskriver er et breakdown. Dette er bare ren spekulasjon selvfølgelig. Poenget mitt er at noen mennesker er sosialt klossete. Andre er regelrett farlige. Det er veldig vanskelig for meg å vite hvilken kategori denne mannen faller innunder. Skulle han være på autismespekteret så.hadde det vært flott for ham selv og hans familie at han får hjelp. 

VELDIG enig i dette. Har en mann på spekteret selv. Det har betydd at jeg må dekke opp for hans tilkortkommenheter hele veien under barnas oppvekst. Han har aldri vært slem eller fæl mot ungene, men han har tålt press og stress svært dårlig. Han er veldig avhengig av ro og han forsvinner ofte inn i seg selv og registerer ikke signaler fra spesielt de mindre barna når han blir overstimulert. Han trenger konkrete føringer.

Barna vil nok ikke føle at de har hatt en veldig tilstedeværende far er jeg redd, men han elsker dem og viser det kanskje på litt andre måter enn en nevrotypisk pappa gjør.

Anonymkode: f7a61...27a

[AnonymBruker]

Cartman skrev (29 minutter siden):

Dette er så feil det kan få blitt.

1. De får med seg at deres far ikke er som andre fedre og lurer på hvorfor det er slik. Små barn er ekstremt lojale mot sin foreldre og har som regel ikke den tenkemåten du beskriver.

2. Ts har ikke gjort noe galt, så ikke forsøk å overføre skyld på henne. 

3. Familievernkontoret og barnevernet vil ikke kunne behandle fars negative tankemønster. Far sliter og det er han som må behandles. Fungerer det ikke, så bør ts gjøre det slutt.

4. Uten at jeg kjenner denne faren, så fremstår han ikke som en mishandler. Jeg vil heller karakterisere ham som en person som trenger profesjonell hjelp som feks timer hos en psykolog. Han må lære seg noen teknikker for å håndtere stress/uorden. 

 

 

1. Du tar feil. Barna får med seg at far er sint, at far ikke liker dem, at far unngår dem, at far nekter å trøste dem. Fireåringen er dessuten stor nok nå til å forstå hva far sier. At barn dessverre også er utrolig lojale mot selv foreldre som begår omsorgssvikt og vold, det er faktum. Det betyr ikke at de ikke skades av omsorgssvikten og den psykiske volden de utsettes for, eller at de ikke kan skades fysisk når far ikke passer på.

2. Det er far som har ansvar for den volden og omsorgssvikten han utsetter barna for. Men når mor VET hvordan han er, så er det dessverre også omsorgssvikt fra hennes side å overlate barna alene sammen med far. Dette er et faktum. Overlater man egne barn alene med en person man vet driver med psykisk vold og omsorgssvikt, så er det omsorgssvikt fra en selv. Å påpeke dette faktum betyr ikke at jeg gir mor noen som helst skyld for hva far gjør. Men mor MÅ ta sitt ansvar for å beskytte egne barn, barna som far nå utsetter for både omsorgssvikt og psykisk vold! Hvis mor fra nå av unnlater å ta dette ansvaret, da blir mor skyldig i egen omsorgssvikt fordi hun ikke beskytter egne barn mot den volden og omsorgssvikten far utsetter barna for.

3. Både barnevern og familievernkontor kan hjelpe. Ikke minst kan de hjelpe for å gjøre det tydelig for far at HAN har problemer som HAN må ta tak i. Det er lite trolig at far selv vil lytte til Ts alene. Det kan også være viktig for TS og hennes mulighet til å beskytte egne barn fremover å ha kontakt med bv og fvk, fordi det da vil bli journalført om far nekter å oppsøke behandling for egen del, nekter Cos-kurs osv.

Jeg har skrevet både innlegg #31 og 33 i tråden (du svarte på #33), og i mitt første svar var jeg veldig tydelig på at far selv trenger behandling og at hvis han ikke vil skaffe seg slik behandling så må TS flytte fra ham.

4. Ditt inntrykk er at far ikke fremstår som "en mishandler". Men faktum er likevel at han nå ER en som utøver alvorlig psykisk vold og truende sinne mot sine barn på 2 og 4 år OG at han utsetter minst 2- åringen for såpass alvorlig omsorgssvikt at det skader toåringen både for risiko for alvorlig fysisk skade, og uten tvil også psykisk skade. Om far egentlig ikke ønsker å gjøre dette mot barna sine, så er det flott, da må han selv oppsøke profesjonell hjelp for egne problemer og for sin sinnemestringsproblematikk. Så lenge han fortsetter å utøve psykisk vold og omsorgssvikt mot sine barn, så ER han en mann som mishandler sine barn! Han kan velge å endre dette med å ta ansvar for egen helse og søke profesjonell hjelp. For så lenge han ikke gjør det, ikke slutter å utøve vold og omsorgssvikt, så er han en mishandler.

Jeg tror denne mannen kan få hjelp som gjør at han kan bli en god far. Men skal det skje må HAN ta ansvar og søke profesjonell hjelp for sine problemer, og han og TS må sammen gå Cos-type eller få annen veiledning, samt at de må i parterapi. Vil han ikke bør Ts flytte fra ham så raskt som mulig. Han er i en slik situasjon i så fall ikke skikket til å ha egne barn på annen måte enn samvær med tilsyn, og da må Ts koble inn barnevernet, og det vil være langt enklere om hun søker hjelp fra dem før hun flytter.

Anonymkode: c85b8...bc2

[Cartman]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

VELDIG enig i dette. Har en mann på spekteret selv. Det har betydd at jeg må dekke opp for hans tilkortkommenheter hele veien under barnas oppvekst. Han har aldri vært slem eller fæl mot ungene, men han har tålt press og stress svært dårlig. Han er veldig avhengig av ro og han forsvinner ofte inn i seg selv og registerer ikke signaler fra spesielt de mindre barna når han blir overstimulert. Han trenger konkrete føringer.

Barna vil nok ikke føle at de har hatt en veldig tilstedeværende far er jeg redd, men han elsker dem og viser det kanskje på litt andre måter enn en nevrotypisk pappa gjør.

Anonymkode: f7a61...27a

Du beskrev hvordan det er på en bedre måte enn meg. Min avdøde far og min bror er lik din mann. 

[Cartman]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

1. Du tar feil. Barna får med seg at far er sint, at far ikke liker dem, at far unngår dem, at far nekter å trøste dem. Fireåringen er dessuten stor nok nå til å forstå hva far sier. At barn dessverre også er utrolig lojale mot selv foreldre som begår omsorgssvikt og vold, det er faktum. Det betyr ikke at de ikke skades av omsorgssvikten og den psykiske volden de utsettes for, eller at de ikke kan skades fysisk når far ikke passer på.

2. Det er far som har ansvar for den volden og omsorgssvikten han utsetter barna for. Men når mor VET hvordan han er, så er det dessverre også omsorgssvikt fra hennes side å overlate barna alene sammen med far. Dette er et faktum. Overlater man egne barn alene med en person man vet driver med psykisk vold og omsorgssvikt, så er det omsorgssvikt fra en selv. Å påpeke dette faktum betyr ikke at jeg gir mor noen som helst skyld for hva far gjør. Men mor MÅ ta sitt ansvar for å beskytte egne barn, barna som far nå utsetter for både omsorgssvikt og psykisk vold! Hvis mor fra nå av unnlater å ta dette ansvaret, da blir mor skyldig i egen omsorgssvikt fordi hun ikke beskytter egne barn mot den volden og omsorgssvikten far utsetter barna for.

3. Både barnevern og familievernkontor kan hjelpe. Ikke minst kan de hjelpe for å gjøre det tydelig for far at HAN har problemer som HAN må ta tak i. Det er lite trolig at far selv vil lytte til Ts alene. Det kan også være viktig for TS og hennes mulighet til å beskytte egne barn fremover å ha kontakt med bv og fvk, fordi det da vil bli journalført om far nekter å oppsøke behandling for egen del, nekter Cos-kurs osv.

Jeg har skrevet både innlegg #31 og 33 i tråden (du svarte på #33), og i mitt første svar var jeg veldig tydelig på at far selv trenger behandling og at hvis han ikke vil skaffe seg slik behandling så må TS flytte fra ham.

4. Ditt inntrykk er at far ikke fremstår som "en mishandler". Men faktum er likevel at han nå ER en som utøver alvorlig psykisk vold og truende sinne mot sine barn på 2 og 4 år OG at han utsetter minst 2- åringen for såpass alvorlig omsorgssvikt at det skader toåringen både for risiko for alvorlig fysisk skade, og uten tvil også psykisk skade. Om far egentlig ikke ønsker å gjøre dette mot barna sine, så er det flott, da må han selv oppsøke profesjonell hjelp for egne problemer og for sin sinnemestringsproblematikk. Så lenge han fortsetter å utøve psykisk vold og omsorgssvikt mot sine barn, så ER han en mann som mishandler sine barn! Han kan velge å endre dette med å ta ansvar for egen helse og søke profesjonell hjelp. For så lenge han ikke gjør det, ikke slutter å utøve vold og omsorgssvikt, så er han en mishandler.

Jeg tror denne mannen kan få hjelp som gjør at han kan bli en god far. Men skal det skje må HAN ta ansvar og søke profesjonell hjelp for sine problemer, og han og TS må sammen gå Cos-type eller få annen veiledning, samt at de må i parterapi. Vil han ikke bør Ts flytte fra ham så raskt som mulig. Han er i en slik situasjon i så fall ikke skikket til å ha egne barn på annen måte enn samvær med tilsyn, og da må Ts koble inn barnevernet, og det vil være langt enklere om hun søker hjelp fra dem før hun flytter.

Anonymkode: c85b8...bc2

Jeg har allerede skrevet hva jeg mener

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

"Dere ødelegger livet mitt. Dere gjør livet mitt til et helvete!"

Ja, i helgen sa min samboer dette til barna våre på 2 og snart 4 år. 

Foranledningen; de er to energiske barn, de leker og krangler som søsken flest, de kan hoppe inne, løpe, rope, søle med mat eller drikke, de er små barn! De leker sammen, i det ene øyeblikket er de bestevenner, i det andre øyeblikket er de kranglefanter. De er barn og de har det gøy sammen.

Min mann har tidligere sagt slik som: "Jeg syns ikke det er noe gøy med barn jeg. Det er ikke noe gøy å leke med barn. De er bråkete, de hører ikke etter... "Nå er VI lei deg" (at han bruker VI trekker jo meg inn i ytringen hans), og alt mulig annet negativt som omhandler barna og måten de er på. 

Det skal sies at forholdet vårt ikke er det beste lenger, og helt ærlig så har det vel aldri vært den stormende forelskelsen mellom oss, men det har vært "helt greit" og han er en person jeg har likt å være sammen med og vi har hatt det mye gøy i årene som har vært. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg hører for det meste bare at "han er sliten, barna er et helvete, de klarer ikke å oppføre seg" og slike ting. 
Han gruer seg til helg og til alle ferier, for da må han være sammen med barna hele døgnet. 

Det er flere ganger jeg har mest lyst til å gå fra han, men det siste jeg vil er at JEG skal gå, og vi skal ende opp med å ha barna 50/50 og jeg må levere fra meg barna mine en uke i strekk hos en pappa som tydeligvis helst vil være uten de barna. Jeg vil ikke la han ha ansvaret for barna alene, uten at jeg kan være der og bryte inn i situasjoner hvor det eskalerer, der det er krangling eller han sier upassende ting til barna. 
Nå er de så små at de ikke forstår hva han sier, men om han hadde sagt alt det her til en 10 og 12-åring, så hadde de nok ikke villet hatt noe mer med faren sin å gjøre. 

Det virker ikke som om han er interessert i å leke med barna, han er ikke den pappaen som setter seg ned med barna og leker på gulvet med biler, togbane, tegning eller noe slikt. Det som gjelder er å skru på tv'en slik at han kan få ro og fred. Slik det er nå så er barna bare en byrde for han og de ødelegger for hans liv (ikke at han gjør så mye, han har ingen hobbyer eller aktiviteter som får han ut av huset - annet enn noen få kvelder innimellom hvor han drar på byen med kompiser). 

Et konkret eksempel fra helgen:
Jeg skulle ut og møte noen venninner for lunsj i noen timer på lørdag, slik at han måtte være hjemme med barna alene i 3-4 timer. Da er første kommentaren fra han "så da må jeg slite med barna i flere timer alene?". Jeg drar på lunsjen og blir borte i noen timer og ringer når jeg tar bussen hjem - i telefonen er han pottesur, og når jeg spør hvorfor han er så sur så sier han: "Jeg har jo de helvetes barna jeg må håndtere". Da har han vært sammen med barna i maks 2,5-3 timer alene. 

Da jeg informerte han om at jeg skulle ut og møte noen venninner til lunsj endte vi opp med å diskutere litt, der jeg faktisk sa: "Om det skal være slik at det ikke er noe rom for å dra ut og gjøre andre ting sammen med venner, så kommer ikke det her til å funke lenger. Da er det ikke snakk om at jeg er borte noen timer en lørdag, men da blir du alene med barna 50/50 og har de en uke av gangen". Kommentaren hans til det var: "Kanskje du bare skal ta barna 100%".

Dette kan jeg love at han ikke kommer til å mene dersom det blir realitet, og han kommer til å kjempe med nebb og klør for å ha barna 50/50. 

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har det ikke bra. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en slik far. Jeg kan ikke lenger stå ved hans side og la slike ting gå - jeg kan ikke gå god for det han sier - og jeg vil beskytte barna mine for alt det er verdt!

Utad er vi den "perfekte" familien! Vi har hus, bil, hund, vi har to nydelige barn, vi har gode jobber, vi reiser på ferier i inn- og utland, vi har mange venner og stort nettverk av familie rundt oss. Men innenfor husets fire vegger så raser det helt sammen!

 

Anonymkode: 89978...197

Løp

Anonymkode: 6ea17...f08

[veronica<3]

Tråden er ryddet for avsporinger og brukerdebatt.

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Løp

Anonymkode: 6ea17...f08

Det hjelper jo i alle fall ikke å gå fra han. Da bloir han jo mye alene med barna og får ødelegge dem enda mer

Anonymkode: 98b17...f3b

[AprilLudgate]

Jeg tenker at før samlivsbrudd (det går jo den veien) så bestiller du time på FVK og og hos en psykolog hvor du orienterer om at nå skal dere disse ro plassene slik og sånn dato.

Og så tar du det derfra. 
 

Noe ligger jo under her, men hva 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Fra barnas perspektiv opplever de at: "Pappa er ikke glad i meg. Det er noe galt med meg. Det er min feil at pappa er sint. Det er min feil at pappa er sint på søskenet mitt og mamma. Alt er min feil."

Dette vil gå kraftig ut over barnas selvfølelse og selvtillit, og kan påvirke den hele resten av livet. Selv om du tror du klarer å beskytte dem og veier opp for det negative far gjør, så klarer du ikke det. Far har en unik rolle i barnas liv og en viktig rollemodell. Han kan gjøre ubotelig skade på de små barnesinn ene.

Anonymkode: 97c19...7a2

[AnonymBruker]

Ja, dere damer vet jammen meg å velge dem..

Anonymkode: c9490...209

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, dere damer vet jammen meg å velge dem..

Anonymkode: c9490...209

Og du er singel pga victimblaming for eks.

Anonymkode: 79c19...07b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og du er singel pga victimblaming for eks.

Anonymkode: 79c19...07b

Skriv på norsk er du grei.

Anonymkode: c9490...209

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, dere damer vet jammen meg å velge dem..

Anonymkode: c9490...209

Ja dere menn klarer ikke å ta noe ansvar for egen oppførsel og må alltid finne en kvinne å skylde på.

Anonymkode: 8734f...9a4

[AnonymBruker]

Kunne han være villig til å signere på en veldig spesifikk og detaljert avtale om samvær?

F.eks. ingen overnattinger hos far før yngste fyller 10 år, men at far kan ha samvær opptil fem ettermiddager i uken. Barna skal være hjemme hos deg senest klokken x.
Når yngste har fylt 10 kan barna overnatte inntil fire netter i måneden, under forutsetning av at barna selv ønsker det.
Under samvær skal far være sammen med barna. Bruker han barnevakt (f.eks. besteforeldre eller kjæreste) så skal barna informeres minst ett døgn i forveien. 
På samvær plikter far å gi barna mat. 
 

Skriv gjerne også en veldig tydelig avtale om fordeling av utgifter til barna. Hvis han er rasjonell nå. 

Anonymkode: 7e212...c93

[Million]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ja, dere damer vet jammen meg å velge dem..

Anonymkode: c9490...209

Hvorfor vinkler du det til noe negativt om kvinnen, når det er mannen som fortjener kritikk og skylden?

Og det er 99% sikkert at mannen endret atferd til den han er nå ETTER at barna ble født, og det gikk opp for ham hvor mye jobb og pass barn faktisk krever, og hvor mye spetakkel de kan lage (grining, krangling osv). Det er mange som får seg en bakoversveis der, etter at barna er født.  Noe mannen til ts åpenbart har fått.

Endret mandag kl 18:26 av Million

[AnonymBruker]

Jeg kan bli drittlei når barna våre på 7 og 3 1/2 krangler og roter. Jeg sier ikke til dem at de ødelegger livet mitt, men jeg kan tydelig si i fra om hvor lei jeg er. Tenker det er fint for barn å se at folk har en grense, dersom de gang på gang ikke gjør det de får beskjed om. F.eks. når de gjør ting de vet de ikke har lov til...3-åringen prøver å vaske veggene med dokosten eller 7-åringen låser seg inne på badet og knuser en helt ny øyenskygge ved å trykke fingeren ned i den. Men man skal selvsagt ikke påføre dem dårlig samvittighet slik TS beskriver at mannen gjør. "Dere ødelegger livet mitt" er ikke greit å si. Men "Nå er vi lei av deg" synes jeg er innafor dersom barnet ikke vil høre på beskjeder. Uansett: Mannen din høres deprimert/nedstemt ut, eller veldig sliten? Når man er sliten blir lunta kortere. Har dere tatt en skikkelig prat om dette?

Anonymkode: e8e5c...9f3

[NoaideBiehtar]

Ts, jeg syns faktisk ikke det er greit at du lar barna bo i dette, og være alene med han. Han håndterer det ikke. Da må du ta ansvar. Å ikke ta ansvar fordi du er redd 50/50 er feigt. 

Flytt ut. Dokumenter utfordringene (skriv de ned!) og nekt 50/50. Gjør det før barna er veldig skadelidende og før dere begge er meldt til barnevernet. 

Det kan godt være mannen er utbrent eller deprimert. Få han gjerne med til FVK og lege. Men du skriver også at det egentlig aldri har vært stormende kjærlighet, så jeg tenker at dette forholdet ikke er så mye å kjempe for. Men hjelp han gjerne med å kontakte lege og psykolog, hvis du makter. Men du kan jo hjelpe han uten å bo sammen. 

[AnonymBruker]

Du kan ikke la barna dine bo i det der, det er skadelig. Du må flytte ut (midlertidig om så) og kreve at mannen tar tak i seg selv. 

Anonymkode: 3a549...edc

[AnonymBruker]

Tenker du skal ta barna ut av dette nå med en gang. Finn deg et sted å leie og flytt. Med barna. Fordeling kan dere diskutere senere, i mekling. Til barna sier du at pappa er syk, ikke i kroppen men inni hodet og trenger tid på å bli frisk. Kanskje er det også sant?

Du ber han skaffe seg hjelp, og veileder har til passende instanser, om han ønsker å ha et forhold til dere videre. 

Resten kan du håndtere når du har fått barna dine ut av psykisk mishandling. Stakkars små. Ikke én dag ekstra i det de må oppleve som et utrygt hjem. 

hekt på dine beste venner og/eller familie til å støtte deg i dette, for det er ikke lett… men høyst nødvendig. Du trenger all støtte du kan få.

Anonymkode: 487d9...6a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg kan bli drittlei når barna våre på 7 og 3 1/2 krangler og roter. Jeg sier ikke til dem at de ødelegger livet mitt, men jeg kan tydelig si i fra om hvor lei jeg er. Tenker det er fint for barn å se at folk har en grense, dersom de gang på gang ikke gjør det de får beskjed om. F.eks. når de gjør ting de vet de ikke har lov til...3-åringen prøver å vaske veggene med dokosten eller 7-åringen låser seg inne på badet og knuser en helt ny øyenskygge ved å trykke fingeren ned i den. Men man skal selvsagt ikke påføre dem dårlig samvittighet slik TS beskriver at mannen gjør. "Dere ødelegger livet mitt" er ikke greit å si. Men "Nå er vi lei av deg" synes jeg er innafor dersom barnet ikke vil høre på beskjeder. Uansett: Mannen din høres deprimert/nedstemt ut, eller veldig sliten? Når man er sliten blir lunta kortere. Har dere tatt en skikkelig prat om dette?

Anonymkode: e8e5c...9f3

Er du ike riktig vei bevart? Du kan ikke forvente at en treåring alene på badet ikke skal ødelegge en ny øyeskygge! Og at det er ok å si at man er lei av dem?? Du må ha barnesikring på skap og du må kunne klare å sørge for å holde ting unna dem du ikke vil de skal ødelegge! Du er forelder, ikke søsken, så du må nok forsøke å bli litt mer voksen i forhold til barna dine du og. Man kan si «nå er det nok», men ikke at man er lei av barn. Og man må kunne klare å barnesikre hjemmet slik at de ikke får tak i ting man ikke vil at de skal ødelegge. En treåring putter ikke fingeren i en øyeskygge for å ødelegge den, men for å utforske. 

Anonymkode: 2733e...1a6