"Dere ødelegger livet mitt!"

[AnonymBruker]

"Dere ødelegger livet mitt. Dere gjør livet mitt til et helvete!"

Ja, i helgen sa min samboer dette til barna våre på 2 og snart 4 år. 

Foranledningen; de er to energiske barn, de leker og krangler som søsken flest, de kan hoppe inne, løpe, rope, søle med mat eller drikke, de er små barn! De leker sammen, i det ene øyeblikket er de bestevenner, i det andre øyeblikket er de kranglefanter. De er barn og de har det gøy sammen.

Min mann har tidligere sagt slik som: "Jeg syns ikke det er noe gøy med barn jeg. Det er ikke noe gøy å leke med barn. De er bråkete, de hører ikke etter... "Nå er VI lei deg" (at han bruker VI trekker jo meg inn i ytringen hans), og alt mulig annet negativt som omhandler barna og måten de er på. 

Det skal sies at forholdet vårt ikke er det beste lenger, og helt ærlig så har det vel aldri vært den stormende forelskelsen mellom oss, men det har vært "helt greit" og han er en person jeg har likt å være sammen med og vi har hatt det mye gøy i årene som har vært. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg hører for det meste bare at "han er sliten, barna er et helvete, de klarer ikke å oppføre seg" og slike ting. 
Han gruer seg til helg og til alle ferier, for da må han være sammen med barna hele døgnet. 

Det er flere ganger jeg har mest lyst til å gå fra han, men det siste jeg vil er at JEG skal gå, og vi skal ende opp med å ha barna 50/50 og jeg må levere fra meg barna mine en uke i strekk hos en pappa som tydeligvis helst vil være uten de barna. Jeg vil ikke la han ha ansvaret for barna alene, uten at jeg kan være der og bryte inn i situasjoner hvor det eskalerer, der det er krangling eller han sier upassende ting til barna. 
Nå er de så små at de ikke forstår hva han sier, men om han hadde sagt alt det her til en 10 og 12-åring, så hadde de nok ikke villet hatt noe mer med faren sin å gjøre. 

Det virker ikke som om han er interessert i å leke med barna, han er ikke den pappaen som setter seg ned med barna og leker på gulvet med biler, togbane, tegning eller noe slikt. Det som gjelder er å skru på tv'en slik at han kan få ro og fred. Slik det er nå så er barna bare en byrde for han og de ødelegger for hans liv (ikke at han gjør så mye, han har ingen hobbyer eller aktiviteter som får han ut av huset - annet enn noen få kvelder innimellom hvor han drar på byen med kompiser). 

Et konkret eksempel fra helgen:
Jeg skulle ut og møte noen venninner for lunsj i noen timer på lørdag, slik at han måtte være hjemme med barna alene i 3-4 timer. Da er første kommentaren fra han "så da må jeg slite med barna i flere timer alene?". Jeg drar på lunsjen og blir borte i noen timer og ringer når jeg tar bussen hjem - i telefonen er han pottesur, og når jeg spør hvorfor han er så sur så sier han: "Jeg har jo de helvetes barna jeg må håndtere". Da har han vært sammen med barna i maks 2,5-3 timer alene. 

Da jeg informerte han om at jeg skulle ut og møte noen venninner til lunsj endte vi opp med å diskutere litt, der jeg faktisk sa: "Om det skal være slik at det ikke er noe rom for å dra ut og gjøre andre ting sammen med venner, så kommer ikke det her til å funke lenger. Da er det ikke snakk om at jeg er borte noen timer en lørdag, men da blir du alene med barna 50/50 og har de en uke av gangen". Kommentaren hans til det var: "Kanskje du bare skal ta barna 100%".

Dette kan jeg love at han ikke kommer til å mene dersom det blir realitet, og han kommer til å kjempe med nebb og klør for å ha barna 50/50. 

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har det ikke bra. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en slik far. Jeg kan ikke lenger stå ved hans side og la slike ting gå - jeg kan ikke gå god for det han sier - og jeg vil beskytte barna mine for alt det er verdt!

Utad er vi den "perfekte" familien! Vi har hus, bil, hund, vi har to nydelige barn, vi har gode jobber, vi reiser på ferier i inn- og utland, vi har mange venner og stort nettverk av familie rundt oss. Men innenfor husets fire vegger så raser det helt sammen!

 

Anonymkode: 89978...197

[AnonymBruker]

Dette høres ikke normalt ut. Kan han være deprimert? Hvordan fungerer han ellers i livet?

Anonymkode: 1b867...89a

[Carrot]

Helt ærlig TS så hadde jeg tatt han for meg og sagt at han får flytte ut og få orden på seg selv for det er fullstendig uakseptabelt at han skal ødelegge ungene med sin egen middelmålighet. Det blir ikke noe 50/50 så lenge han ikke er en god forelder, og han er ikke en god forelder nå som han har støtte i deg så han vil neppe bli en alene. Han får finne ut hvor skoen trykker og hva han kan gjøre for å bli bedre rett og slett.

Endret 5. mai av Carrot

[oktoberjenta]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette høres ikke normalt ut. Kan han være deprimert? Hvordan fungerer han ellers i livet?

Anonymkode: 1b867...89a

Jeg kan ikke svare på vegne av han, men det meste som skjer i livet hans handler om jobb, barn, hus og hjem. Som sagt ingen aktiviteter, trening eller hobbyer (som jeg flere ganger har forsøkt å oppfordre han til å drive med). 

Ifølge han selv så går jobb/hobby over i hverandre, da det er det eneste han er interessert i. 

Han fungerer jo fint ellers i livet og står opp om morgenen for å dra på jobb, tar barna når det er hans tur om morgenen (det er jo bare å skru på tv'en...), handler mat, lager mat, og bidrar normalt i husholdningen med arbeidsoppgaver som skal gjøres hjemme. Det er ikke snakk om noe rus.

[AnonymBruker]

Ta opptak av han! Film han! Vis det på meklingstime( det er lov å dra alene!)- få full omsorg! Ikke gjør det slutt I samme rom som han! Dra langt vekk først!

Anonymkode: 7177a...165

[oktoberjenta]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ta opptak av han! Film han! Vis det på meklingstime( det er lov å dra alene!)- få full omsorg! Ikke gjør det slutt I samme rom som han! Dra langt vekk først!

Anonymkode: 7177a...165

Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg kommer til å sette meg ned sammen med han og prate med han. Jeg har aldri vært redd for han. 

[AnonymBruker]

Han ønsker jo ikke å være far. Det er jo ikke verre enn det. Lett å si "men han valgte jo å bli det, og nå må han ta ansvar". Men det er ikke like lett for menn å ha det valget som kvinner.

Uansett, dette er grunnen til at jeg har valgt bort barn. Jeg orker ikke barn, jeg vil bare bruke tiden min på det som gir meg glede og energi. 

Anonymkode: 3cb37...460

[oktoberjenta]

En annen ting som skjedde en morgen var at han som er yngst hadde vært våken ganske mange ganger i løpet av natten og jeg hadde tatt han hele den natten. Jeg gikk derfor og la meg på morgenen og fikk far til å stå opp slik at jeg kunne få sove litt før vi skulle stå opp og dra til barnehagen og jobb. (Vi sover på hvert vårt rom, så far hadde sovet uavbrutt den natten). 

Jeg gikk og la meg på et annet rom og forventet at han tok ansvar, men hørte at yngste gråt i noen minutter før det avtok etter en liten stund, og da regnet jeg jo med at far hadde klart å roe han ned. Deretter sovnet jeg! Da jeg sto opp gikk jeg ned på badet og fant jeg gutten på stellebordet, full i tårer og kjempelei seg! Han hadde klatret opp på stellebordet på badet alene og grått og grått og grått uten at faren hadde brydd seg for å se hva som foregikk. Til slutt hadde han gitt opp og ble bare liggende alene på stellebordet (takk gud for at han ikke forsøkte å klatre ned igjen og falt ned i flisene)!
Merk; her har far fysisk stått opp fra en seng, gått ned en etasje og gått og lagt seg i en annen seng! 

Her knuste hjertet mitt av å se hvor lei seg yngstemann var! 

[AnonymBruker]

Var dere enige om å få barn? Høres jo ikke ut som han ville ha de.

 

Men du bør gå. Han kommer jo ikke til å ville ha de 50/50? Han sier at du kan ha de 100%.

Anonymkode: 79c19...07b

[AnonymBruker]

Jeg tror du må ta en god prat med han. Dette høres jo ut som han er utbrent, eller deprimert. 

Jeg tenker dere må snakke sammen, og han må gå til lege for å sjekke seg. Gjerne han må dra vekk en periode, for dette høres ikke ut som å være en levelig situasjon. Det er jo rett og slett mat for barnevernet dette her....ref det siste du sa om stellebordet. Hva tenkte han der? Her må det jo være noe galt med mannen. 

Jeg skjønner at du ikke vil ta opptak av mannen, men du må gjenta hva han sa, og spør han om han står for dette! Om dette er slik han vil være og vil ha det! Han har nok fått realitetene med barn, dager som går i ett, ingen fritid osv...for seg nå, og han føler seg kanskje overveldet. 

Før du går, så prøv å stå sammen. Drøm med han om hvordan det kunne vært. For akkurat nå virker det som om han ikke ser skogen for bare trær. Det er en intens periode, og en dag vil han skjønne alt han gikk glipp av med å fokusere på seg selv, og ikke se herlige barn og familie. 

Anonymkode: 3c385...222

[AnonymBruker]

Oi, dette høres komiker bra ut! 
 

Jeg tror du vet det selv at dette er ikke bra for barna å vokse opp i. Du sier selv du ikke er redd for han og skal snakke med han. Men dette høres ut som har pågått over tid? Det er en del ting jeg ikke forstår her.
 

Har du ikke satt deg ned å snakket med han? Hvis du så har prøvd å snakke med han om det, og han da har fortsatt som før, hva gjør at du blir? 

Anonymkode: a159d...3bf

[AnonymBruker]

Men.. Har han vært i permisjon? Fikk han knyttet seg til barna? Hvordan har han opplevd permisjonstiden, har han ikke opplevd totale forelskelsen i små babyer som er fullstendig avhengig av deg? Klarte han å ta vare på barna da?

Ja barna på 2 og 4, og i tillegg to av de sammen, er hardt! Her er jeg enig. 😅 Eneste måte å overleve en dag med de er jo å ta de ut på en lekeplass eller en tur i skogen eller noe, snakker av egen erfaring altså. Men, er man blitt knyttet til sine små, så tåler man senere også raseriutbrudd og trass.. Og til og med liker å vise dem verden og underholde de. 

Anonymkode: 95868...36a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Oi, dette høres komiker bra ut! "jo ikke bra ut" tenker jeg du mente skrive eller?? 
 

Jeg tror du vet det selv at dette er ikke bra for barna å vokse opp i. Du sier selv du ikke er redd for han og skal snakke med han. Men dette høres ut som har pågått over tid? Det er en del ting jeg ikke forstår her.
 

Har du ikke satt deg ned å snakket med han? Hvis du så har prøvd å snakke med han om det, og han da har fortsatt som før, hva gjør at du blir? 

Anonymkode: a159d...3bf

 

Anonymkode: 5398f...8ad

[AnonymBruker]

Tro meg, vi har hatt flere samtaler om barna og oppdragelse og livet generelt tidligere. 

Slik det er nå er det ikke bra for verken meg eller barna, men han forstår selv hvordan han oppfører seg og sier at han skal bli bedre og ta seg sammen. Jeg er livredd for å gå og dermed ende opp med å ha barna 50/50! Det er det siste jeg vil. Jeg vil gjøre alt for barna mine. 

Det er forresten ikke en reell løsning at han flytter ut, det blir evt jeg som flytter ut.

Anonymkode: 89978...197

[AnonymBruker]

Du mener at toåringen lå alene på stellebordet og gråt så lenge uten respons at han ga opp? Tror aldri jeg kunne tilgitt mannen. Han kan være deprimert, ja, men likevel.  

Anonymkode: c99e7...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

Anonymkode: 5398f...8ad

Takk, er den rareste autocorrect rettingen jeg har sett. 

Anonymkode: a159d...3bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men.. Har han vært i permisjon? Fikk han knyttet seg til barna? Hvordan har han opplevd permisjonstiden, har han ikke opplevd totale forelskelsen i små babyer som er fullstendig avhengig av deg? Klarte han å ta vare på barna da?

Ja barna på 2 og 4, og i tillegg to av de sammen, er hardt! Her er jeg enig. 😅 Eneste måte å overleve en dag med de er jo å ta de ut på en lekeplass eller en tur i skogen eller noe, snakker av egen erfaring altså. Men, er man blitt knyttet til sine små, så tåler man senere også raseriutbrudd og trass.. Og til og med liker å vise dem verden og underholde de. 

Anonymkode: 95868...36a

Han har vært i permisjon med begge to og han klarte å ta vare på barna da. Permisjonstiden er ikke en tid han tenker tilbake på som noe spesielt hyggelig. Han kunne nesten ikke vente med å komme tilbake på jobb igjen. 

Helt enig! To barn på 2 og 4 år er som en tornado iblant, men det unnskylder likevel ikke oppførselen hans ovenfor de. 

Anonymkode: 89978...197

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du mener at toåringen lå alene på stellebordet og gråt så lenge uten respons at han ga opp? Tror aldri jeg kunne tilgitt mannen. Han kan være deprimert, ja, men likevel.  

Anonymkode: c99e7...de8

Ja, toåringen lå alene på stellebordet uten noe respons fra far. Da jeg fant han på stellebordet ble jeg rasende på far, og forklaringen hans var at "det ble stilt, så jeg trodde han sovna jeg" - uten å egentlig vite hvor i huset toåringen da befant seg. 

Anonymkode: 89978...197

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tro meg, vi har hatt flere samtaler om barna og oppdragelse og livet generelt tidligere. 

Slik det er nå er det ikke bra for verken meg eller barna, men han forstår selv hvordan han oppfører seg og sier at han skal bli bedre og ta seg sammen. Jeg er livredd for å gå og dermed ende opp med å ha barna 50/50! Det er det siste jeg vil. Jeg vil gjøre alt for barna mine. 

Det er forresten ikke en reell løsning at han flytter ut, det blir evt jeg som flytter ut.

Anonymkode: 89978...197

Men å være redd for 50/50 løsning er ikke god grunn for å bli i dette. Jeg vet det er hardt, vært dr selv med en far som mente han skulle ha 50/50. Jeg var saklig, men stod på mitt at det ikke var aktuelt. Han har i ettertid innrømmet at jeg hadde rett.

Du vet jo selv at dette er ikke bra for barna dine å vokse opp i. Men du klarer dette, du er sterkere enn du tror. Du klarer dette alene

Anonymkode: a159d...3bf

[AnonymBruker]

oktoberjenta skrev (25 minutter siden):

En annen ting som skjedde en morgen var at han som er yngst hadde vært våken ganske mange ganger i løpet av natten og jeg hadde tatt han hele den natten. Jeg gikk derfor og la meg på morgenen og fikk far til å stå opp slik at jeg kunne få sove litt før vi skulle stå opp og dra til barnehagen og jobb. (Vi sover på hvert vårt rom, så far hadde sovet uavbrutt den natten). 

Jeg gikk og la meg på et annet rom og forventet at han tok ansvar, men hørte at yngste gråt i noen minutter før det avtok etter en liten stund, og da regnet jeg jo med at far hadde klart å roe han ned. Deretter sovnet jeg! Da jeg sto opp gikk jeg ned på badet og fant jeg gutten på stellebordet, full i tårer og kjempelei seg! Han hadde klatret opp på stellebordet på badet alene og grått og grått og grått uten at faren hadde brydd seg for å se hva som foregikk. Til slutt hadde han gitt opp og ble bare liggende alene på stellebordet (takk gud for at han ikke forsøkte å klatre ned igjen og falt ned i flisene)!
Merk; her har far fysisk stått opp fra en seng, gått ned en etasje og gått og lagt seg i en annen seng! 

Her knuste hjertet mitt av å se hvor lei seg yngstemann var! 

Jeg får så vondt av dere. Fy faen. Han skulle aldri hatt barn.

Anonymkode: 544fd...cf3