Atferdsforandring hos tre-åring etter samvær med far

[@lfa]

Jeg har en treåring som (på grunn av avstand) i stedet for korte samvær, har lengre samvær med faren.

Problemet er at etter hver gang, så kjenner jeg ham nesten ikke igjen. Han er sur og sint, vil ikke spise selv, og forandrer seg totalt...

Har snakket med far om dette, men han skjønner ikke problemet.

Etter noen dager blir junior seg selv igjen, men det er jo ganske frustrerende de dagene det pågår.

Er det noen med lignende erfaringer som kan komme med gode råd?

[Gjest Anonymous]

Skal være forsiktig med å slenge ut sånne mistanker, men kanskje faren skjønner meget godt hva det er som skjer. Vet du helt sikkert at sønnen din har det bra når han er hos faren sin? Jeg har lest innleggene dine hvor du er bekymret for julen da sønnen skal være hos faren sin; han høres ikke akkurat ut som idealfaren.... Men hva vet vel jeg....

Det kan jo også bare være at situasjonen med at mamma og pappa bor langt unna hverandre så det går lang tid mellom hver gang han ser hver av dere. En uke (?) er lenge for en treåring. Er han vanskelig de første dagene han er hos faren også?

[Gjest Lea]

Jeg har ikke barn, men har jobbet endel med barn.

Kan det ikke være det samme som når set barn blir levert i barnehagen eller når barna har vært hos f.esk besteforeldrene en uke?

Det er sikkert mye som rører seg inni hodet på et barn, mye de ikke forstår. Mange barn er skikkelig sure/lei seg/sinte når de blir levert i barnehagen og det samme skjer når de blir hentet.

Jeg husker selv at jeg var grinete i lange tider når foreldrene mine hentet meg hos bestemor etter en ukes ferie. Men jeg husker ikke hvorfor. Det var bare masse følelser. Jeg ville være hos bestemor lenger, men samtidig ville jeg være med hjem.

Nå vet jeg ingenting som noen av dere, men dette var det første som falt meg inn.

Faktisk tror jeg at jeg hadde blitt sint selv om noen hadde bestemt at jeg skulle hit og dit uten helt å skjønne hvorfor.

Ble litt rotete, men jeg håper at det ble mulig å forstå hva jeg mener.

[Gjest mb]

Det er ikke uvanlig at barn er urolige etter å ha vært borte fra hjemmet.

Min datter begynte med helgesamvær hos sin far da hun var 8 (han ville ikke tidligere) og hun var vanskelig noen dager før hun dro og noen dager etter at hun kom hjem.

Dette trenger absolutt ikke bety at han ikke har det bra når han er hos sin far. Noe du også må ta med i betraktningen er at han muligens ikke er trygg nok på faren, til å vise sinne. Det vil da gå utover deg når han kommer hjem.

Noen barn (også min datter som begynner å bli stor)har denne måten å reagere på, de blir grinete av å komme tilbake til hverdagen.

mb

[Gjest care]

Jeg har en treåring som (på grunn av avstand) i stedet for korte samvær, har lengre samvær med faren.

Problemet er at etter hver gang, så kjenner jeg ham nesten ikke igjen. Han er sur og sint, vil ikke spise selv, og forandrer seg totalt...

Har snakket med far om dette, men han skjønner ikke problemet.

Etter noen dager blir junior seg selv igjen, men det er jo ganske frustrerende de dagene det pågår.

Er det noen med lignende erfaringer som kan komme med gode råd?

Du sier du har snakket med far om det. Men det beste er jo å snakke med gutten om det. Han er 3 år sier du, og da er det mulig å ta en fortrolig samtale med han. Her bør man bruke en "aktiv lytting" - teknikk (terapautisk). Si hva du føler og si at du ser at han er lei seg. Bruk "jeg setninger" får å "komme inn" til han.

Årsakene kan jo som sagt være mange. Kanskje han rett og slett misliker situasjonen dere har plassert han i. Håper du tar deg en prat med han.

Lykke til

[Gjest lilletroll]

Jeg har jobbet i barnehage, og der var det enkelte barn som vi skjønte når hadde hatt hjemmehelg, og når de hadde hatt samværshelg. Dette hadde ikke noe med å gjøre at barna ikke hadde det bra begge steder, men det er jo en omstilling for dem , som både er slitsom, og kanskje litt uforståelig. Jeg kjenner jo hverken deg eller faren til gutten, men bare ut i fra det at han er sur og gretten noen dager etter at han kommer hjem tror jeg ikke du skal tolke det dithen at ikke sønnen din har det noe bra når han er hos faren. Da tror jeg heller problemene hadde kommet i forkant av besøket.

Lykke til!!

[Kristian (71)]

Faktisk tror jeg at jeg hadde blitt sint selv om noen hadde bestemt at jeg skulle hit og dit uten helt å skjønne hvorfor.

Helt enig, ungen blir sent hit eller dit ettersom det passer foreldrene..... også forventes det at de i tillegg skal være blide og fornøyde samtidig.... skjønner godt jeg at ungene får reaksjoner.

[@lfa]

Sønnen min går i barnehage, og det har aldri vært noe problem ved henting/bringing der. Han trives kjempegodt og er alltid blid og fornøyd når jeg henter ham derfra.

Helt enig, ungen blir sent hit eller dit ettersom det passer foreldrene..... også forventes det at de i tillegg skal være blide og fornøyde samtidig.... skjønner godt jeg at ungene får reaksjoner.

Nå har jo ikke dette så veldig mye med hva som passer oss foreldre, da... Junior har krav på samvær hos faren, og selv om det er avstand mellom oss, så prøver jeg å få det til likevel.

Og når det gjelder foreldransvar, så var det eksen som hadde siste ordet da vi flyttet fra hverandre. Det var han som ville at jeg skulle ha hovedomsorgen.

Og jeg forventer slettes ikke at han skal være blid og fornøyd hele tiden, men når han er hjemme, så vet jeg i alle fall hvorfor han er sinna når han er sinna.

Nå har vi prøvd å la ham være hos faren opp til tre uker av gangen. Det er kanskje litt lenge, så neste gang skal vi prøve med to uker.

Når det gjelder å snakke med sønnen min, spørre hvorfor han er sint og sur, så får jeg vel si at han ikke har kommet fullt så langt språkmessig. Så det er nytteløst ennå... Men han kommer seg.

Det hadde jo vært mye enklere hvis han kunne fortelle hvorfor han er sinna, da... :-?

I stedet så gruer jeg meg til hver gang han skal bort, nettopp fordi jeg vet hvordan han blir når han kommer tilbake.

I tillegg synes jeg det er vanskelig når far ikke helt vil høre på at sønnen hans er slik når han kommer tilbake. det virker som han tar det som kritikk, og at jeg mener at han ikke har det bra hos ham. Det er jo ikke det jeg mener, da... Jeg vil bare finne ut hva som gjør ham slik...

Og når samværsperioden nå blir kuttet ned en uke, så blir far sur for det også.

Jeg er jo ingen ekspert, så jeg vet ikke om tre uker er for lenge eller ikke, og det kan jo variere fra barn til barn også...

Uansett, så er det godt å høre andres synspunkter.

[Gjest care]

Hei @lfa.

Du sier at sønnen din ikke er kommet så langt språkmessig. Kanskje han er sint fordi han ikke får formidlet det han egentlig føler overfor denne situasjonen.

Jeg ville latt han tegne en tegning, hver gang han kom hjem fra faren sin. Da kan han sette følelsene sine på arket. Forsøk dette, og se om det går. Som regel kan man få mye informasjon ute fra en slik tegning. :blunke:

[@lfa]

Han kan jo snakke litt, men han har ikke kommet så langt at han setter sammen ordene til setninger...

Og jeg skjønner jo hva han vil og hva han vil formidle når han er hjemme. Det er bare disse gangene jeg ikke skjønner en eneste ting.

Vanskelig å forklare...

Tegne, ja... Han tegner hver dag, men han holder seg innen abstrakt kunst... Jeg får i alle fall ingenting annet ut av de...

[Kristian (71)]

Nå har jo ikke dette så veldig mye med hva som passer oss foreldre, da... Junior har krav på samvær hos faren, og selv om det er avstand mellom oss, så prøver jeg å få det til likevel.

Jeg sier ikke her at du har gjort noe galt, jeg bare sier at jeg kan forstå at ungens reaksjon blir sånn når han må være her og der, det blir konsekvenser for et barn ved brudd mellom foreldrene, og jo det skjer etter avtaler som er gjort mellom foreldrene på deres premisser.

Som Lea sa, hun kunne bli kjempesur over å ikke få være lenger hos bestemor, hun hadde det jo så fint der. Sånn er det kanskje for sønnen din også, en bestemt dato skal han reise til pappa, enten han har lyst eller ikke den dagen, da må han dra. Så kommer han til pappa som han ikke har sett på en stund og det tar litt tid før de to finner tonen sammen igjen. Når de har funnet tonen har han det (forhåpentligvis) bra hos pappa, storkoser seg, men da kommer plutselig dagen da han skal reise hjem til mamma. Gutten savner sikkert mammaen sin, men akkurat nå var det jo så fint hos pappa så da skulle han gjerne ha vært der litt lenger, men det kan han ikke for nå skal han hjem, det har de voksene bestemt på forhånd helt uten at hans opplevelse og lyst der og da blir tatt hensyn til. Og han vet at når han reiser hjem til mamma nå, ja da er det samtidig en stund til han får se pappan sin igjen, og det er trist og leit for han.

Jeg er fullstendig klar over at det nødvendigvis må være visse regler etter et brudd og at man må ha faste avtaler for når ungen skal være her eller der, men for barnet er det vanskelig å skru om bryteren etter dette mønsteret, og da blir det en del uforsigbare reaksjoner fra han, at han er ustabil en periode til han slår seg til ro med at nå skal han være hos mamma.

I tillegg synes jeg det er vanskelig når far ikke helt vil høre på at sønnen hans er slik når han kommer tilbake. det virker som han tar det som kritikk, og at jeg mener at han ikke har det bra hos ham. Det er jo ikke det jeg mener, da... Jeg vil bare finne ut hva som gjør ham slik...

Og når samværsperioden nå blir kuttet ned en uke, så blir far sur for det også.  

Klart det er vanskelig for han å ikke ta dette som kritikk dersom sønnen hans oppfører seg helt normalt når han har han hos seg. For han blir det nå et resultat at han får ha sønnen sin en uke mindre fordi han blir rar når han kommer tilbake til deg, og så lenge han ikke har opplevd denne oppførselen selv så er det jo jammen ikke lett for han å forstå at problemet er fordi sønnen hans har vært hos han.

At du prøver å finne ut grunnen for reaksjonen hans er bra, det kan i bunn og grunn skyldes forskjellige rutiner dere har når han er hos deg i forhold til ruiner han har hos pappa dersom dette ikke er samstemt.

Kanskje er 3 uker hos pappa for mye, kanskje vil 2 uker være bedre... på den annen side kan det hende at 4 uker omgangen hos pappa er best. Umulig å svare på dette så lenge sønnen deres selv ikke kan gi uttrykk for hva han føler.

Det eneste dere kan gjøre er å forsøke å finne ut grunenn som du nå gjør og håpe på at noen endringer vil hjelpe.

[Gjest *Perser*]

Hei @lfa

Jeg vil bare si at Isabel er slik som ham hver gang Roy reiser ut! Hun er veldig vanskelig med å gjøre de første 2-3dagene!

Men så blir hun seg selv igjen!

Det jeg tror er at hun savner ham og siden hun ikke har ord slik at hun kan sette ord på følelsene sine derfor oppføre hun seg slik!

Jeg har blidt vant med det nå og vet at hver gang han reiser ut så er hun bare sånn og da prøver jeg at vi har det extra gøy, slik at hun hun ser at vi kan ha det gøy vi også selvom pappa ikke er her alltid!

Jeg tror ikke det er noe å bekymre seg for... for lille gutten din kan heller ikke snakke og da er det vanskelig for ham og vite hva som egentlig er gale, når han føler det slik!

Det er noe dere må jobbe med og bli vant med ...

Lykke til vennen det ordner seg nok ska du se

Klem fra meg til deg

[Cassandra]

Et utrolig bra svar, Kristian!!!

@lfa, som det sender jeg barn hit og dit i ny og ne... *s* Jeg erfarer det samme som deg, og noen av mine barn er større. Jeg tror Kristian kan ha veldig rett i det han sier. Den omstillingen som barna må gjennom hele tiden ER vanskelig.

En liten gutt på tre år... det er ganske lenge å være borte fra mamma i tre uker. Men.. siden dere bor så langt fra hverandre, så blir det likevel kanskje den mest gunstige måten å gjøre det på. Særlig med tanke på at far og sønn skal få kvalitets tid i sammen.

Da min eldste gutt var litt eldre enn din sønn, så streiket han totalt hver gang faren skulle hente ham. Jeg måtte tvinge ham inn i bilen til faren. Når han skulle hjem igjen til meg, så måtte vi gjøre det samme andre veien. Barn vil være sammen med BÅDE mamme og pappa. Vi vet at det ikke går an, men barna skjønner jo ikke VÅRE tanker og meninger i det hele.

Det at faren ikke forstår, er som Kristian sier, ikke så rart. Så lenge sønnen deres er "normal" hos ham, så kan ikke han sette seg inn i din situasjon så lett.

Har du tenkt på om sønnen din kanskje er "sint" på deg fordi han skjønner hvor mye han har savnet deg når han kommer hjem? En tanke som slo meg. Min mor har fortalt meg at hun var borte fra meg i noen uker da jeg var liten, og da hun kom tilbake avviste jeg henne totalt. Jeg var visst veldig, veldig sint. (Dette er jo også en teori..... )

Kanskje er det alle disse teoriene smeltet sammen, og at det eneste du kan gjøre er å være trygg og stabil, og la ham være sint hvis han er det. La ham være lei seg.

Du vet, det er ikke alt vi kan forstå, uansett hvor mye vi leter.... Det er vanskelig, jeg vet, for vi vil så gjerne BO på innsiden av barna våre. Vi vil vite hva de tenker, føler osv til enhver tid. For DA vet vi hva vi skal gjøre hele tiden. Men.... det kan vi ikke... så... noe må vi bare godta at slik ER det bare, og gjøre det beste ut av situasjonen slik den er....

Jeg ønsker deg lykke til, @lfa. Det er vanskelig å være mor..... er det ikke vel???

[@lfa]

Tusen takk for kjempefine svar alle sammen!

Jeg er litt forvirret når det gjelder problemstillingen hvor lenge han skal være hos faren.

Far vil jo selvfølgelig at han skal være der lengst mulig. Tantene i barnehagen derimot mener at 14 dager er mer enn lenge nok...

Skal i alle fall prøve med 14 dager denne gangen, så får vi se om det er noen forskjell.

[Gjest Lea]

Jeg tror nok at problemet forsvinner når ungen blir litt eldre jeg!

Synes ikke at du skal bekymre deg for mye.

Håper at det går bedre etterhvert da @lfa! Du får bare leve med en sutrete unge de gangene det skjer. Tror nok at han har det bra både hos mamma og pappa jeg, men at det er litt vanskelig å skjønne hvorfor han skal hit eller dit akkurat da.

[@lfa]

Ja, forhåpentligvis blir det bedre når han skjønner litt mer og når han kan fortelle hvorfor han forandrer seg.

En sutrete unge kan jeg fint leve med, men det bekymrer meg jo når jeg ikke skjønner hvorfor... Men man skal vel ikke skjønne alt heller.

Og det at far og jeg har ulike rutiner, er jo noe han bare må venne seg til uansett. Ikke sant?

Det jeg ikke vil, er i alle fall at han en dag skal komme og være sur og sint fordi han ikke har fått vært hos faren...