Skuffa og litt lei

[Gjest Gåsa]

Jeg bare må få det ut...

Har vært singel nå i snart 10mnd og mange vil jo si at det ikke er så veldig lenge. Jeg har et seriøst forhold bak meg og raste rett inn i et nytt forhold hvor jeg var veeeeldig forelsket..og dumme meg trudde at han også var det. Etter 3 mnd kunne han fortelle at han derimot ikke hadde eid en eneste følelse for meg og at han innså at han ikke kunne holde på meg..Dere kan tenke dere sjokket! Jeg var i den 7.himmel og stormforelsket og han hadde jo sagt at han var forelsket i meg også..noe som tydligvis ikke stemte..Han sendte mld og ringte meg fra jobben og oppførte seg som "nyforelsket". Det var ikke overdrevet med mld og oppringninger men såpass at jeg var sikker på at han følte det samme for meg som jeg gjorde for han.

Og tilbake satt jeg der. Hadde gitt masse av meg selv til en person som ikke hadde følelser for meg. Det føltes helt grusomt, og jeg gråt uavbrutt lenge.Følte meg brukt og dum.Jeg kutta helt kontakten med han, tenkte at det var nok det beste..Men plutselig, 6 mnd senere så begynte den samme fyren å sende slibrige mld til meg hvor han skreiv at han savna det intime mellom oss og spurte om hvordan jeg stilte meg til et uforbeholdent forhold.....Jeg ble selvfølgelig dritforbannet. Har ikke hørt noe fra han siden da..heldigivs.

Men i tiden etter bruddet med denne fyren så gikk jeg inn i en skikkelig rar periode. Jeg møtte endel fyrer som jeg sendte sms med og ble lik skuffet hver gang det ikke ble noe mere.Og like etter jul så gikk jeg på en kjempesmell og ble deprimert. Jeg har vært plaget med angst før men det kom skikkelig tilbake. Jeg går til psykolog og går på medisiner nå,og sakte men sikkert så tror jeg at jeg er på bedringens vei.

Jeg har heller ikke så mange venner, studere i en klasse med masse flotte folk og vi fester en del sammen. Studiene mine gjør at jeg heller ikke har så mye tid til å jobbe eller melde meg inn i kor eller slike ting. Og de av dere som er ensomme i en storby, dere vet sikkert hvor utrolig tungt det er. Jeg føler meg så utrolig lita i forhold til resten av verden og det skulle vel være mulig for meg også å være lykkelig tenker jeg mange ganger.

Jeg ble veldig mye mobbet på barne og ungdomsskolen og var som tidligere sagt veldig plaget med angst og gikk også til psykolog i denne tiden.

Jeg har alltid vært ei høflig jente..Kanskje litt for høflig, litt mere naiv.Jeg gjør ingen noe vondt..HVorfor i all verden kan jeg ikke få ha det bra tenker jeg? hva galt har jeg gjort?

Og nå har jeg klart å "rote" meg borti en fyr igjen.. Og jeg analyserer dagen lang og vil så gjerne at han skal like meg og se meg slik jeg er og synes jeg er ei hærlig jente..og skjer ikke dette så blir jeg så skuffa. Jeg fatter ikke hvorfor jeg klarer å bli så skuffet siden jeg ikke kjenner denne fyren. jeg er dum nok til å være optimistisk selv om oddsene taler meg imot meg . Og denne fyren har jeg skikkelig lyst til å bli kjent med men jeg vet ikke om jeg tør å gi noe mere av meg selv.

Æsj, jeg vet ikke helt hva denne tråden egentlig handler om og ser nå at den kanskje ikke skulle ha ligget under singel forumet...men men... Jeg vet hva mange av dere vil svare og det er at jeg burde nok ta litt fri fra fyrer og heller fokusere på meg selv..Men saken er at jeg føler jeg virkelig skulle hadd en fyr nå som kunne holde rundt meg og gi meg komplimenter. en som jeg kunne vært glad i og som kunne vært et lite høydepunkt og bonus i en ellers ganske grå hverdag.

Det var godt å bare få luftet hvordan jeg har det..Litt sånn selvmedlidene kanskje men dere får bare bære over

[Gjest gotthard]

ikke gi for mye av deg selv på begynelsen, vis innteresse men ikke overdriv liksom.

analyser så mye du vil, du blir ikke klokere av det, det vet jeg...

[Gjest Gjest]

Det der er helt feil. noen ganger.

I det forholdet jeg er i nå så har vi vært nødt til å gi masse hver gang vi har sett hverandre. Vi ser hvera ndre veldig sjelden. p.g.a. han jobber mye, i mitt land og i sitt land.

Vi er voksne mennesker, over 40 om det er voksent.

Så jeg mener , skal man få ti lnoe i ett forhold så bare MÅ man gi en del i begynnelsen oxo. Hadde ikke vi gjort det så hadde vi vel ikke vært sammen ennå.

[Gjest Jalileh]

Hvis man går rundt og er dønn kritisk, da er man dømt til å bli alene.

Vær litt naiv og blåøyd. Vær den jenta som tror på den store kjærligheten.

Du kan godt være redd, det er mange med deg, men ikke fortell dette, og ikke vis det så godt.

Nei da, man skal ikke legge skjul på hvordan man føler det og hele den pakka, men jeg tror at man må gjøre det når det kommer til parforhold.

Du kan tenke disse tingene inni deg, men ikke si det, og ikke vis det.

Gi av deg selv som brukeren over skriver. Da vil du også få tilbake.

[Gjest Gjest_anne_*]

Jeg synes det høres ut som om du har problemer som ikke dreier seg om gutter. Kanskje du bare skal prøve å få det fantastisk uten? For hvis du har det tungt nå, så vil heller ikke et eventuelt forhold bli så bra som det kan være. Du vil jo bil avhengig av mannen. Det er veldig lite sjarmerende!

Husk at det tar lang tid å bli kjent med noen, og du bør kjenne både de gode og dårlige sidene før du vet om du virkelig er glad i noen. Spesielt jenter, men også gutter vil jo føle seg spesielle, og ikke bare noen man griper tak i av desperasjon.

Kom deg ut og bli med på masse ting. Da vil du møte mange nye mennesker. Om du ikke finner ditt livs kjærlighet, så får du i allefall mange gode venner. Og det er vennskap som består når kjærester går!

Du virker ellers som en oppegående person med evne til å tenke. Og du har jo i allefall erfaring med menn, noe som betyr at du er en attraktiv person. Du vil jo møte noen igjen!! La ikke tanken om å ha en kjæreste bety alt for deg.

Klem