ADHD vs oppdragelse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er det mest nedlatende, uvitende og usympatiske på lenge. Dytter du kreftpasienter unna og kaprer helsen før rullestolbrukere også? Du er et voksent menneske som skriver om barn med funksjonsnedsettelser som om det liksom skal være snakk om spesialbehandling. ADHD eller andre nevrodivergenser er ikke en unnskyldning for dårlig oppførsel. Men det kan gi en forklaring. Og med riktig behandling og tilrettelegging, så kan det fungere helt fint.

Anonymkode: 4e80d...006

Det er når det Ikke fungerer jeg vil ha frem, for ikke alle foreldre har jobbet med behandling og tilrettelegging. De lar barna slite og det går ut over andre. Handler ikke om jeg har sympati, forståelse eller ikke.  Jeg ser bare veldig få foreldre ta tak i utageringer og det går utover andre. 

Anonymkode: 2ecd0...e34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er når det Ikke fungerer jeg vil ha frem, for ikke alle foreldre har jobbet med behandling og tilrettelegging. De lar barna slite og det går ut over andre. Handler ikke om jeg har sympati, forståelse eller ikke.  Jeg ser bare veldig få foreldre ta tak i utageringer og det går utover andre. 

Anonymkode: 2ecd0...e34

En gang i mammagruppen for min 08 barn, jeg hadde da et 2012 barn som da gikk i bhg, satt vi i sofaen og skravlet da det kom opp tema "de som alltid ødelegger for alle andre". Jeg satt taus en stund og lyttet for jeg var ikke helt sikker på hva de mente med en gang, men de mente altså: "de barna som lager bråk og springer rundt når noe arrangeres". Mao typiske ADHD barn i småbarnsavdeling. De snakket leeeeeenge og hadde maaaaaaange eksempler på "uoppdragne unger som bare lager styr". 

Merk deg, på den tiden visste jeg ikke at jeg hadde et ADHD barn, bare at han var "j@vlig rask" om han fikk det før seg å rømme. Under eldste sine sang-oppvisninger eller teaterstykker var selvsagt minsten alltid med. Mamma var ofte sammen med oss og vi to passet minsten som hauker, men likevel kunne det glippe for oss.... som den gangen under julegudstjenesten da han plutselig stod på talerstolen og vinket til alle.. herregud jeg gremmes enda når jeg tenker på det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kastet meg etter han og (stort sett) fanget han i siste liten. 

Da jeg følte de hadde sagt sitt de aller fleste sa jeg sakte og tydelig at: "på vegne av meg selv og lillebror beklager jeg på forhånd for alle gangene han glipper for meg og blir et forstyrrende element for dere". De ble flau og begynte å si at de mente ikke oss, det var ikke sånn ment blablabla.. så tilføyde jeg: "men dere vet jo hvem vi er, bygda er ikke SÅ stor... det går faktisk ann å fange han for meg når dere ser at han er på veg et sted han ikke hører hjemme. Jeg er aldri mange steg bak han, men noenganger er jeg bare ikke rask nok på egenhånd. Det er lov å hjelpe fremfor å bare irritere seg over det".

Der er poenget mitt: det er lov til å engasjere seg, å hjelpe der du ser det trengs, å snakke til barnet eller stoppe noe som kan være ille.. du kan ikke slå barnet mitt, men han tar ikke skade av å bli snakket til. Faktisk hjelper det ofte om noen andre enn masete-mamma sier det samme som hun sier. Mye mer virkningsfullt å høre noe fra en fremmede...

Anonymkode: 732b3...a48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

En gang i mammagruppen for min 08 barn, jeg hadde da et 2012 barn som da gikk i bhg, satt vi i sofaen og skravlet da det kom opp tema "de som alltid ødelegger for alle andre". Jeg satt taus en stund og lyttet for jeg var ikke helt sikker på hva de mente med en gang, men de mente altså: "de barna som lager bråk og springer rundt når noe arrangeres". Mao typiske ADHD barn i småbarnsavdeling. De snakket leeeeeenge og hadde maaaaaaange eksempler på "uoppdragne unger som bare lager styr". 

Merk deg, på den tiden visste jeg ikke at jeg hadde et ADHD barn, bare at han var "j@vlig rask" om han fikk det før seg å rømme. Under eldste sine sang-oppvisninger eller teaterstykker var selvsagt minsten alltid med. Mamma var ofte sammen med oss og vi to passet minsten som hauker, men likevel kunne det glippe for oss.... som den gangen under julegudstjenesten da han plutselig stod på talerstolen og vinket til alle.. herregud jeg gremmes enda når jeg tenker på det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kastet meg etter han og (stort sett) fanget han i siste liten. 

Da jeg følte de hadde sagt sitt de aller fleste sa jeg sakte og tydelig at: "på vegne av meg selv og lillebror beklager jeg på forhånd for alle gangene han glipper for meg og blir et forstyrrende element for dere". De ble flau og begynte å si at de mente ikke oss, det var ikke sånn ment blablabla.. så tilføyde jeg: "men dere vet jo hvem vi er, bygda er ikke SÅ stor... det går faktisk ann å fange han for meg når dere ser at han er på veg et sted han ikke hører hjemme. Jeg er aldri mange steg bak han, men noenganger er jeg bare ikke rask nok på egenhånd. Det er lov å hjelpe fremfor å bare irritere seg over det".

Der er poenget mitt: det er lov til å engasjere seg, å hjelpe der du ser det trengs, å snakke til barnet eller stoppe noe som kan være ille.. du kan ikke slå barnet mitt, men han tar ikke skade av å bli snakket til. Faktisk hjelper det ofte om noen andre enn masete-mamma sier det samme som hun sier. Mye mer virkningsfullt å høre noe fra en fremmede...

Anonymkode: 732b3...a48

Ja, men når så mange sier at barna trigges av tilsnakk, «kjeft», ting eskalerer ved inngripen så ønsker man at foreldre tar ansvar selv.   Som trener hvor foreldrene satt og så på kunne jeg ikke hele tiden kun fokusere på de utagerende barna, jeg var jo der for å trene de i idrett først og fremst, ikke oppdra de alene.  Derfor reagerer jeg må tafatte foreldre av barn med diagnoser. Selvfølgelig så jeg jo at det ofte ikke var de som startet. Barna jeg trente fikk aldri selv velge hvem de trente i smågruppe med. Jeg gjorde konstant tilpasninger for mest mulig mestring, men det er grenser hva jeg kan få til.   Ja, barn sluttet fordi jeg var streng, men jeg hadde ulike mål for alle, ikke helt samme krav, jeg så alle, men jeg hadde liten toleranse for sabotasje av trening. Foreldre ser jo hva som var på vei til å skje, men gjorde ingenting.  Barna med størst utfordringer hadde aldri foreldrene til stede enda jeg hadde bedt om at alle skulle overvære treninger. 

Anonymkode: 2ecd0...e34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi har nok en som andre tenker har dårlig oppdragelse. Men det er adhd. Impulskontroll  dårlig, og lunta kort. Vi har gode rutiner i hjemmet, ungen er høflig og stort sett veldig lett å ha med å gjøre. Men det er fordi vi vet hvordan vi skal tilrettelegge og snakke til han. Kjefting og strenghet virker helt mot sin hensikt. Som bensin på bålet. Så i en verden der ute, med voksne som ikke skjønner adhd-en eller ungen, så eskalerer det fort. Andre unger elsker å erte og fyre opp en sensitiv unge. Hvis man ikke ser mekanismene eller handlingsforløpet er det lett å se den som blir sint eller utagerer, uten å skjønne hvorfor. 

Jeg tenker også at foreldre til barn med adhd noen ganger må velge sine kamper med omhu. Og hvis det virker som de ikke tar til seg kritikken eller tilbakemeldingene? Har sannsynligvis fått dem helt siden ungen var på kontroller på helsestasjonen. I barnehagen, skolen, familieselskaper, fritidsaktiviteter, utviklings samtaler med skolen, sfo, legetimen osv osv. Barnet selv har nok fått tilbakemeldinger hele livet på hvor håpløst det er. Og har endt opp med piggene ute. Det er beintøft med en usynlig funksjonsnedsettelse i det institusjonaliserte livet vi lever nå. Der det ikke er mange reelle muligheter for alternativer eller ordentlig tilrettelegging. 

Anonymkode: 4e80d...006

Akkurat dette du skriver ❤️

Anonymkode: 8c327...416

[AnonymBruker]

Det handler ikke om at ADHD barn ikke kan få tilsnakk- men hvordan man gir de tilsnakk. 

Anonymkode: 8c327...416

[AnonymBruker]

Nei absolutt ikke. Mitt barn med adhd trengte mer fast hånd, tid, forståelse og trøst enn sine søsken, og rett og slett mer innsats liksom, men diagnosen ga ingen unnskyldning, verken for meg som mor eller for barnet. Jeg måtte bare ta den tiden det tok å lære barnet hvordan man skal oppføre seg og ikke. Som man må generelt egentlig, og ulike barn trenger ukik oppfølging slik, diagnose eller ikke. 

Jeg har selv adhd. På enkelte måter er det kanskje en fordel, fordi jeg da forsto godt hva som er vanskelig angående å omstille seg kjapt og lignende, men på andre måter var det mer utfordrende, fordi jeg måtte ha tålmodighet jeg egentlig ikke har. Kjærligheten til barnet mitt var imidlertid sterkere enn min adhd, om man skjønner. Jeg puster og talte til to de gangene jeg måtte det.

Eneste er at jeg unngikk egentlig å ta barnet med meg der det er store folkemengder og mye som skjer dersom det ikke var helt nødvendig (som 17 mai og sosiale ting man liksom må på), fordi det var utfordrende for oss begge. Var lettere for ham å holde fokus i roligere omgivelser, og da ble ikke jeg så stresset hellet. Han oppdaget hver eneste bryter og knapp tilgjengelig, så på en eneste bytur kunne han for eksempel både skru av en elektrisk trapp og lyset i en butikk om jeg var bare et øyeblikk uoppmerksom. Slikt er morsomme historier i dag, men det var ikke bestandig morsomt der og da.  😅

Oppdragelse fikk han, og i dag merker folk generelt ikke at han har adhd. Oppføre seg kan han. Plukke på ting gjør han likevel ennå. 

Anonymkode: 666ef...d1a

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD. All den tid det er medfødt betyr det at jeg har vært et barn med ADHD. Jeg har aldri skulket, kjeftet, slått uprovosert, løpt rundt, bråket og forstyrret, eller stukket av. Jeg har en noe laber impulskontroll, så det har hendt at jeg har sagt noe jeg ikke skulle, eller at jeg har snakket litt for mye. Som regel satt jeg i fred og ro på stolen min, og tenkte på 1000 ting samtidig. Jeg var tilfeldigvis smart nok til at skolearbeid aldri var noe særlig stress. Veldig lite fysisk aktivitet. Men all den tid ingen hverken mistenkte eller oppdaget ADHDen før jeg var i midten av 30-årene så var jeg ikke det man typisk tenker på som et «ADHD-barn». 

Jeg har et familiemedlem som derimot var et klassisk ADHD-barn. Der mange tipset foreldrene om at de kanskje burde få han utredet alt i veldig ung alder, valgte foreldrene heller å slå ring om han. Han skulle ikke snakkes til, som i korrigeres, han skulle få utfolde seg på alle de måter han ønsket, han skulle få snakke når han ville og få alles oppmerksomhet når han ønsket, og og det var strengt forbudt å si noe som helst negativt om eller til ham. Han ble deretter. 

To helt forskjellige ADHD-barn der altså. Et med strenge regler, som nok ikke hadde trengt det, og et helt uten regler, som virkelig hadde trengt det. 

Anonymkode: d810b...79f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det handler ikke om at ADHD barn ikke kan få tilsnakk- men hvordan man gir de tilsnakk. 

Anonymkode: 8c327...416

Akkurat. Å forstå at det innimellom er vanskelig å regulere seg, men likevel være trygg , bestemt, trøstende og forklare enda en gang, og så lenge som nødvendig, er mye bedre enn kjefting, og å være bevisst på at ved å aldri si "NÅ skal vi gå!", "NÅ skal du rydde!", eller "NÅ er det middag, men "Du kan rusje fem ganger til før vi går.", "Du lå rydde innen kvelden.", "Om ti minutter er det middag.", så slipper man veldig ofte konflikter fordi kjapp omstilling er fryktelig vanskelig. Fryktelig vanskelig for barn gir utagerende oppførsel, så det er best å være i forkant av slikt. Og selvfølgelig beholde roen, trygghet og godhet for barnet når det utagerer. Det gjør jo ikke det fordi det er vanskelig/ondt, men fordi noe er vanskelig å skjønne/justere seg etter. 

Man bør klare å være den trygge og bestemte, akkurat som med andre barn. Utrygghet øker opp utfordringer for alle. Trenger ikke diagnosen for det. 

Anonymkode: 666ef...d1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Akkurat. Å forstå at det innimellom er vanskelig å regulere seg, men likevel være trygg , bestemt, trøstende og forklare enda en gang, og så lenge som nødvendig, er mye bedre enn kjefting, og å være bevisst på at ved å aldri si "NÅ skal vi gå!", "NÅ skal du rydde!", eller "NÅ er det middag, men "Du kan rusje fem ganger til før vi går.", "Du lå rydde innen kvelden.", "Om ti minutter er det middag.", så slipper man veldig ofte konflikter fordi kjapp omstilling er fryktelig vanskelig. Fryktelig vanskelig for barn gir utagerende oppførsel, så det er best å være i forkant av slikt. Og selvfølgelig beholde roen, trygghet og godhet for barnet når det utagerer. Det gjør jo ikke det fordi det er vanskelig/ondt, men fordi noe er vanskelig å skjønne/justere seg etter. 

Man bør klare å være den trygge og bestemte, akkurat som med andre barn. Utrygghet øker opp utfordringer for alle. Trenger ikke diagnosen for det. 

Anonymkode: 666ef...d1a

Men man kan ikke som annen voksen når det skjer en utagering. Kan ikke si, slutt om 5 minutter!! 

Anonymkode: 2ecd0...e34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Men man kan ikke som annen voksen når det skjer en utagering. Kan ikke si, slutt om 5 minutter!! 

Anonymkode: 2ecd0...e34

Nei det skrev jeg heller ikke. Det ville være tåpelig. Ved utagering må man gi forståelse, og være trygg og god selv om man er bestemt. Min sønn tilbrakte en del tid på fanget mitt, der jeg måtte holde ham fast og prate rolig og kjærlig til min kjærlige "messing" nådde gjennom. 

Kjefting ville ikke hatt noe for seg, og heller ikke å si "slutt å utagere om fem minutter ". Når barnet utagerer har det mistet kontrollen, og da må voksne ta kontrollen og være trygge og gode (OG bestemt) til barnet får tilbake kontrollen over seg selv. 

Ja det er noe mer krevende å håndtere adhd barn klokt og godt, men belønningen i det er jo at man lærer barnet å regulere seg på en trygg og god nok måte til at man ikke heller bensin på bålet. Gjør man dette vil jo barnet lære, og etterhvert klare å regulere seg godt. Så slipper man tenåring som ikke klarer å regulere seg. Hvilket tar utfordringer til et helt annet nivå, så bedre med stor innsats når de er små enn DET. Innsatsen når de er små sparer alle for problemer senere. Ikke minst barnet. 

Å ikke gjøre det rette når barnet er lite... du det orker jeg ikke tenke på. Veldig glad for at jeg gjorde nødvendig innsats da barnet var lite, selv om jeg selvfølgelig var utslitt innimellom. Det var stor belønning i det. 

Anonymkode: 666ef...d1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei det skrev jeg heller ikke. Det ville være tåpelig. Ved utagering må man gi forståelse, og være trygg og god selv om man er bestemt. Min sønn tilbrakte en del tid på fanget mitt, der jeg måtte holde ham fast og prate rolig og kjærlig til min kjærlige "messing" nådde gjennom. 

Kjefting ville ikke hatt noe for seg, og heller ikke å si "slutt å utagere om fem minutter ". Når barnet utagerer har det mistet kontrollen, og da må voksne ta kontrollen og være trygge og gode (OG bestemt) til barnet får tilbake kontrollen over seg selv. 

Ja det er noe mer krevende å håndtere adhd barn klokt og godt, men belønningen i det er jo at man lærer barnet å regulere seg på en trygg og god nok måte til at man ikke heller bensin på bålet. Gjør man dette vil jo barnet lære, og etterhvert klare å regulere seg godt. Så slipper man tenåring som ikke klarer å regulere seg. Hvilket tar utfordringer til et helt annet nivå, så bedre med stor innsats når de er små enn DET. Innsatsen når de er små sparer alle for problemer senere. Ikke minst barnet. 

Å ikke gjøre det rette når barnet er lite... du det orker jeg ikke tenke på. Veldig glad for at jeg gjorde nødvendig innsats da barnet var lite, selv om jeg selvfølgelig var utslitt innimellom. Det var stor belønning i det. 

Anonymkode: 666ef...d1a

Det var det jeg ville frem til, det går an å gjøre en innsats,  jeg har bare tilgode å se denne innsatsen hos foreldre,, men snarere som d810b...79f nevner over hvor det ikke er noen korrigering, støtte, hjelp osv,  bare fri herjing.   Det er klart det er ekstra tøff, men må foredrerollen kun være enkel?

 

Anonymkode: 2ecd0...e34

[AnonymBruker]

Vil også bare si at barn med ADHD også har veldig sterke positive følelser. De blir veldig glad og veldig takknemlig . Det skal lite til for å glede mitt barn, og ingen takker så mye som han. Han viser kjærlighet på en sterkere måte enn sine søsken, med mange klemmer og fine ord. Han vokser 2 meter når han får ros.
 

Han kan også bli veldig sint, da trekker han seg unna FØR andre skjønner at han er sint- for å unngå å havne i en uheldig situasjon. Han skjønner at han må ta seg noen minutter pause for seg selv. Hvis andre derimot ikke respekterer at han trekker seg unna og går etter han for å spørre ”hva er det, hvorfor går du, hvorfor sitter du her “ så er det jo sjanseløst. Hvis han da blir sint blir han veldig lei seg. I de tilfellene hvor han klarer å regulere seg blir han veldig glad. 

Anonymkode: 8c327...416

[AnonymBruker]

Kan bare uttale meg om hvordan vi har det hjemme hos oss, med en gutt på 11 med ADHD.

Vi godtar aldri at oppførsel unnskyldes med at han har ADHD. Han får ikke gjøre det og vi gjør det heller ikke. Han har selv forsøkt seg på å komme med "Men jeg har jo ADHD", det ble besvart med at det er ikke aldri en unnskyldning for dårlig oppførsel, men en årsak til at han kanskje må jobbe hardere enn andre. Samtidig forsøker vi å anerkjenne at det er enkelte ting som er vanskelige for han, men på ingen måte umulig. Men det kan kreve mer for han enn for andre. 

Vi begynte tidlig å skille på hva som er lov hjemme og hva som ikke er lov hos andre. Han trengte og trenger et fristed, hvor han kan være seg selv og få utløp for energi, glede, sinne og frustrasjon. Når han er ute blant andre, bruker han enormt med ressurser på å legge lokk på seg selv, og være slik samfunnet forventer. Hjemmet skal derfor være et sted hvor han kan slappe av.

Noe av dette var at han fikk lov til å løpe inne hjemme, hos andre gjorde han ikke det. Om han hoppet i sofaen, så var det greit, så lenge ikke andre satt der. Han trenger ikke å sitte rett opp og ned når han ser på tv. Får gå fra bordet når han er ferdig å spise, selv om vi andre ikke er ferdige. Men velger han å gå fra bordet, får han ikke blande seg i samtalene som går rundt bordet. Ønsker han å delta, må han sette seg ved bordet igjen og bli sittende til alle er ferdige.

Anonymkode: aae9a...34d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han kan også bli veldig sint, da trekker han seg unna FØR andre skjønner at han er sint- for å unngå å havne i en uheldig situasjon. Han skjønner at han må ta seg noen minutter pause for seg selv. Hvis andre derimot ikke respekterer at han trekker seg unna og går etter han for å spørre ”hva er det, hvorfor går du, hvorfor sitter du her “ så er det jo sjanseløst. Hvis han da blir sint blir han veldig lei seg. I de tilfellene hvor han klarer å regulere seg blir han veldig glad. 

Denne strategien bruker vår gutt også. Men vi slet med å få skolen til å forstå at de måtte la han få trekke seg unna. Til tross for at dette var tatt opp i utallige møter, og hadde vist seg å ha god effekt med tidligere lærer. I stedet for å gi han noen minutter å puste på, fotfulgte de han. Gang på gang endte det med at han følte seg så presset at han stakk av. Vi fikk gang på gang telefon om at han var borte, og flere ganger beskjed om at politiet måtte kobles inn om de eller vi ikke fant han innen 10 minutter.

Hver gang var det nye møter, og hver gang lovte skolen at de skulle følge avtalen og gi han de minuttene han trengte. Så gikk det maks en uke, og det samme skjedde, fordi skolen hadde glemt å informere lærerne og vikarene om dette.

Vi byttet skole, og har opplevd dette en gang på ny skole. Her var det vi som ikke hadde vært tydelige nok på hvordan de best løser det. Etter dette har det aldri vært noe problem. Gutten vår virker generelt mye tryggere og roligere, og jeg tror mye av grunnen er at han nå vet at han kan trekke seg unna når han behøver det. Nå slipper han stresset og frykten for hva som skjer når han trekker seg unna.

 

Anonymkode: aae9a...34d

[Kathrin3]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

For det første vil jeg påpeke at atferden til et barn med ADHD ikke skyldes dårlig oppdragelse, men noe barnet ikke kan noe for.

Dernest vil jeg si at å oppdra/møte et barn med ADHD og/eller autisme er helt annerledes enn tilsvarende med andre barn. 

Det krever f.eks. forutsigbarhet, dvs. at om noe nytt skal skje så må det forberedes. 

Det å sette hardt mot hardt fungerer ikke, - da vil barnet låse seg. Ofte er det endel sensoriske tilleggsvansker, bl.a. konsistens på mat, sensitiv mot høye lyder, ubehagelige klær mot huden osv. som man skal være klar over og ta hensyn til.

Anbefaler ADHDveilederen på Instagram, - hun vet hva hun snakker om!

Anonymkode: b7a70...ad4

Forskningen viser at symptomer på ADHD og omsorgssvikt kan være til forveksling like…

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.3.2025 den 13.43):

Nå er jeg nysgjerrig hvordan foreldre til barn med ADHD-diagnose ser på diagnosen i forhold til oppdragelse og utagerende oppførsel. Et familiemedlem har et barn i ungdomsskolealder som rett og slett er et lite mareritt, som kjefter på foreldre og andre voksne, null respekt, skulker skolen, krangler og skriker til de fleste, generelt barnslig for alderen. Mammaen din denne ungdommen sier at pga. sin diagnose er h*n bare sånn, fordi h*n blant annet mangler impulskontroll er h*n "unnskyldt". Er det sånn de fleste foreldre ser på den diagnosen? 

Anonymkode: 8413c...0e4

Det er i hvert fall slik mange av oss som har barn med den diagnosen blir oppfattet av andre - nemlig at vi bare bruker diagnosen som en unnskyldning for at vi ikke klarer å oppdra barnet vårt. Du vet nok svært lite om hva som skjer "på bakrommet" og i fredstid for å hjelpe barnet.

Av en eller annen grunn virker det som om enkelte har lavere toleransegrense for oppførselen til de med slike diagnoser, at det er mindre akseptert og mer irriterende om de barna er høylydte/intense/urolige (som nettopp er noe de sliter med å styre) enn om nevrotypiske barn oppfører seg på samme måte. 

Anonymkode: 680af...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det er i hvert fall slik mange av oss som har barn med den diagnosen blir oppfattet av andre - nemlig at vi bare bruker diagnosen som en unnskyldning for at vi ikke klarer å oppdra barnet vårt. Du vet nok svært lite om hva som skjer "på bakrommet" og i fredstid for å hjelpe barnet.

Av en eller annen grunn virker det som om enkelte har lavere toleransegrense for oppførselen til de med slike diagnoser, at det er mindre akseptert og mer irriterende om de barna er høylydte/intense/urolige (som nettopp er noe de sliter med å styre) enn om nevrotypiske barn oppfører seg på samme måte. 

Anonymkode: 680af...6fc

Men når man møter på barna og foreldrene veldig ofte, når er denne «fredstiden» da når jeg aldri har sett en irettesettelse, ta til side/gå unna/fjerne fra situasjonen.   Hvis det alltid er fritt frem så lenge det er andre folk i nærheten, hvordan lære? 

Toleransen min hadde vært større om foreldre i det minste prøvde å skåne andre for deres barn utagering.  

Mine barn har langt fra vært englebarn, og det har jo gjort at jeg sjelden tok med begge på shoppingtur på lørdager for de skulle bare tulle med hverandre f.eks, tok de ikke med i matbutikk rett etter barnehagen osv.  Jeg ser det ikke på som min rett til å utsette andre for mine barn når jeg vet de ikke oppfører seg. 

Anonymkode: 2ecd0...e34