Frustrert tante...

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Trådstarter her.

For det første: Håper du leste mitt aller første innlegg, så ser du at hvordan jeg er. Snill, oppegående, normal.

For det andre: Jeg har et helt normalt forhold til de. Godt forhold. Trives sammen. DERFOR finner jeg det rart at det skal være så vanskelig. Sukk...........

←

Det handler om tillit, som jeg nevnte tidligere.

Og som fler har bemerket i tråden som synes det ikke har noe med saken og gjøre, men jeg synes det....... for jeg maner dere mødre til å bruke sunn fornuft og ikke være hysteriske med hensyn til prinsipper men ha/bruke tilgang på andre mennesker en har tillit til.

Men tillit må ikke bygges opp på saftflaske osv. En må ha tillit til mennesker og åpne opp så lenge det ikke er i fare for barnet.........det tilfører barnet kanskje noe annet men som også kan være bra.

Jeg er redd familiebåndene teller svært lite når det står og faller på tillit.

Har du spurt dem direkte om du i en konkret situasjon står der og skal ut og ake og ringe og spørre om barna vil være med? Som ett eksempel

[Gjest Gjest]

Det handler om tillit, som jeg nevnte tidligere.

Og som fler har bemerket i tråden som synes det ikke har noe med saken og gjøre, men jeg synes det....... for jeg maner dere mødre til å bruke sunn fornuft og ikke være hysteriske med hensyn til prinsipper men ha/bruke tilgang på andre mennesker en har tillit til.

Men tillit må ikke bygges opp på saftflaske osv. En må ha tillit til mennesker og åpne opp så lenge det ikke er i fare for barnet.........det tilfører barnet kanskje noe annet men som også kan være bra.

Jeg er redd familiebåndene teller svært lite når det står og faller på tillit.

Har du spurt dem direkte om du i en konkret situasjon står der og skal ut og ake og ringe og spørre om barna vil være med? Som ett eksempel

←

Ja klart det handler om tillit, jeg er enig i det. Men har inntrykk av at de har full tillit og, det er ikke det....

Ja, har spurt konkret om ikke jeg kan ta de med på aktivitet/ertur o.l, men de sier bare at de ikke greier å sitte og engste seg/blir så nervøse...Hadde jeg tatt den ene ungen, som er fem, med ut på aking, hadde de fått angst, kan du tro! Og det som er trist, er at ungene ikke TØR "normale" ting, det smitter over på de, slik at de ikke utfolder seg og prøver ut fysiske "sprell". Synes dette er leit, jeg...Men det er ikke mine unger, så det er strengt tatt ikke mitt problem.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Da er mitt råd og få med deg hele familien på aketur. Bak kake, ha med kaffe, svipp innom en nydelig solskinnsdag og si: Vi venter til dere er ferdig - nå drar vi på tur.

Nekter de....... så bli der...... server kaffe, kake og vær sosial. Stikk kanskje ut døra en liten tur og dra en av ungene litt på akebrett.

Ett forslag.

Skap tillit og en hyggelig atmosfære og spenning og moro for barna