Dere som er enebarn

[AnonymBruker]

Hvordan synes dere det er/har vært? Vi vurderer nr 2, men en del av meg ønsker å ha bare ett barn. Jeg har selv ei søster, men hun er det så mye styr med hele tiden, alltid vært, noe som har ødelagt store deler av oppveksten min samt at det er en belastning i mitt voksne liv.. 

Anonymkode: b06dd...9e2

[AnonymBruker]

Utrolig glad for å være enebarn nå som jeg ser all uenigheten rundt arveoppgjør som kan oppstå...

Anonymkode: f61f5...1a0

[AnonymBruker]

Tja, vet ikke om jeg er det beste eksempelet, jeg kommer fra skillsmissehjem med mye rus på ene siden, og omsorgssvikt på begge 😅 Hadde vært fint med et søsken i en slik situasjon, men samtidig glad jeg bar den byrden alene. 

MEN sett bortifra det, så har det vært null problem, jeg ble tidlig selvstendig og trives godt i eget selskap. Skaffet meg en bestevenninne i sandkassa og knyttet et livslangt bånd med henne så hun er som en søster (jeg er tante til hennes barn). Jeg har dog noen "enebarntendenser" - sta, liker å få viljen min, vant til at ting skjer på mine premisser uten å måtte hensynta ditt og datt (men dette kan også være en traumerespons etter en tung barndom, hvor jeg nå som voksen endelig har kontrollen og tviholder derfor litt på den).

Mannen og jeg vurderer selv å få bare et barn 😊

Anonymkode: 23eee...94c

[AnonymBruker]

Min bestemor var enebarn og har alltid sagt at hun unner ingen å vokse opp som det.

Hennes mor var en del av en stor søskenflokk, deriblant flere søstre og de var nærme hverandre. Disse søstrene fikk alle mange barn, mest jenter. Bestemor har nok følt på mye ensomhet i oppveksten i en tett og stor jevnaldrende søskenbarnflokk der alle hadde søsken utenom henne. 

Anonymkode: 35504...cf6

[AnonymBruker]

Evig takknemlig for at mine ikke fikk unger før jeg flytta ut.

Selv har jeg ei og hun elsker å være enebarn. Hun er nå i tyveårene 😁

Ikke bry deg om "min bestemor som levde for hundre år siden" innlegg, da de levde i en helt annen tid..

Anonymkode: a5f98...34a

[AnonymBruker]

Jeg har flere søsken, heldigvis, jeg hadde nok følt meg veldig alene uten nå når begge foreldrene er borte. Men vi er alle forskjellige så.

Anonymkode: e9512...f92

[Nuttery]

Det var aldri noe problem da jeg var barn!

Men nå som jeg er voksen synes jeg det er litt kjipt. Foreldrene mine begynner å bli gamle og syke, og jeg føler et tyngende ansvar over å være den eneste som kan ta vare på dem. De er også ikke så veldig sosiale med andre, så jeg har mye ansvar for å ringe/besøke dem. Føler også på skyld for at jeg ikke bor i nærheten av dem, siden det begynner å bli lite familie rundt dem nå.

i tillegg synes jeg det er trist å vite at når mine foreldre er døde er det ingen igjen fra min familie, som jeg kan mimre med etc. blir helt alene.

Mrn man er jo aldri garantert å ha et søsken man kommer godt over ens med heller.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Evig takknemlig for at mine ikke fikk unger før jeg flytta ut.

Selv har jeg ei og hun elsker å være enebarn. Hun er nå i tyveårene 😁

Ikke bry deg om "min bestemor som levde for hundre år siden" innlegg, da de levde i en helt annen tid..

Anonymkode: a5f98...34a

Jeg er enebarn og lever nå og kan bekrefte det denne bestemoren sa.

 

Anonymkode: d03c1...a34

[AnonymBruker]

Nuttery skrev (38 minutter siden):

Det var aldri noe problem da jeg var barn!

Men nå som jeg er voksen synes jeg det er litt kjipt. Foreldrene mine begynner å bli gamle og syke, og jeg føler et tyngende ansvar over å være den eneste som kan ta vare på dem. De er også ikke så veldig sosiale med andre, så jeg har mye ansvar for å ringe/besøke dem. Føler også på skyld for at jeg ikke bor i nærheten av dem, siden det begynner å bli lite familie rundt dem nå.

i tillegg synes jeg det er trist å vite at når mine foreldre er døde er det ingen igjen fra min familie, som jeg kan mimre med etc. blir helt alene.

Mrn man er jo aldri garantert å ha et søsken man kommer godt over ens med heller.. 

Nei kan ikke garantere at søsken kommer overens. Men, ett enebarn får aldri den muligheten heller to vidt forskjellige ting.

Jeg gikk langt for å få søsken til eldstemann. 

Anonymkode: d03c1...a34

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, savnet veldig det i oppveksten. Men nå i voksen alder så er det både og, hadde fint å ha noen mtp at barna mine kunne fått en onkel/tante.

 

Anonymkode: 9d407...531

[AnonymBruker]

Jeg har nok savnet en «vanlig familie» i oppveksten, selv om jeg absolutt hadde en fin barndom. Vokste opp med min mor alene. I voksen alder tenker jeg mer på at det er tungt å ha alt ansvaret alene , nå som helsen hennes skranter. 

Anonymkode: e7bb9...ec6

[AnonymBruker]

Nuttery skrev (38 minutter siden):

Det var aldri noe problem da jeg var barn!

Men nå som jeg er voksen synes jeg det er litt kjipt. Foreldrene mine begynner å bli gamle og syke, og jeg føler et tyngende ansvar over å være den eneste som kan ta vare på dem. De er også ikke så veldig sosiale med andre, så jeg har mye ansvar for å ringe/besøke dem. Føler også på skyld for at jeg ikke bor i nærheten av dem, siden det begynner å bli lite familie rundt dem nå.

i tillegg synes jeg det er trist å vite at når mine foreldre er døde er det ingen igjen fra min familie, som jeg kan mimre med etc. blir helt alene.

Mrn man er jo aldri garantert å ha et søsken man kommer godt over ens med heller.. 

Signerer denne! 
 

Jeg synes til tider det var tøft i barndommen også jeg da, alle rundt hadde søsken eller stor familie ellers. Jeg hadde masse venner, men når besøket var over, hadde de søsken å fortsette leken med mens jeg var alene. På ferier møtte jeg ofte andre barn å leke med, men samme der; når dagen var over ble jeg «bare meg» igjen. 
 

Og nå er foreldrene mine på sine gamle dager og jeg kjenner på det samme som Nuttery. Alt ansvar ligger på meg og har mye dårlig samvittighet. 
 

Og nei, man er ikke garantert at søsken får en god relasjon.. Men, min mor hadde ikke så mye kontakt med søsteren sin etter de flytta hjemmefra som ungdommer, men de støttet seg på hverandre når foreldrene ble syke og gamle. De ordnet med begravelse sammen og har hatt mye kontakt etter det. Når mine foreldre blir syke, og etterhvert går bort står jeg alene i det. Har jo såklart partneren min, men det blir ikke helt det samme - det hadde jo mamma også men hun støtta seg likevel mest på søster.. 

Anonymkode: 52c06...21b

[AnonymBruker]

Det var ok, men til tider ensomt. Ferier var forferdelige. Alle var jo bortreist og ingen venner hjemme og uten søsken var det bare meg. Det var så mye mer spennende å dra på besøk hos andre og sitte mange samlet rundt middagsbordet og skravla gikk eller spille brettspill med flere enn bare foreldrene dine. Det var særlig ensomt jo eldre jeg ble. Ingen tanter og onkler eller søskenbarn til barna mine fra min side. Jeg gruer meg skikkelig til å stå alene om mine foreldres død og tiden etterpå. Jeg har alltid vært veldig veldig sikker på at jeg aldri skulle få bare ett barn selv hvis jeg kunne unngå det. Jeg har fire og er så utrolig lykkelig for at de har hverandre og fremdeles er gode venner også i voksen alder. 

Anonymkode: 13cb3...9c2

[AnonymBruker]

Nuttery skrev (1 time siden):

 

Mrn man er jo aldri garantert å ha et søsken man kommer godt over ens med heller.. 

Det er litt som å si at man bare kan drite i å trene, spise sunt og ikke røyke for det er ingen garanti for at man holder seg frisk. Nei, det er det ikke, men sjansen er mye mye større. 

Anonymkode: 13cb3...9c2

[AnonymBruker]

Nuttery skrev (1 time siden):

Det var aldri noe problem da jeg var barn!

Men nå som jeg er voksen synes jeg det er litt kjipt. Foreldrene mine begynner å bli gamle og syke, og jeg føler et tyngende ansvar over å være den eneste som kan ta vare på dem. De er også ikke så veldig sosiale med andre, så jeg har mye ansvar for å ringe/besøke dem. Føler også på skyld for at jeg ikke bor i nærheten av dem, siden det begynner å bli lite familie rundt dem nå.

i tillegg synes jeg det er trist å vite at når mine foreldre er døde er det ingen igjen fra min familie, som jeg kan mimre med etc. blir helt alene.

Mrn man er jo aldri garantert å ha et søsken man kommer godt over ens med heller.. 

Det er forståelig at dette er trist.

Men det er ingen selvfølge at det hadde vært noe bedre med søsken. Jeg har søsken, men står veldig alene med å hjelpe mine foreldre som begynner å trenge mer og mer.

I tillegg jobber jeg i helsevesenet og sett at er mange eldre som aldri får besøk eller hjelp av familie, eller at det er bare den ene som stiller opp hver gang.

 

Anonymkode: e8238...10b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er enebarn og lever nå og kan bekrefte det denne bestemoren sa.

 

Anonymkode: d03c1...a34

Jeg er enebarn som har enebarn og vi er begge strålende fornøyd med å være nettopp det..

Anonymkode: a5f98...34a

[Nuttery]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Det er forståelig at dette er trist.

Men det er ingen selvfølge at det hadde vært noe bedre med søsken. Jeg har søsken, men står veldig alene med å hjelpe mine foreldre som begynner å trenge mer og mer.

I tillegg jobber jeg i helsevesenet og sett at er mange eldre som aldri får besøk eller hjelp av familie, eller at det er bare den ene som stiller opp hver gang.

 

Anonymkode: e8238...10b

Jeg jobber i helsevesenet jeg også, og ser jo det samme. Men mange har flotte barn som både ordner og fikser og er gode venner med hverandre også. Så uten å ha søsken/barn så vil man jo aldri ha muligheten  hverken til å få en god relasjon eller til å ha noen å lene seg på.

 

[Nuttery]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er litt som å si at man bare kan drite i å trene, spise sunt og ikke røyke for det er ingen garanti for at man holder seg frisk. Nei, det er det ikke, men sjansen er mye mye større. 

Anonymkode: 13cb3...9c2

Ja, jeg er enig i det  

Jeg sa det mest fordi når folk sier «jeg synes det er kjipt med x» så svarer folk alltid «du har aldri noen garanti for …».

Og det er jo helt sant! Men som du sier; sjansen er større hvis du har anledning. Mye større sanssynlighet for å ha et søsken du har god relasjon med hvis du faktisk har et søsken 😂

[AnonymBruker]

Jeg er ekstremt introvert, elsker eget selskap og egne sysler. Likte godt å leke alene som barn.

På tross av disse forutsetningene skal jeg innrømme at jeg savnet et søsken. Særlig ferier, høytider og sånn typ turer, f.eks fornøyelsesparker. Det er ikke like gøy å gjøre alt alene som barn altså, og det er ikke det samme om mamma blir med en tur i tømmerrenna eller pappa kjører radiobil.

Barn har sitt eget språk og har glede av å kunne utfolde seg sammen med sammen med andre barn.

Anonymkode: 81fd0...0b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan synes dere det er/har vært? Vi vurderer nr 2, men en del av meg ønsker å ha bare ett barn. Jeg har selv ei søster, men hun er det så mye styr med hele tiden, alltid vært, noe som har ødelagt store deler av oppveksten min samt at det er en belastning i mitt voksne liv.. 

Anonymkode: b06dd...9e2

Helt ærlig har jeg ikke så mange tanker rundt det.

Jeg har alltid følt det har vært vanskelig å savne noe som jeg ikke aner hva er. Dessuten har jeg flere venner med kompliserte forhold til sine søsken så jeg aner virkelig ikke om det ville «vært noe» for meg å skulle hatt en søster eller bror 😉. Når det er sagt blir jeg misunnelig når jeg ser en reportasje på tv for eks med to søsken som har et spesielt bånd.

Anonymkode: c4d19...ac8