Skrantende relasjon til eget barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.3.2025 den 22.42):

Har et barn på 11 år som jeg føler at jeg holder på å miste. Helt siden bruddet med BF har det bare blitt værre og verre. Vi har 50-50 fordeling, og hver annen uke kommer det en mørk sky hjem til meg. Hen gjør ikke annet enn å klage over hvor forferdelig alt er hos meg, hvor feil alt jeg gjør er. Alle forslag som kommer fra meg er dritt. "Ikke ta på meg, hold deg vekk".

Skal vi leke, ender det med at hen enten kaster seg over meg for å bryte meg ned, eller f.eks kaster ball så hardt hen kan mot hodet mitt.. alt med mål om å gjør meg vondt eller "teste" krefter mot meg. 

Jeg har i lengre tid prøvd å skape gode opplevelser sammen, se på det positive, finne tid bare hen og jeg. Men nå kjenner jeg at å være motoren som må jobbe og jobbe og jobbe er kjempetungt.   I kveld ble jeg først slått i ansiktet ( helt uprovosert mens hen så TV og jeg lagde middag) for så like etter å bli skalla. Jeg ble også kalt "hore" og fikk høre at  hen hater meg.  Da knakk jeg og begynte å grine foran barnet mitt. 

Jeg skjønner at hen har det vanskelig, og at det tester grenser. Men jeg er så MØKK LEI. Har kontakt med BUP, men når faren har null problemer med noe av dette, blir det så håpløst å få til noe konstruktivt. Han sitter å sier at hen er glad, positiv og at de bare koser seg når de er sammen. Alt blir liksom mitt problem da, og jeg får ikke gehør for at det jeg står i er krevende. 

Jeg kjenner jeg er på nippet i å forslå at hen kan være mer hos faren, da det tydligvis bare er dritt å være hos meg, og jeg føler at jeg mer og mer mister grepet på å være en god mor. Jeg greier ikke å holde maska mer, og kjenner på lysten til å "ta igjen" for å gi ungen motstand når hen durer på som verst. ( ikke vold altså, men dere skjønner)  Lysten for å finne på noe hyggelig er borte, og all avvisningen har ført til at jeg nesten føler meg fremmed, at jeg har mista ungen min. 

Føler vi bare roter oss lengre og lengre bort fra hverandre når ståa er slik. Noen tips for hvordan jeg kan hente oss inn igjen? Har vært på COS-kurs, men føler det er så vanskelig å skulle favne en unge som kommer med knytta neve på runden inn i trygghetsirkelen..

Anonymkode: b77d6...f4f

Når dere begge er rolige så prat med han. Mye og ofte. Om hva dere kan gjøre for å fikse problemet.....spør om det er noe som tynger han. 

Anonymkode: 9c639...ffc

[Uanonym bruker]

Er du sikker på at barnet faktisk ikke har noen problemer hos far? Det kan jo være bare noe han sier. Hvordan er forholdet/samarbeidet mellom deg og far?

Hvis det faktisk er så store forskjeller på oppførsel hjemme hos deg og hjemme hos far, kan det handle om at barnet er tryggere på deg og derfor utagerer hos deg, som noen nevner. Det kan også være fordi far har klarere grenser og barnet har mer respekt for far (de to alternativene utelukker ikke hverandre).

Hva sier f.eks. lærere? Oppfører barnet seg OK på skolen?

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2025 den 10.14):

For all del la gutten være hos Far. Gutter trenger sin far når de vokser til for å bli mentalt friske. Om far er et normalt menneske. Han er en stor gutt nå og vil løsrive seg fra mor noe som er naturlig.  Glem deg selv. Om gutten ønsker bo hos far så la ham få lov til det. Nekter du vil hans motvilje mot deg bli mer hatefull inn i tenårene som han er på vei inn i nå. Og kanskje mer voldelig. Hør på hva gutten din vil og ønsker selv. Om han får ha et godt forhold til far så vil ting roe seg når det gjelder deg, og dere kan få et bedre forhold om du forstår guttens behov. 

Anonymkode: 380c7...f80

 

AnonymBruker skrev (På 2.3.2025 den 10.19):

En mor kan aldri erstatte en far. Mor er en kvinne og forstår ikke gutters behov på samme måte som en far gjør det. Gutter tenker også anderledes enn jenter og kvinner. Vi har litt ulike hjerner. Derfor trenger guttene faren sin. Men også jenter trenger far for å bli hel i sin psyke.

Anonymkode: 380c7...f80

For det første står det ikke noe sted om dette barnet er jente eller gutt. Det finnes nok av jenter som utagerer også, så ville ikke tatt det for gitt at det er en gutt.

For det andre blir det bare dumt å påstå at far er viktigere enn mor. Fokuset på at far er så viktig er jo noe det har blitt fokus på de siste åra fordi enkelte fedre gir f... i ungene sine, og det påvirker dem selvfølgelig negativt. Det betyr ikke at far er viktigere enn mor! Hvis det var like mange mødre som droppa ungene sine som fedre, hadde det skapt like mye problemer. 

De fleste unger klarer seg uansett fint med bare én forelder også.

[AnonymBruker]

Jeg tror ts forlot tråden.

Anonymkode: 881bf...788

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2025 den 10.14):

Dette. 
Eldste barnet mitt var 10 år da vi skilte oss. Eksmannen mente deg beste for barna var å si vi hadde blitt enige om å skilles, fordi vi var blitt mer venner enn kjærester. Barnet var mye sint og irritert, og «straffet» meg. Vi koste oss mye sammen også. Far fant seg raskt ny kjæreste han flyttet sammen med. 
 

Etter en god stund kom det frem fra barnet at det var min feil vi ble skilt, fordi jeg ikke var like lei meg som pappa da vi fortalte barna om skilsmissen. Så barnet trodde det var jeg som ville vi skulle skilles! 
 

nå noen år etter bebreider barnet meg fortsatt og «straffer» meg. Hadde håpt de etterhvert skulle skjønne det selv at faren fikk kjæreste RETT ETTERPÅ. 

Anonymkode: b2c2a...166

Da er det kanskje på tide å opplyse barnet om hva som egentlig er sant!?

Anonymkode: 1e468...484

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2025 den 6.55):

Skulle ønske folk kunne slutte med å skrive orden hen, for meg blir det som personen er et intetkjønn, grøsser når jeg ser det, gutt eller jente, han eller hun, en transperson er vel i utgangspunktet en av delene, eller er det en hen, et intetkjønn. 

Anonymkode: 70dc5...af9

Det er for å anonymisere barnet fullstendig, at man ikke bruker han eller hun. Det har nok ingenting med trans eller noe sånt å gjøre. Order «hen» kan mao fint brukes om en fullstendig ukjent person, og lettere å skrive, enn stadig bruke «hun/han» 

Anonymkode: 0a999...44a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.3.2025 den 22.42):

Har et barn på 11 år som jeg føler at jeg holder på å miste. Helt siden bruddet med BF har det bare blitt værre og verre. Vi har 50-50 fordeling, og hver annen uke kommer det en mørk sky hjem til meg. Hen gjør ikke annet enn å klage over hvor forferdelig alt er hos meg, hvor feil alt jeg gjør er. Alle forslag som kommer fra meg er dritt. "Ikke ta på meg, hold deg vekk".

Skal vi leke, ender det med at hen enten kaster seg over meg for å bryte meg ned, eller f.eks kaster ball så hardt hen kan mot hodet mitt.. alt med mål om å gjør meg vondt eller "teste" krefter mot meg. 

Jeg har i lengre tid prøvd å skape gode opplevelser sammen, se på det positive, finne tid bare hen og jeg. Men nå kjenner jeg at å være motoren som må jobbe og jobbe og jobbe er kjempetungt.   I kveld ble jeg først slått i ansiktet ( helt uprovosert mens hen så TV og jeg lagde middag) for så like etter å bli skalla. Jeg ble også kalt "hore" og fikk høre at  hen hater meg.  Da knakk jeg og begynte å grine foran barnet mitt. 

Jeg skjønner at hen har det vanskelig, og at det tester grenser. Men jeg er så MØKK LEI. Har kontakt med BUP, men når faren har null problemer med noe av dette, blir det så håpløst å få til noe konstruktivt. Han sitter å sier at hen er glad, positiv og at de bare koser seg når de er sammen. Alt blir liksom mitt problem da, og jeg får ikke gehør for at det jeg står i er krevende. 

Jeg kjenner jeg er på nippet i å forslå at hen kan være mer hos faren, da det tydligvis bare er dritt å være hos meg, og jeg føler at jeg mer og mer mister grepet på å være en god mor. Jeg greier ikke å holde maska mer, og kjenner på lysten til å "ta igjen" for å gi ungen motstand når hen durer på som verst. ( ikke vold altså, men dere skjønner)  Lysten for å finne på noe hyggelig er borte, og all avvisningen har ført til at jeg nesten føler meg fremmed, at jeg har mista ungen min. 

Føler vi bare roter oss lengre og lengre bort fra hverandre når ståa er slik. Noen tips for hvordan jeg kan hente oss inn igjen? Har vært på COS-kurs, men føler det er så vanskelig å skulle favne en unge som kommer med knytta neve på runden inn i trygghetsirkelen..

Anonymkode: b77d6...f4f

Jeg har en på 12. Når mitt barn er sånn: ikke ta på meg, så sier jeg unnskyld det skal jeg så klart ikke gjøre. Men når du vil fortelle meg hva det er, så er jeg her. Mamma er så glad i deg og vil lytte. Feks. 

Og du kan si ting som: du skal ikke sitte alene med triste følelser. Jeg er her for deg. 

Unger skal ikke sitte alene med følelser av tristhet og regulere seg selv. Da blir de til voksne som ikke snakker med andre om ting. Det er ensomt og trist. 

Anonymkode: 2a343...822

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.3.2025 den 22.42):

Har et barn på 11 år som jeg føler at jeg holder på å miste. Helt siden bruddet med BF har det bare blitt værre og verre. Vi har 50-50 fordeling, og hver annen uke kommer det en mørk sky hjem til meg. Hen gjør ikke annet enn å klage over hvor forferdelig alt er hos meg, hvor feil alt jeg gjør er. Alle forslag som kommer fra meg er dritt. "Ikke ta på meg, hold deg vekk".

Skal vi leke, ender det med at hen enten kaster seg over meg for å bryte meg ned, eller f.eks kaster ball så hardt hen kan mot hodet mitt.. alt med mål om å gjør meg vondt eller "teste" krefter mot meg. 

Jeg har i lengre tid prøvd å skape gode opplevelser sammen, se på det positive, finne tid bare hen og jeg. Men nå kjenner jeg at å være motoren som må jobbe og jobbe og jobbe er kjempetungt.   I kveld ble jeg først slått i ansiktet ( helt uprovosert mens hen så TV og jeg lagde middag) for så like etter å bli skalla. Jeg ble også kalt "hore" og fikk høre at  hen hater meg.  Da knakk jeg og begynte å grine foran barnet mitt. 

Jeg skjønner at hen har det vanskelig, og at det tester grenser. Men jeg er så MØKK LEI. Har kontakt med BUP, men når faren har null problemer med noe av dette, blir det så håpløst å få til noe konstruktivt. Han sitter å sier at hen er glad, positiv og at de bare koser seg når de er sammen. Alt blir liksom mitt problem da, og jeg får ikke gehør for at det jeg står i er krevende. 

Jeg kjenner jeg er på nippet i å forslå at hen kan være mer hos faren, da det tydligvis bare er dritt å være hos meg, og jeg føler at jeg mer og mer mister grepet på å være en god mor. Jeg greier ikke å holde maska mer, og kjenner på lysten til å "ta igjen" for å gi ungen motstand når hen durer på som verst. ( ikke vold altså, men dere skjønner)  Lysten for å finne på noe hyggelig er borte, og all avvisningen har ført til at jeg nesten føler meg fremmed, at jeg har mista ungen min. 

Føler vi bare roter oss lengre og lengre bort fra hverandre når ståa er slik. Noen tips for hvordan jeg kan hente oss inn igjen? Har vært på COS-kurs, men føler det er så vanskelig å skulle favne en unge som kommer med knytta neve på runden inn i trygghetsirkelen..

Anonymkode: b77d6...f4f

Kjære deg. Så vondt og vanskelig for deg. jeg vil råde deg til å vurdere nøye situasjonen til gutten din . Enten utsettes han for en umoden far, eller så snakker far stygt om deg, alternativt utsetter gutten for vold. Uansett er det skadelig. Gutten din viser tydelige signaler på at han ikke tåler samværsordningen slik den er nå, og det er det viktig at du gjør noe med. Løsningen er IKKE mer samvær hos far, men å komme til bunns i hva som faktisk skjer hos far. Jeg vil faktisk råde deg til å henvende deg til barneverntjenesten, slik at noen kan gå inn og vurdere fars fungering. Det andre alternativet du har, er å søke om en større andel av daglig omsorg- basert på de signalene gutten din viser. Men da trenger du at noen ser det samme som deg, og en sterk støttespiller vil da være barnevernet. Et mer lavterskeltilbud kan være at du får deg en alene time på familiekontoret, der du får diskutert skikkelig. Uavhengig av hva du velger, kommer du ikke utenom å handle. 
og for all del; ikke la deg lure til å tro at gutten ikke trenger deg. Han viser signaler på at han gjør det, så jobb med å nærme deg ham igjen. Og ikke vær redd for å sette grenser hjemme hos deg i mellomtiden. Han trenger det sårt- etter min mening. 
lykke, lykke til!

Anonymkode: 1e716...792

[AnonymBruker]

Altså je tenker faren unngår følelser, og så er det er barn som blir opplært i å unngå følelser = og tenker at når jeg er lei meg så er det farlig og jeg skal ikke snakke om det. Og så er det full rabiat krise når barnet er lei seg fordi ting skal ikke snakkes om. Det er de voksne som ikke tar ansvar for å snakke om triste ting. Det er det aller mest krevende som forelder å takle med tålmodighet å snakke om triste følelser. Det er slitsomt og krevende, og å se at barnet er lei seg er vondt. 

Anonymkode: 2a343...822

[AnonymBruker]

Men man må jo bare være sterk og ta seg sammen og være myk selv om barnet skriker. Da må man si at nå er du så lei deg, uffa meg. Mamma er her når du vil snakke. 

Anonymkode: 2a343...822

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.3.2025 den 22.42):

Har et barn på 11 år som jeg føler at jeg holder på å miste. Helt siden bruddet med BF har det bare blitt værre og verre. Vi har 50-50 fordeling, og hver annen uke kommer det en mørk sky hjem til meg. Hen gjør ikke annet enn å klage over hvor forferdelig alt er hos meg, hvor feil alt jeg gjør er. Alle forslag som kommer fra meg er dritt. "Ikke ta på meg, hold deg vekk".

Skal vi leke, ender det med at hen enten kaster seg over meg for å bryte meg ned, eller f.eks kaster ball så hardt hen kan mot hodet mitt.. alt med mål om å gjør meg vondt eller "teste" krefter mot meg. 

Jeg har i lengre tid prøvd å skape gode opplevelser sammen, se på det positive, finne tid bare hen og jeg. Men nå kjenner jeg at å være motoren som må jobbe og jobbe og jobbe er kjempetungt.   I kveld ble jeg først slått i ansiktet ( helt uprovosert mens hen så TV og jeg lagde middag) for så like etter å bli skalla. Jeg ble også kalt "hore" og fikk høre at  hen hater meg.  Da knakk jeg og begynte å grine foran barnet mitt. 

Jeg skjønner at hen har det vanskelig, og at det tester grenser. Men jeg er så MØKK LEI. Har kontakt med BUP, men når faren har null problemer med noe av dette, blir det så håpløst å få til noe konstruktivt. Han sitter å sier at hen er glad, positiv og at de bare koser seg når de er sammen. Alt blir liksom mitt problem da, og jeg får ikke gehør for at det jeg står i er krevende. 

Jeg kjenner jeg er på nippet i å forslå at hen kan være mer hos faren, da det tydligvis bare er dritt å være hos meg, og jeg føler at jeg mer og mer mister grepet på å være en god mor. Jeg greier ikke å holde maska mer, og kjenner på lysten til å "ta igjen" for å gi ungen motstand når hen durer på som verst. ( ikke vold altså, men dere skjønner)  Lysten for å finne på noe hyggelig er borte, og all avvisningen har ført til at jeg nesten føler meg fremmed, at jeg har mista ungen min. 

Føler vi bare roter oss lengre og lengre bort fra hverandre når ståa er slik. Noen tips for hvordan jeg kan hente oss inn igjen? Har vært på COS-kurs, men føler det er så vanskelig å skulle favne en unge som kommer med knytta neve på runden inn i trygghetsirkelen..

Anonymkode: b77d6...f4f

Slapp av! Han er en tenåring snart! Helt normalt! Ikke bli like oppjaget- behold yorn men sett faste grenser og vær myndig i stemmen" DETTE GODTAR JEG IKKE"- 

Anonymkode: 9c639...ffc

[AnonymBruker]

Roen* ikke yorn

Anonymkode: 9c639...ffc

[Pilleville]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2025 den 7.45):

Det kan også være at barnet savner moren sin og så kommer det frem på en feil måte fordi barnet innerst inne føler seg sviktet og forlatt av mor. Det er ikke sikkert at mer samvær med far er det riktige i det hele tatt og at følelsen da blir styrket inni barnet. Barnet har det tydelig vanskelig og det kan være at det går utover mor fordi han er tryggest på henne. Kanskje er ukene hos far faktisk ganske så utrygge og ensomme. Det er veldig vanskelig å vite hva som ligger bak slik oppførsel, men det trenger ikke å være slik det ser ut ved første øyekast, at barnet oppfører seg slik fordi det bare vil bo med far. 

Anonymkode: e2091...437

Eg tenkte og litt som her. Visst faren ikj snakker om følelser er barnet kanskje utsultet på gode samtaler

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.3.2025 den 22.42):

Har et barn på 11 år som jeg føler at jeg holder på å miste. Helt siden bruddet med BF har det bare blitt værre og verre. Vi har 50-50 fordeling, og hver annen uke kommer det en mørk sky hjem til meg. Hen gjør ikke annet enn å klage over hvor forferdelig alt er hos meg, hvor feil alt jeg gjør er. Alle forslag som kommer fra meg er dritt. "Ikke ta på meg, hold deg vekk".

Skal vi leke, ender det med at hen enten kaster seg over meg for å bryte meg ned, eller f.eks kaster ball så hardt hen kan mot hodet mitt.. alt med mål om å gjør meg vondt eller "teste" krefter mot meg. 

Jeg har i lengre tid prøvd å skape gode opplevelser sammen, se på det positive, finne tid bare hen og jeg. Men nå kjenner jeg at å være motoren som må jobbe og jobbe og jobbe er kjempetungt.   I kveld ble jeg først slått i ansiktet ( helt uprovosert mens hen så TV og jeg lagde middag) for så like etter å bli skalla. Jeg ble også kalt "hore" og fikk høre at  hen hater meg.  Da knakk jeg og begynte å grine foran barnet mitt. 

Jeg skjønner at hen har det vanskelig, og at det tester grenser. Men jeg er så MØKK LEI. Har kontakt med BUP, men når faren har null problemer med noe av dette, blir det så håpløst å få til noe konstruktivt. Han sitter å sier at hen er glad, positiv og at de bare koser seg når de er sammen. Alt blir liksom mitt problem da, og jeg får ikke gehør for at det jeg står i er krevende. 

Jeg kjenner jeg er på nippet i å forslå at hen kan være mer hos faren, da det tydligvis bare er dritt å være hos meg, og jeg føler at jeg mer og mer mister grepet på å være en god mor. Jeg greier ikke å holde maska mer, og kjenner på lysten til å "ta igjen" for å gi ungen motstand når hen durer på som verst. ( ikke vold altså, men dere skjønner)  Lysten for å finne på noe hyggelig er borte, og all avvisningen har ført til at jeg nesten føler meg fremmed, at jeg har mista ungen min. 

Føler vi bare roter oss lengre og lengre bort fra hverandre når ståa er slik. Noen tips for hvordan jeg kan hente oss inn igjen? Har vært på COS-kurs, men føler det er så vanskelig å skulle favne en unge som kommer med knytta neve på runden inn i trygghetsirkelen..

Anonymkode: b77d6...f4f

Jeg fikk dette forholdet til min mor som 11 åring. Jeg var sinna og kjempe sur på mamma fordi jeg følte at det var hennes feil at livet mitt var vanskelig. Jeg følte ikke hun forstod meg. Når jeg ser tilbake på det kunne jeg ønske hun satt seg ned med meg og sa unnskyld til meg for at hun ikke hadde sett meg bra nok, og at hverdagen var blitt som den var blitt. Hun søkte også hjelp hos venner, bup, familiepsykolog osv. Følte egentlig at det jeg trengte var å kunne sitte å fortelle henne hvor kjipt hun hadde gjort hverdagen min og så heller jobbet ut fra det. Nå er jeg voksen og jeg har fortsatt ikke fått noe unnskyldning for at livet var vanskelig som 11 åring. Jeg har måttet trøste meg med resten av livet at det er aldri barns skyld for at de har det vanskelig. 

Anonymkode: 11250...609

[AnonymBruker]

Har du eller noen enn andre satt dere ned og prata ordentlig med gutten om hvordan han har det? Han bærer tydelig på en frustrasjon som kan ikke finner ut av.  
Når en ser et menneske eller et barn som sliter så må en møte de på en måte som de føler de blir sett. 
La de få lov til å åpne seg 

Anonymkode: e2cfc...a97

[AnonymBruker]

LeonoraDorothea skrev (På 1.3.2025 den 23.30):

Idiot.

 

Dette er soleklart et barn som har det veldig vanskelig. Ingen barn oppfører seg slik hvis de ikke har det helt grusomt i seg selv.

Det siste dette barnet trenger er disiplin.

Barnet trenger noen å snakke med, noen som kan finne ut hva denne adferden bunner i.

Og barnet trenger en mor som får nok støtte til at hun klarer å trygge barnet i at hun aldri gir opp.

 

HI: Ta kontakt med fastlege eller helsesøster, og også gjerne barnevernet. Barnet ditt trenger hjelp, og du trenger også hjelp og støtte for å klare å stå i denne situasjonen♥️

Så klart trenger barnet hjelp, men barnet trenger absolutt også disiplin. En 11-åring som slår og skaller moren sin?? Og jeg kan heller ikke forstå hvordan barnet plutselig ble voldelig og er i stand til å slå moren sin pga. skilsmissen. At barna blir skuffet og oppfører seg annerledes/sint/lukker seg litt inne er forståelig. Men for et barn (og spesielt et såpass ungt barn) faktisk blir så voldelig, det begriper jeg ikke. Har barnet aldri vist noe tegn til slik oppførsel før? 

Anonymkode: eabc3...a2b

[AnonymBruker]

Jeg var voldelig mot moren min når jeg var tenåring. Ikke så ille som din, men det er sikkert fordi jeg var jente. Grunnen var først og fremst at jeg ble utsatt for fysisk vold av far, så da var det lært. De andre grunnene var at jeg var sint på mamma fordi hun bare så på og ikke brydde seg, samt at det var «lett» å være voldelig mot henne fordi hun ikke sto i mot og satte grenser, hun bare tok i mot. Så, 1) hvordan takler far sinne når følelser er uakseptabelt for han? Du vet jo ikke hvordan gutten har det der. 2) Tenk over og prøv å undersøk hva som egentlig foregår hos far. Og 3) hva er gutten sint på deg for? Det er 3 ting å tenke over mens du ringer bup og sier hva du er utsatt for og krever at de hjelper han før du melder de videre for å ikke hjelpe. 

Anonymkode: 8591f...3a7

[AnonymBruker]

Hvor er ts? Ts lagde en tråd og bare forsvant uten å svare på alle spørsmålene som ble stilt tilbake? Merkelig oppførsel

Anonymkode: 881bf...788