Kollega som nesten ikke spiser

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Som en person med spiseforstyrrelse hadde jeg virkelig ikke likt at kolleger hadde påpekt spisinga mi. For å si det sånn, det er ikke som om vi, familien og legen vår ikke er veldig klar over det allerede. Det er ingenting du kan gjøre med det som endrer noe, annet enn at det blir enda mer ubehagelig for personen som tydeligvis allerede prøver å være minst mulig synlig på alle måter. 

Anonymkode: 5086d...6df

Om hun, familien eller legen er klar over det vet vi jo ikke. Hvor nær hun er familien sin vet vi ikke, om hun har vært hos legen vet vi ikke. TS sier hun spiste vanlig matpakke i høst. Kanskje hun har blitt syk i løpet av det siste halve året. Jeg mener ikke at TS nødvendigvis skal konfrontere henne, men at hun har diagnose og får oppfølging vet vi ingenting om.

Anonymkode: 6fe7e...92a

[Gjest pop up bruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

I høst begynte det en ny kollega på jobben min, hun er 19 år og er en ganske beskjeden og forsiktig type. Hun var veldig tynn da hun begynte hos oss, men da hadde hun med vanlig matpakke som hun spiste. 

Den siste tiden, særlig etter jul, spiser hun nesten ikke når hun er på jobb. Vi har matpause sammen, og vi er sammen hele dagen så jeg vet at hun ikke spiser noe utenom måltidene. Hun har blitt veldig tynn. En vanlig niste for en hel dag kan være tre kiwi eller to epler. Noen ganger en liten klase med druer. Altså en av tingene for en hel arbeidsdag. 
 

Jeg blir bekymret for henne, men siden hun er ganske lukka er det så vanskelig å spørre om hvordan hun har det. Er redd jeg kan gjøre vondt verre. Jeg kjenner moren hennes litt, men det kan og bli litt invaderende om jeg sier noe til henne. Ikke at det er invaderende å bry seg, men jeg tror hun vil oppleve det som invaderende. 
 

Hver gang jeg tenker på dette så drøfter jeg meg bare frem til at jeg ikke skal gjøre noe, men så er jeg jo bekymret også.

Hva ville du gjort?
 

 

Anonymkode: ac01a...f50

Jeg syns du skal snakke med lederen din. 

Det er ikke lett for deg å snakke om dette, og du vet ikke hvordan hun heller vil taket det. Siden hun er voksen blir det jo litt rart å ta kontakt med moren hennes også - og hun vet jo sikkert om problemet. 

Lederen deres kan tilrettelegge og kanskje hjelpe henne, kanskje er det avtaler bedriften deres har som hun kan benytte seg av eller lignende. 

 

[AnonymBruker]

Så trist å lese at så mange ber ts holde seg unna. Skulle ønske jeg hadde en person som turte å snakke med meg om dette når jeg sleit med mat som ung:( 40 år sliter jeg fortsatt med mitt forhold til mat.

Anonymkode: 0c74b...8b1

[Gjest pop up bruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har snakket med leder som egentlig er like rådvill som jeg er. Det er vanskelig å se en person man vil at skal ha det bra antageligvis slite, uten å gjøre noe. 

Vi ender nok opp med å ikke gjøre noe, siden vi er redd for å gjøre vondt verre, men det er ikke en god følelse. 

Vi lager av og til mat til pausene eller til møter, men da er hun veldig flink til å sno seg unna, så hun spiser stort sett ikke da heller. Noen ganger tar hun kanskje en mini-porsjon. 
 

ts

Anonymkode: ac01a...f50

Lederen bør kunne snakke med henne i det minste.

Anoreksi, hvis hun utvikler der, vil gå utover arbeidet da man ikke klarer å yte like mye lenger. Det kan også være forhold på arbeidsplassen som både kan trigge og bedre dette. 

At lederen ikke tar en prat med henne syns jeg virker ganske uansvarlig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det må vel være mulig å ta opp bekymringen med henne. «du, jeg har sett at du ofte ikke spiser til lunsj. Jeg må innrømme å si at jeg blir bekymret. Det kan ikke være godt å gå en hel arbeidsdag uten mat/lite matinntak». Mest sannsynlig sier hun noe mer selv, sier at hun får oppfølging eller eventuelt tenker litt over dette. Synes også lederen din virker tafatt. Man ønsker kollegaene sine det beste. Da kunne leder feks koblet på bedriftshelsetjeneste. Eller snakket med henne om det er andre forhold på arbeidsplassen som bidrar til dette. Kanskje er det stort fokus på mat? Slanking? Kropp? Trening?

Anonymkode: 63a11...ec9

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Her er det på sin plass at leder tar en bekymringssamtale - og ikke overlater det til kolleger. 

Anonymkode: b07f5...198

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

"Styr unna" synes jeg er et meget dårlig råd hvis en er genuint bekymret for noen, enten det er kollega, venn eller nabo.... 

TS: Jeg råder deg til å ta kontakt med leder, hvis du virkelig er bekymret, og la det ligge deretter. Ikke prøv å ta tak i dette selv. Det kan gjøre vondt verre - og spesielt hvis du går til mor. Også råder jeg deg til å ikke mase med andre kolleger om dette. Det fører aldri noe godt med seg. Synes det er bra du bekymrer deg når du ser en så radikal endring, men gå videre på riktig måte. Prøv heller ikke å hinte eller snakk om hvor mye du spiser osv. Ikke at jeg tror du gjør det, men greit å nevne som et råd. 

Anonymkode: 2b4b8...4bc

Nei det er ikke opp til kolleger og ta det opp med henne. Jeg har selv hatt spiseforstyrrelse siden jeg var 12 og siden sykdommen på veldig mange arenaer har vært i fokus har det vært godt å ha noen steder hvor jeg bare er meg og ikke sykdom. Og så lenge spisingen til denne kollegaen ikke påvirker hennes evne til å utføre jobben på en god måte så er det ingen grunn til at dere som kollegaer skal ta det opp med henne.

Anonymkode: 69ad8...845

[AnonymBruker]

Dersom din kollega tilsynelatende holdt samme vekt over tid ville jeg ikke sagt eller gjort noe. 

Dersom din kollega ser ut til å gå ned i vekt, og allerede er (for) tynn, ville jeg tatt det opp med nærmeste leder. 

Vi kommer som hele mennesker på jobb. Vi er i varierende grad private på jobb. Noen deler mye mens andre deler lite/ingenting. Det har jeg full respekt for. 

Samtidig kan jeg ikke være på jobb og observere at en kollega kanskje er fysisk eller psykisk syk - og ikke melde fra til relevant leder. 

På en tidligere arbeidsplass endret en kollega merkbart oppførsel. Gradvis opplevdes hun som nervøs, oppspilt og muligens ruset. 

Jeg valgte å gi beskjed om mine bekymringer til relevant leder. Mottakeren av min informasjon gjorde ikke annet enn å takke for informasjonen. Det forstår jeg. For meg var det viktig å melde fra - og heldigvis visste jeg at relevant leder er både ryddig og relasjonell. 

Forstår ikke dere som sier "ikke bry deg". Det er mange måter å bry seg på og arbeidsgivere har ulike verktøy til rådighet for ansatte som har det vanskelig. 

Anonymkode: b4c6e...e28

[AnonymBruker]

frivis skrev (1 time siden):

Her er ikke problemet at hun ikke spiser så mye på jobb, men at hun omtrent ikke spiser noe i løpet av døgnet. 

Jeg spiser omtrent aldri noe på jobb, har fått noen kommentarer og spørsmål, men de ser jo at jeg spiser godt utenom jobb. Jeg har muskler og har heller for mye fett enn for lite.

Men sulten er jeg ikke noe særlig på jobb, sånn er det bare.

Du må gjerne vise hvor i hovedinnlegget det står at denne personen så sier ikke spiser noe i løpet av et døgn, men med det er det uansett ikke opp til kollegaene å ta dette opp

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Om hun, familien eller legen er klar over det vet vi jo ikke. Hvor nær hun er familien sin vet vi ikke, om hun har vært hos legen vet vi ikke. TS sier hun spiste vanlig matpakke i høst. Kanskje hun har blitt syk i løpet av det siste halve året. Jeg mener ikke at TS nødvendigvis skal konfrontere henne, men at hun har diagnose og får oppfølging vet vi ingenting om.

Anonymkode: 6fe7e...92a

 Ja da det kan være mye hvis om atte dersom atte, men om alt det du sier stemmer så vil ikke det at kollegene tar opp dette  med henne på magisk vis endre noe

pop up bruker skrev (15 minutter siden):

Jeg syns du skal snakke med lederen din. 

Det er ikke lett for deg å snakke om dette, og du vet ikke hvordan hun heller vil taket det. Siden hun er voksen blir det jo litt rart å ta kontakt med moren hennes også - og hun vet jo sikkert om problemet. 

Lederen deres kan tilrettelegge og kanskje hjelpe henne, kanskje er det avtaler bedriften deres har som hun kan benytte seg av eller lignende. 

 

Hvorfor skal man i det hele tatt ta opp dette med lederen?Med mindre mangelen på spising av mat gå utover jobben har ingen noe med om hun spiser  eller ikke

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Så trist å lese at så mange ber ts holde seg unna. Skulle ønske jeg hadde en person som turte å snakke med meg om dette når jeg sleit med mat som ung:( 40 år sliter jeg fortsatt med mitt forhold til mat.

Anonymkode: 0c74b...8b1

Du har fått med deg at veldig mange tråden som sier at dem ikke skal ta det opp er personer som selv har spiseforstyrrelser? OK så finnes det noen som synes det vært helt greit at en eller annen kollega begynte å snakker om ditt problematiske forhold til mat, men for veldig mange andre trenger man noen arena i livet hvor sykdom ikke er tema..

Anonymkode: 69ad8...845

[Stor pike]

Hvorfor skal folk blande seg opp i hva folk spiser til lunsj? Synes det stadig er innlegg her om dette. La nå  folk være i fred og slutt å spekulere. 

[AnonymBruker]

Men herregud, alle spiser ikke i løpet av en dag på jobb. Det er 7-8 timer. Rull inn.

Anonymkode: 8d7b5...d9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dersom din kollega tilsynelatende holdt samme vekt over tid ville jeg ikke sagt eller gjort noe. 

Dersom din kollega ser ut til å gå ned i vekt, og allerede er (for) tynn, ville jeg tatt det opp med nærmeste leder. 

Vi kommer som hele mennesker på jobb. Vi er i varierende grad private på jobb. Noen deler mye mens andre deler lite/ingenting. Det har jeg full respekt for. 

Samtidig kan jeg ikke være på jobb og observere at en kollega kanskje er fysisk eller psykisk syk - og ikke melde fra til relevant leder. 

På en tidligere arbeidsplass endret en kollega merkbart oppførsel. Gradvis opplevdes hun som nervøs, oppspilt og muligens ruset. 

Jeg valgte å gi beskjed om mine bekymringer til relevant leder. Mottakeren av min informasjon gjorde ikke annet enn å takke for informasjonen. Det forstår jeg. For meg var det viktig å melde fra - og heldigvis visste jeg at relevant leder er både ryddig og relasjonell. 

Forstår ikke dere som sier "ikke bry deg". Det er mange måter å bry seg på og arbeidsgivere har ulike verktøy til rådighet for ansatte som har det vanskelig. 

Anonymkode: b4c6e...e28

Selvfølgelig kan man ytre bekymringer i slike tilfeller du beskriver, men å gå til en leder fordi en kollega har gått noe ned i vekt og ikke spiser på jobb er å krysse en grense. og ja om man ser at vedkommende ikke klarer å utføre jobben like godt lenger er det riktig å gå til leder.

Anonymkode: 69ad8...845

[AnonymBruker]

Jeg spiser heller ikke på jobb. Er for mye lyd, folk og stress der. 

Og alle mener jeg er for tynn, men jeg har bmi på 20. Så hvor de får det fra skjønner jeg ikke. 

 

Anonymkode: b0f16...538

[AnonymBruker]

Ikke kommenter. Dere er kollegaer, ikke familie eller nære venner. Kontakte moren? Tror du ikke moren er mye mer tett på en 19-årig datter allerede?

Mat og vekt skal man aldri kommentere på jobb! Det er et fryktelig sårbart tema. For 12 år siden var jeg litt lubben, ikke direkte tjukk, og fikk en kommentar fra en kollega når jeg i et gledens øyeblikk på tur med jobben lurte på om jeg skulle forsyne meg igjen av buffeen. "Tror ikke du trenger å forsyne deg en gang til" sa han. Denne kommentaren, kun denne lille kommentaren fra en random kollega, gjorde at jeg følte meg som en dritt resten av turen og orket aldri forholde meg til han igjen. 

Ord kan såre, trigge, gjøre alt vondt verre, selv om du pakker det inn i "jeg er bekymret". Tydeligvis har dere overvåket kostholdet til denne stakkars kollegaen i månedvis. 

Anonymkode: 604c6...cf0

[AnonymBruker]

Det er så mange faktorer i sånne saker...

Jeg har selv anoreksi, og hadde en dårlig periode i fjor. Gikk mye ned i vekt, og ble veldig undervektig. En dag ba lederen min meg om å komme til kontoret sitt. Der spurte hun hvordan det gikk med meg, fordi hun så at jeg var blitt veldig tynn. Det kom litt brått på, og jeg ble først litt satt ut, men så delte jeg en del... Og jeg ble faktisk glad hun sa noe. Både fordi jeg ble rørt av omtanken, og fordi det var en liten oppvåkning for meg at folk rundt meg merket at det var noe på gang... Men en viktig faktor her, er at dette er en leder jeg er veldig glad i, og stoler på at vil mitt beste. 

Når dette er sagt, snakker jeg ikke om det med noen andre på jobb. Jeg spiser aldri lunsj, og er veldig glad for at jeg får sitte der med den svarte kaffen min uten at noen kommenterer det. Ikke nødvendigvis fordi det er så hemmelig, og kanskje tenker de sitt, men jeg liker tanken på at jeg er den friske versjonen av meg selv på jobb. Som noen også er inne på, kan lunsjen bli enda vanskeligere for henne hvis dette blir et tema. 

Har opplevd flere "konfrontasjoner" også, fra både nære og perifere, og det har aldri blitt helt feil for meg. Og har kanskje følt mest på det at jeg flere ganger kunne ønske noen hadde "ristet meg litt" før... Men når det kommer fra de som ikke kjenner meg så godt, kan jeg bli litt sånn... "og hvor tar vi det herfra? Hva skal jeg gjøre? Hva skal du gjøre?" Litt vanskelig å forklare...

Så ja... Jeg synes det er fint at du tenker på henne. Kanskje en start er å ikke fokusere på mat/vekt, men at du prøver å få henne til å trives på jobb? Og viser at du setter pris på henne?

 

 

 

Anonymkode: 6dcf3...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg hadde latt det ligge.

Anonymkode: ee278...8ee

Dette. Hadde ikke sagt eller gjort noe. 

Dette fordi det er snakk om en voksen person, og om det er snakk om alvorlige spiseforstyrrelser så er der ingenting du faktisk kan gjøre. Det vil også gjøre vondt verre for henne å vite at noen observerer at hun ikke spiser og at hun er tynn. 

Anonymkode: 76718...387

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er varmt og menneskelig å bekymre seg for sine kollegers ve og vel, men om du ikke er nær, så ta bekymringen til leder. Det kan jo hende hen vet noe du ikke vet. Ellers bare inkluder henne og vær kollegial:)

 

Anonymkode: e3bb8...35a

[AnonymBruker]

Jeg spiser lite, eller ingenting på jobb. Hadde ikke likt det om noen kommenterte det. Jeg har mine grunner, uten at jeg er spiseforstyrret. 

Anonymkode: f0379...c9f

[AnonymBruker]

Nei, enten lederen ta det opp eller ingen. At hun opplever at dere har fulgt med på hun og hva hun spiser kan skape mye stress.

Jeg kan spise lite til ingenting på jobb, og hadde blitt utrolig stresset om folk skulle overvåke og kommentere det i tillegg…

Jeg har både SF, IBS og er under stort personlig press nå, så mange grunner til jeg ikke spiser…

Anonymkode: 4e426...0a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dersom din kollega tilsynelatende holdt samme vekt over tid ville jeg ikke sagt eller gjort noe. 

Dersom din kollega ser ut til å gå ned i vekt, og allerede er (for) tynn, ville jeg tatt det opp med nærmeste leder. 

Vi kommer som hele mennesker på jobb. Vi er i varierende grad private på jobb. Noen deler mye mens andre deler lite/ingenting. Det har jeg full respekt for. 

Samtidig kan jeg ikke være på jobb og observere at en kollega kanskje er fysisk eller psykisk syk - og ikke melde fra til relevant leder. 

På en tidligere arbeidsplass endret en kollega merkbart oppførsel. Gradvis opplevdes hun som nervøs, oppspilt og muligens ruset. 

Jeg valgte å gi beskjed om mine bekymringer til relevant leder. Mottakeren av min informasjon gjorde ikke annet enn å takke for informasjonen. Det forstår jeg. For meg var det viktig å melde fra - og heldigvis visste jeg at relevant leder er både ryddig og relasjonell. 

Forstår ikke dere som sier "ikke bry deg". Det er mange måter å bry seg på og arbeidsgivere har ulike verktøy til rådighet for ansatte som har det vanskelig. 

Anonymkode: b4c6e...e28

Men ts har allerede tatt det med lederen... TS snakker om å kontakte familien til ett myndig menneske, eller å konfrontere personen direkte selv.

TS har ingen rett til å vite hvilke tiltak leder har gjort, det er en personalsak mellom leder og personen det gjelder, og det å begynne ta saken videre til enda flere er respektløst...

Anonymkode: d8238...cb5

[AnonymBruker]

Jeg leser alle svar og lander vel litt på å la det ligge, men samtidig strider det i mot, det ligger vel i vår natur å bry seg. 
 

Dere som kommenterer at dere ikke spiser i løpet av en arbeidsdag, og dere som skriver at dere er tynne men ingen grunn til bekymring av den grunn; hun her har nok mistet ganske mye vekt i løpet av noen måneder, hun er virkelig tynn. Klær som satt normalt i høst er nå for store. Og nei jeg overvåker ikke, det legger jeg merke til uten noen form for overvåkning. Teller heller ikke i henne maten, det er vel sånn man bare ser når man sitter der å spiser sammen. 
 

Når jeg leser om dere som ikke spiser sammen med andre blir jeg jo redd det er neste steg. Jeg er veldig obs på å unngå matsnakk mens vi spiser, mener å ha hørt at det kan være en trigger for mange med spiseforstyrrelser?

 

 

ts

Anonymkode: ac01a...f50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 Ja da det kan være mye hvis om atte dersom atte, men om alt det du sier stemmer så vil ikke det at kollegene tar opp dette  med henne på magisk vis endre noe

Anonymkode: 69ad8...845

Sier ikke at det på magisk vis vil endre noe, jeg sier at man kan ikke bruke det som et argument mot å si noe, at hun, familien og legen vet at hun er syk, når mye kan tyde på at hun har blitt syk(ere) nylig. Det vet vi ikke. Da må man gi andre argumenter for hvorfor man ikke bør bry seg når noen kanskje er på vei til å bli alvorlig syk med en dødelig tilstand. Jeg mener at de argumentene  bør være jævlig gode. Noe mer enn at "det blir ubehagelig for henne".

Det går an å sende en bekymringsmelding til fastlegen. Det kan kanskje være en idé, TS.

Anonymkode: 6fe7e...92a