Foreldre som bruker mye tid på å leke med barnet/barna

[AnonymBruker]

Født i 66, og foreldrene lekte ikke med meg 😂. Vi var mye på tur i skog, fjell og på sjøen. Mye camping. Fikk være med dem å gjøre ting som baking, vedstabling osv. Begge var i full jobb. Men det hendte at de spilte kort eller Monopol med oss. Vi dro også fast i svømmehall. Lekte gjorde jeg masse med andre barn. Vi var nok mer ute og lekte enn mange barn er nå. Fikk brukt fantasien masse på å finne på noe å leke. Super barndom ❤️

Fikk barn sent på 90-tallet. Lekte ikke noe særlig med ham. Kjørte samme opplegg som i min barndom. Lærte ham å leke selv, og å finne på noe selv. Men var jo masse sammen med ham og gjorde ting. Og leste masse bøker for ham ❤️

Anonymkode: 9a2e8...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Den store forskjellen på da og nå er at før i tiden kunne et barn bare gå ut og finne mange andre barn som også lekte ute på lekeplassen eller løkka. Det var ikke mangel på lekekamerater etter skoletid, for å si det slik; i strøk der det bodde barnefamilier, krydde det av barn, særlig i varmere årstider som våren eller høsten, mens om sommeren da folk reiste på ferie, kunne det være tommere i gatene.

Og fant man ikke noen ute, kunne man bare gå inn i en oppgang i byene og ringe på: "Vil du bli med ut og leke?"

Idag er lekeplassene og sandkassene tomme bortsett fra litt fotballspill i noen ballbinger, og barna sitter enten hjemme foran mobilen eller skjermen, eller er med i organiserte aktiviteter før de komme slitne hjem. Avtaler om besøk gjøres de fleste steder ikke lenger spontant, men man grupperer seg på sosiale medier på nettet der det også er lett å stenge de mindre populære ute.

Der barn lekte og fant på ting før, også alene hjemme, er det idag altfor mye passiv tid foran skjermen; å måtte ha en skjerm i spisefriminuttene på skolen for at barna skulle ha noe å gjøre, ville vært utenkelig på skolen før i tiden.

Men dette har ikke barna funnet på selv; takk til foreldregenerasjonen som har tatt livet av den frie leken.

Anonymkode: 68a6c...aa1

Høres ut som et trist nabolag du bor i.

Her på feltet er det unger over alt, og da mine var små (er ungdommer nå), så gikk de rundt til naboer og ringte på og fikk med de andre ut. 

Ser mange unger leke rundt nå også.

Anonymkode: 9dd6f...cae

[Kartoffel]

Jeg er ikke så glad i å leke, men er glad i å lese, perle, puslespill (typisk bordaktiviteter) og gjøre noe sammen som f.eks. badeland, kafé, bibliotek osv. 

Prøver å leke litt også, men syns det er veldig kjedelig for å være ærlig 😅

[Tufsla&Vifsla]

Og jeg forstår ikke hvorfor jeg som voksen skal LEKE med barna….. Da mine var små lekte jeg svært sjeldent med dem. Fordi det er kjedelig. MEN - jeg leste masse for de, spilte spill fra de var store nok til å greie det og så tok jeg de med i dagligaktivitetene - altså det husarbeidet som uansett må gjøres. Erfaringsmessig vil også barn mestre ting og føle at det de gjør betyr noe. Og da satt to-åringen på benken og la pølser i pann (eller noe sånt) og fikk lov til å hjelpe til å skjære grønnsaker/dekke bord/ta av bordet, bake, egen klut ved husvask etc.

Så jeg tilbrakte mye tid sammen med barna, men altså ikke i lek. Det fikk de stort sett gjøre på egen hånd og det greide de også helt fint. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Høres ut som et trist nabolag du bor i.

Her på feltet er det unger over alt, og da mine var små (er ungdommer nå), så gikk de rundt til naboer og ringte på og fikk med de andre ut. 

Ser mange unger leke rundt nå også.

Anonymkode: 9dd6f...cae

Dette gjelder ikke bare nabolaget mitt, men hele byen (Oslo) og sikkert også andre norske byer; forhåpentligvis kan man fortsatt finne barn som leker ute på mindre steder, men neppe i Drammen.

Når jeg iblant går forbi parken der vi lekte som barn (Grünerløkka), er det ikke ett barn å se, og det samme gjelder andre uteområder der det før krydde av barn.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Selv er jeg vokst opp på en øy, der lekte vi mye ute uten at foreldre hadde peiling på hvor vi var. Vi hadde en avtalt innetid, alle barna hadde analog klokke på armen og kom inn når vi skulle. Stort sett alle voksenpersoner der hadde et øye på barna som lekte rundtomkring og man tok vare på hverandre. Det fantes ingen sfo, så jeg var hjemme alene til mamma og pappa var ferdig på jobb. Det gikk fint.

Som voksen har jeg fått barn et helt annet sted med et helt annet miljø og samfunnet har blitt noe ganske annet. Det er synd. Jeg føler ikke at jeg bare kan lukke opp døra og si «vær hjemme til klokka 18». Barn blir stoppet av fremmede biler, random folk bryr seg ikke om et barn sitter og gråter eller ikke finner hjem, hensynløs adferd i trafikken, ungdomsgjenger som mobber barn i barneskolealder. Det er virkelig ikke det samme lengre. Folk bryr seg ikke om hverandre lengre på samme måten. Derfor blir det en del andre regler for barn i dag. 

 

Anonymkode: 7619f...3c8

Har på følelsen av at det ikke er fremmede biler som er den største trusselen i byene nå (det var for øvrig også saker med biler som stoppet barn da jeg var liten; det ble spesifikt advart mot dette da jeg gikk i 1. klasse), men ran av barn for verdisaker av større barn/ungdommer. Før het det at man ikke skal slå noen som er mindre enn deg; nå har denne moralkodeksen forsvunnet helt.

Og når du skriver om at folk ikke bryr seg lenger, er dette en direkte konsekvens av offermentaliteten voksne har skapt; dersom en voksen fikk øye på mobbing eller vold da jeg var barn, var det akseptert at fremmede kunne gripe inn og sette en stopp for dette ved å si noen alvorsord til bråkmakeren, og det samme gjaldt storesøsken eller lærere; mange tilfeller av mobbing fikk en brå slutt etter at en storebror eller storesøster grep inn og med klare ord forklarte mobberen hva som ville skje hvis man våget å krumme et hår på lillebrors/-søsters hode.

Idag blir lærerne selv ofre for vold og føler seg maktesløse, og nåde den fremmede på gaten som våger å gripe inn i slike situasjoner; mediene ville ha stemplet vedkommende som barnemishandler.

Så det er ikke det at folk ikke bryr seg lenger, men simpelthen at de ikke får lov til å bry seg.

Anonymkode: 68a6c...aa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Dette gjelder ikke bare nabolaget mitt, men hele byen (Oslo) og sikkert også andre norske byer; forhåpentligvis kan man fortsatt finne barn som leker ute på mindre steder, men neppe i Drammen.

Når jeg iblant går forbi parken der vi lekte som barn (Grünerløkka), er det ikke ett barn å se, og det samme gjelder andre uteområder der det før krydde av barn.

Har på følelsen av at det ikke er fremmede biler som er den største trusselen i byene nå (det var for øvrig også saker med biler som stoppet barn da jeg var liten; det ble spesifikt advart mot dette da jeg gikk i 1. klasse), men ran av barn for verdisaker av større barn/ungdommer. Før het det at man ikke skal slå noen som er mindre enn deg; nå har denne moralkodeksen forsvunnet helt.

Og når du skriver om at folk ikke bryr seg lenger, er dette en direkte konsekvens av offermentaliteten voksne har skapt; dersom en voksen fikk øye på mobbing eller vold da jeg var barn, var det akseptert at fremmede kunne gripe inn og sette en stopp for dette ved å si noen alvorsord til bråkmakeren, og det samme gjaldt storesøsken eller lærere; mange tilfeller av mobbing fikk en brå slutt etter at en storebror eller storesøster grep inn og med klare ord forklarte mobberen hva som ville skje hvis man våget å krumme et hår på lillebrors/-søsters hode.

Idag blir lærerne selv ofre for vold og føler seg maktesløse, og nåde den fremmede på gaten som våger å gripe inn i slike situasjoner; mediene ville ha stemplet vedkommende som barnemishandler.

Så det er ikke det at folk ikke bryr seg lenger, men simpelthen at de ikke får lov til å bry seg.

Anonymkode: 68a6c...aa1

La meg omformulere: frykten for at barnet mitt f.eks kan bli stoppet av fremmede biler (etter flere saker i media) gjør at jeg ikke tør å ta sjansen. For meg blir det for naivt å tenke at «det skjer aldri mitt barn». 
Ellers er jeg enig i mye av det du skriver.

Likevel mener jeg å oppleve at folk generelt bryr seg mer om seg og sitt i dag. Om det er fordi man frykter konsekvenser for å blande seg inn så er det feigt. Hvem skal stoppe det da? 

Anonymkode: 7619f...3c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

La meg omformulere: frykten for at barnet mitt f.eks kan bli stoppet av fremmede biler (etter flere saker i media) gjør at jeg ikke tør å ta sjansen. For meg blir det for naivt å tenke at «det skjer aldri mitt barn». 
Ellers er jeg enig i mye av det du skriver.

Likevel mener jeg å oppleve at folk generelt bryr seg mer om seg og sitt i dag. Om det er fordi man frykter konsekvenser for å blande seg inn så er det feigt. Hvem skal stoppe det da? 

Anonymkode: 7619f...3c8

Bilene du tenker på, har vært der så lenge folk har hatt tilgang til bil, men forskjellen er at mediene ikke slo det opp med store overskrifter som skapte frykt; slike hendelser snakket man om, men dette hadde ikke den store nyhetsverdien utenfor den lokale kretsen. At man skulle passe seg for fremmede som lokket med sukkertøy var noe alle barn fikk høre, uten at man lot frykten ta overhånd; dette var sunn logikk. Dessuten var det langt flere barn som omkom i trafikken for eksempel i 70-årene da norske byer var fulle av biler i gatene, men dette var heller ingen sensasjon. Med like store dødstall hadde avisene gått berserk idag.

Kort sagt var livet også farlig før i tiden; terrorangrep og flykapringer i Europa forekom og det gjorde også bombeeksplosjoner i Norge, men man var ikke like redd som idag, slik at sikkerhetstiltakene på for eksempel et fly var en annen verden enn idag. Det samme gjaldt barndommen; barn fikk lov til å være barn, og bygge hytte i trærne, gå på epleslang eller leke med kniv slik som Emil i Lønneberget. Resultatet var langt færre psykiske problemer blant unge enn det er nå, der frykten for hva som kan skje har tatt over livet for mange.

Ja, hvem som skal stoppe volden blant barn kan man sannelig spørre seg om når ikke engang lærere tør å ta tak i dette, av frykt for sinte foreldre som skal løpe til mediene for å forsvare gullungen sin.

Anonymkode: 68a6c...aa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har ikke barn selv, men hører stadig vekk fra småbarnsforeldre at de bruker myte tid på å leke med barna. For meg høres det mye ut med en time om dagen bare. Jeg kan ikke forstå at voksne mennesker velger å bruke tid på å leke med barna? har man ikke nok å gjøre fra før? Er dette noe som har endret seg med tiden/ har blitt en foreldretrend ? Jeg er forundret.  Jeg er født i 1991 og foreldrene mine er født sent på 50-tallet. Jeg kan ikke huske at de noen gang bruke tid på å leking med meg, jeg tegnet, puslet med ting, var ute i hagen alene og hoppa i søledammer, klatra i trær og lekte med kosedyrene, mens foreldrene mine gjorde voksenting som å lese avis, lage middag, vaske klær etc. Og hadde det helt fint med å aktivisere meg selv   Virker som dagens foreldre føler de må aktivisere barna i altfor stor grad. Men noen liker kanskje å bruke tid på å leke med barna? 

Anonymkode: f96eb...1e1

Heldigvis fikk vi et søsken til barnet, så nå som de er 4 og 7 år så leker de SÅ FINT sammen. Da kan vi bare si "Gå og lek" når vi skal få gjort noe husarbeid etc

Anonymkode: 09d7f...024

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg tenker også at dette er mye av grunnen til at det nå oftere er færre "løsrivingskonflikter" når barna er tenåringer enn det var før også. 

Grunnen til færre løsrivningskonflikter er fordi barn ikke lenger ser på voksenverden som noe ukjent og fremmed. Barna i dag har et linjært forhold til sine foreldre, en vennerelasjon nærmest. Så de tør ikke å utagere mot dem, og utagerer innover istedenfor.

Anonymkode: 09d7f...024

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har ikke barn selv, men hører stadig vekk fra småbarnsforeldre at de bruker myte tid på å leke med barna. For meg høres det mye ut med en time om dagen bare. Jeg kan ikke forstå at voksne mennesker velger å bruke tid på å leke med barna? har man ikke nok å gjøre fra før? Er dette noe som har endret seg med tiden/ har blitt en foreldretrend ? Jeg er forundret.  Jeg er født i 1991 og foreldrene mine er født sent på 50-tallet. Jeg kan ikke huske at de noen gang bruke tid på å leking med meg, jeg tegnet, puslet med ting, var ute i hagen alene og hoppa i søledammer, klatra i trær og lekte med kosedyrene, mens foreldrene mine gjorde voksenting som å lese avis, lage middag, vaske klær etc. Og hadde det helt fint med å aktivisere meg selv   Virker som dagens foreldre føler de må aktivisere barna i altfor stor grad. Men noen liker kanskje å bruke tid på å leke med barna? 

Anonymkode: f96eb...1e1

Jeg er født i 1980 med foreldre født sent på 50-tallet, og de lekte da masse med meg og søsteren min… Så det er neppe noe bare «dagens foreldre» driver med. Pappa var gjerne med å turne, klatre i trær eller i fjell, finne ting i fjæra eller dyr i skogen, men også å tegne etc. Mamma var med å leke med trolldeig, perle, puslespill, sånne ting. Begge var med på brettspill, kort, terningspill, å spille instrumenter og synge, spille badmington, krokket, spille basketball, ri på hester… Men ingen av dem lekte rollelek, med bamser, dukker, barbie eller ninja turles liksom.

 

Anonymkode: f2723...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

La meg omformulere: frykten for at barnet mitt f.eks kan bli stoppet av fremmede biler (etter flere saker i media) gjør at jeg ikke tør å ta sjansen. For meg blir det for naivt å tenke at «det skjer aldri mitt barn». 

Hvorfor stopper fremmede biler barn. Prøver de å lokke de inn i bilen? Kidnapping/pedo?

Anonymkode: ad370...d94

[AnonymBruker]

Dere som ikke liker å leke men gjerne spiller spill og sånt, hva gjør dere da med 1-3åring uten søsken når man er hjemme? Og man ikke vil gi skjerm... Bare ignorerer dem til de er gamle nok til formingsaktiviteter og spill og friluftsliv/sport? Er jo begrenset med voksenaktiveter å ta dem med på utenom middagslaging og sette på en klesvask kanskje, jeg driver iallfall ikke med det hele min våkne tid med barna. Ser dere på TV eller scroller og lar dem bare være alene hele tiden?

Jeg liker jo heller ikke å leke butikk eller liksommiddag på kjøkkenet men er vi hjemme er det jo det 2åringen vil gjøre sammen. 

De jeg kjenner som er veldig på at det er teit å leke med barna de får leke selv har enten barn som ser mye skjerm og/eller søsken i nær alder.

Anonymkode: d0577...278

[AnonymBruker]

Jeg synes foreldre bør delta i det de synes er et minimum engasjerende og la være det de synes er kjedeligst. Barn bør lære tidlig at alle, inkludert foreldra, er forskjellige, har ulike interesser, og liker og misliker forskjellige ting. Videreføre det man setter mest pris på at egne foreldre gjorde i sin tid, og unngå det man synes blei galt.

Anonymkode: 9ef36...26d