Hvordan takler dere som har det, Unnvikende personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Hei.

Mann i slutten av 30 årene her.

Jeg har altså denne diagnosen, sammen med ADHD, tilbakevendende depresjon og div.angstlidelser,men det er uten tvil personlighetsforstyrrelsen som er det mest ødeleggende for meg,jeg fikk diagnosen i 2017, rundt samme tid som jeg begynte på adhd medisiner for første gang til tross for å ha hatt diagnosen siden tenårene, å jeg hadde god, eller veldig god effekt av de medisinene når jeg startet på de, så jeg tok ikke helt det med personlighetsforstyrrelsen så tungt eller tenkte noe særlig over den..

Men etterhvert begynte jeg merke mer til den etter at det ble mye isolering i korona tiden, dette har bare fortsatt å forverres å jeg har i tillegg gått i samtale terapi mesteparten av tiden uten at det har hjulpet litt engang .

Å det som har forverret seg er spesielt isolering, jeg tar ikke kontakt med noen lenger og da slutter folk å ta kontakt med meg, jeg har ikke jobb siden jeg er ufør (desverre), ikke kjæreste eller samboer,jeg har noe familie rundt meg men det tapper meg for alt av energi når jeg er med de for jeg tenker bare på hvor udugelig jeg er i forhold til de, ensomheten forverres, jeg føler meg skikkelig mindreverdig rett og slett, har en sønn i slutten av tenårene også men vi bor ikke sammen å jeg sliter med å holde kontakten, føler han har det bedre uten meg.

Jeg klarer ikke spørre noen i hjelpeapparatet om hjelp til noe, i frykt for å få et nei, det høres kanskje ut som en bagatell.en for min del er å få et nei noe av det værste jeg kan oppleve.

De gangene jeg har prøvd å gjøre noe på dagtid til tross for uføren, lett jobbing, lavterskeltilbud (bare det er nedverdigende nok) å jeg kommer litt i kontakt med noen, så tar det maks et par mnd så trekker jeg meg unna og slutter gå til jobb/dagtilbudet,helt! Jeg sletter og blokker tlf nr, for er livredd for å bli så kjent med noen at jeg blir sårbar nok til å bli avvist..

Jeg har ikke noe dårlig selvbilde på hvordan jeg ser ut, men det finnes ikke en eneste ting jeg liker med meg selv og den udugelige personligheten min....

Jeg går ikke på medisiner mot dette, kun adhd medisiner og noe mot ryggsmerter (ikke STERKE medisiner), men av erfaring så har jeg god effekt av benzodiazepiner, men jeg tør jo ikke spørres legen i frykt for å få nei.. jeg sitter i dag kun i leiligheten og råtner bort, har begynt å drikke altfor mye, å jeg ser for meg at dette ikke er et liv jeg kommer til å holde ut mye lenger.

Det er mye mer jeg kunne skrevet men starter med dette.

Har fått med meg at det er endel her som har dette, jeg lurer på hvordan dere takler hverdagen? 

Har noen her klart å komme seg ut av dette marerittet?

Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs som jeg gjør nå siden jeg ikke klarer kontakte noen...

 

Hilsen meg

Anonymkode: b6bd1...667

[AnonymBruker]

Du må ut og treffe folk. Mennesker trenger mennesker. 

Anonymkode: 2089d...fe9

[AnonymBruker]

Er selv unnvikende men ikke fått no diagnose. Kjenner meg igjen i at jeg ALDRI ber om hjelp. Hatt narsissistiske foreldre og lært at det ikke går an å stole på folk… men har god relasjon til ungene mine. Liker å hjelpe andre.

Lan du nærme deg noen? Jeg tror på Gud og det hjelper meg. Les nytestamentet, Jesus kom for å redde de som var hjelpeløse, ikke de som har alt på stell. Sjekk ut Evangeliesenteret om du sliter med alkohol❤️

 

Anonymkode: d62a5...863

[AnonymBruker]

Jeg har pint meg igjennom det i alle år. Isolert meg i ca 20 år. Før hadde jeg noen jeg var med sånn noen timer i uken. Men siste 10 årene har jeg vært helt alene.

Jeg er ikke kristen som den over. Men jeg begynte å be og ønske meg er bedre liv, og nå går jeg ut hver dag og oppsøker mennesker. Det er en utrolig forskjell. Jeg trengte før hjelp til alt i hverdagen, nå gjør jeg alt selv. Før kunne jeg ikke ta en tlf eller søke om foreksempel bostøtte. Gjør alt selv og får det bedre til enn de som pleide å gjøre det for meg. 😀👍

Går også til psykolog og jobber veldig hardt med barndommen min og må presse meg til å gjøre ting som jeg ikke er komfortabel med. Sånn som i julen gikk jeg mye på kjøpesentre. Har startet igjen med det nå. I dag forstod jeg at ikke alle mennesker i verden er farlige, kun foreldrene mine. 👍😀

Har forresten gått igjennom alt med selvskading og numming av angst med forskjellige rusmidler. Men jeg visste eller var bestemt inni meg på at det bare var midlertidig og nå klarer jeg hverdagen uten. Har til og med sluttet å røyke. 🙂

Jeg har bare holdt ut veldig mye. Er ting ekstra ille så sier jeg til meg selv at 'det du føler er bare midlertidig'.

Veldig viktig å bli glad i seg selv, da begynner man å behandle seg selv bedre. Uansett hvor ille ting virker nå, så kan det faktisk være at du lever ditt beste livet om ti år. Mitt liv har endret seg veldig og jeg gleder meg sånn til å se hvor jeg er om ett år. 😃 Og jeg har det ekstra tøft akkurat i kveld. Jeg trykker på tlf fordi jeg har så mye uro inni meg at jeg klarer ikke følge med på tv. Men jeg vet det er midlertidig. 👍

Gå i terapi. Jobb med deg selv. Jeg lærte av psykologen å kommunisere med "barnet" inni meg. Det startet en helt ny reise for meg.

Bli glad i deg selv. Gjør fine ting for deg selv hver dag. Gjør deg selv glad. Det har blitt min hovedjobb nå. Hvis ikke du er glad i deg selv så vil man aldri gjøre bra ting for seg selv. Eller ønske seg selv gode ting. Ta avstand til det som har blitt gjort mot deg. (Regner med misbruk/vold i barndom/liv). Begynn å peke fingeren utover og ikke innover. (Barn legger all skyld på seg selv når de blir utsatt for ting.)

Si fine ting til deg selv hver dag. Skryt av deg selv. "Så flink du er, så stolt jeg er av deg, nå var du kjempeflink." Ha troen på deg selv. Du klarer ting. Finn ting med deg selv å komplimentere. Det vil ta noen år, men jeg tror det vil ha stor effekt.

Har du skadelige/giftige mennesker i livet ditt som trykker deg ned og hindrer deg i å utvikle deg er det viktig at du kutter de ut. Om det er din egen mor eller far betyr ingenting. Skader de deg så er de ikke glad i deg. Du skal kun være med greie folk for det er det mennesker som er glad i seg gjør.

Husk dette: BLI GLAD I DEG SELV. DU ER VERDIFULL. Finn lykke og glede. Fortiden legger du bak deg. Fokuser kun forover. (Så langt du ikke jobber med gamle traumer) Fortiden ligger bak deg. Se fremover, ikke bakover. Jeg fant ut at jeg var underbevisst besatt av å se bakover på det fæle for å liksom forutse fremtiden. Psykologen sa at det var normalt å se på fortiden for å anse hva som vil skje fremover. Men jeg er 40 år og ikke et lite barn lenger. På tide å gå videre. 👍 

Håper at du fikk svar på noe du lurte på. 

Anonymkode: 16dc9...430

[AnonymBruker]

Se for deg at du blir avvist og kjenn på den følelsen som kommer i kroppen. Og så står du i den følelsen så lenge som det er nødvendig til du kjenner at følelsen blir svakere og svakere. 

Se for deg at du spør legen om noe, og du får nei, og så står du i den følelsen til den svekkes.

Gjør dette hver dag med forskjellige redsler du har og se at de svekkes og om livet ditt blir lettere.

Før måtte jeg stå i disse redslene lenge før de slapp taket, og noen ganger ville de ikke heller tror jeg. Ikke den dagen i hvertfall. Nå bruker jeg sekunder, og så oppløses de. 

Alt er bare midlertidig her i livet. Det du føler nå er ikke det samme du vil føle hele livet. Følelser er flyktige. 😃

Anonymkode: 16dc9...430