Hvor mye bør barna få vite om grunnen til skilsmissen?

[AnonymBruker]

Enig med mange av dere over her! Det må kanskje komme naturlig når de blir eldre, og kan reflektere mer. Nå er jo verden ganske svart/hvit, og folk er enten slemme eller snille. Det vil være vanskelig for dem å begripe at den andre foreldren kan gjøre veldig slemme ting mot meg, og samtidig være en snill person som de har lov til å være glad i. Jeg får se det litt an, og vurdere det når de eventuelt vil vite mer. Men er redd det kan komme frem litt spontant, om jeg blir veldig presset. For eksempel om jeg blir anklaget og føler jeg får skylden for noe den andre er ansvarlig for. Det kommer litt an på hvor sterk man er i øyeblikket, tror jeg. Kjenner det er utrolig tungt å svelge disse kamelene...

Anonymkode: 35ddf...033

[AnonymBruker]

Synes ikke barn skal bli dratt inn i voksne sine problemer. Så lenge han ikke mishandler barna eller de har vært vitne til ting han har gjort så lar du de leve i lykkelig uvitenhet. Er barna tenåringer og spør direkte så tenker jeg at du kan fortelle litt etter behov, for du vet ikke hvordan ting blir når de er store.

En venninne hadde et barn som endte opp med å flytte til far når hun ble tenåring for han var jo så fantastisk. Etter et halvt år så kom hun hjem og sa nå forstår jeg hvorfor det ble slutt. Fyren var jo sprøyte gal. Når hun var liten så gikk ting greit men han taklet ikke tenåringsfasen. 

Anonymkode: d0c83...e8b

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Synes ikke barn skal bli dratt inn i voksne sine problemer. Så lenge han ikke mishandler barna eller de har vært vitne til ting han har gjort så lar du de leve i lykkelig uvitenhet. Er barna tenåringer og spør direkte så tenker jeg at du kan fortelle litt etter behov, for du vet ikke hvordan ting blir når de er store.

En venninne hadde et barn som endte opp med å flytte til far når hun ble tenåring for han var jo så fantastisk. Etter et halvt år så kom hun hjem og sa nå forstår jeg hvorfor det ble slutt. Fyren var jo sprøyte gal. Når hun var liten så gikk ting greit men han taklet ikke tenåringsfasen. 

Anonymkode: d0c83...e8b

Så hvis noen hadde fortalt henne sannheten da hun var yngre, så hadde hun kanskje sluppet å flytte til en far som ikke fungerte?

 

[Disni]

Phitta Phjong skrev (14 timer siden):

Det viktigste er at ikke ungene sitter igjen med vonde tanker om en av foreldrene. Hvis mor har vært utro, så er det ikke noe vits i at ungene hører masse dritt om mor. Da sier man heller at mamma og pappa er ikke forelska lenger, og mamma har blitt forelska i en annen. Da får de vite sannheten, uten at de trenger ta del i aggresjonen til noen av partene. 

Her er jeg helt uenig med deg, og det er jo lov.

Barna fortjener sannheten. Det er best for de og dere. For fremtiden, og vise barna at sannheten vil dere alltid få fra meg. Sannheten er ikke alltid hyggelig, men det er sannheten. 
 

om barna får vonde tanker om en av foreldrene er det synd, men det var kun en konsekvens av den utro parten som sørget for. 
 

Har mor vært utro så sier man det, forklarer barna hva det vil si osv. Det er ikke Far sin jobb å sørge for å slukke branner etter mor. 
 

Man trenger ikke vise aggresjon, men følelser kan man vise.

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Vi ble enig om en felles forklaring, men når de blir eldre og vil ha svar så vil de få min side av saken. Helt klart at pappa kom bedre ut av en felles forklaring enn at jeg skulle fortalt dem min versjon nå. Skulle de etterhvert se den siden av pappa som jeg skilte meg fra så kan jeg med enkle ord gi dem forståelse og samtidig forklare hvordan han er og hvorfor. En del skjønner de allerede. 

Anonymkode: ffd4a...001

Trenger ikke late som man er bestevenner, men rådene og anbefalingene fra Bufdir og FVK syns jeg veier tung i hvordan forklaring man gir til barna ved brudd. Det finnes alltid 3 sider av en sak(min, din og sannheten) , men barna skal ikke males av enten pappa eller mamma sin oppfatning av hverandre. Er det snakk om alvorligere ting som barna direkte er påvirket av så stiller saken seg anerledes og barna trenger svar. Men i "normale" brudd med ulike oppfatninger av hverandre så syns jeg ikke barna skal få høre "pappa stilte aldri opp, pappa var veldig sjalu osv" Der begge foresatte er og potensielt kan være gode foreldre etter bruddet så mener jeg vi skal gjøre det vi kan for at barna skal ha det best mulig og da kan vi ikke snakke ned den andre foreldren på bakgrunn av personlige erfaringer. Da er det viktig at barna får muligheten til å erfare ting selv, det kan gå veldig bra, foreldre kan blomstre opp etter brudd, men det vil bli tøft for de hvis vi prøver å male den andre i et dårlig bilde når barnet selv ikke har samme oppfatning. Jeg tror det er en stor risiko for at barnet kan vende seg imot den som sier for mye. Men når tiden er moden for det eller når barnet selv stiller spørmål utifra erfaringer eller fordi de ønsker flere svar så kan man dele. 

Anonymkode: ffd4a...001

[AnonymBruker]

Min ekskone gikk fra meg, og jeg har aldri fortalt barna at det var hennes beslutning. 

Hun tok samtalen med dem, og det var det. Det er syv år siden nå, og de er jo ganske vant med situasjonen. Samarbeidet vårt er dessverre dårlig - min eks har vært mye sint siden bruddet, og spesielt etter at jeg etablerte meg på nytt. Barna forstår i hvert fall at vi ikke kan leve sammen når vi er uenige så ofte, og det er vel grunnen til at de heller ikke har "gravd" i årsaken til skilsmissen. 

Jeg har nok blitt syndebukken på mange måter, og det er klart at det er kjipt. Min eks kjempet for mer samvær med barna da jeg fikk meg ny partner og truet med rettssak. Overfor barna har hun portrettert det som om jeg har droppet dem, og heller vil prioritere min nye familie. Jeg har korrigert dette litt, men hun har klart mest definisjonsmakt her. 

Jeg ser ikke noen grunn til å utbrodere årsakene til selve skilsmissen. Da åpner jeg bare en dør der hun vil gjøre det samme, og gi "sin versjon" som jeg ikke aner hvordan vil utarte seg. En skilsmisse er jo mellom de voksne, og versjonene er subjektive. Jeg blander ikke barna i det.

Anonymkode: 27bdc...dda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vanskelig å forklare uten å gå inn på konkrete hendelser. Men det handler om situasjoner der eks behandler meg dårlig, ikkje gjorde det han burde, eller lyver til barna for å komme bedre ut av det, og så må jeg støtte den versjonen. Det blir en "sannhet" at den andre forelderen for eksempel hjalp meg når jeg trengte det, mens faktum er at jeg ble totalt sviktet, og at det var andre som hjalp meg. 

Anonymkode: 35ddf...033

Selvsagt må du ikke støtte hans historie. Det ville ikke jeg gjort. Du kan si noe sånt som «Det var ikke akkurat sånn det var, men det er noe jeg kan fortelle deg mer om når du ble større»,

eller: «Jeg skjønner at det var sånn pappa opplevde det, selv om ikke jeg opplevde det sånn».

eller; «Det er pappas historie, min er nok en litt annen, men det er ikke så viktig nå lenger».

Anonymkode: 99ea5...b19

[Phitta Phjong]

Disni skrev (1 time siden):

Her er jeg helt uenig med deg, og det er jo lov.

Barna fortjener sannheten. Det er best for de og dere. For fremtiden, og vise barna at sannheten vil dere alltid få fra meg. Sannheten er ikke alltid hyggelig, men det er sannheten. 
 

om barna får vonde tanker om en av foreldrene er det synd, men det var kun en konsekvens av den utro parten som sørget for. 
 

Har mor vært utro så sier man det, forklarer barna hva det vil si osv. Det er ikke Far sin jobb å sørge for å slukke branner etter mor. 
 

Man trenger ikke vise aggresjon, men følelser kan man vise.

 

 

Poenget er at man ikke skal påvirke barna til å velge side. De skal ikke få høre at mamma er en drittsekk og lignende. Viktig at de fortsatt er like glad i begge foreldre. 

[Disni]

Phitta Phjong skrev (8 minutter siden):

Poenget er at man ikke skal påvirke barna til å velge side. De skal ikke få høre at mamma er en drittsekk og lignende. Viktig at de fortsatt er like glad i begge foreldre. 

Det er da ikke voksne som påvirker barn til å velge side, det er da bare en konsekvens av ens handlinger. Man trenger ikke prate dritt, men kan være ærlig. 
 

poenget mitt er at barn velger «side» basert på adferd i fortid og fremtid fra sine foreldre. Konsekvenser…..

 

Man kan ikke styre hvor glad ens barn er i foreldre, det velger de selv ut ifra foreldres adferd. Altså handlinger, ikke ord.

 

Det er poenget mitt. 

[Phitta Phjong]

Min venninne hadde lenge et trøblete forhold til sin far, og nå som voksen sier hun at det var fordi mor snakket negativt om han hele tida. Hun har i ettertid skjønt at han hele tida har prøvd så godt han kan å være en god far for henne. 

[Uanonym bruker]

Phitta Phjong skrev (1 time siden):

Poenget er at man ikke skal påvirke barna til å velge side. De skal ikke få høre at mamma er en drittsekk og lignende. Viktig at de fortsatt er like glad i begge foreldre. 

Å fortelle sannheten er ikke det samme som å slenge dritt om hverandre. Det bør man selvfølgelig ikke gjøre. Det er jo veldig lite forklarende å si at "mamma er en drittsekk". Men man kan fortelle sannheten på en skånsom måte, f.eks. "vi skal skilles fordi mamma har blitt glad i en annen mann".

[AnonymBruker]

Ikke lyv. Mamma løy mye til meg om sånne ting i barndommen, og jeg mistet ærlig talt respekten for henne i ganske ung alder. I tenåringene hadde jeg mer eller mindre landet på at jeg ikke kunne stole på mamma om noe som hadde med henne, meg eller familien å gjøre. Jeg hadde sikkert runda 30 før jeg sluttet å himle med øynene og tune det ut når hun skulle snakke om ting.

Anonymkode: 55507...667

[AnonymBruker]

Fortell sannheten, men uten detaljer.

Aldri lyv for barna. Barn skjønner at de blir løyet til, og det skaper mistro og forvirring. 

Anonymkode: 85776...3ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har alltid tenkt at barna ikke skal måtte forholde seg mer enn nødvendig til konflikten mellom foreldrene, og at de skal få slippe å høre negative ting om mamma eller pappa. Man skal svelge stoltheten og late som om man er venner for barnas skyld. Nobrainer, tenkte jeg.

Men nå hører jeg stadig at dette ikke nødvendigvis er helt riktig. Bl.a fra en psykolog som jobber mye med familieterapi. Hun sa at barna må vite hva som har skjedd for å bearbeide hva som har skjedd. Innenfor visse grenser selvsagt, og tilpasset alder.

Dette gir jo mening, synes jeg. Jeg ser at barna synes det er forferdelig vanskelig å bli holdt utenfor. De skjønner jo at det er vonde følelser mellom oss, og det er nok ganske ubehagelig å ikke vite hva det kommer av. Hva som skjedde med familien vår, angår dem i høyeste grad. Det må jo bli en krasj mellom hva vi sier og hva vi viser...?

I tillegg kjenner jeg at det er fryktelig tungt å bære ansvaret for at barna mine bare tror godt om den andre forelderen. Det koster meg utrolig mye. Jeg klarer det fordi jeg ikke ønsker å påføre dem flere vanskelige følelser, men det er på bekostning av meg selv og min selvfølelse. Jeg må lyve mye til barna for å dekke over hva som egentlig har skjedd, og hva eksen har gjort mot meg. Jeg må på en måte gaslighte meg selv for å beskytte ryktet til den som skadet meg.

Særlig tungt er det når jeg må tåle frustrasjonen deres over skilsmissen, og til og med få skylden for at den andre forelderen "ikke får bo her mer". Det føles som et svik mot meg selv å "beskytte" eksen mot konsekvensene av sine egne handlinger. Det er grove svik og psykisk mishandling involvert, ikke bare litt bitre følelser som de fleste kan ha etter brudd. 

Så, er det viktig for barna å få vite noe av dette? Eller er det bare meg det hadde vært godt for? Skal jeg fortelle mer når de blir voksne? Hva hvis de ikke lurer på noe, og aldri tar det opp? Skal jeg da holde på fasaden for å beskytte et menneske som har gjort alt i sin makt for å ødelegge meg?

Anonymkode: 35ddf...033

It takes two to tango. Tenker at begge har litt skyld. Har vært vitne til døtre som hater fedrene sine og deretter alt av menn som følge av en ensidig forklaring. Jeg har en grusom eks selv, men jeg har skånet alle rundt meg ved å fortelle det hele i grove trekk der de praktiske ufordringene ble vektlagt samt ulik familiebakgrunn med ulike kulturer også ble en forklaring. Ingen er bare slemme, og ofte blir de rundt oss sintere og mer fortivlet enn oss selv. Det overskygger fort alt av gode minner også. Når det gjelder barna, kan de fort begynne å tvile på seg selv ved å tenke at også de har med seg alle disse negative « genene», så fokus på de positive egenskapene er best. Feks « Han rotet litt med penger, men var veldig driftig» « Han bar på mye sinne, men gitt den bakgrunnen han hadde, var det forståelig og han gjorde mye godt for andre. Det ble vanskelig å leve med. Jeg er kobfliktsky og har sånne og sånne trekk, og sammen ble det en dårlig kombinasjon» 

Anonymkode: d711a...41f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg vil ikke gå i detaljer om hva som har skjedd, men det er ikke snakk om "normale" konflikter ved brudd, som såre følelser og bitterhet over å bli forlatt for en annen eller liknende (uten at jeg på noen måte mener å bagatellisere det!! Å bli forlatt på den måten er grusomt, og det kan være store svik en blir utsatt for når det skjer). 

Anonymkode: 35ddf...033

Da blir det umulig å svare siden man da ikke vet om du er i din fulle rett eller er en deluxe dramaqueen.

Anonymkode: 19286...d8d

[AnonymBruker]

Jeg tror dette vil variere fra situasjon til situasjon. Da jeg ble skilt var jeg helt imot at eksen skulle snakke med barna om årsaken til bruddet, men det var fordi han begynte å innbille seg at jeg hadde forlatt ham for en annen. Det ville han si til barna, enda det var løgn fra ende til annen. Har man lik versjon av årsaken til bruddet, og årsaken er slik at ikke barna får problemer med å forholde seg til den ene eller begge foreldrene, kan man snakke om det.

Anonymkode: 648ae...b30