Hvor mye bør barna få vite om grunnen til skilsmissen?

[AnonymBruker]

Enig med mange av dere over her! Det må kanskje komme naturlig når de blir eldre, og kan reflektere mer. Nå er jo verden ganske svart/hvit, og folk er enten slemme eller snille. Det vil være vanskelig for dem å begripe at den andre foreldren kan gjøre veldig slemme ting mot meg, og samtidig være en snill person som de har lov til å være glad i. Jeg får se det litt an, og vurdere det når de eventuelt vil vite mer. Men er redd det kan komme frem litt spontant, om jeg blir veldig presset. For eksempel om jeg blir anklaget og føler jeg får skylden for noe den andre er ansvarlig for. Det kommer litt an på hvor sterk man er i øyeblikket, tror jeg. Kjenner det er utrolig tungt å svelge disse kamelene...

Anonymkode: 35ddf...033

[AnonymBruker]

Synes ikke barn skal bli dratt inn i voksne sine problemer. Så lenge han ikke mishandler barna eller de har vært vitne til ting han har gjort så lar du de leve i lykkelig uvitenhet. Er barna tenåringer og spør direkte så tenker jeg at du kan fortelle litt etter behov, for du vet ikke hvordan ting blir når de er store.

En venninne hadde et barn som endte opp med å flytte til far når hun ble tenåring for han var jo så fantastisk. Etter et halvt år så kom hun hjem og sa nå forstår jeg hvorfor det ble slutt. Fyren var jo sprøyte gal. Når hun var liten så gikk ting greit men han taklet ikke tenåringsfasen. 

Anonymkode: d0c83...e8b

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Synes ikke barn skal bli dratt inn i voksne sine problemer. Så lenge han ikke mishandler barna eller de har vært vitne til ting han har gjort så lar du de leve i lykkelig uvitenhet. Er barna tenåringer og spør direkte så tenker jeg at du kan fortelle litt etter behov, for du vet ikke hvordan ting blir når de er store.

En venninne hadde et barn som endte opp med å flytte til far når hun ble tenåring for han var jo så fantastisk. Etter et halvt år så kom hun hjem og sa nå forstår jeg hvorfor det ble slutt. Fyren var jo sprøyte gal. Når hun var liten så gikk ting greit men han taklet ikke tenåringsfasen. 

Anonymkode: d0c83...e8b

Så hvis noen hadde fortalt henne sannheten da hun var yngre, så hadde hun kanskje sluppet å flytte til en far som ikke fungerte?

 

[Disni]

Phitta Phjong skrev (14 timer siden):

Det viktigste er at ikke ungene sitter igjen med vonde tanker om en av foreldrene. Hvis mor har vært utro, så er det ikke noe vits i at ungene hører masse dritt om mor. Da sier man heller at mamma og pappa er ikke forelska lenger, og mamma har blitt forelska i en annen. Da får de vite sannheten, uten at de trenger ta del i aggresjonen til noen av partene. 

Her er jeg helt uenig med deg, og det er jo lov.

Barna fortjener sannheten. Det er best for de og dere. For fremtiden, og vise barna at sannheten vil dere alltid få fra meg. Sannheten er ikke alltid hyggelig, men det er sannheten. 
 

om barna får vonde tanker om en av foreldrene er det synd, men det var kun en konsekvens av den utro parten som sørget for. 
 

Har mor vært utro så sier man det, forklarer barna hva det vil si osv. Det er ikke Far sin jobb å sørge for å slukke branner etter mor. 
 

Man trenger ikke vise aggresjon, men følelser kan man vise.

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Vi ble enig om en felles forklaring, men når de blir eldre og vil ha svar så vil de få min side av saken. Helt klart at pappa kom bedre ut av en felles forklaring enn at jeg skulle fortalt dem min versjon nå. Skulle de etterhvert se den siden av pappa som jeg skilte meg fra så kan jeg med enkle ord gi dem forståelse og samtidig forklare hvordan han er og hvorfor. En del skjønner de allerede. 

Anonymkode: ffd4a...001

Trenger ikke late som man er bestevenner, men rådene og anbefalingene fra Bufdir og FVK syns jeg veier tung i hvordan forklaring man gir til barna ved brudd. Det finnes alltid 3 sider av en sak(min, din og sannheten) , men barna skal ikke males av enten pappa eller mamma sin oppfatning av hverandre. Er det snakk om alvorligere ting som barna direkte er påvirket av så stiller saken seg anerledes og barna trenger svar. Men i "normale" brudd med ulike oppfatninger av hverandre så syns jeg ikke barna skal få høre "pappa stilte aldri opp, pappa var veldig sjalu osv" Der begge foresatte er og potensielt kan være gode foreldre etter bruddet så mener jeg vi skal gjøre det vi kan for at barna skal ha det best mulig og da kan vi ikke snakke ned den andre foreldren på bakgrunn av personlige erfaringer. Da er det viktig at barna får muligheten til å erfare ting selv, det kan gå veldig bra, foreldre kan blomstre opp etter brudd, men det vil bli tøft for de hvis vi prøver å male den andre i et dårlig bilde når barnet selv ikke har samme oppfatning. Jeg tror det er en stor risiko for at barnet kan vende seg imot den som sier for mye. Men når tiden er moden for det eller når barnet selv stiller spørmål utifra erfaringer eller fordi de ønsker flere svar så kan man dele. 

Anonymkode: ffd4a...001

[AnonymBruker]

Min ekskone gikk fra meg, og jeg har aldri fortalt barna at det var hennes beslutning. 

Hun tok samtalen med dem, og det var det. Det er syv år siden nå, og de er jo ganske vant med situasjonen. Samarbeidet vårt er dessverre dårlig - min eks har vært mye sint siden bruddet, og spesielt etter at jeg etablerte meg på nytt. Barna forstår i hvert fall at vi ikke kan leve sammen når vi er uenige så ofte, og det er vel grunnen til at de heller ikke har "gravd" i årsaken til skilsmissen. 

Jeg har nok blitt syndebukken på mange måter, og det er klart at det er kjipt. Min eks kjempet for mer samvær med barna da jeg fikk meg ny partner og truet med rettssak. Overfor barna har hun portrettert det som om jeg har droppet dem, og heller vil prioritere min nye familie. Jeg har korrigert dette litt, men hun har klart mest definisjonsmakt her. 

Jeg ser ikke noen grunn til å utbrodere årsakene til selve skilsmissen. Da åpner jeg bare en dør der hun vil gjøre det samme, og gi "sin versjon" som jeg ikke aner hvordan vil utarte seg. En skilsmisse er jo mellom de voksne, og versjonene er subjektive. Jeg blander ikke barna i det.

Anonymkode: 27bdc...dda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vanskelig å forklare uten å gå inn på konkrete hendelser. Men det handler om situasjoner der eks behandler meg dårlig, ikkje gjorde det han burde, eller lyver til barna for å komme bedre ut av det, og så må jeg støtte den versjonen. Det blir en "sannhet" at den andre forelderen for eksempel hjalp meg når jeg trengte det, mens faktum er at jeg ble totalt sviktet, og at det var andre som hjalp meg. 

Anonymkode: 35ddf...033

Selvsagt må du ikke støtte hans historie. Det ville ikke jeg gjort. Du kan si noe sånt som «Det var ikke akkurat sånn det var, men det er noe jeg kan fortelle deg mer om når du ble større»,

eller: «Jeg skjønner at det var sånn pappa opplevde det, selv om ikke jeg opplevde det sånn».

eller; «Det er pappas historie, min er nok en litt annen, men det er ikke så viktig nå lenger».

Anonymkode: 99ea5...b19

[Phitta Phjong]

Disni skrev (1 time siden):

Her er jeg helt uenig med deg, og det er jo lov.

Barna fortjener sannheten. Det er best for de og dere. For fremtiden, og vise barna at sannheten vil dere alltid få fra meg. Sannheten er ikke alltid hyggelig, men det er sannheten. 
 

om barna får vonde tanker om en av foreldrene er det synd, men det var kun en konsekvens av den utro parten som sørget for. 
 

Har mor vært utro så sier man det, forklarer barna hva det vil si osv. Det er ikke Far sin jobb å sørge for å slukke branner etter mor. 
 

Man trenger ikke vise aggresjon, men følelser kan man vise.

 

 

Poenget er at man ikke skal påvirke barna til å velge side. De skal ikke få høre at mamma er en drittsekk og lignende. Viktig at de fortsatt er like glad i begge foreldre. 

[Disni]

Phitta Phjong skrev (8 minutter siden):

Poenget er at man ikke skal påvirke barna til å velge side. De skal ikke få høre at mamma er en drittsekk og lignende. Viktig at de fortsatt er like glad i begge foreldre. 

Det er da ikke voksne som påvirker barn til å velge side, det er da bare en konsekvens av ens handlinger. Man trenger ikke prate dritt, men kan være ærlig. 
 

poenget mitt er at barn velger «side» basert på adferd i fortid og fremtid fra sine foreldre. Konsekvenser…..

 

Man kan ikke styre hvor glad ens barn er i foreldre, det velger de selv ut ifra foreldres adferd. Altså handlinger, ikke ord.

 

Det er poenget mitt. 

[Phitta Phjong]

Min venninne hadde lenge et trøblete forhold til sin far, og nå som voksen sier hun at det var fordi mor snakket negativt om han hele tida. Hun har i ettertid skjønt at han hele tida har prøvd så godt han kan å være en god far for henne. 

[Uanonym bruker]

Phitta Phjong skrev (1 time siden):

Poenget er at man ikke skal påvirke barna til å velge side. De skal ikke få høre at mamma er en drittsekk og lignende. Viktig at de fortsatt er like glad i begge foreldre. 

Å fortelle sannheten er ikke det samme som å slenge dritt om hverandre. Det bør man selvfølgelig ikke gjøre. Det er jo veldig lite forklarende å si at "mamma er en drittsekk". Men man kan fortelle sannheten på en skånsom måte, f.eks. "vi skal skilles fordi mamma har blitt glad i en annen mann".

[AnonymBruker]

Ikke lyv. Mamma løy mye til meg om sånne ting i barndommen, og jeg mistet ærlig talt respekten for henne i ganske ung alder. I tenåringene hadde jeg mer eller mindre landet på at jeg ikke kunne stole på mamma om noe som hadde med henne, meg eller familien å gjøre. Jeg hadde sikkert runda 30 før jeg sluttet å himle med øynene og tune det ut når hun skulle snakke om ting.

Anonymkode: 55507...667

[AnonymBruker]

Fortell sannheten, men uten detaljer.

Aldri lyv for barna. Barn skjønner at de blir løyet til, og det skaper mistro og forvirring. 

Anonymkode: 85776...3ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har alltid tenkt at barna ikke skal måtte forholde seg mer enn nødvendig til konflikten mellom foreldrene, og at de skal få slippe å høre negative ting om mamma eller pappa. Man skal svelge stoltheten og late som om man er venner for barnas skyld. Nobrainer, tenkte jeg.

Men nå hører jeg stadig at dette ikke nødvendigvis er helt riktig. Bl.a fra en psykolog som jobber mye med familieterapi. Hun sa at barna må vite hva som har skjedd for å bearbeide hva som har skjedd. Innenfor visse grenser selvsagt, og tilpasset alder.

Dette gir jo mening, synes jeg. Jeg ser at barna synes det er forferdelig vanskelig å bli holdt utenfor. De skjønner jo at det er vonde følelser mellom oss, og det er nok ganske ubehagelig å ikke vite hva det kommer av. Hva som skjedde med familien vår, angår dem i høyeste grad. Det må jo bli en krasj mellom hva vi sier og hva vi viser...?

I tillegg kjenner jeg at det er fryktelig tungt å bære ansvaret for at barna mine bare tror godt om den andre forelderen. Det koster meg utrolig mye. Jeg klarer det fordi jeg ikke ønsker å påføre dem flere vanskelige følelser, men det er på bekostning av meg selv og min selvfølelse. Jeg må lyve mye til barna for å dekke over hva som egentlig har skjedd, og hva eksen har gjort mot meg. Jeg må på en måte gaslighte meg selv for å beskytte ryktet til den som skadet meg.

Særlig tungt er det når jeg må tåle frustrasjonen deres over skilsmissen, og til og med få skylden for at den andre forelderen "ikke får bo her mer". Det føles som et svik mot meg selv å "beskytte" eksen mot konsekvensene av sine egne handlinger. Det er grove svik og psykisk mishandling involvert, ikke bare litt bitre følelser som de fleste kan ha etter brudd. 

Så, er det viktig for barna å få vite noe av dette? Eller er det bare meg det hadde vært godt for? Skal jeg fortelle mer når de blir voksne? Hva hvis de ikke lurer på noe, og aldri tar det opp? Skal jeg da holde på fasaden for å beskytte et menneske som har gjort alt i sin makt for å ødelegge meg?

Anonymkode: 35ddf...033

It takes two to tango. Tenker at begge har litt skyld. Har vært vitne til døtre som hater fedrene sine og deretter alt av menn som følge av en ensidig forklaring. Jeg har en grusom eks selv, men jeg har skånet alle rundt meg ved å fortelle det hele i grove trekk der de praktiske ufordringene ble vektlagt samt ulik familiebakgrunn med ulike kulturer også ble en forklaring. Ingen er bare slemme, og ofte blir de rundt oss sintere og mer fortivlet enn oss selv. Det overskygger fort alt av gode minner også. Når det gjelder barna, kan de fort begynne å tvile på seg selv ved å tenke at også de har med seg alle disse negative « genene», så fokus på de positive egenskapene er best. Feks « Han rotet litt med penger, men var veldig driftig» « Han bar på mye sinne, men gitt den bakgrunnen han hadde, var det forståelig og han gjorde mye godt for andre. Det ble vanskelig å leve med. Jeg er kobfliktsky og har sånne og sånne trekk, og sammen ble det en dårlig kombinasjon» 

Anonymkode: d711a...41f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg vil ikke gå i detaljer om hva som har skjedd, men det er ikke snakk om "normale" konflikter ved brudd, som såre følelser og bitterhet over å bli forlatt for en annen eller liknende (uten at jeg på noen måte mener å bagatellisere det!! Å bli forlatt på den måten er grusomt, og det kan være store svik en blir utsatt for når det skjer). 

Anonymkode: 35ddf...033

Da blir det umulig å svare siden man da ikke vet om du er i din fulle rett eller er en deluxe dramaqueen.

Anonymkode: 19286...d8d

[AnonymBruker]

Jeg tror dette vil variere fra situasjon til situasjon. Da jeg ble skilt var jeg helt imot at eksen skulle snakke med barna om årsaken til bruddet, men det var fordi han begynte å innbille seg at jeg hadde forlatt ham for en annen. Det ville han si til barna, enda det var løgn fra ende til annen. Har man lik versjon av årsaken til bruddet, og årsaken er slik at ikke barna får problemer med å forholde seg til den ene eller begge foreldrene, kan man snakke om det.

Anonymkode: 648ae...b30

[AnonymBruker]

Det er vanskelig. Her fikk de sannheten i små doser etter alder, og etter som de spurte. Jeg prøvde å ikke lage et negativt bilde av han. Jeg tenkte at det var viktig for deres selvfølelse. 

Han ble bipolar, men det visste jo ikke vi. Det endte med at han brukte dop, og var utro dame mens jeg var gravid.  Jeg satt med tre barn. Han var borte i over et år der de så han noen få ganger. 

Etterhvert fortalte jeg at pappa var syk. Historien om hva som skjedde, som opplevdes veldig dramatisk for vår eldste kom litt etter hvert. Hun var mye sint på meg de første årene fordi faren var borte, og hun var sint i ettertid fordi jeg falt litt sammen denne perioden og ikke var der nok for henne. 

Jeg skulle nok fortalt litt mer, litt før.  Og ungene- nå voksne- har lidd under det, delvis fordi jeg har bygget opp et bilde om at han bare har gode intensjoner. Som jo ikke stemmer. Han har i tur og orden sviktet ungene sine når de trengte han som mest. Og siden de har et bilde av en mann som er god, så skylder de dette på seg selv. At DE ikke er god nok. Det har gått utover deres selvfølelse at jeg har bygget han opp. Den så jeg ikke komme. De har heller ikke turt å komme med historier eller kritikk mot faren fordi de følte at de måtte bygge opp om dette også. Det har mao blitt - som du sier- et slags mislighold mellom hvordan ting er, og hvordan alt skal fremstå. 

 

Anonymkode: f21c6...fac

[AnonymBruker]

Phitta Phjong skrev (21 timer siden):

 Hvis mor har vært utro, så er det ikke noe vits i at ungene hører masse dritt om mor. 

Men jeg hadde selvfølgelig vært åpen og ærlig med barna om at mamma og pappa ikke er sammen lenger, fordi mamma var utro.

Om dette skaper konflikt mellom mor og barn, så er det mot sitt ansvar å løse.

Mor er voksen og tar bevisste valg. Det er viktig at ungene vet om de valgene mor tok.

Anonymkode: 281bb...43c

[AnonymBruker]

Som forelder skal du aldri lyve til barna. Din stemme er deres indre kompass og de trenger å kunne stole på at det du sier er sannhet.

Derimot er det greit å si til barna at det er ting som har skjedd som du ikke ønsker å snakke med dem om. Jeg har mange ganger fått spørsmål fra min datter over årenes løp om hvorfor vi ikke er sammen med min mor. Jeg ønsker ikke fortelle mitt barn at bestemoren hun er så glad i slo meg, drev psykisk og fysisk vold og at hun er narcissist. Det gavner ikke min datter, men hun trengte en forklaring og da redigerte jeg sannheten slik at det ble en alderstilpasset historie: "mamma og mormor greier ikke være venner lengre", "mamma blir lei seg sammen med mormor". Som morphet til: "mormor var ikke grei med mamma da hun vokste opp og jeg ønsker ikke at hun skal være slik med dere" som igjen har vokst til: "mormor syntes det var greit å slå barn, hun var kontrollerende og mamma hadde det ikke greit da vi bodde sammen".

Datter er bare 16, jeg har ikke gått inn i detaljer om hvor ille det var, og det kommer jeg ikke ikke å gjøre med mindre hun spør meg nokså direkte.

Jeg har flere ganger svart henne at svarene på spørsmålene hun stiller er så sammensatte og vanskelig at jeg ikke greier å forklare henne på en grei måte akkurat nå, men at jeg vil forklare henne når hun blir eldre om hun fremdeles lurer.

Jeg har aldri snakket dritt om faren deres (og DET har vært vanskelig i årenes løp. Fy flate han har vært helt idiotisk de siste årene etter at han fikk ny kjæreste og prøvde å tvinge frem den glade bonusfamilien på bekostning av egne barn). Aldri sagt noe nedsettende til dem, men jeg har sagt til dem at jeg forstår deres synspunkter, at jeg støtter dem og jeg har oppfordret dem til å snakke sammen og ta egne kamper (selv om jeg vet det er dødfødt). Far viser barna sitt sanne jeg med tiden, IKKE DEKK OVER FOR HAN, men jeg har sagt at "pappa gjør sitt beste ut i fra sine egne forutsetninger". Jeg prøver å være raus uansett hvor irritert og oppgitt jeg er. Det er ikke min jobb å beskytte far, men jeg skal ikke lyve for barna. Jeg har sagt at jeg blir irritert og at vi har det bedre som skilt enn vi hadde som gift. Vi er lykkelig skilt og jeg legger ikke skjul på det, men vi er fremdeles foreldre og må samarbeide etter beste evne. 

Ikke lyv til dine barn, men ikke gi de for mange detaljer. Finn en grei historie som er sant, men alderstilpasset. 

Anonymkode: b0910...666

[Disni]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror dette vil variere fra situasjon til situasjon. Da jeg ble skilt var jeg helt imot at eksen skulle snakke med barna om årsaken til bruddet, men det var fordi han begynte å innbille seg at jeg hadde forlatt ham for en annen. Det ville han si til barna, enda det var løgn fra ende til annen. Har man lik versjon av årsaken til bruddet, og årsaken er slik at ikke barna får problemer med å forholde seg til den ene eller begge foreldrene, kan man snakke om det.

Anonymkode: 648ae...b30

Som regel er det en GOD grunn til mannen ville fortelle den ekte grunnen til bruddet, og du ikke ville. Mest sannsynlig for at du gjorde noe særdeles kritikkverdig og flaut, og ville ikke at barna skulle se hvordan moren egentlig var. Hennes sanne jeg….Jeg kan ta feil, men tviler…..

 

Etter man har gått fra hverandre er det egentlig helt irrelevant om hva den ene eller andre mener hva man skal si. Da tar man ikke hensyn til andre part, da tar man hensyn til seg selv og barna. 
jeg har sagt en ting til barna. Ikke hør på hva noen sier, se på hva de gjør. 
så det spiller egentlig liten rolle hva du mener er årsaken. Barna vil se det på handlingene til dere begge. 

Endret 1 time siden av Disni