Hvor mye bør barna få vite om grunnen til skilsmissen?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt at barna ikke skal måtte forholde seg mer enn nødvendig til konflikten mellom foreldrene, og at de skal få slippe å høre negative ting om mamma eller pappa. Man skal svelge stoltheten og late som om man er venner for barnas skyld. Nobrainer, tenkte jeg.

Men nå hører jeg stadig at dette ikke nødvendigvis er helt riktig. Bl.a fra en psykolog som jobber mye med familieterapi. Hun sa at barna må vite hva som har skjedd for å bearbeide hva som har skjedd. Innenfor visse grenser selvsagt, og tilpasset alder.

Dette gir jo mening, synes jeg. Jeg ser at barna synes det er forferdelig vanskelig å bli holdt utenfor. De skjønner jo at det er vonde følelser mellom oss, og det er nok ganske ubehagelig å ikke vite hva det kommer av. Hva som skjedde med familien vår, angår dem i høyeste grad. Det må jo bli en krasj mellom hva vi sier og hva vi viser...?

I tillegg kjenner jeg at det er fryktelig tungt å bære ansvaret for at barna mine bare tror godt om den andre forelderen. Det koster meg utrolig mye. Jeg klarer det fordi jeg ikke ønsker å påføre dem flere vanskelige følelser, men det er på bekostning av meg selv og min selvfølelse. Jeg må lyve mye til barna for å dekke over hva som egentlig har skjedd, og hva eksen har gjort mot meg. Jeg må på en måte gaslighte meg selv for å beskytte ryktet til den som skadet meg.

Særlig tungt er det når jeg må tåle frustrasjonen deres over skilsmissen, og til og med få skylden for at den andre forelderen "ikke får bo her mer". Det føles som et svik mot meg selv å "beskytte" eksen mot konsekvensene av sine egne handlinger. Det er grove svik og psykisk mishandling involvert, ikke bare litt bitre følelser som de fleste kan ha etter brudd. 

Så, er det viktig for barna å få vite noe av dette? Eller er det bare meg det hadde vært godt for? Skal jeg fortelle mer når de blir voksne? Hva hvis de ikke lurer på noe, og aldri tar det opp? Skal jeg da holde på fasaden for å beskytte et menneske som har gjort alt i sin makt for å ødelegge meg?

Anonymkode: 35ddf...033

[AnonymBruker]

Hva skjedde mellom dere? 

Her ble det brudd da han fant seg en annen, han ble stormende forelsket i en mor i nærmiljøet med barn i samme alder som våre. Jeg har bestemt meg for å ikke snakke om det med barna, men samtidig stått i reaksjonene deres med sinne og utagering. Det har kostet meg dyrt, men tror at vi har landet nå og at barna har kommet seirende ut av hele opplegget. Faren deres har fortsatt en stjerne i boken deres, og de har etterhvert akseptert situasjonen. Innerst inne setter jeg pris på friheten når ungene er hos faren (50%) og vil de skal ha det så godt som mulig der. 

Anonymkode: d5de4...054

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva skjedde mellom dere? 

Her ble det brudd da han fant seg en annen, han ble stormende forelsket i en mor i nærmiljøet med barn i samme alder som våre. Jeg har bestemt meg for å ikke snakke om det med barna, men samtidig stått i reaksjonene deres med sinne og utagering. Det har kostet meg dyrt, men tror at vi har landet nå og at barna har kommet seirende ut av hele opplegget. Faren deres har fortsatt en stjerne i boken deres, og de har etterhvert akseptert situasjonen. Innerst inne setter jeg pris på friheten når ungene er hos faren (50%) og vil de skal ha det så godt som mulig der. 

Anonymkode: d5de4...054

Jeg vil ikke gå i detaljer om hva som har skjedd, men det er ikke snakk om "normale" konflikter ved brudd, som såre følelser og bitterhet over å bli forlatt for en annen eller liknende (uten at jeg på noen måte mener å bagatellisere det!! Å bli forlatt på den måten er grusomt, og det kan være store svik en blir utsatt for når det skjer). 

Anonymkode: 35ddf...033

[Phitta Phjong]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har alltid tenkt at barna ikke skal måtte forholde seg mer enn nødvendig til konflikten mellom foreldrene, og at de skal få slippe å høre negative ting om mamma eller pappa. Man skal svelge stoltheten og late som om man er venner for barnas skyld. Nobrainer, tenkte jeg.

Men nå hører jeg stadig at dette ikke nødvendigvis er helt riktig. Bl.a fra en psykolog som jobber mye med familieterapi. Hun sa at barna må vite hva som har skjedd for å bearbeide hva som har skjedd. Innenfor visse grenser selvsagt, og tilpasset alder.

Dette gir jo mening, synes jeg. Jeg ser at barna synes det er forferdelig vanskelig å bli holdt utenfor. De skjønner jo at det er vonde følelser mellom oss, og det er nok ganske ubehagelig å ikke vite hva det kommer av. Hva som skjedde med familien vår, angår dem i høyeste grad. Det må jo bli en krasj mellom hva vi sier og hva vi viser...?

I tillegg kjenner jeg at det er fryktelig tungt å bære ansvaret for at barna mine bare tror godt om den andre forelderen. Det koster meg utrolig mye. Jeg klarer det fordi jeg ikke ønsker å påføre dem flere vanskelige følelser, men det er på bekostning av meg selv og min selvfølelse. Jeg må lyve mye til barna for å dekke over hva som egentlig har skjedd, og hva eksen har gjort mot meg. Jeg må på en måte gaslighte meg selv for å beskytte ryktet til den som skadet meg.

Særlig tungt er det når jeg må tåle frustrasjonen deres over skilsmissen, og til og med få skylden for at den andre forelderen "ikke får bo her mer". Det føles som et svik mot meg selv å "beskytte" eksen mot konsekvensene av sine egne handlinger. Det er grove svik og psykisk mishandling involvert, ikke bare litt bitre følelser som de fleste kan ha etter brudd. 

Så, er det viktig for barna å få vite noe av dette? Eller er det bare meg det hadde vært godt for? Skal jeg fortelle mer når de blir voksne? Hva hvis de ikke lurer på noe, og aldri tar det opp? Skal jeg da holde på fasaden for å beskytte et menneske som har gjort alt i sin makt for å ødelegge meg?

Anonymkode: 35ddf...033

Det viktigste er at ikke ungene sitter igjen med vonde tanker om en av foreldrene. Hvis mor har vært utro, så er det ikke noe vits i at ungene hører masse dritt om mor. Da sier man heller at mamma og pappa er ikke forelska lenger, og mamma har blitt forelska i en annen. Da får de vite sannheten, uten at de trenger ta del i aggresjonen til noen av partene. 

[AnonymBruker]

Phitta Phjong skrev (7 minutter siden):

Det viktigste er at ikke ungene sitter igjen med vonde tanker om en av foreldrene. Hvis mor har vært utro, så er det ikke noe vits i at ungene hører masse dritt om mor. Da sier man heller at mamma og pappa er ikke forelska lenger, og mamma har blitt forelska i en annen. Da får de vite sannheten, uten at de trenger ta del i aggresjonen til noen av partene. 

Ja, det har jeg også alltid tenkt. Men nå sitter jeg her og må jevnlig lyve til barna mine for at eksen skal få slippe å ta konsekvensene av sine handlinger. Det er ikke bare grunnen til skilsmissen, men alt som har skjedd før, under og etter. Og fortsatt skjer. Enig i at en kan forenkle litt og for eksempel ikke spy ut detaljer om mor eller fars utroskap. Men når man må forsvare hvorfor man ikke omgåes den andre forelderen, når det er den andres skyld at detmå være sånn? Jeg blir blandt annet "beskyldt" for å "ikke ville være venn" med eksen, så jeg kan bare anta at det blir lagt over på meg når barna spør eksen om det samme.  Når skal barna få vite hvorfor man var tvunget til å gjøre det slik?  

Anonymkode: 35ddf...033

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

et menneske som har gjort alt i sin makt for å ødelegge meg?

er du trygg på at han ikke mishandler /er vond med barna? 

Anonymkode: 501a0...207

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

er du trygg på at han ikke mishandler /er vond med barna? 

Anonymkode: 501a0...207

Ja. Det som eventuelt skader barna er mer indirekte, gjennom at han skader meg. 

Anonymkode: 35ddf...033

[AnonymBruker]

Her var de nokså små da vi gikk fra hverandre, tror eldste var knapt 6år? Vi snakket en del om regler og at "mamma og pappa trenger å bo i hver sitt hus fordi de ikke kunne bli enig om hvilke regler de ville ha" noe som var en raus omformulering av problemet vårt. 

Så måtte jeg stå i stormen fordi han var "sirkuspappa" mens jeg var steng-kjip-mamma.

Men så har eldste gått hele runden og det er meg hun har tillit til, hun vet at jeg stiller opp og hun stoler på meg på en helt annen måte enn hun stoler på han. Hun vet han ikke holder ord, men at han er glad i henne og at han gjør så godt han kan ut fra sine egne forutsetninger, men hun opplever mitt hus som hjem og at det er her det er "trygt". Nå er han sjalu over vårt gode forhold og de krangler mer, så sånn sett kan man si at man må stå i stormen uansett hvilken side man starter på. 

 

Anonymkode: b0910...666

[AnonymBruker]

Mine vet akkurat grunnen ja. Men 2 av 3 var voksne (yngste 14) å visste akkurat hvordan ting var. 

Anonymkode: 96e63...1d6

[AnonymBruker]

Du bør bare følebdeg litt frem og se hva som er viktig, men ikke dikt opp historier og ikke press det på de. 

Hvis han er som han høres ut som er sjansen ganske stor for at han kommer med sin egen historie. Da bør du kunne svare ærlig når barna spør. Har du da først diktet opp en historie kan det fort føre til at du er den de tviler på.

 

Anonymkode: 835ee...de7

[AnonymBruker]

Jeg står i en liknende situasjon, og har bestemt meg for å ikke aktivt fortelle hva som skjedde - men heller ikke lyve dersom de spør meg. Den forklaringen de felles har fått er at vi ikke klarer å være kjærester mer, og at vi derfor ikke kan bo sammen. Barna har aldri spurt, men tar samtidig bruddet tungt. Har gått et år nå, de klarer ikke å snakke om det…. Jeg var helt ødelagt og svært langt ned i lang tid, noe de så klart merket. De vet nok godt at det var pappa som ville skilles, men spør likevel ikke. 

Anonymkode: 65cca...842

[AnonymBruker]

Barnet mitt innså selv da hen ble større hvorfor far ikke kunne bo med oss, og har takket meg både for at han ikke var en del av livet vårt, og for at jeg ikke sa noe om grunnene til det da hen var yngre. 

Anonymkode: 51658...943

[AnonymBruker]

Naturligvis må alle gjøre det som kjennes riktig for dem.

Alder på barna har selvsagt veldig mye å si, men har man voksne barn synes jeg de skal vite årsaken til skilsmissen. Trenger ikke å føre dem bak lyset, og late som at alt er fryd og gammen, de skjønner jo at det er en grunn til at mor og far går fra hverandre.

Så får man snakke om at det er greit at de har et ok forhold til både mor og far, og ikke gjøre som enkelte jeg kjenner til, og der den ene satte barna opp mot den andre forelderen slik at de ikke ønsket å ha noe med den personen å gjøre. Det synes jeg blir feil. Så lenge de alltid har hatt et godt forhold til begge foreldrene, synes jeg det gode forholdet skal forsøkes å bevares.

Anonymkode: 20414...14f

[Irak]

Jeg begynte å snakke om årsakene til skilsmissen, når barna fortalte meg om hendelser de reagerte og stusset på. For min del så synes jeg det ikke har vært noe poeng, for det fordrer et visst refleksjons og modenhetsnivå, for at dem kan ha mulighet til å forstå. Har fokusert på å gi dem så mye kjærlighet jeg bare kan, og gjennom mine handlinger har de stilt mange spørsmål. De opplever og ser ulikhetene mellom meg og sin far. Jeg prøver å ikke snakke nedsettende, men er så saklig jeg klarer. Ønsker at de skal kunne ha en relasjon til sin far om de ønsker det, samtidig som jeg ønsker at de skal være trygge på seg selv. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor du må lyve? På hvilken måte lyver du?

Anonymkode: 99ea5...b19

[AnonymBruker]

Barn har behov for å forstå, og de forstår ofte mer enn man tror. De legger nok godt merke til stemningen mellom de voksne, og det å bekrefte overfor dem hvorfor ting er som det er, tror jeg kan være fornuftig. Det handler også om tillit. Hvis barna har merket at noe er galt, og foreldrene bare feier det bort og later som at alt er fint, kan barna bli usikre. Barn merker nok om dere prøver å holde noe skjult, og de kan begynne å lure på om det er mer som skjules enn det de allerede ser. Kanskje er det bra for tilliten som barna har til foreldrene, at foreldrene er helt ærlige og åpne om hva som foregår.

Anonymkode: a5ac4...f33

[AnonymBruker]

Så mye som du er komfortabel med. Husk at det kan også kan være lurt å komme rykter og bygdetroll i forkjøpet, slik at barna ikke får høre ting fra andre og føler at de har blitt tilsidesatt i familiekonflikten.

F.eks fikk jeg høre på bygda ting om min familie som skjedde i min oppvekst 20 år etterpå, noe som ødelagte vårt familieforhold. Hadde jeg visst det fra starten hadde situasjonen vært en helt annen.

Anonymkode: 9ffd1...d6c

[AnonymBruker]

Vi ble enig om en felles forklaring, men når de blir eldre og vil ha svar så vil de få min side av saken. Helt klart at pappa kom bedre ut av en felles forklaring enn at jeg skulle fortalt dem min versjon nå. Skulle de etterhvert se den siden av pappa som jeg skilte meg fra så kan jeg med enkle ord gi dem forståelse og samtidig forklare hvordan han er og hvorfor. En del skjønner de allerede. 

Anonymkode: ffd4a...001

[Uanonym bruker]

Synes barna skal få vite sannheten, men uten å gå i detaljer og tilpasset deres alder og modenhetsnivå.

Ser ingen grunn til å late som om man er bestevenner om man ikke er det. Da blir det jo bare vanskeligere for ungene å forstå hvorfor dere går fra hverandre - hvis dere liker hverandre så godt, hvorfor kan dere ikke fortsatt være sammen? Det blir i alle fall mange barns logikk.

Endret 2 timer siden av Uanonym bruker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg forstår ikke hvorfor du må lyve? På hvilken måte lyver du?

Anonymkode: 99ea5...b19

Vanskelig å forklare uten å gå inn på konkrete hendelser. Men det handler om situasjoner der eks behandler meg dårlig, ikkje gjorde det han burde, eller lyver til barna for å komme bedre ut av det, og så må jeg støtte den versjonen. Det blir en "sannhet" at den andre forelderen for eksempel hjalp meg når jeg trengte det, mens faktum er at jeg ble totalt sviktet, og at det var andre som hjalp meg. 

Anonymkode: 35ddf...033