Det skremmer meg at dps er lite kritiske. Hva tenker du?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Når jeg sa jeg ikke trengte venner, noe jeg gjør, pratet de ikke med meg. 

Anonymkode: 07ed9...9a4

Hvorfor sitte å juge, for så å klage over at du blir misforstått?

 

Anonymkode: 8cbf4...59c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De mener egentlig bare at jeg er deprimert og har angst. Og tar ikke høyde for de andre symptomene jeg har og det som ligger i genene. Derfor er jeg veldig redd for å bare starte helt ukritisk på medisiner. De bortforklarer det bare egentlig, og i ting jeg ikke kan kjenne meg igjen i. 

Jeg sitter egentlig igjen med at de hører det de vil høre. Og at alt skal skje så fort. Min forje behandler begynte til og med å avslutte "behandlingen" Før vi i det hele tatt startet eksponerings behandlingen. Da satte jeg ned foten og fikk heldigvis en annen som nå snakker om medisiner 

Anonymkode: 93c2a...133

Veldig trist at det du opplevde.  Jeg har ikke opplevd akkurat det samme, men jeg kjenner igjen det at behandlerne kun hørte det de ville høre. Husker jeg fikk høre at jeg var en vanskelig pasient.

Ser noen her snakke om selvdiagnostisering. På meg vil jeg si at det ikke var det som var problemet. Problemet var at behandlerne ikke ville høre på hva jeg mente jeg hadde problemer med. De hadde bestemt seg svært tidlig for hvilke  problemer jeg hadde og det var disse problemene de ville behandle. Igjen. Dette handler ikke om diagnose. Dette handler om beskrivelse av problemene mine og hvor psykologene føler de vet bedre enn pasienten hva pasienten sliter med utenfor psykolog-kontoret. 

Sier ikke at alle behandlerne mine har vært sånn.  Jeg har ikke lyst til å svartmale DPS. Men min erfaring er at det er en del på DPS som har noen holdninger som gjør dem til dårlige behandlere.

Anonymkode: e9091...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Veldig trist at det du opplevde.  Jeg har ikke opplevd akkurat det samme, men jeg kjenner igjen det at behandlerne kun hørte det de ville høre. Husker jeg fikk høre at jeg var en vanskelig pasient.

Ser noen her snakke om selvdiagnostisering. På meg vil jeg si at det ikke var det som var problemet. Problemet var at behandlerne ikke ville høre på hva jeg mente jeg hadde problemer med. De hadde bestemt seg svært tidlig for hvilke  problemer jeg hadde og det var disse problemene de ville behandle. Igjen. Dette handler ikke om diagnose. Dette handler om beskrivelse av problemene mine og hvor psykologene føler de vet bedre enn pasienten hva pasienten sliter med utenfor psykolog-kontoret. 

Sier ikke at alle behandlerne mine har vært sånn.  Jeg har ikke lyst til å svartmale DPS. Men min erfaring er at det er en del på DPS som har noen holdninger som gjør dem til dårlige behandlere.

Anonymkode: e9091...db9

Ja, jeg er helt åpen for at det ikke trenger å være slik diagnose, men jeg mener det kan være riktig å utelukke ting før man går igang med medisiner. Det er egentlig poenget mitt. Og grunnen til jeg sitter med disse opplevelsene, gjør at jeg føler det er nødvendig å utelukke det ene og det andre. Jeg har vel ikke sagt her at jeg har bipolar lidelse? men at jeg har symptomer som kan være lurt å utelukke før vi går på medisiner. Kanskje jeg til og med kan komme tilbake til 100% jobb. 

Og som sagt flere ganger så finnes det mange flinke! Har også hørt mye bra. Men det bare føles litt håpløst når man selv ikke føler seg hørt og alt blir feid bort. Jeg opplever også at jeg fort blir avbrutt når jeg snakket om mine problemer. 

Det er veldig trist at det er så dårlig tid og at du også opplevde at de hørte det de ville

Anonymkode: 93c2a...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Ja, jeg er helt åpen for at det ikke trenger å være slik diagnose, men jeg mener det kan være riktig å utelukke ting før man går igang med medisiner. Det er egentlig poenget mitt. Og grunnen til jeg sitter med disse opplevelsene, gjør at jeg føler det er nødvendig å utelukke det ene og det andre. Jeg har vel ikke sagt her at jeg har bipolar lidelse? men at jeg har symptomer som kan være lurt å utelukke før vi går på medisiner. Kanskje jeg til og med kan komme tilbake til 100% jobb. 

Og som sagt flere ganger så finnes det mange flinke! Har også hørt mye bra. Men det bare føles litt håpløst når man selv ikke føler seg hørt og alt blir feid bort. Jeg opplever også at jeg fort blir avbrutt når jeg snakket om mine problemer. 

Det er veldig trist at det er så dårlig tid og at du også opplevde at de hørte det de ville

Anonymkode: 93c2a...133

Har du ikke gjennomgått en standard utredning i sammenheng med at de ga deg depresjon og angst-diagnose? Den standard utredningen er laget for å utelukke og åpne for nye utredningsmuligheter og den har bipolar lidelse med. Hadde de sett at du har symptom på denne sykdommen ville de utredet mer der. Du har null mani og null hypomani i historien. Da er det ikke noe å utrede. Da har du angst og depresjon. Har du kaaaanskje uoppdaget bipolar 2, hadde du likevel fint kunnet ta antidepressiva. Mao, de har ikke utredet feil, glemt noe eller tatt gale valg i behandling. Bipolar 1 med risiko for mani og mani med psykose av antidepressiva har du garantert ikke, for da hadde du hatt mani journalført i sykehistorien din, ingen er maniske uten at alle får det med seg og agerer. Tro meg, jeg har hatt mani og vært innlagt med andre maniske pasienter. Prøv behandlernes råd og se hva som skjer, fremfor å forhåndsdømme dem og være skeptisk. de har konkludert helt profesjonelt ryddig og riktig her etter hva du beskriver og opplyser om egne symptom 

Anonymkode: 1c511...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er DPS for lite kritiske i sine vurderinger?

Jeg har lenge hatt en oppfatning av at DPS ofte er ute etter raske løsninger når det kommer til behandling av psykiske lidelser. Det virker som om de har et sterkt fokus på medisinering, ofte uten å gå dypere inn i pasientens historie, arvelige disposisjoner eller tidligere erfaringer med psykiske lidelser. Dette oppleves som problematisk, spesielt for de av oss som kommer fra familier hvor alvorlige psykiatriske diagnoser, som bipolar lidelse og ADHD er utbredt.

Jeg opplever meg selv som en kritisk pasient, og kanskje kan jeg være vanskelig fordi jeg ikke uten videre godtar enkle løsninger. Men jeg mener at kritisk tenkning er nødvendig når det gjelder behandling av psykisk helse. For eksempel er det velkjent at antidepressiva kan forverre tilstanden hos personer med uoppdaget bipolar lidelse, og i verste fall kan det utløse mani eller psykose. Dette er noe jeg nylig har blitt klar over, og det skremmer meg at dette ikke blir tatt mer alvorlig før medisinering blir foreslått.

Min historie med depresjon og angst startet tidlig. Jeg har vært engstelig siden barndommen, og allerede på barneskolen begynte problemene å melde seg. På ungdomsskolen utviklet jeg depresjon, og i voksen alder har jeg opplevd perioder med dyp tomhet og meningsløshet. Samtidig har jeg hatt store humørsvingninger, hvor jeg noen ganger føler meg ekstremt oppstemt og energisk – nesten til det punktet hvor jeg ikke kjenner meg selv igjen. Disse episodene er sjeldne, men de skjer- på ett år har det vært 3 tilfeller, ellers er jeg nede med mye angst og til tider deprimert, og jeg mistenker at det er noe underliggende som ikke har blitt fanget opp.

Likevel virker det som DPS ikke ønsker å gå grundig inn i denne problematikken før de foreslår medisiner. Hvorfor blir det ikke brukt mer tid på å kartlegge symptomer, arvelige faktorer og tidligere erfaringer før man tyr til enkle løsninger? Det virker nesten som en standardisert prosedyre: hvis du har depresjon, så får du antidepressiva – uten at noen stopper opp og vurderer om det er andre faktorer som spiller inn.

Dette reiser et viktig spørsmål: Er DPS for lite kritiske i sine vurderinger? Er det slik at de prioriterer effektivitet og raske løsninger over grundige utredninger? For meg virker det som systemet er rigget for å få pasienter raskt inn og ut, heller enn å bruke tid på å finne de riktige løsningene for hver enkelt. Psykisk helse er komplisert, og en one-size-fits-all-tilnærming fungerer ikke. Jeg mener at vi som pasienter har rett til å få en grundig vurdering før vi blir satt på medisiner som potensielt kan gjøre mer skade enn nytte.

Hva mener du? Har du hatt lignende opplevelser med DPS?

Anonymkode: 93c2a...133

Har slitt psykisk hele mitt voksne liv. Fikk adhd diagnosen i 2019. Da jeg ba om utprøving av ny medisin i 2024 måtte jeg igjennom enda en ny utredning pga min livshistorie. De kunne informere om at flere hadde blitt feildiagnotisert med adhd tidligere enn nå.

De ville rett og slett ta en ny utredning for å være på den sikre siden, og jeg ble informert om at medisiner er heller ingen quick-fix. Så nei i mitt tilfelle vil jeg absolutt ikke si at de er for lite kritiske. Jeg har bare gode ord å si og har blitt nøye fulgt opp over lengre tid med utprøving av ny medisin. 
 

Utrolig dyktige og grundige i sin jobb!

Anonymkode: 67c89...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har du ikke gjennomgått en standard utredning i sammenheng med at de ga deg depresjon og angst-diagnose? Den standard utredningen er laget for å utelukke og åpne for nye utredningsmuligheter og den har bipolar lidelse med. Hadde de sett at du har symptom på denne sykdommen ville de utredet mer der. Du har null mani og null hypomani i historien. Da er det ikke noe å utrede. Da har du angst og depresjon. Har du kaaaanskje uoppdaget bipolar 2, hadde du likevel fint kunnet ta antidepressiva. Mao, de har ikke utredet feil, glemt noe eller tatt gale valg i behandling. Bipolar 1 med risiko for mani og mani med psykose av antidepressiva har du garantert ikke, for da hadde du hatt mani journalført i sykehistorien din, ingen er maniske uten at alle får det med seg og agerer. Tro meg, jeg har hatt mani og vært innlagt med andre maniske pasienter. Prøv behandlernes råd og se hva som skjer, fremfor å forhåndsdømme dem og være skeptisk. de har konkludert helt profesjonelt ryddig og riktig her etter hva du beskriver og opplyser om egne symptom 

Anonymkode: 1c511...a4e

Har ikke merket vi har utredet noen ting. De spurte bare hvorfor jeg kom, og fikk ikke så mye spørsmål egentlig. Det var bare vanlig snakk om det jeg fortalte og spørsmål ut i fra det. Men opplevde ikke særlig utredning. Men ja, jeg skal prøve å gi det enda mer tid 

Anonymkode: 93c2a...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Likevel opplever jeg at dette ikke tas på alvor. Det får meg til å føle meg som en vanskelig pasient. Men er jeg egentlig vanskelig, eller er jeg bare kritisk? For meg virker det ikke normalt å ha et lavt stemningsleie i flere uker, for så plutselig å våkne med ekstremt mye energi og kaste meg over alle mulige prosjekter.

Jeg har samme erfaring. Det er datteren min. Far er bipolar, og hun har hatt diverse perioder, psykose osv, som tyder på det samme. Da jeg spurte psykiater om dette så fikk jeg vite at de "trodde ikke på bipolar". At det var i grunn traumer alt. ...og han lurte på om jeg skulle gå inn meg selv for å se om jeg hadde gjort alt riktig..

...Jeg ble helt matt. Selvsagt har vi vrengt sjela vår, skyldt på oss selv osv. Som alle foreldre gjør når ungdomme  blir syke. 

Det er jo en veldig ideologisk diskusjon innen psykologien om arvelighet. Biologene finner jo sterke genetiske bånd, fra tvilingstudier, men psykologene er ikke så glad i disse studiene. 

...så det er et gjeng med steke ideologiske føringer, og jeg er skeptisk. 

Anonymkode: 3eef7...b86

[AnonymBruker]

Jeg har hatt lignende opplevelser, ja. Også hos lege. Utskriving av antidepressiver er ganske enkelt, også fordi de man får pleier å ha lite bivirkninger. De du nevner er svært sjeldne. Jeg tror de gjør dette både pga. mangel på kapasitet, men også fordi det funker for veldig mange og at det er det de trenger en liten periode. Så jeg vil tro de hjelper ganske mange med denne metoden, men så er det en del det ikke fungerer for. Under utredning skulle jeg i utg. utredes for angstlidelse, men pga. at behandler fant flere tegn på adhd, ble jeg sendt til noen med kompetanse på det i stedet. 

Anonymkode: 0650a...b84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Har ikke merket vi har utredet noen ting. De spurte bare hvorfor jeg kom, og fikk ikke så mye spørsmål egentlig. Det var bare vanlig snakk om det jeg fortalte og spørsmål ut i fra det. Men opplevde ikke særlig utredning. Men ja, jeg skal prøve å gi det enda mer tid 

Anonymkode: 93c2a...133

Ja men Da skjønner jeg at du reagerer! Man merker når man utredes, skjema og spørsmål. 

Anonymkode: 1c511...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja men Da skjønner jeg at du reagerer! Man merker når man utredes, skjema og spørsmål. 

Anonymkode: 1c511...a4e

Har hele tiden følt at jeg ikke har blitt utredet. Har vært hos psykologer og BUPA før og da ble jeg stilt masse spørsmål og hadde en følelse av de spurte ut fra en skjema. Og noen ganger har de brukt skjema. Men dette er flere år siden. Da jeg ble henvist til dps for over ett år siden, så var jeg bare på inntak samtale og skulle fortelle om hvorfor jeg kom til de. Gg som sagt at de da bygde samtalen videre på det jeg fortalte

men for ordens skyld skal jeg spørre på neste time. Og ta ting der i fra. Takk! 

Anonymkode: 93c2a...133

[AnonymBruker]

Jeg opplevde absolutt å bli tatt alvorlig og fikk egentlig god hjelp for det mest akutte på DPS, men i ettertid sitter jeg med noen liknende spørsmål som TS. Hvorfor ble ikke noenting satt i sammenheng?

I mitt tilfelle var det fysisk sykdom som ledet direkte til psykisk ubalanse. Jeg var så dårlig og hadde så mange fysiske mangler at det helt naturlig ble depresjon, angst og til slutt psykose. Og selv om jeg ble utredet, så er det jo ganske kritisk i ettertid å ha et par av disse diagnosene hengende over meg når jeg (og behandler, faktisk) vet at det primært var langvarig anemi som førte til dette. Jeg er ganske frisk per i dag, men opplever at det er stigmatiserende å ha vært innlagt og få kastet en personlighetsforstyrrelse ingen behandler/jeg selv kjenner meg igjen i anno 2025, spesielt etter å ha fått barn.

Og jeg mener det er rom for å spørre; hvordan bestemmes det statistisk at antidepressiva og annen medisinering "fungerer godt for mange"? Er det fordi de fortsatt lever, fortsatt tar medisiner, har sluttet på medisiner, ikke anser seg som deprimerte lenger (har de fått andre diagnoser, funnet veien ut, eller er det terapi som har løst det?) eller fordi de har hoppet over i en annen kryss-av-boks? 

For noen er det en grei kortvarig løsning. Grei. Men det er verdt å tenke litt på hvordan statistikk, sideeffekter og innrapportering av disse, og generelt forskning, fungerer. Har noen forsøkt å melde inn sideeffekter av en medisin før? (Jeg har.. hjelpes)
Hvis du har uhelbredelig kreft, får beskjed om at du kanskje kan leve 3-6 måneder, men du lever 10 måneder - hvor havner du i statistikken? Er du en ragende suksesshistorie? Jeg sier ikke at det er legers/DPS/behandleres feil bare for å ha klarlagt det. Men systemet er symptombasert fra start til slutt; ikke proaktivt, ikke engang spesielt resultatbasert. Begynnelse og slutt på hver enkelt behandling følger symptomer, tester og/eller et basenivå om relativ funksjon. 

Anonymkode: 27a24...cc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg har hatt lignende opplevelser, ja. Også hos lege. Utskriving av antidepressiver er ganske enkelt, også fordi de man får pleier å ha lite bivirkninger. De du nevner er svært sjeldne. Jeg tror de gjør dette både pga. mangel på kapasitet, men også fordi det funker for veldig mange og at det er det de trenger en liten periode. Så jeg vil tro de hjelper ganske mange med denne metoden, men så er det en del det ikke fungerer for. Under utredning skulle jeg i utg. utredes for angstlidelse, men pga. at behandler fant flere tegn på adhd, ble jeg sendt til noen med kompetanse på det i stedet. 

Anonymkode: 0650a...b84

Noen leger er langere. Ikke alle. Men noen er, og det har jeg fått hørt av andre som jobber i helsevesenet og kjenner til det.

Ikke bra. Rart politiet ikke reagerer, spesielt rart når noen er pillemisbruker og har vært på avrusning, men fortsatt kan bli gitt piller de er avhengige av og ikke trenger. Det er jo å skade pasienten. Da mener jeg ikke dem som er narkomane, men kom til legen sin for mentale problemer og alt for lett har blitt gitt medisiner og nå er livet ikke mer enn å sitte hjemme og poppe piller. 

Anonymkode: 07ed9...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er jo en veldig ideologisk diskusjon innen psykologien om arvelighet. Biologene finner jo sterke genetiske bånd, fra tvilingstudier, men psykologene er ikke så glad i disse studiene. 

Dette stemmer ikke. Man lærer tidlig på studiet at det er sterkt biologisk komponent i bipolar lidelse og at medisiner er det viktigste. 

Anonymkode: e4f4d...534

[AnonymBruker]

Jeg skrev meg selv ut av døgnpost på DPS fordi «behandling en» de ga meg var beroligende jevnt over hele døgnet og sovemedisin. Ingen særlig samtaler eller krav til å gå ut av rommet. Det er jo ikke noe poeng. 
Sånn ellers er det veldig forskjell, møtt på psykologer som nekter medisiner og andre som kaster det på meg..

Anonymkode: ac244...2a2

[AnonymBruker]

Da jeg startet på DPS så var jeg suicidale, alvorlig deprimert og hadde PTSD. Og jeg fikk aldri forslag om medisiner, jeg fikk behandling.

Anonymkode: 7bf4d...1aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har hele tiden følt at jeg ikke har blitt utredet. Har vært hos psykologer og BUPA før og da ble jeg stilt masse spørsmål og hadde en følelse av de spurte ut fra en skjema. Og noen ganger har de brukt skjema. Men dette er flere år siden. Da jeg ble henvist til dps for over ett år siden, så var jeg bare på inntak samtale og skulle fortelle om hvorfor jeg kom til de. Gg som sagt at de da bygde samtalen videre på det jeg fortalte

men for ordens skyld skal jeg spørre på neste time. Og ta ting der i fra. Takk! 

Anonymkode: 93c2a...133

Ja høres lurt ut. Spør hvilke utregninger som er gjort i forløpet hos dps, hva de har utelukket og hva de har konkludert med. Si du lurer pga opphopning av sykdom i egen familie og lurer på om du har vært utredet for dette gjennom utredninger du ikke la merket til ved innkomst eller om dette ikke er gjort. 

Anonymkode: 1c511...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da jeg startet på DPS så var jeg suicidale, alvorlig deprimert og hadde PTSD. Og jeg fikk aldri forslag om medisiner, jeg fikk behandling.

Anonymkode: 7bf4d...1aa

Man Behandler ikke ptsd og depresjon som følge av ptsd med medisiner normalt, så dette høres riktig ut. Depresjon er ikke én ting. Det må avklares hva den kommer av

Anonymkode: 1c511...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Da jeg startet på DPS så var jeg suicidale, alvorlig deprimert og hadde PTSD. Og jeg fikk aldri forslag om medisiner, jeg fikk behandling.

Anonymkode: 7bf4d...1aa

Så rart. Medisiner er som oftest helt nødvendig for å klare å behandle en alvorlig depresjon. Medisiner eller ECT. Det holder ikke bare med samtaleterapi. 

 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Har du ikke gjennomgått en standard utredning i sammenheng med at de ga deg depresjon og angst-diagnose? Den standard utredningen er laget for å utelukke og åpne for nye utredningsmuligheter og den har bipolar lidelse med. Hadde de sett at du har symptom på denne sykdommen ville de utredet mer der. Du har null mani og null hypomani i historien. Da er det ikke noe å utrede. Da har du angst og depresjon. Har du kaaaanskje uoppdaget bipolar 2, hadde du likevel fint kunnet ta antidepressiva. Mao, de har ikke utredet feil, glemt noe eller tatt gale valg i behandling. Bipolar 1 med risiko for mani og mani med psykose av antidepressiva har du garantert ikke, for da hadde du hatt mani journalført i sykehistorien din, ingen er maniske uten at alle får det med seg og agerer. Tro meg, jeg har hatt mani og vært innlagt med andre maniske pasienter. Prøv behandlernes råd og se hva som skjer, fremfor å forhåndsdømme dem og være skeptisk. de har konkludert helt profesjonelt ryddig og riktig her etter hva du beskriver og opplyser om egne symptom 

Anonymkode: 1c511...a4e

Jeg har gått til DPS i over to år, og har heller aldri hatt en slik standard utredning. Jeg tror det varierer veldig hvor grundig og "skjematisk" det gjøres. 

Anonymkode: ebdc3...437

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg skrev meg selv ut av døgnpost på DPS fordi «behandling en» de ga meg var beroligende jevnt over hele døgnet og sovemedisin. Ingen særlig samtaler eller krav til å gå ut av rommet. Det er jo ikke noe poeng. 
Sånn ellers er det veldig forskjell, møtt på psykologer som nekter medisiner og andre som kaster det på meg..

Anonymkode: ac244...2a2

Fikk ikke noe ut av å være på døgnpost jeg heller, fikk det faktisk litt verre siden jeg ikke klarte å slappe av når jeg ble behandlet som pasient hele døgnet. 

Mitt inntrykk er at det varierer veldig hva folk får utbytte av i psykiatrien. Det er egentlig ikke så rart med tanke på hvor ulike pasienter som kommer inn på døgnpost. 

Anonymkode: e9091...db9