Det skremmer meg at dps er lite kritiske. Hva tenker du?

[Dolce]

Det som skremmer meg mest med DPS, er at de sverger til kun 1  - en - type tilnærming/metode. 

Jeg hjalp en venninne med klage på at hun ble avvist etter å ha hatt noen timer der. Avvisningen begrunnet de ganske direkte med at de ikke jobber til beste for pasienten, men til beste for "metoden" de jobber med. 

[AnonymBruker]

Dolce skrev (2 minutter siden):

Det som skremmer meg mest med DPS, er at de sverger til kun 1  - en - type tilnærming/metode. 

Jeg hjalp en venninne med klage på at hun ble avvist etter å ha hatt noen timer der. Avvisningen begrunnet de ganske direkte med at de ikke jobber til beste for pasienten, men til beste for "metoden" de jobber med. 

Kan du være litt mer konkret? Jeg skjønner ikke hva som er metoden DPS sverger til eller hva som ville vært til det beste for din venninne. 

Anonymkode: e9091...db9

[AnonymBruker]

Jeg har veldig god erfaring med dps. Fagflink psykiater, gode utredninger, gode samtaler, grundig, riktig konklusjon uten omveier. Terningkast 6 

Anonymkode: 1c511...a4e

[AnonymBruker]

Dolce skrev (4 minutter siden):

Det som skremmer meg mest med DPS, er at de sverger til kun 1  - en - type tilnærming/metode. 

Jeg hjalp en venninne med klage på at hun ble avvist etter å ha hatt noen timer der. Avvisningen begrunnet de ganske direkte med at de ikke jobber til beste for pasienten, men til beste for "metoden" de jobber med. 

Alt du skriver her er piss. DPS har ikke én metode de bruker på alle. For noe bullshit

Anonymkode: 1c511...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg vil anbefale deg å være tydelig til dem du går hos og si akkurat dette, for å høre hva de har å si til det. Hvis de ikke ønsker å utrede deg videre så bør du kanskje lytte til svarene deres, kanskje ser de ting du ikke ser. Det er viktig med en god relasjon til psykolog/psykiater for å kunne få riktig diagnose. Det avhenger av begge parter.

Anonymkode: c2590...2ac

Jeg har prøvd. Jeg har vært innom to psykologer, men begge har avfeid mine tanker uten egentlig å høre på hva jeg har å si. De har kanskje mine ønsker med sine kolleger, slik som leger og andre ansatte på dps, men jeg sitter igjen med følelsen av at de hører mer på hverandre enn på meg. De begge psykologene jeg har hatt og den nå er veldig unge, som virker mer opptatt av å følge et system enn å lytte til meg som pasient.

Jeg har forklart at disse diagnosene finnes i familien min – at det ligger i genene. Likevel opplever jeg at dette ikke tas på alvor. Det får meg til å føle meg som en vanskelig pasient. Men er jeg egentlig vanskelig, eller er jeg bare kritisk? For meg virker det ikke normalt å ha et lavt stemningsleie i flere uker, for så plutselig å våkne med ekstremt mye energi og kaste meg over alle mulige prosjekter.

Og så får jeg – ved en tilfeldighet – vite at hvis jeg faktisk har bipolar lidelse, kan det være direkte farlig å starte på antidepressiva uten en grundig vurdering.

En del av meg sier at jeg må stole på behandlerne. At de vet hva de gjør. Men en annen del av meg sier at jeg må være kritisk – fordi hvis jeg ikke føler meg hørt, hvordan kan jeg stole på at de tar de riktige valgene for meg? 

Jeg kjenner at jeg føler meg veldig vanskelig. Men jeg synes det er synd at det er SÅ kort vei til medisinene. Uten å utelukke det ene og det andre. ts 

Anonymkode: 93c2a...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har veldig god erfaring med dps. Fagflink psykiater, gode utredninger, gode samtaler, grundig, riktig konklusjon uten omveier. Terningkast 6 

Anonymkode: 1c511...a4e

Jeg tror absolutt det finnes mange flinke! jeg har hørt om mange flinke! Problemet er heller at jeg føler de jeg har møtt på de som vil ha de raske løsningene! Så viser det seg at det er flere som kommer inn igjen senere. Og da blir utredet for det underliggende når det kunne blitt gjort tidligere ved å se tilbake til barndom/ungdomstid, om det er noe gjentakende og om noe ligger i familien. 

Min opplevelse er at der er for kort vei til medisinering, uten å høre om tidligere erfaring med psyken, og om det er noe i genene. 

Det er uheldig at man havner i en psykose av antidepressiva fordi det er noe som ikke har blitt fanget opp. Det er ikke uvanlig om man har uoppdaget Bipolar Lidelse. Slik det er i min familie. 

Men det er klart det finnes mange flinke der ute! Jeg tror man skal være heldig for å havne hos de ❤️ 

Anonymkode: 93c2a...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har prøvd. Jeg har vært innom to psykologer, men begge har avfeid mine tanker uten egentlig å høre på hva jeg har å si. De har kanskje mine ønsker med sine kolleger, slik som leger og andre ansatte på dps, men jeg sitter igjen med følelsen av at de hører mer på hverandre enn på meg. De begge psykologene jeg har hatt og den nå er veldig unge, som virker mer opptatt av å følge et system enn å lytte til meg som pasient.

Jeg har forklart at disse diagnosene finnes i familien min – at det ligger i genene. Likevel opplever jeg at dette ikke tas på alvor. Det får meg til å føle meg som en vanskelig pasient. Men er jeg egentlig vanskelig, eller er jeg bare kritisk? For meg virker det ikke normalt å ha et lavt stemningsleie i flere uker, for så plutselig å våkne med ekstremt mye energi og kaste meg over alle mulige prosjekter.

Og så får jeg – ved en tilfeldighet – vite at hvis jeg faktisk har bipolar lidelse, kan det være direkte farlig å starte på antidepressiva uten en grundig vurdering.

En del av meg sier at jeg må stole på behandlerne. At de vet hva de gjør. Men en annen del av meg sier at jeg må være kritisk – fordi hvis jeg ikke føler meg hørt, hvordan kan jeg stole på at de tar de riktige valgene for meg? 

Jeg kjenner at jeg føler meg veldig vanskelig. Men jeg synes det er synd at det er SÅ kort vei til medisinene. Uten å utelukke det ene og det andre. ts 

Anonymkode: 93c2a...133

Helt enig med det. Det er direkte farlig og mange har fått konsekvenser i livet på grunn av feilmedisinering. 

Psykologer er jo veldig vannt til hverdagen rundt medisinering i likhet med leger. Og jeg tror at når de så ofte møter noen med problemer, så kan de først bli utålmodige, men også ta litt for lett på ting.

Tror også det er noe i det at en del psykologer på ekte både sikkert ser ukritisk opp til eget fag og er redd for å gjøre feil sikkert innenfor det de har lært, men som også ser ned på pasientene sine. 

De er mennekser selv om de er i den rollen og alle er ikke like egnet til å jobbe med mennesker, forstå noen, eller alle sammen. Sikkert litt kjemi basert mellom pasient og psykolog som ved alle andre relajsoner.

Anonymkode: 07ed9...9a4

[AnonymBruker]

Kanskje psykologen er  kritisk til din selvdiagnostisering? 

Kanskje dere bare er uenige om årsaken til dine vansker. 

Anonymkode: 80985...ecf

[Dolce]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Alt du skriver her er piss. DPS har ikke én metode de bruker på alle. For noe bullshit

Anonymkode: 1c511...a4e

Det er ikke piss. Hadde det ikke brutt mot vern av identifisering av person, kunne jeg sendt deg kopi av begrunnelsen de gav for avslag på videre behandling, 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kanskje psykologen er  kritisk til din selvdiagnostisering? 

Kanskje dere bare er uenige om årsaken til dine vansker. 

Anonymkode: 80985...ecf

Jeg opplever ikke at jeg selvdiagnotiserer meg. Dette er diagnoser som er i begge sider i familien. Jeg flere historikker der jeg har vært langt nede - og høyt oppe ut av det blå. Faktisk tenkte jeg ikke selv på at det kan være noe underliggende, før ei venninne av meg nevnte at dette er noe jeg burde sjekke ut videre. Fordi jeg blir en helt annen person i mine oppturer. 

Da jeg gikk på folkehøgskole så måtte jeg innom en lege. Og han anbefalte meg å utrede meg for adhd når jeg var ferdig  med folkehøgskolen pga. tilbakevennende depresjoner og mye angst til tider som jeg har hatt store deler av livet. Så dette er ikke ting jeg har kommet på selv. Men venner som har observert ting. Og en tilfeldig lege meg måtte innom en gang. 
 

Anonymkode: 93c2a...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er DPS for lite kritiske i sine vurderinger?

Jeg har lenge hatt en oppfatning av at DPS ofte er ute etter raske løsninger når det kommer til behandling av psykiske lidelser. Det virker som om de har et sterkt fokus på medisinering, ofte uten å gå dypere inn i pasientens historie, arvelige disposisjoner eller tidligere erfaringer med psykiske lidelser. Dette oppleves som problematisk, spesielt for de av oss som kommer fra familier hvor alvorlige psykiatriske diagnoser, som bipolar lidelse og ADHD er utbredt.

Jeg opplever meg selv som en kritisk pasient, og kanskje kan jeg være vanskelig fordi jeg ikke uten videre godtar enkle løsninger. Men jeg mener at kritisk tenkning er nødvendig når det gjelder behandling av psykisk helse. For eksempel er det velkjent at antidepressiva kan forverre tilstanden hos personer med uoppdaget bipolar lidelse, og i verste fall kan det utløse mani eller psykose. Dette er noe jeg nylig har blitt klar over, og det skremmer meg at dette ikke blir tatt mer alvorlig før medisinering blir foreslått.

Min historie med depresjon og angst startet tidlig. Jeg har vært engstelig siden barndommen, og allerede på barneskolen begynte problemene å melde seg. På ungdomsskolen utviklet jeg depresjon, og i voksen alder har jeg opplevd perioder med dyp tomhet og meningsløshet. Samtidig har jeg hatt store humørsvingninger, hvor jeg noen ganger føler meg ekstremt oppstemt og energisk – nesten til det punktet hvor jeg ikke kjenner meg selv igjen. Disse episodene er sjeldne, men de skjer- på ett år har det vært 3 tilfeller, ellers er jeg nede med mye angst og til tider deprimert, og jeg mistenker at det er noe underliggende som ikke har blitt fanget opp.

Likevel virker det som DPS ikke ønsker å gå grundig inn i denne problematikken før de foreslår medisiner. Hvorfor blir det ikke brukt mer tid på å kartlegge symptomer, arvelige faktorer og tidligere erfaringer før man tyr til enkle løsninger? Det virker nesten som en standardisert prosedyre: hvis du har depresjon, så får du antidepressiva – uten at noen stopper opp og vurderer om det er andre faktorer som spiller inn.

Dette reiser et viktig spørsmål: Er DPS for lite kritiske i sine vurderinger? Er det slik at de prioriterer effektivitet og raske løsninger over grundige utredninger? For meg virker det som systemet er rigget for å få pasienter raskt inn og ut, heller enn å bruke tid på å finne de riktige løsningene for hver enkelt. Psykisk helse er komplisert, og en one-size-fits-all-tilnærming fungerer ikke. Jeg mener at vi som pasienter har rett til å få en grundig vurdering før vi blir satt på medisiner som potensielt kan gjøre mer skade enn nytte.

Hva mener du? Har du hatt lignende opplevelser med DPS?

Anonymkode: 93c2a...133

Ja, du har rett. Og et spørreskjema man må svare på som en test i et dameblad. Synes det var veldig uprofesjonelt og enkelt. Vet fortsatt ikke hvorfor jeg har det som jeg har, men er nå stemplet og trygda. Og da er jeg ute av systemet.

Anonymkode: 2bda7...b5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg opplever ikke at jeg selvdiagnotiserer meg. Dette er diagnoser som er i begge sider i familien. Jeg flere historikker der jeg har vært langt nede - og høyt oppe ut av det blå. Faktisk tenkte jeg ikke selv på at det kan være noe underliggende, før ei venninne av meg nevnte at dette er noe jeg burde sjekke ut videre. Fordi jeg blir en helt annen person i mine oppturer. 

Da jeg gikk på folkehøgskole så måtte jeg innom en lege. Og han anbefalte meg å utrede meg for adhd når jeg var ferdig  med folkehøgskolen pga. tilbakevennende depresjoner og mye angst til tider som jeg har hatt store deler av livet. Så dette er ikke ting jeg har kommet på selv. Men venner som har observert ting. Og en tilfeldig lege meg måtte innom en gang. 
 

Anonymkode: 93c2a...133

Jeg har flere historikker* 

Anonymkode: 93c2a...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Likevel virker det som DPS ikke ønsker å gå grundig inn i denne problematikken før de foreslår medisiner.

Anonymkode: 93c2a...133

Hva sa DPS da du tok det opp?

Anonymkode: e9091...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva sa DPS da du tok det opp?

Anonymkode: e9091...db9

De mener egentlig bare at jeg er deprimert og har angst. Og tar ikke høyde for de andre symptomene jeg har og det som ligger i genene. Derfor er jeg veldig redd for å bare starte helt ukritisk på medisiner. De bortforklarer det bare egentlig, og i ting jeg ikke kan kjenne meg igjen i. 

Jeg sitter egentlig igjen med at de hører det de vil høre. Og at alt skal skje så fort. Min forje behandler begynte til og med å avslutte "behandlingen" Før vi i det hele tatt startet eksponerings behandlingen. Da satte jeg ned foten og fikk heldigvis en annen som nå snakker om medisiner 

Anonymkode: 93c2a...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg tror absolutt det finnes mange flinke! jeg har hørt om mange flinke! Problemet er heller at jeg føler de jeg har møtt på de som vil ha de raske løsningene! Så viser det seg at det er flere som kommer inn igjen senere. Og da blir utredet for det underliggende når det kunne blitt gjort tidligere ved å se tilbake til barndom/ungdomstid, om det er noe gjentakende og om noe ligger i familien. 

Min opplevelse er at der er for kort vei til medisinering, uten å høre om tidligere erfaring med psyken, og om det er noe i genene. 

Det er uheldig at man havner i en psykose av antidepressiva fordi det er noe som ikke har blitt fanget opp. Det er ikke uvanlig om man har uoppdaget Bipolar Lidelse. Slik det er i min familie. 

Men det er klart det finnes mange flinke der ute! Jeg tror man skal være heldig for å havne hos de ❤️ 

Anonymkode: 93c2a...133

Jeg har bipolar lidelse og kan oppklare litt: Om du har en oppdaget bipolar lidelse må det mest sannsynlig være bipolar 2. For du er ikke manisk uten å merke det. Hypomani skulle du òg virkelig legge merke til, mao litt rart å tenke at du har en oppdaget bipolar lidelse. Angående antidepressiva så slår det trolig ikke om til mani eller mani med psykose om du har bipolar 2. For BP2-pasienter er det ikke særlig risiko med bruk av antidepressiva, det er med BP1-pasienter dette er en risiko man må overveie og passe på. Og BP1 er det vanvittig lite sannsynlig at du har, for da skulle du hatt og opplevd minst én mani. Det kan komme senere, men bryter vanligvis ut i ung voksen alder. Alt dette vet nok dine behandlere og det har vært en del av vurderingen og risikovurderingen deres. Mao er det trolig ikke så kjappe og uforsiktige som du mistenker dem for å være. 

Anonymkode: 1c511...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De mener egentlig bare at jeg er deprimert og har angst. Og tar ikke høyde for de andre symptomene jeg har og det som ligger i genene. Derfor er jeg veldig redd for å bare starte helt ukritisk på medisiner. De bortforklarer det bare egentlig, og i ting jeg ikke kan kjenne meg igjen i. 

Jeg sitter egentlig igjen med at de hører det de vil høre. Og at alt skal skje så fort. Min forje behandler begynte til og med å avslutte "behandlingen" Før vi i det hele tatt startet eksponerings behandlingen. Da satte jeg ned foten og fikk heldigvis en annen som nå snakker om medisiner 

Anonymkode: 93c2a...133

Ingen kan diagnostisere deg med bipolar lidelse basert på symptom som angst og depresjon alene. At det er i familien er ikke nok for å gi deg sykdommen. Du må fylle diagnosekriteriene for bipolar lidelse for å få diagnosen. Du mangler å ha en påvist hypomani eller mani i sykehistorien. Uten dette ave du angst depresjon, akkurat som dps sier du har. 

Anonymkode: 1c511...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ingen kan diagnostisere deg med bipolar lidelse basert på symptom som angst og depresjon alene. At det er i familien er ikke nok for å gi deg sykdommen. Du må fylle diagnosekriteriene for bipolar lidelse for å få diagnosen. Du mangler å ha en påvist hypomani eller mani i sykehistorien. Uten dette ave du angst depresjon, akkurat som dps sier du har. 

Anonymkode: 1c511...a4e

Jeg vet det! Jeg har hatt tilfeller der jeg våkner opp etter en depresjon der jeg skal fikse alt av prosjekter, og starter med noe helt nytt som jeg tidligere syntes var super kjedelig. Og de periodene snakker jeg som en foss, sover lite, er klovnen i gjengen, og blir ferdig med ting utrolig raskt. Får helt oppheng i ting, bruker mye penger spontant, og seksuelt aktiv m.m. Jeg har nevnt det tisliere her, men ikke så detaljert. Og noen ganger så kan jeg oppleve hallusinasjoner trolig pga. dårlig søvn de periodene. Dette varer ca 5 dager. Forje gang varte det i over en uke, og da møtte jeg veggen og lå nede lenge. 

Jeg kan bli farlig impulsiv. Selv i mine depressive perioder. Heldigvis ble jeg reddet en gang, men ble ikke innlagt. Ble reddet av en på studentskipnaden fordi hun bare var til stede, med tett oppfølging.. 

 

Anonymkode: 93c2a...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet det! Jeg har hatt tilfeller der jeg våkner opp etter en depresjon der jeg skal fikse alt av prosjekter, og starter med noe helt nytt som jeg tidligere syntes var super kjedelig. Og de periodene snakker jeg som en foss, sover lite, er klovnen i gjengen, og blir ferdig med ting utrolig raskt. Får helt oppheng i ting, bruker mye penger spontant, og seksuelt aktiv m.m. Jeg har nevnt det tisliere her, men ikke så detaljert. Og noen ganger så kan jeg oppleve hallusinasjoner trolig pga. dårlig søvn de periodene. Dette varer ca 5 dager. Forje gang varte det i over en uke, og da møtte jeg veggen og lå nede lenge. 

Jeg kan bli farlig impulsiv. Selv i mine depressive perioder. Heldigvis ble jeg reddet en gang, men ble ikke innlagt. Ble reddet av en på studentskipnaden fordi hun bare var til stede, med tett oppfølging.. 

 

Anonymkode: 93c2a...133

Det er som at jeg er rusa. Når jeg ser på videoer fra den tiden, så kan jeg oppfattes som full. Fordi jeg er så gira og jeg har ikke noe selvkritikk. Jeg kjenner meg ikke helt selv igjen. Vanligvis så kritiserer jeg meg for alt, men på mine oppturer, så finnes ikke det. Da skal alt fikses, ordnes, nye hobbyer som jeg bruker masse penger på. osv

Anonymkode: 93c2a...133

[AnonymBruker]

Mange med psykiske lidelser er veldig selvopptatte.

De bruker dagene på å tenke på seg selv, og lever inni eget hode. Så blir de oppmerksomhetssyke, og vil bare sitte hos psykolog å tømme seg for egne tanker.

De mener også de sitter på fasiten for hva som er galt,og er ikke enig i hva som skal til for å behandle det.

TS er ett godt eksempel. 

Han/hun vet bedre enn psykologen. Selv etter årevis uten å ha fungert. 

.

Anonymkode: 8cbf4...59c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mange med psykiske lidelser er veldig selvopptatte.

De bruker dagene på å tenke på seg selv, og lever inni eget hode. Så blir de oppmerksomhetssyke, og vil bare sitte hos psykolog å tømme seg for egne tanker.

De mener også de sitter på fasiten for hva som er galt,og er ikke enig i hva som skal til for å behandle det.

TS er ett godt eksempel. 

Han/hun vet bedre enn psykologen. Selv etter årevis uten å ha fungert. 

.

Anonymkode: 8cbf4...59c

Har du en dårlig dag?

Anonymkode: 93c2a...133