Hvorfor går ikke du ned i vekt selv om du burde?

[AnonymBruker]

Om du har gått ned i vekt og det var lett, så er det veldig bra for deg - men for de aller fleste er det kjempe vanskelig. Mange klarer å gå ned kiloene de skal, men så kommer de tilbake kort tid etter slankingen er ferdig. 

Jeg har vært sykelig overvektig i ca. 5 år. Var overvektig også før dette, men da ikke direkte tjukk slik jeg er i dag. Dessverre trodde jeg da at jeg var smellfeit, noe jeg i dag ser at jeg ikke var. Hadde former og en flott kropp. Jeg la på meg ganske mye da jeg sto på en høy dose av quetiapine over et par år - de som vet, de vet. Kiloene forsvant ikke når jeg slutta på medisinen og jeg har siden da hatt et veldig dårlig kosthold. 

Vil gjerne høre hvorfor dere syns det er vanskelig, eventuelt hva som er grunnen til at dere ikke har gått ned i vekt. Nå spør jeg de som har mange kilo for mye. Selv burde jeg gå ned minst 20 kg. Jeg er utrolig lei av å være tjukk, men samtidig bryr jeg meg på en måte ikke. Jeg føler virkelig jeg har ødelagt kroppen min og at jeg kommer til å se ut som et smeltet lys når jeg har gått ned i vekt, så da kan jeg like greit bare være tjukk. Er deprimert og ser ikke lyst på fremtiden, jeg bryr meg ikke om helsa mi da det ikke spiller noen rolle om jeg ikke blir gammel. Dermed blir det fryktelig vanskelig å skulle gå ned i vekt når jeg konstant finner mange grunner til at jeg bare kan spise og kose meg med det lille som faktisk gir meg noe glede her i livet. Jeg har også fryktelig dårlig selvkontroll og er generelt et grådig menneske tror jeg, å spise bare ett kakestykke er ikke en greie liksom. Det er flaut, men skammen er ikke sterk nok til at det hjelper på selvkontrollen. 

Og jeg klarer ikke skjønne at jeg kan forandre meg. 

Anonymkode: b8e96...8a3

[AnonymBruker]

Jeg har vært 170cm og 88kg, er nå 60kg. Og jeg forsøker å summere opp noe som har hjulpet meg ifht. vekt og trening. Jeg har lært på den harde måten at skam + viljestyrke ≠ vektnedgang. Så jeg deler, så kanskje det er til hjelp for noen. 

Jeg hørte i årevis på kalorier inn vs. ut, og at det bare handler om viljestyrke. Og rent matematisk handler det jo om kalorier inn og ut, men vi mennesker er noe mer innvikla enn enkel pluss og minus. Vi får i oss litt salt popcorn, eller spiser pasta en dag, kanskje får vi støle muskler etter trening eller er på en spesiell plass i mensturasjonssyklusen, og vips legger vi på oss selv om vi spiser og trener som vi skal. Det er bare vannvekt, men det kan være nok til å vippe en av pinnen, spesielt om man ikke er klar over det. Men selv om man vet dette her så plages man alikevel. Hvorfor gjør vi bare ikke det vi vet vi bør gjøre? Svaret er definitivt ikke skam og viljestyrke.

Man har alltid en indre konflikt pågående mellom den riktige tingen å gjøre, og den ekle tingen å gjøre. Umiddelbar tilfredsstillelse versus langsiktige fordeler. Du har en evolusjonistisk gammel del av hjernen hvis oppgave er å holde deg i live her og nå, og er opptatt av den umiddelbare tilfredsstillelsen. Den driter langt oppi hva som skjer om 10år. Dette kalles gjerne reptilhjernen eller elefanthjernen.

Så har du den delen av hjernen som gjerne blir sett på som det som gjør oss mennesker til mennesker, frontal lappen. Denne gjør at vi kan prioritere, løse problemer, lage strategier, sette mål, tenke langsiktig osv.(visse statsledere ser ut til å mangle denne riktignok:P). Dette er en langt yngre del av hjernen rent evolusjonistisk sett, den er "svakere" og uerfaren, og den kan ikke vilje "elefanten" til å gjøre en damn shit. Denne delen av hjernen krever også veldig mye ressurser/kapasitet, og derfor vil viljestyrke nesten alltid være en tapende strategi.

Det kan høres ut som jeg sier vi har null selvkontroll; det har vi, men det handler ikke om viljestyrke. Det handler om strategi. Spill på styrken til frontallappen; planlegg og lag strategier. Legg forholdene til rette for deg selv for å lykkes. Klarer du ikke la være å spise snacks på kvelden, ikke ha det i hus, så slipper du å en gang ta et standpunkt. Er det et ork å dra på treningssenter? Gi faen og tren hjemme på stua. Forbered deg på hindringer, hvilke hindringer kan dukke opp? Hvordan skal jeg håndtere dem? Hva gjør jeg ved tilbakefall? Cravings? Bursdager med kake? Dette er hvordan frontallappen må lure "elefanten."

Du kan også trene/lure elefanten ved å gradvis endre vaner. Det mest spennende med det, er at for at endring skal finne sted, så er faktisk tilbakefall en nødvendighet. Det er akkurat der skjeringspunktet for endring befinner seg. Det kritiske her er å ikke se på det som at man har feilet, men å velge den nye vanen fremfor den gamle vanen(og nei, dette er ikke det samme som viljestryke). Når man gjør ting på vane, så tar elefanthjernen over, og den krever ikke på langt nær så mye ressurser som frontallappen.

Har man ikke viljestyrke overhodet? Joda, men den er ikke en utømmelig ressurs, nettopp fordi frontallappen ikke har kapasitet til det, og kan derfor ikke stoles på.

Anonymkode: 3065a...923

[AnonymBruker]

Fordi jeg har vært gravid tre ganger på tre år og føler ikke på flust av overskudd med to små og tredjemann på vei. Vanskelig å ta seg tid til å spise skikkelig mat i hverdagen når jeg har permisjon synes jeg, og når jeg går halvsulten hele dagen smeller det når jeg får i meg skikkelig mat. Bekkenløsning og kvalme har preget svangerskapene, så det blir dessverre mye stillesitting også. Får komme sterkere tilbake når jeg er ovenpå igjen. Merker dessverre at det "å komme sterkere tilbake" i fremtiden blir som en hvilepute – at jeg unnskylder meg selv nå fordi det skal bli bedre i fremtiden. Det er jo ikke helt sånn det fungerer, jeg vet jo det.

Anonymkode: 036e0...dce

[AnonymBruker]

Jeg er 41 9g pcos . Så er vanskeligere for meg enn andre å gå ned . Fødte for 8 mnd siden og veide da 88. Gikk opp 9 kg I svangerskapet. Mye vann men gått ned til 70 kg nå.men nå sier det stopp .

Anonymkode: 606e5...814

[AnonymBruker]

Jeg er sykelig overvektig, veier omtrent 150kg, og jeg skulle så ønske at jeg fikk til å gå ned i vekt. Og jeg klarer det jo egentlig, sånn rent praktisk. Jeg har fått det til før, i fjor gikk jeg ned 11kg, en gang tidligere 35kg, men så er det alltid noe som skjer som gjør at jeg ender opp med å gi opp og gå alt opp igjen.

I fjor feks, da fikk jeg hjelp av medisin, pluss at jeg talte kalorier. Følte MASSE mestring, helt til medisinen gjorde at jeg ble paranoid, slet enormt med søvn fordi pulsen og blodtrykket var i høygir. Endte opp med å slutte på medisinen, og i samme slengen "gi opp", og gikk alt opp igjen på kort tid.

Den gangen jeg gikk ned 35kg, gikk jeg alt opp igjen innen ett år pga depresjon. Har hatt tilbakevendende depresjon hele livet.

Det som ødelegger mest for meg, er at jeg har en kronisk smertesykdom. Maten er blitt min kjærlighet, min trøst, min belønning. Jeg spiser med følelsene. Og jeg har mye følelser. Det er så utrolig vanskelig å ta riktige og gode valg når man har så vondt at man skjelver ukentlig.

Når jeg har så mye følelser rundt mat, så blir jeg også veldig lei meg og nedstemt når jeg ikke kan spise som jeg ønsker.

Føler også at nå er kroppen ødelagt. Hvis jeg går ned masse, så vil jeg ha hengende hud overalt, få problemer med fukt og sopp. Jeg føler jeg vil se bedre ut med klær, men helt jævlig ut naken.

Jeg hater at jeg gikk opp i første sted, men jeg prøver å ikke være for hard mot meg selv. Har hatt en traumatisk oppvekst, hvor mat ofte ble brukt som trøst der også, så har fått inn dette med t-skje siden jeg var barn. Men jeg er drittlei av å være engstelig for at overvekten skal totalt ødelegge helsen min. Bruker masse energi på å være engstelig for det.. skulle gjerne heller brukt den energien på å faktisk gjøre noe med det.

Anonymkode: 6e18c...752

[AnonymBruker]

Gikk opp mye av IVF hormoner, etter fødsel gikk jeg beinhardt inn for å miste de igjen, gikk først ned 20 kg på 4 mnd, også over 10 kg til over litt lenger tid. 
Er 176 og 62 kg nå, var nede i 57, men det var litt lite. Holdt meg stabilt her over flere år nå. Det var ikke lett, og det er fortsatt valg jeg må ta i hverdagen, kan ikke spise masse sjokolade hver dag foreks. Men regelmessig trening (5-6 ganger i uken) gjør jo at jeg kan både spise normalt, og kose meg når jeg vil. 

Anonymkode: 066a2...b92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Gikk opp mye av IVF hormoner, etter fødsel gikk jeg beinhardt inn for å miste de igjen, gikk først ned 20 kg på 4 mnd, også over 10 kg til over litt lenger tid. 
Er 176 og 62 kg nå, var nede i 57, men det var litt lite. Holdt meg stabilt her over flere år nå. Det var ikke lett, og det er fortsatt valg jeg må ta i hverdagen, kan ikke spise masse sjokolade hver dag foreks. Men regelmessig trening (5-6 ganger i uken) gjør jo at jeg kan både spise normalt, og kose meg når jeg vil. 

Anonymkode: 066a2...b92

Trener du 5-6 ganger på senter ? Hva spiste du daglig for å gå ned ?:).

Anonymkode: 606e5...814

[Medullaoblongata]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har vært 170cm og 88kg, er nå 60kg. Og jeg forsøker å summere opp noe som har hjulpet meg ifht. vekt og trening. Jeg har lært på den harde måten at skam + viljestyrke ≠ vektnedgang. Så jeg deler, så kanskje det er til hjelp for noen. 

Jeg hørte i årevis på kalorier inn vs. ut, og at det bare handler om viljestyrke. Og rent matematisk handler det jo om kalorier inn og ut, men vi mennesker er noe mer innvikla enn enkel pluss og minus. Vi får i oss litt salt popcorn, eller spiser pasta en dag, kanskje får vi støle muskler etter trening eller er på en spesiell plass i mensturasjonssyklusen, og vips legger vi på oss selv om vi spiser og trener som vi skal. Det er bare vannvekt, men det kan være nok til å vippe en av pinnen, spesielt om man ikke er klar over det. Men selv om man vet dette her så plages man alikevel. Hvorfor gjør vi bare ikke det vi vet vi bør gjøre? Svaret er definitivt ikke skam og viljestyrke.

Man har alltid en indre konflikt pågående mellom den riktige tingen å gjøre, og den ekle tingen å gjøre. Umiddelbar tilfredsstillelse versus langsiktige fordeler. Du har en evolusjonistisk gammel del av hjernen hvis oppgave er å holde deg i live her og nå, og er opptatt av den umiddelbare tilfredsstillelsen. Den driter langt oppi hva som skjer om 10år. Dette kalles gjerne reptilhjernen eller elefanthjernen.

Så har du den delen av hjernen som gjerne blir sett på som det som gjør oss mennesker til mennesker, frontal lappen. Denne gjør at vi kan prioritere, løse problemer, lage strategier, sette mål, tenke langsiktig osv.(visse statsledere ser ut til å mangle denne riktignok:P). Dette er en langt yngre del av hjernen rent evolusjonistisk sett, den er "svakere" og uerfaren, og den kan ikke vilje "elefanten" til å gjøre en damn shit. Denne delen av hjernen krever også veldig mye ressurser/kapasitet, og derfor vil viljestyrke nesten alltid være en tapende strategi.

Det kan høres ut som jeg sier vi har null selvkontroll; det har vi, men det handler ikke om viljestyrke. Det handler om strategi. Spill på styrken til frontallappen; planlegg og lag strategier. Legg forholdene til rette for deg selv for å lykkes. Klarer du ikke la være å spise snacks på kvelden, ikke ha det i hus, så slipper du å en gang ta et standpunkt. Er det et ork å dra på treningssenter? Gi faen og tren hjemme på stua. Forbered deg på hindringer, hvilke hindringer kan dukke opp? Hvordan skal jeg håndtere dem? Hva gjør jeg ved tilbakefall? Cravings? Bursdager med kake? Dette er hvordan frontallappen må lure "elefanten."

Du kan også trene/lure elefanten ved å gradvis endre vaner. Det mest spennende med det, er at for at endring skal finne sted, så er faktisk tilbakefall en nødvendighet. Det er akkurat der skjeringspunktet for endring befinner seg. Det kritiske her er å ikke se på det som at man har feilet, men å velge den nye vanen fremfor den gamle vanen(og nei, dette er ikke det samme som viljestryke). Når man gjør ting på vane, så tar elefanthjernen over, og den krever ikke på langt nær så mye ressurser som frontallappen.

Har man ikke viljestyrke overhodet? Joda, men den er ikke en utømmelig ressurs, nettopp fordi frontallappen ikke har kapasitet til det, og kan derfor ikke stoles på.

Anonymkode: 3065a...923

Så utrolig bra skrevet! Veldig god formidlingsevne, jeg hadde gitt deg 6 på eksamen ☺️

[AnonymBruker]

Fordi jeg liker godteri, chips, brus og mat og spiser for mye av det. I tillegg er jeg lat og forbrenner mindre enn jeg stapper i meg. >ærlig<

Anonymkode: e6242...a28

[AnonymBruker]

Medullaoblongata skrev (15 minutter siden):

Så utrolig bra skrevet! Veldig god formidlingsevne, jeg hadde gitt deg 6 på eksamen ☺️

🥹* snufs * Tusen takk! ❤️

Anonymkode: 3065a...923

[AnonymBruker]

Ett ord. Vann. 

Anonymkode: e2474...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Trener du 5-6 ganger på senter ? Hva spiste du daglig for å gå ned ?:).

Anonymkode: 606e5...814

Jepp, er alltid på senteret ja.

Jeg spiser mindre kalorier enn jeg forbrenner da, hvis jeg skal ned, men nå skal jeg ikke ned og da ligger jeg på vedlikehold. Brukte lifesum og logget alt for å få god oversikt, når jeg gikk ned brukte jeg den hele tiden for å ha stålkontrol. Nå trenger jeg ikke bruke den hele tiden. 

Anonymkode: 066a2...b92

[AnonymBruker]

Jeg er 172 og veide 105kg på det meste. Jeg så tallet på vekta men klarte ikke se i speilet at jeg var tjukk. Ja, klærne var str 44/46, men jeg syns jeg så slank ut. Da var det ekstremt vanskelig å motivere set til å gjøre noe med det. Dette er kg som kom på etter jeg fikk barn, før jeg fikk barna var jeg rundt 68-70. 
Det var først da legen min sa til meg at jeg måtte skjerpe meg og gå ned for å få bort vonde knær og vond akilles at jeg skjønte hvor ille det sto til. Jeg anså meg selv som sprek fordi jeg faktisk trente 4 ganger i uka. Og tro meg eller ikke, treningen var løping/jogging. Sakte, ja. Men jeg gjorde det. Jeg har løpt halvmaraton på den høyeste vekta mi faktisk. 
Etter å ha tatt kraftig tak i meg selv, samt med periodevis hjelp av de forhatte slanke sprøytene er jeg nå 68-70 kg igjen og har det mye bedre. Og jeg ser på gamle bilder hvor feit jeg faktisk var på 105kg. 

Anonymkode: 6ebf2...b59

[AnonymBruker]

Motivasjonen er rett og slett ikke der. Bortsett fra at jeg føler jeg shit når jeg ikke kan ha på meg alle de pene klærne mine, eller når forlovelsesringen ikke passer. Og jeg forstår jo at det ikke er bra for helse, knær, og så videre, 

Mannen viser på alle måter at han er glad i meg, jeg gjør det bra på jobb og er ettertraktet der, det er ikke så merkbart på formen - kan fint løpe 5km (selv om jeg gjør det alt for sjeldent), og jeg er "midt i livet" og kunne ikke brydd meg mindre om hvor attraktiv jeg ser ut for menn. Om noe har jeg merket at jenter generelt er vennligere nå når jeg har noen kilo for mye. 

Det er rett og slett ikke nok til at jeg skal forsake det jeg vet jeg gjør feil (mange restaurantbesøk, ikke velge det sunne alternativet på reise, unne meg noe usunn take-away når jeg er alene, litt for mange glass vin gjennom uka). 

Så føler meg rett og slett helt låst her. 

Anonymkode: 0e99d...443

[AnonymBruker]

Jeg er 175 cm og 100 kg. Jeg kjedespiser en god del. Når jeg er på jobb eller er sosial er måltidene helt balanserte og gode og jeg kan nyte et lite kakestykke i en halvtime. Når jeg er alene derimot, uten planer, begynner denne trangen til å stappe i seg, til tross for at jeg har tydelig metthetsfølelse. Det kan godt hende det ligger en emosjonell årsak der også, men jeg har et godt liv utenom overvekten og vet liksom ikke hva det skulle komme av. Jeg gleder meg til våren for det er lettere å begrense seg på den tiden av året, man er mer ute, og fet og søt mat frister mindre i varmen. Inne min hule under pleddet på vinterstid er farlig for vekta for min del.

Jeg er fortsatt ung og har ingen vektrelaterte plager som jeg legger merke til- enda. Men kolesterolet mitt er ørlite grann over normalområde og "bare" det gjør meg redd. Og motivert til å faktisk gjøre en endring. Om så "bare" 10-15 kilo ned- mye heller det hvis jeg kan bli der, enn å gå ned 30 og fyke opp igjen etter noen år.

Anonymkode: 59e41...560

[Ugresset]

Det som skjedde meg før jeg tok grep var at jo høyere vekten ble, jo mer ga jeg opp, jo mer deprimert ble jeg og desto mer spiste jeg for å føle mindre. Jeg låste meg inne, skammet meg over egen kropp og hadde null motivasjon til å ta tak siden det var gått så langt. Det var min grunn til at jeg ikke gikk ned selvom jeg var fullstendig klar over at jeg burde. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Om du har gått ned i vekt og det var lett, så er det veldig bra for deg - men for de aller fleste er det kjempe vanskelig. Mange klarer å gå ned kiloene de skal, men så kommer de tilbake kort tid etter slankingen er ferdig. 

Jeg har vært sykelig overvektig i ca. 5 år. Var overvektig også før dette, men da ikke direkte tjukk slik jeg er i dag. Dessverre trodde jeg da at jeg var smellfeit, noe jeg i dag ser at jeg ikke var. Hadde former og en flott kropp. Jeg la på meg ganske mye da jeg sto på en høy dose av quetiapine over et par år - de som vet, de vet. Kiloene forsvant ikke når jeg slutta på medisinen og jeg har siden da hatt et veldig dårlig kosthold. 

Vil gjerne høre hvorfor dere syns det er vanskelig, eventuelt hva som er grunnen til at dere ikke har gått ned i vekt. Nå spør jeg de som har mange kilo for mye. Selv burde jeg gå ned minst 20 kg. Jeg er utrolig lei av å være tjukk, men samtidig bryr jeg meg på en måte ikke. Jeg føler virkelig jeg har ødelagt kroppen min og at jeg kommer til å se ut som et smeltet lys når jeg har gått ned i vekt, så da kan jeg like greit bare være tjukk. Er deprimert og ser ikke lyst på fremtiden, jeg bryr meg ikke om helsa mi da det ikke spiller noen rolle om jeg ikke blir gammel. Dermed blir det fryktelig vanskelig å skulle gå ned i vekt når jeg konstant finner mange grunner til at jeg bare kan spise og kose meg med det lille som faktisk gir meg noe glede her i livet. Jeg har også fryktelig dårlig selvkontroll og er generelt et grådig menneske tror jeg, å spise bare ett kakestykke er ikke en greie liksom. Det er flaut, men skammen er ikke sterk nok til at det hjelper på selvkontrollen. 

Og jeg klarer ikke skjønne at jeg kan forandre meg. 

Anonymkode: b8e96...8a3

Jeg har noen tanker.  Og  har ikke mye  erfaring ith selv,  annet enn siste årene. Men jeg har vokst opp med overvektig mor med jojoslanking etc. Så mener å ha ganske god innsikt.

Jeg tror at mye av grunnen til å mislykkes med slanking ligger  i hodet. Og da mener jeg ikke viljestyrke, den er der i all mass. Men stress iht å gå ned i vekt.  

Det finnes studier som sier at du kan legge på deg av stress. 

Hvis du har mye fokus  på vekt og mat, og styrer mye med det. Så går du i praksis å tenker på mat hele tiden, og man stresser med hvor mye etc. Det gjør det svært tungt å stå i en vekt reduksjon. I tillegg tror jeg du da også sier til hjernen din, at nå blir  det lite mat, og kroppen begynnerå lagre fett. 

Ei jeg snakket med som slet med varig vekt reduksjon. Sa jeg at jeg tror ikke du skal stresse så mye med det. Og nevnte en studie der ei hadde varig vekt reduksjon ved å bytte all kjøtt til fisk og fugl. Og spiste stort sett som ønsket. Og det funket.

Har jobbet på et senter for bla vekt reduksjon.  Og de har en regel. 1/4 kjøtt, 1/4 ris, potet etc. Og 1/2 talerken grønt. 

Små og få regler minsker stress, og man mister vekt og man kan holde på det. 

Det er  noe med å bytte ut litt her og der, og mer riktige mengder. Og mat  som gjør deg mett lenge. 

Feks elsker du rømme på tacoen, så ha på bittelitt, ikke drukne den i rømme. Smaken får du uansett.  

Nå er det mange år siden jeg gikk å kokkelinje. Men beregninger  pr, porsjon kjøtt var 100gram. I dag spiser mange mye mer til middager etc. 

Å gå ned raskt setter igang stress i kroppen. Og legger på seg ofte da mer enn der du startet. Mens å gå ned over tid er ofte mer stabilt. 

Så endre feks mengde forhold, kan være nok til å  både gå ned og varig.  Samtidig som du spiser det du gjorde før.

Vil  du kjøoe deg burger, så kan du kjøpe deg 100gr burger istendenfor 150gr. 

Har lagt på meg litt de siste årene. Og ikke helt fått det av. En litt dårlig kombinasjon  med å måtte spuse mye ute pga oppfølging av syk person. Og overgangsalder.  Og for første gang i livet, kan jeg ikke spise hva jeg vil, hvor mye og har hatt en lengre periode jeg tenkte på mat hele tiden. 

Så jeg har jobbet mest med tanken på mat. Og er på min normal der nå for ca 3 mnd siden. Og er  nå ned 3 kg. Holder på å jobbe litt med å endre uvaner jeg har fått i samme periode. 

Men stresser ikke med det. Og fokus er å ikke gå opp. Og har heldigvis klart å holde det på et max nivå. Klaree jeg å holde meg på se 3 kg, eller totalt ned 5kg, ut året, er  jeg fornøyd 

Anonymkode: cc411...2ab

[AnonymBruker]

Her er det en kombinasjon av spiseforstyrrelser og fysisk sykdom. Jeg har hatt spiseforstyrrelse fra jeg var barn, anoreksi, bulimi og overspising. Så fikk jeg mage og tarm plager for 10 år siden, var normalvektig før det. Men ble overvektig etter det. Og jeg har prøvd å gå ned i vekt flere ganger. Men da man spiser 1000 kalorier om dagen i 4 mnd, og går ned bare 1 kg. Da er det ganske lett å gi opp. Jeg har og andre fysiske sykdommer som har gjort meg ufør. Og jeg er nok lett deprimert. Før jeg ble syk så trente jeg mye, og elsket jobben min. Da var det og mye lettere å ha et bedre kosthold.

Anonymkode: 4c08a...a4d

[AnonymBruker]

Anstrengt forhold til mat og lite viljestyrke i forhold til sukker. Har også gått på medisiner som har økt sultfølelsen og gjort meg likegyldig til mat og trening. En blir ikke bare nummen følelsesmessig av antidepressive, men også likegyldig til alt mulig i livet, både fysiske og psykiske aspekter. (Min erfaring)

Det som "hjelper" meg er trangen til rutiner og at ensformighet ikke gjør meg noe. (Mulig autisme) Bruker den til å forhåndsbestemte diett og trening, noe som har gitt et vekttap på 30 kilo. Tidligere presset jeg meg til diverse dietter og treningsprogram, og var frustrert over at det ikke fungerte. 

Anonymkode: c4ded...179

[AnonymBruker]

For meg er det vanskelig å holde på den kontinuiteten. Kan være råflink en periode, men sliter med å holde det over tid. Er ikke ekstrem på noen måte, alt med måte. Men merker at jeg hele tiden har lyst å spise sånn som jeg har gjort tidligere. Er aktiv og trener, men kunne nok også ha fokusert på enda mer hverdagsaktivitet.

Anonymkode: 8cdbf...b1c