Hvorfor går ikke du ned i vekt selv om du burde?

[AnonymBruker]

Om du har gått ned i vekt og det var lett, så er det veldig bra for deg - men for de aller fleste er det kjempe vanskelig. Mange klarer å gå ned kiloene de skal, men så kommer de tilbake kort tid etter slankingen er ferdig. 

Jeg har vært sykelig overvektig i ca. 5 år. Var overvektig også før dette, men da ikke direkte tjukk slik jeg er i dag. Dessverre trodde jeg da at jeg var smellfeit, noe jeg i dag ser at jeg ikke var. Hadde former og en flott kropp. Jeg la på meg ganske mye da jeg sto på en høy dose av quetiapine over et par år - de som vet, de vet. Kiloene forsvant ikke når jeg slutta på medisinen og jeg har siden da hatt et veldig dårlig kosthold. 

Vil gjerne høre hvorfor dere syns det er vanskelig, eventuelt hva som er grunnen til at dere ikke har gått ned i vekt. Nå spør jeg de som har mange kilo for mye. Selv burde jeg gå ned minst 20 kg. Jeg er utrolig lei av å være tjukk, men samtidig bryr jeg meg på en måte ikke. Jeg føler virkelig jeg har ødelagt kroppen min og at jeg kommer til å se ut som et smeltet lys når jeg har gått ned i vekt, så da kan jeg like greit bare være tjukk. Er deprimert og ser ikke lyst på fremtiden, jeg bryr meg ikke om helsa mi da det ikke spiller noen rolle om jeg ikke blir gammel. Dermed blir det fryktelig vanskelig å skulle gå ned i vekt når jeg konstant finner mange grunner til at jeg bare kan spise og kose meg med det lille som faktisk gir meg noe glede her i livet. Jeg har også fryktelig dårlig selvkontroll og er generelt et grådig menneske tror jeg, å spise bare ett kakestykke er ikke en greie liksom. Det er flaut, men skammen er ikke sterk nok til at det hjelper på selvkontrollen. 

Og jeg klarer ikke skjønne at jeg kan forandre meg. 

Anonymkode: b8e96...8a3

[AnonymBruker]

Jeg har vært 170cm og 88kg, er nå 60kg. Og jeg forsøker å summere opp noe som har hjulpet meg ifht. vekt og trening. Jeg har lært på den harde måten at skam + viljestyrke ≠ vektnedgang. Så jeg deler, så kanskje det er til hjelp for noen. 

Jeg hørte i årevis på kalorier inn vs. ut, og at det bare handler om viljestyrke. Og rent matematisk handler det jo om kalorier inn og ut, men vi mennesker er noe mer innvikla enn enkel pluss og minus. Vi får i oss litt salt popcorn, eller spiser pasta en dag, kanskje får vi støle muskler etter trening eller er på en spesiell plass i mensturasjonssyklusen, og vips legger vi på oss selv om vi spiser og trener som vi skal. Det er bare vannvekt, men det kan være nok til å vippe en av pinnen, spesielt om man ikke er klar over det. Men selv om man vet dette her så plages man alikevel. Hvorfor gjør vi bare ikke det vi vet vi bør gjøre? Svaret er definitivt ikke skam og viljestyrke.

Man har alltid en indre konflikt pågående mellom den riktige tingen å gjøre, og den ekle tingen å gjøre. Umiddelbar tilfredsstillelse versus langsiktige fordeler. Du har en evolusjonistisk gammel del av hjernen hvis oppgave er å holde deg i live her og nå, og er opptatt av den umiddelbare tilfredsstillelsen. Den driter langt oppi hva som skjer om 10år. Dette kalles gjerne reptilhjernen eller elefanthjernen.

Så har du den delen av hjernen som gjerne blir sett på som det som gjør oss mennesker til mennesker, frontal lappen. Denne gjør at vi kan prioritere, løse problemer, lage strategier, sette mål, tenke langsiktig osv.(visse statsledere ser ut til å mangle denne riktignok:P). Dette er en langt yngre del av hjernen rent evolusjonistisk sett, den er "svakere" og uerfaren, og den kan ikke vilje "elefanten" til å gjøre en damn shit. Denne delen av hjernen krever også veldig mye ressurser/kapasitet, og derfor vil viljestyrke nesten alltid være en tapende strategi.

Det kan høres ut som jeg sier vi har null selvkontroll; det har vi, men det handler ikke om viljestyrke. Det handler om strategi. Spill på styrken til frontallappen; planlegg og lag strategier. Legg forholdene til rette for deg selv for å lykkes. Klarer du ikke la være å spise snacks på kvelden, ikke ha det i hus, så slipper du å en gang ta et standpunkt. Er det et ork å dra på treningssenter? Gi faen og tren hjemme på stua. Forbered deg på hindringer, hvilke hindringer kan dukke opp? Hvordan skal jeg håndtere dem? Hva gjør jeg ved tilbakefall? Cravings? Bursdager med kake? Dette er hvordan frontallappen må lure "elefanten."

Du kan også trene/lure elefanten ved å gradvis endre vaner. Det mest spennende med det, er at for at endring skal finne sted, så er faktisk tilbakefall en nødvendighet. Det er akkurat der skjeringspunktet for endring befinner seg. Det kritiske her er å ikke se på det som at man har feilet, men å velge den nye vanen fremfor den gamle vanen(og nei, dette er ikke det samme som viljestryke). Når man gjør ting på vane, så tar elefanthjernen over, og den krever ikke på langt nær så mye ressurser som frontallappen.

Har man ikke viljestyrke overhodet? Joda, men den er ikke en utømmelig ressurs, nettopp fordi frontallappen ikke har kapasitet til det, og kan derfor ikke stoles på.

Anonymkode: 3065a...923

[AnonymBruker]

Fordi jeg har vært gravid tre ganger på tre år og føler ikke på flust av overskudd med to små og tredjemann på vei. Vanskelig å ta seg tid til å spise skikkelig mat i hverdagen når jeg har permisjon synes jeg, og når jeg går halvsulten hele dagen smeller det når jeg får i meg skikkelig mat. Bekkenløsning og kvalme har preget svangerskapene, så det blir dessverre mye stillesitting også. Får komme sterkere tilbake når jeg er ovenpå igjen. Merker dessverre at det "å komme sterkere tilbake" i fremtiden blir som en hvilepute – at jeg unnskylder meg selv nå fordi det skal bli bedre i fremtiden. Det er jo ikke helt sånn det fungerer, jeg vet jo det.

Anonymkode: 036e0...dce