Å date noen med barn

[AnonymBruker]

Hei! For å ta det ganske kort: jeg dater en fyr med et lite barn (under 4 år). Jeg føler meg ikke helt som familien, og føler på mange måter at eneste måten for å komme ordentlig inn er å selv bli gravid med denne mannen og gå «all in». Føler også mor til dette barnet tar seg mye til rette, og på slike ting som jeg VET hadde avtatt jeg hadde hatt et barn med denne mannen. Synes bare det er feil å kjenne på at jeg har nødt til å få et barn for å føle meg på likt «nivå». Vanskelig å forklare, men… Noen i lik situasjon, vært i samme situasjon? Tanker?? 
 

Må legge til at vi har datet/vært sammen i 2,5 år. Jeg og barnet kommer veldig godt overens.

 

Og hvor mye aktiviteter med mor, far og barn er innafor? Jeg har ikke lagt meg bort i dette, men kjenner selvsagt innimellom at livet med egen kjernefamilie hadde vært enklere, men jeg lar ting gå og lager ikke oppstyr.

Anonymkode: 2b328...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Synes bare det er feil å kjenne på at jeg har nødt til å få et barn for å føle meg på likt «nivå».

Anonymkode: 2b328...918

Barn er ikke løsningen på dine følelser.

Du har funnet deg en med historie som alltid vil være tilstede i hans liv. Du kan ikke forvente at du skal være midtpunktet hele tiden.

Anonymkode: 19f1b...61a

[AnonymBruker]

Først, dere dater jo ikke, dere er i et forhold. Han har hatt en familie før deg, og sånn vil det forbli. For all del, ikke få barn for å endre denne dynamikken! Få barn utelukkende når du kjenner det klar for det, og har vært det en stund.

Jeg synes en beskriver en ganske vanlig situasjon der kjæresten har barn fra før, men det kommer jo selvsagt litt an på hvor mye de omgås og hva dine reaksjoner er på det, og hva han da eventuelt gjør og sier for å betrygge deg.

Anonymkode: 271c1...18c

[AnonymBruker]

Til alle single uten barn les og lær: Hvis du går inn i et forhold med noen som har barn, vil du alltid være andreprioritet og du må alltid forholde deg til at barn har en forelder til som er din kjærestes eks. 
 

 

Anonymkode: 429d4...e22

[AnonymBruker]

Ønsker du eget barn?

Eller ønsker du barn fordi du tror det skaper et magisk bånd mellom deg og typen? 

For barn er IKKE et magisk bånd mellom foreldrene. Det er et magisk bånd mellom barn og foreldre.

Det er en grunn til at mange forhold ryker i baby og småbarns perioden.

Når det er sagt så er det naturlig med mye kommunikasjon mht et så ungt barn.

Spørsmålet mitt er mer om årsak for bruddet og hva type kontakt de to har seg i mellom.

 

Anonymkode: a6ad8...6e1

[Dojakitty]

Kommer aldri til å date en mann med små barn igjen. ALDRI!

[AnonymBruker]

Dojakitty skrev (18 minutter siden):

Kommer aldri til å date en mann med små barn igjen. ALDRI!

Hvorfor?

Anonymkode: 2b328...918

[Dojakitty]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvorfor?

Anonymkode: 2b328...918

For man kommer ALLTID i 2-3 rekke, uansett. 
Man må alltid fire på sine egne krav,man kan ikke legge seg opp i oppdragelsen til andre og man kan heller ikke forvente å bli hørt på det om man skulle sagt noe. 
Er du skikkelig uheldig og kommer borti en fyr/2 foreldre som ikke evner å oppdra barn og barna er bortskjemte og ufyselige så blir den tiden ungene er hos faren uutholdelig. 
Dette er noe jeg selv har erfart. 
Har også erfart stygg forskjellsbehandling av mitt barn ifra denne fyren, som ikke hadde evne til å se dette. Mente det var jeg som var sensitiv. 
Mitt barn ble dratt inn i noe som jeg skulle inderlig ønske jeg aldri gjorde, men var blind. 
Jeg ble en forferdelig versjon av meg selv i dette forholdet,pga hans måte å håndtere mine/dine/våre barn. 
Så jeg kommer aldri i verden til å vurdere å bli sammen med en som har små barn fra før. 
 

og bare for å ha sagt det,ingenting av dette ble tydelig før vi tok steget å bodde sammen. 
Så ville tenkt meg om 648 ganger før jeg flytter sammen med en med bagasje. Du kan jo eventuelt bare lese her inne, så ser du hvor stor del av trådene som omhandler akkurat dette temaet. Det er en massiv overvekt av folk som advarer MOT å flytte sammen/involvere seg med en med små barn

Endret lørdag kl 10:29 av Dojakitty

[AnonymBruker]

Når var det de gikk fra hverandre? Hvem var det som gikk?

Dere traff hverandre altså da barnet var 1,5 år, hvor lenge hadde han vært singel da?

Jeg er veldig skeptisk til historier med brudd når barnet er så lite. Da er det ofte noen som ikke har taklet barselperioden.

Dessuten må du tåle tett dialog mellom foreldre i oppfølgingen av et så lite barn, og det er veldig lenge til barnet er selvstendig. 

Anonymkode: ef111...14a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei! For å ta det ganske kort: jeg dater en fyr med et lite barn (under 4 år). Jeg føler meg ikke helt som familien, og føler på mange måter at eneste måten for å komme ordentlig inn er å selv bli gravid med denne mannen og gå «all in». Føler også mor til dette barnet tar seg mye til rette, og på slike ting som jeg VET hadde avtatt jeg hadde hatt et barn med denne mannen. Synes bare det er feil å kjenne på at jeg har nødt til å få et barn for å føle meg på likt «nivå». Vanskelig å forklare, men… Noen i lik situasjon, vært i samme situasjon? Tanker?? 
 

Må legge til at vi har datet/vært sammen i 2,5 år. Jeg og barnet kommer veldig godt overens.

 

Og hvor mye aktiviteter med mor, far og barn er innafor? Jeg har ikke lagt meg bort i dette, men kjenner selvsagt innimellom at livet med egen kjernefamilie hadde vært enklere, men jeg lar ting gå og lager ikke oppstyr.

Anonymkode: 2b328...918

Jeg var i et forhold men en mann med barn. Jeg er ikke en raus nok person til at det fungerte særlig bra.

Jeg fortjente bedre, tenkte jeg bestandig og det var på sett og vis riktig. Samtidig var barnet helt nydelig, så jeg kunne ha valgt å se på det som en berikelse, noe jeg kunne gjort hvis jeg var « gammel» og barneløs, men jeg ville oppleve å bli elsket like høyt tilbake. Jeg ville vite at et barn som var mitt og meg kom til å være førstepri, og ingen andre.  Å sitte i baksete mens barnet fikk site foran, det gjorde veldig vondt. Å se at min kjæreste som jeg elsket over alt måtte kjøre barnet til legen mens jeg måtte ta meg frem på egenhånd når jeg hadde smerter, dessverre samme dag, minnet meg på at jeg alltid kom til å være siste prioritet. Han tok mine ting som jeg var glad i og lot barnet få det. Det likte jeg ikke.

Pengene jeg jobbet hard for gikk til oss begge mens hans penger gikk i hovedsak til barnet. Bursdagen min ble stusselig fordi han alltid måtte noe med barnet. 
 

Jeg var «barnepike» når det passet han, men på hans premisser. Jeg skulle aldri få rolle som mor, men ble brukt som en barnepike, slik følte jeg det. De gangene han kjedet seg, da var jeg nr en og jeg fikk komme inn i varmen, få den beste stolen mens alle dager med barnet, var jeg en slags hushjelp

Jeg hatet den situasjonen. Han gjorde rett i å sette barnet først. Det var bare ikke et liv for meg. De fortjente bedre, og det gjorde jeg også. Jeg burde ha avsluttet før det startet

Anonymkode: fa18a...3e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg var i et forhold men en mann med barn. Jeg er ikke en raus nok person til at det fungerte særlig bra.

Jeg fortjente bedre, tenkte jeg bestandig og det var på sett og vis riktig. Samtidig var barnet helt nydelig, så jeg kunne ha valgt å se på det som en berikelse, noe jeg kunne gjort hvis jeg var « gammel» og barneløs, men jeg ville oppleve å bli elsket like høyt tilbake. Jeg ville vite at et barn som var mitt og meg kom til å være førstepri, og ingen andre.  Å sitte i baksete mens barnet fikk site foran, det gjorde veldig vondt. Å se at min kjæreste som jeg elsket over alt måtte kjøre barnet til legen mens jeg måtte ta meg frem på egenhånd når jeg hadde smerter, dessverre samme dag, minnet meg på at jeg alltid kom til å være siste prioritet. Han tok mine ting som jeg var glad i og lot barnet få det. Det likte jeg ikke.

Pengene jeg jobbet hard for gikk til oss begge mens hans penger gikk i hovedsak til barnet. Bursdagen min ble stusselig fordi han alltid måtte noe med barnet. 
 

Jeg var «barnepike» når det passet han, men på hans premisser. Jeg skulle aldri få rolle som mor, men ble brukt som en barnepike, slik følte jeg det. De gangene han kjedet seg, da var jeg nr en og jeg fikk komme inn i varmen, få den beste stolen mens alle dager med barnet, var jeg en slags hushjelp

Jeg hatet den situasjonen. Han gjorde rett i å sette barnet først. Det var bare ikke et liv for meg. De fortjente bedre, og det gjorde jeg også. Jeg burde ha avsluttet før det startet

Anonymkode: fa18a...3e6

I denne situasjonen har han åpenbart ingen respekt for deg som partner. Det er forskjell på barn og voksne, og det å «sette barnet først» betyr ikke at barnet alltid skal få viljen sin (som å sitte foran i bilen).

Min mann har to særkullsbarn fra før. Vi er gift og har også to felles. Og vi er jo de voksne i vår husholdning. Han betaler for sine barn, uten at det skal gå på bekostning av de vi har felles. 

Det er fortsatt flust med utfordringer. Men jeg har vært tydelig fra starten at jeg ikke er interessert i en rolle som deltidskjæreste, hushjelp eller backup. 

I situasjonen du beskriver var han nok ikke «all in» i deres forhold. Det var uansett godt du kom deg ut.

Anonymkode: ef111...14a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg var i et forhold men en mann med barn. Jeg er ikke en raus nok person til at det fungerte særlig bra.

Jeg fortjente bedre, tenkte jeg bestandig og det var på sett og vis riktig. Samtidig var barnet helt nydelig, så jeg kunne ha valgt å se på det som en berikelse, noe jeg kunne gjort hvis jeg var « gammel» og barneløs, men jeg ville oppleve å bli elsket like høyt tilbake. Jeg ville vite at et barn som var mitt og meg kom til å være førstepri, og ingen andre.  Å sitte i baksete mens barnet fikk site foran, det gjorde veldig vondt. Å se at min kjæreste som jeg elsket over alt måtte kjøre barnet til legen mens jeg måtte ta meg frem på egenhånd når jeg hadde smerter, dessverre samme dag, minnet meg på at jeg alltid kom til å være siste prioritet. Han tok mine ting som jeg var glad i og lot barnet få det. Det likte jeg ikke.

Pengene jeg jobbet hard for gikk til oss begge mens hans penger gikk i hovedsak til barnet. Bursdagen min ble stusselig fordi han alltid måtte noe med barnet. 
 

Jeg var «barnepike» når det passet han, men på hans premisser. Jeg skulle aldri få rolle som mor, men ble brukt som en barnepike, slik følte jeg det. De gangene han kjedet seg, da var jeg nr en og jeg fikk komme inn i varmen, få den beste stolen mens alle dager med barnet, var jeg en slags hushjelp

Jeg hatet den situasjonen. Han gjorde rett i å sette barnet først. Det var bare ikke et liv for meg. De fortjente bedre, og det gjorde jeg også. Jeg burde ha avsluttet før det startet

Anonymkode: fa18a...3e6

Godt skrevet. Var som å lese om meg selv… 

Husker han sa til meg at han måtte stoppe å kysse meg mens han hadde barnet. 
Barnet syns det var ekkelt….. 

Det gjorde så utrolig vondt at jeg føler enda smerten… 

 

Anonymkode: 3e040...4c2

[AnonymBruker]

Kan dere utdype mere? Og føler dere denne mannen virkelig satset på dere, men likevel fungerte det ikke? Hvordan var kontakten med barnemor? 
 

Den mannen jeg er med sier ofte til meg «det blir bedre når barnet blir eldre», men gjør det egentlig det?

Anonymkode: 2b328...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Godt skrevet. Var som å lese om meg selv… 

Husker han sa til meg at han måtte stoppe å kysse meg mens han hadde barnet. 
Barnet syns det var ekkelt….. 

Det gjorde så utrolig vondt at jeg føler enda smerten… 

 

Anonymkode: 3e040...4c2

Det hadde jeg aldri godtatt. At barna skal være små «mini-sjefer» i hjemmet er jeg veldig i mot og det hadde jeg personlig slått hardt ned på (forklart tydelig(!))

Anonymkode: 2b328...918

[AnonymBruker]

Jeg bor sammen med en med to fra før og jeg har også to. Noe som gjør at begge synes det er vanskelig og nok barn til å kunne få en til. 
Problemet hos oss er barnemor som prøver å sabotere. Snakker dritt om oss og manipulerer barna. Det er tung å stå i og det skaper gnister i forholdet. 
jeg og han er utrolig glad i hverandre og vi ønsker å være sammen. 
Husk at barn flytter ut, det blir til slutt dere to alene. Så vi setter faktisk hverandre før barna (jeg blir nok skutt av mamma politiet nå) men det er sant. 
Det er viktig at man setter av tid til hverandre. Husk at du er kjæreste med han, ikke barna hans.

Anonymkode: e7728...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg bor sammen med en med to fra før og jeg har også to. Noe som gjør at begge synes det er vanskelig og nok barn til å kunne få en til. 
Problemet hos oss er barnemor som prøver å sabotere. Snakker dritt om oss og manipulerer barna. Det er tung å stå i og det skaper gnister i forholdet. 
jeg og han er utrolig glad i hverandre og vi ønsker å være sammen. 
Husk at barn flytter ut, det blir til slutt dere to alene. Så vi setter faktisk hverandre før barna (jeg blir nok skutt av mamma politiet nå) men det er sant. 
Det er viktig at man setter av tid til hverandre. Husk at du er kjæreste med han, ikke barna hans.

Anonymkode: e7728...9cf

Jeg er veldig enig i dette, på mange måter. Hvordan forklare dette til han? At jeg faktisk har valgt han, og ikke barnet. Forklare det på en måte uten å fremstilles frekk/ufin overfor barnet. 

Anonymkode: 2b328...918

[VetAlt]

Dette går skeis! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg var i et forhold men en mann med barn. Jeg er ikke en raus nok person til at det fungerte særlig bra.

Jeg fortjente bedre, tenkte jeg bestandig og det var på sett og vis riktig. Samtidig var barnet helt nydelig, så jeg kunne ha valgt å se på det som en berikelse, noe jeg kunne gjort hvis jeg var « gammel» og barneløs, men jeg ville oppleve å bli elsket like høyt tilbake. Jeg ville vite at et barn som var mitt og meg kom til å være førstepri, og ingen andre.  Å sitte i baksete mens barnet fikk site foran, det gjorde veldig vondt. Å se at min kjæreste som jeg elsket over alt måtte kjøre barnet til legen mens jeg måtte ta meg frem på egenhånd når jeg hadde smerter, dessverre samme dag, minnet meg på at jeg alltid kom til å være siste prioritet. Han tok mine ting som jeg var glad i og lot barnet få det. Det likte jeg ikke.

Pengene jeg jobbet hard for gikk til oss begge mens hans penger gikk i hovedsak til barnet. Bursdagen min ble stusselig fordi han alltid måtte noe med barnet. 
 

Jeg var «barnepike» når det passet han, men på hans premisser. Jeg skulle aldri få rolle som mor, men ble brukt som en barnepike, slik følte jeg det. De gangene han kjedet seg, da var jeg nr en og jeg fikk komme inn i varmen, få den beste stolen mens alle dager med barnet, var jeg en slags hushjelp

Jeg hatet den situasjonen. Han gjorde rett i å sette barnet først. Det var bare ikke et liv for meg. De fortjente bedre, og det gjorde jeg også. Jeg burde ha avsluttet før det startet

Anonymkode: fa18a...3e6

Kjenner meg så igjen og derfor jeg aldri skal bli sammen med en mann med barn.

Anonymkode: 4655e...36f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det hadde jeg aldri godtatt. At barna skal være små «mini-sjefer» i hjemmet er jeg veldig i mot og det hadde jeg personlig slått hardt ned på (forklart tydelig(!))

Anonymkode: 2b328...918

Å si man ikke godtar det er jo enklere sagt enn gjort, når man står opp i det.. 

Anonymkode: 3e040...4c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kan dere utdype mere? Og føler dere denne mannen virkelig satset på dere, men likevel fungerte det ikke? Hvordan var kontakten med barnemor? 
 

Den mannen jeg er med sier ofte til meg «det blir bedre når barnet blir eldre», men gjør det egentlig det?

Anonymkode: 2b328...918

Hva ønsker du at man skal utdype? 

Det blir verre når barnet blir eldre. 

Anonymkode: 3e040...4c2