Mister meg selv når jeg er i parforhold, klarer ikke være MEG

[AnonymBruker]

Redd for å ikke bli likt/elsket (av kjæresten) og redd for å bli forlatt. 

Jeg kan ikke forstå hva annet det kan handle om. 

Men selvutslettende folk har ikke gode forhold. Oppegående menn vil ikke ha nikkedukker som bare pleaser. Og du blir selvsagt miserabel av å gå på akkord med seg selv hele tiden 

Anonymkode: 55429...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg bare innser hvor fæl og ekkel jeg har vært. Hvor mye jeg har projisert over på ham. Fordi jeg var for tett på, kunne jeg klage på at HAN var kjedelig, når sannheten er at jeg var kjedelig. 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

Ville kommentere dette og si at når du ser ting fra utsiden slik, og har fått den selvinnsikten så har du vokst veldig bare på det. Tenk deg deg selv nå i forhold når du ikke visste. Det tar tid å forandre på ting, øvelse ikke minst. Når du føler du DØR hvis ting ikke blir gjort i regi av noen, vel.. jeg tenker.. dø da? Hvis du skjønner, for all del ikke dø dø, men det du føler vil skje, la det skje? Jeg var også gjennom dette "da stikker de, jeg blir alene, verden faller sammen". Ja men fall sammen da..? Det er jo en frykt og en desperasjon fra en annen tid, kanskje fra vi var spedbarn eller små barn, ikke den voksne oss sin tanke og frykt

Anonymkode: 670a2...2cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Han reiser en del i jobben, og jeg bare merker hvordan jeg blomstrer når han er bortreist. Det er så synd å si det, for han er skikkelig fin, jeg er uendelig glad i han. Men jeg er kanskje mer glad i meg selv når han ikke er her. Skikkelig snodig og ganske trist, jeg skjønner jo at problemet ligger hos meg. 

Anonymkode: 71374...85d

Samme her. Da jeg slo opp med eksen fikk jeg det MYE bedre veldig raskt, selv om jeg savner han hver dag. Han er en helt fantastisk mann, og det handler ikke om ham, likevel fikk jeg det bedre uten ham. Snodig og trist. 

AnjaMV skrev (4 minutter siden):

Jeg er fornøyd med å bare være singel. Er ikke veldig glad i å være sosial generelt, kan bli ensomt til tider, men kjenner aldri at jeg savner en mann heldigvis. Kjenner at jo mindre jeg er med folk, jo mindre kritisk og negativ blir jeg til meg selv. Så derfor har jeg det bedre uten for mye folk innpå meg.

Så godt å høre at du har det bedre sånn. For meg så er det nok drømmen om barn og familieliv med to voksne som gjør at jeg ser at jeg virkelig må jobbe med dette, for jeg savner en mann hele tiden. Samtidig som jeg blir helt uvel bare av tanken fremdeles. 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det er en tanke jeg også har hatt periodevis når jeg har vært i forhold, som om en del av meg KVELES av å være med dem og bare vil være fri. Men nå som jeg er fri, så vet jeg jo at egentlig drømmer jeg om mann og barn. 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

Prinsesse som aldri blir fornøyd?

Anonymkode: e9b76...592

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Vet ikke om det bare er jeg som ikke funker (sannsynligvis er det sånn ) eller at forholdene har vært feil.. 

Jeg har høy selvtillit og selvbilde,så det er ikke problemet.  Tror det er en redsel for ikke å bli likt, evt å bli forlatt. Eller kanskje bare født peoplepleaser  ?? Husker jeg som barn fikk vondt av søsken om de fikk kjeft når de hadde gjort noe galt,og skulle ønske jeg heller kunne ta skylda. 

Er liksom som den bestemte og selvstendige siden av meg bare fordufter i forhold.  Har tenkt på at jeg IKKE skal være sånn i neste forhold. 

Anonymkode: d327e...abd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Redd for å ikke bli likt/elsket (av kjæresten) og redd for å bli forlatt. 

Jeg kan ikke forstå hva annet det kan handle om. 

Men selvutslettende folk har ikke gode forhold. Oppegående menn vil ikke ha nikkedukker som bare pleaser. Og du blir selvsagt miserabel av å gå på akkord med seg selv hele tiden 

Anonymkode: 55429...91b

Jeg var egentlig ikke redd for at han skulle gå, og gikk til slutt selv, jeg stolte på at jeg greier meg alene uten han. Jeg visste alltid at han elsket meg. Så jeg tror det er noe dypere, mer en manglende evne til å finnes som meg selv i nære relasjoner. 

Helt sant! 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ville kommentere dette og si at når du ser ting fra utsiden slik, og har fått den selvinnsikten så har du vokst veldig bare på det. Tenk deg deg selv nå i forhold når du ikke visste. Det tar tid å forandre på ting, øvelse ikke minst. Når du føler du DØR hvis ting ikke blir gjort i regi av noen, vel.. jeg tenker.. dø da? Hvis du skjønner, for all del ikke dø dø, men det du føler vil skje, la det skje? Jeg var også gjennom dette "da stikker de, jeg blir alene, verden faller sammen". Ja men fall sammen da..? Det er jo en frykt og en desperasjon fra en annen tid, kanskje fra vi var spedbarn eller små barn, ikke den voksne oss sin tanke og frykt

Anonymkode: 670a2...2cf

Det er et godt poeng, tusen takk for at du poengterer det. Jeg har nok kommet lenger enn jeg selv tenker. Tror nok jeg bare ser at jeg har en så lang vei igjen å gå. 

Jeg tror jeg forstår poenget ditt og jeg tenker selv også at "ja, la det skje (dø/hva enn jeg frykter)", bare gi slipp og stå i angsten, men greia var at jeg ikke kjente på lyst til noe som helst, som at hodet ble helt tomt annet enn hyperfokus på ham. Og frustrasjon. Men kanskje det da hadde vært å bare gå og gjøre hva som helst, litt etter litt. Er som at jeg gikk inn i en slags ufrivillig dissosiativ FRYS-tilstand der jeg bare skannet omgivelsen/ham konstant. Ja, når jeg skriver med dere så er det som at jeg forstår mer, sånn var det, som at jeg FRØS til is, ble handlingslammet, og årvåken på samme tid. Skikkelig ekkelt, og når jeg tenker på det så er det lett å tenke "bedre å bare forbli alene"  Men det vil jeg jo ikke. 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Prinsesse som aldri blir fornøyd?

Anonymkode: e9b76...592

Unnskyld? Dere er så vittige dere som har null å komme med bare teit kritikk. Dette handler jo ikke om at jeg er prinsesse med høye krav og aldri blir fornøyd, det handler jo om et grunnleggende mønster i meg der jeg ikke takler nære relasjoner, som jeg gjør noe med. Mannen jeg var med var fantastisk og problemet er hundre prosent meg, det gjør jeg noe med. Var det ellers noe du ville slenge ut av deg? 😘 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

[AnonymBruker]

Les om mild borderline og se om du kjenner igjen om manglende selvfølelse (som har ingenting med selvtillit å gjøre). Ikke det dramatiske og utagerende 

Anonymkode: 55429...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

En voksen person burde klare å reflektere og resonere seg frem til hvordan man skal være selvstendig og ta ansvar for seg selv. 

Forslag? Slutt å heng på andre, slutt å les deg opp på selvhjelpsbøker som ikke gir deg noe, slutt å måtte forhøre deg hva andre foreslår, slutt å søk råd for den minste ting(ink. dette).. 

For bare det at du stiller spørsmålet her forteller meg at du ikke klarer å stå på egne bein. 

Anonymkode: aaebd...c1c

Gratulerer med å være et prakteksemplar på hvordan vise at man innehar null kunnskap innenfor psykologi og relasjoner, uten å vise at man har null kunnskap innenfor psykologi og relasjoner.

Anonymkode: 31bb0...ed5

[AnonymBruker]

Min mann er nok slik som deg, og jeg blir ærlig talt gal av det. Tror jeg har sagt til ham ti ganger bare siste uka at jeg ikke er en hund han må ta seg av, lufte og passe på hele tiden. Jeg er en voksen kvinne som helt fint klarer å engasjere meg selv, være alene, finne på aktiviteter selv og si fra om hva jeg ønsker og ikke. 

Godt du er bevisst på dette, men så må du også forsøke å gjøre noe med det. Jobbe bevisst med å "gi slipp" på å skulle please hele tiden, og gi deg selv plass. 

Jeg synes ikke det er noe kos at min mann et slik, det er stressende. Det blir fryktelig vanskelig å bli enige om hva vi begge ønsker å gjøre når han har fokus på hva jeg ønsker. Jeg vil jo også være en ok partner og ha et jevnbyrdig forhold der han har like mye å si. 

Jeg elsker ham heldigvis veldig høyt, for ellers hadde jeg gått drittlei for lenge siden. Jeg ønsker en partner, ikke en tjener. 

Anonymkode: def90...f12

[AnjaMV]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Så godt å høre at du har det bedre sånn. For meg så er det nok drømmen om barn og familieliv med to voksne som gjør at jeg ser at jeg virkelig må jobbe med dette, for jeg savner en mann hele tiden. Samtidig som jeg blir helt uvel bare av tanken fremdeles. 

TS

Håper du kan finne hjelp til det du sliter med ❤️ Det er vondt å leve sånn. Heldigvis for meg så har jeg fått de barna jeg ønsket meg. Det hadde helt klart vært vanskeligere å velge et liv som enslig hvis jeg ikke hadde barn og ønsket meg det. Og så blir jeg svært sjelden tiltrukket av noen. Og det gjør det jo lettere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg var egentlig ikke redd for at han skulle gå, og gikk til slutt selv, jeg stolte på at jeg greier meg alene uten han. Jeg visste alltid at han elsket meg. Så jeg tror det er noe dypere, mer en manglende evne til å finnes som meg selv i nære relasjoner. 

Helt sant! 

Det er et godt poeng, tusen takk for at du poengterer det. Jeg har nok kommet lenger enn jeg selv tenker. Tror nok jeg bare ser at jeg har en så lang vei igjen å gå. 

Jeg tror jeg forstår poenget ditt og jeg tenker selv også at "ja, la det skje (dø/hva enn jeg frykter)", bare gi slipp og stå i angsten, men greia var at jeg ikke kjente på lyst til noe som helst, som at hodet ble helt tomt annet enn hyperfokus på ham. Og frustrasjon. Men kanskje det da hadde vært å bare gå og gjøre hva som helst, litt etter litt. Er som at jeg gikk inn i en slags ufrivillig dissosiativ FRYS-tilstand der jeg bare skannet omgivelsen/ham konstant. Ja, når jeg skriver med dere så er det som at jeg forstår mer, sånn var det, som at jeg FRØS til is, ble handlingslammet, og årvåken på samme tid. Skikkelig ekkelt, og når jeg tenker på det så er det lett å tenke "bedre å bare forbli alene"  Men det vil jeg jo ikke. 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

Jeg kjenner meg utrolig mye igjen, som skrevet før.

Jeg er singel nå. Har alltid vært en lettelse å bli singel, få "puste" igjen og få meg selv og driven min tilbake.

Jeg tror det holder å være bevisst og gå inn i forhold (det må føles riktig) med det, ikke i bakhodet, men ganske langt foran. Når jeg finner noen, vil jeg jo også at det skal være åpent, ærlig og fint, så jeg kommer til å fortelle at jeg sliter med dette og kommer til å jobbe med dette i relasjonen.

Anonymkode: 0b937...79a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

En voksen person burde klare å reflektere og resonere seg frem til hvordan man skal være selvstendig og ta ansvar for seg selv. 

Forslag? Slutt å heng på andre, slutt å les deg opp på selvhjelpsbøker som ikke gir deg noe, slutt å måtte forhøre deg hva andre foreslår, slutt å søk råd for den minste ting(ink. dette).. 

For bare det at du stiller spørsmålet her forteller meg at du ikke klarer å stå på egne bein. 

Anonymkode: aaebd...c1c

Nå må du gi deg. Det er normalt og en bra ting å spørre om råd når man trenger det. Det er et sunnhetstegn og et tegn på modenhet.

Anonymkode: 7face...d35

[AnonymBruker]

Har du lest boka Attached? 

Anonymkode: 26120...f38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg bare innser hvor fæl og ekkel jeg har vært. Hvor mye jeg har projisert over på ham. Fordi jeg var for tett på, kunne jeg klage på at HAN var kjedelig, når sannheten er at jeg var kjedelig. 

Da må du finne ut av HVORFOR du gjorde dette, og sånn sørge for at du aldri gjør det igjen. Hvorfor vil du være slem med en du er kjæreste med? 

Gå til psykolog og finn ut av hvorfor du er som du er og sørg for at det aldri skjer igjen. 

Regner med at barndommen din er nøkkelen. Hvis foreldrene dine var skadelige mennesker. Var giftige/usunne å være rundt. Så må du ta avstand fra det og bli en helt annen person. Jeg kan ikke forstå mine søsken som ikke tar avstand til våre foreldres væremåte og til og med adopterer samme væremåte og kommer med unnskyldninger på hvorfor far og mor var som de var. Jeg tar fullstendig avstand og er og gjør alt det motsatte av mine foreldre. 

Men pga min oppvekst så har jeg hatt en selvutslettende personlighet som jeg gjør alt jeg kan for å bli kvitt nå. Jeg har alltid gjort det den andre vil uansett hvem det er kjæreste, venn etc. Fordi det er det jeg er trent opp til som barn. Jeg har lært at jeg ikke var viktig og at mine meninger og ønsker ikke teller. Så jeg må finne meg selv og har holdt på med det i flere år nå. Har lest masse for å forstå hva jeg har opplevd og hva jeg trenger å jobbe med. Jeg vet ikke om det er det samme som du opplever. Jeg har fungert mere som en slave som bare tjener den jeg er er med uansett hvem det var.

Anonymkode: 7face...d35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Min mann er nok slik som deg, og jeg blir ærlig talt gal av det. Tror jeg har sagt til ham ti ganger bare siste uka at jeg ikke er en hund han må ta seg av, lufte og passe på hele tiden. Jeg er en voksen kvinne som helt fint klarer å engasjere meg selv, være alene, finne på aktiviteter selv og si fra om hva jeg ønsker og ikke. 

Godt du er bevisst på dette, men så må du også forsøke å gjøre noe med det. Jobbe bevisst med å "gi slipp" på å skulle please hele tiden, og gi deg selv plass. 

Jeg synes ikke det er noe kos at min mann et slik, det er stressende. Det blir fryktelig vanskelig å bli enige om hva vi begge ønsker å gjøre når han har fokus på hva jeg ønsker. Jeg vil jo også være en ok partner og ha et jevnbyrdig forhold der han har like mye å si. 

Jeg elsker ham heldigvis veldig høyt, for ellers hadde jeg gått drittlei for lenge siden. Jeg ønsker en partner, ikke en tjener. 

Anonymkode: def90...f12

Jeg kjenner meg ikke igjen i slik du snakker om mannen din, jeg gjør kanskje det samme men motsatt fortegn. Er mer det at JEG ikke greier engasjere meg og finne på aktiviteter selv når jeg er sammen med ham. Og problemet er heller ikke at jeg pleaser, eller tjener, det ville eksen min sett forundret på som beskrivelse av meg 😅 men at jeg mister meg selv, blir tom, handlingslammet o.l. Håper du finner ut av det med mannen din og at han skaffer seg noe hjelp og klarhet. 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Les om mild borderline og se om du kjenner igjen om manglende selvfølelse (som har ingenting med selvtillit å gjøre). Ikke det dramatiske og utagerende 

Anonymkode: 55429...91b

Kjente meg ikke igjen i de symptomene, selv om jeg har desorganisert tilknytningsstil. 

AnjaMV skrev (3 timer siden):

Håper du kan finne hjelp til det du sliter med ❤️ Det er vondt å leve sånn. Heldigvis for meg så har jeg fått de barna jeg ønsket meg. Det hadde helt klart vært vanskeligere å velge et liv som enslig hvis jeg ikke hadde barn og ønsket meg det. Og så blir jeg svært sjelden tiltrukket av noen. Og det gjør det jo lettere.

Tusen takk ❤️ 
Ja, det er sant, hadde jeg allerede hatt barn hadde kanskje jeg også tenkt at jeg greide meg uten partner. 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7