Når du føler at det går mot slutten… 😭

[AnonymBruker]

Jeg har vært kjæreste med en mann i et drøyt år. Vi har vært sammen en del med hans 2 barn, feiret vår første jul sammen osv.

vi er i 30/40 årene.

vi bor ikke sammen. Vi er sammen noen dager i uken når han har barnefri. Selv om jeg har møtt barna så er jeg aldri der på overnatting eller noe når han har barneuke.

vi har hart et veldig bra år. Noen små uenigheter som er vanlig, men ikke noe stor krangel slik jeg ser det. 
jeg er tålmodig med han og snill, er veldig omtenksom av meg. Han sier jeg er bra på alle områder også. 

de siste 2 ukene har det vært mye for han på jobben og han har ikke hatt overskudd til å møte meg. Han har trukket seg unna og sa for en uke siden at han trengte tenketid. Vi har nesten ikke hatt kontakt på noen dager og når jeg sendte melding igår fikk jeg ikke svar før idag, en dag etterpå. 

jeg synes det er for å være ærlig en merkelig måte å behandle noen på som man sier «man er glad i». Jeg skjønner tegninga at han nok er en avoidant. Det har jeg ikke klart å se før nå.

han var veldig på det første halvåret. Blomster på jobb, hyppig kontakt, komplimenter osv. så jeg trodde virkelig det her skulle være.

nå trekker han seg unna. Han sier han føler det er noe rart og skjønner ikke selv hva det er. 

så da går det nok mot slutten. Føler meg utrolig ensom og dum som enda en gang stolte på noen som viste seg å ikke ville være der lenge. Har ingen venner å snakke med heller om det så kjenner det er tungt. 

Anonymkode: 8a72d...fa2

[AnonymBruker]

Du avslutter. Hadde ikke gått videre med en mann som var usikker, du vil bare gå å lure og vente. Dere er såpass voksne begge to, så ring han, svarer han ikke sender du en mld hvor du skriver at usikkerheten blir for stor, og at du velger å avslutte forholdet.

Anonymkode: eee29...958

[AnonymBruker]

Ja tenker det samme.

men så har man jo lest så mye om avoidants og bare de får nok tid så kan det bli bra.

jeg er helt motsatt, jeg unngår ikke noe og utsetter ikke noe. Så har ikke noe problem med å avslutte det isåfall. Men nå er jeg snart 40 og tenker hvis jeg hele tiden avslutter forhold fordi den andre er usikker så er sjansen veldig stor jeg blir alene i alderdommen framover. Og den tanken, den ødelegger meg. 
 

 

Anonymkode: 8a72d...fa2

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg gitt han rom, trukket meg tilbake jeg også. 
Som du skrev at det er mye som skjer på jobb, kanskje det er andre ting også? Man vet aldri kampen andre kjemper. Så før du tar forhastede konklusjoner og avslutter så hadde jeg nok hatt litt is i magen. 
Slutt å ta kontakt med han og se hva han gjør. 
Dør kontakten helt så vet du hvor du har han og da er det bare å gå videre. Det er ikke verdt å være i forhold med en som ikke klarer å kommunisere om ting.

 

Anonymkode: 0894b...664

[hudorm1]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ja tenker det samme.

men så har man jo lest så mye om avoidants og bare de får nok tid så kan det bli bra.

jeg er helt motsatt, jeg unngår ikke noe og utsetter ikke noe. Så har ikke noe problem med å avslutte det isåfall. Men nå er jeg snart 40 og tenker hvis jeg hele tiden avslutter forhold fordi den andre er usikker så er sjansen veldig stor jeg blir alene i alderdommen framover. Og den tanken, den ødelegger meg. 
 

 

Anonymkode: 8a72d...fa2

Så du vil heller være med noen du er usikre på, enn å ha muligheten til å treffe noen?

Uten å kjenne han eller typen, så ville jeg bare ikke skrevet til han, gjør som han gjør, finn på noe annet. Så lar du han ta kontakt. 

[hudorm1]

Kort fortalt har jeg både vært på den siden du er, og den siden han er. 
Begge tilfeller har det vært andre involvert. 

[AnonymBruker]

Høres ut som en lovebomber som moroa har tatt slutt for. 

Anonymkode: f5c44...9bf

[AnonymBruker]

Han har barn, og det er en stor ting å involvere kjærester da. Hadde han vært 100% sikker på at han ikke vil ha deg, så hadde han bare gjort det slutt. La han få tenke så han ikke gjør noen forhastede beslutninger hverken den ene eller den andre veien.

Det som er viktig nå hvis han bestemmer seg for at han vil satse videre med deg, er at du ikke går på nåler og godtar for mye bare fordi du er redd for at han skal bli usikker igjen. Det gjorde jeg med eksen. Jeg gikk rundt og smilte fra øre til øre i flere måneder fordi jeg var redd for at han skulle "bli usikker" igjen. Jeg hadde satt ned foten pga ting han hadde gjort. Jeg så ikke før nå flere år etter at jeg hadde stor grunn til å reagere, og at han "ble usikker" for å manipulere meg til å godta dritt

Anonymkode: bf098...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har vært kjæreste med en mann i et drøyt år. Vi har vært sammen en del med hans 2 barn, feiret vår første jul sammen osv.

vi er i 30/40 årene.

vi bor ikke sammen. Vi er sammen noen dager i uken når han har barnefri. Selv om jeg har møtt barna så er jeg aldri der på overnatting eller noe når han har barneuke.

vi har hart et veldig bra år. Noen små uenigheter som er vanlig, men ikke noe stor krangel slik jeg ser det. 
jeg er tålmodig med han og snill, er veldig omtenksom av meg. Han sier jeg er bra på alle områder også. 

de siste 2 ukene har det vært mye for han på jobben og han har ikke hatt overskudd til å møte meg. Han har trukket seg unna og sa for en uke siden at han trengte tenketid. Vi har nesten ikke hatt kontakt på noen dager og når jeg sendte melding igår fikk jeg ikke svar før idag, en dag etterpå. 

jeg synes det er for å være ærlig en merkelig måte å behandle noen på som man sier «man er glad i». Jeg skjønner tegninga at han nok er en avoidant. Det har jeg ikke klart å se før nå.

han var veldig på det første halvåret. Blomster på jobb, hyppig kontakt, komplimenter osv. så jeg trodde virkelig det her skulle være.

nå trekker han seg unna. Han sier han føler det er noe rart og skjønner ikke selv hva det er. 

så da går det nok mot slutten. Føler meg utrolig ensom og dum som enda en gang stolte på noen som viste seg å ikke ville være der lenge. Har ingen venner å snakke med heller om det så kjenner det er tungt. 

Anonymkode: 8a72d...fa2

Får vondt av deg 🤍 skal si deg det at det nettopp akkurat er der jeg er redd jeg skal komme med min kjære. Vi har bare vært sammen i 3 mnd, holder fortsatt oppe gnisten selv etter noen diskusjoner (som vi har hatt noen av) 

Vi skal på reise sammen snart. Alt er nytt men det er også skummelt. 

Jeg fikk også blomster i begynnelsen og masse komplimenter, som jeg enda får. 

Når merket du det begynte å dale? 

Anonymkode: f1f47...59c

[AnonymBruker]

Bare en generell betraktning - du sier det er mye for han nå, på jobb. Jeg har møtt menn som trekker seg helt unna når de har problemer som ikke har noe med forholdet å gjøre, for eksempel på jobb. De skal løse alene. Kvinner har større tendens til å gå til andre for støtte når de har det vanskelig, menn har større tendens til å isolere seg.

En som er på et dårlig sted i livet, kan føle at de ikke overskudd til en kjæreste, og at de dermed selv ikke er en god kjæreste. I stedet for at en kjæreste er en støtte, blir det heller ekstra stressfaktor, et annet sted i livet hvor de feiler for de har ikke nok å gi.

Det er lett å ta det personlig når sånn skjer, men det handler om hvordan de er. De kompartmentaliserer (er det et ord på norsk?); de skal først fikse denne ene tingen de er laserfokusert på, så kan de te neste, komme ut på andre siden og være alt det du ønsker de skal være.

Men det er helt jævlig å stå i (been there, done that), så forhold rakner jo gjerne på veien.. Uansett om tenketid er pga deg eller pga at det er noe andre greier i livet hans, så må du virkelig kjenne på om du vil stå i dette. Det er helt knusende med den type usikkerhet.

Anonymkode: c169b...bdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bare en generell betraktning - du sier det er mye for han nå, på jobb. Jeg har møtt menn som trekker seg helt unna når de har problemer som ikke har noe med forholdet å gjøre, for eksempel på jobb. De skal løse alene. Kvinner har større tendens til å gå til andre for støtte når de har det vanskelig, menn har større tendens til å isolere seg.

En som er på et dårlig sted i livet, kan føle at de ikke overskudd til en kjæreste, og at de dermed selv ikke er en god kjæreste. I stedet for at en kjæreste er en støtte, blir det heller ekstra stressfaktor, et annet sted i livet hvor de feiler for de har ikke nok å gi.

Det er lett å ta det personlig når sånn skjer, men det handler om hvordan de er. De kompartmentaliserer (er det et ord på norsk?); de skal først fikse denne ene tingen de er laserfokusert på, så kan de te neste, komme ut på andre siden og være alt det du ønsker de skal være.

Men det er helt jævlig å stå i (been there, done that), så forhold rakner jo gjerne på veien.. Uansett om tenketid er pga deg eller pga at det er noe andre greier i livet hans, så må du virkelig kjenne på om du vil stå i dette. Det er helt knusende med den type usikkerhet.

Anonymkode: c169b...bdc

Det akkurat det jeg er redd for er sånn han er. 
derfor jeg trenger litt input.

jeg kan forstå det men samtidig så klarer jeg liksom ikke godta å bli b handlet sånn, skyvet på sidelinje, satt på vent, ja kall det hva du vil.

en person du er glad i og som er der for deg, den kan man jo ikke skyve unna sånn? Det er jo logisk at ingen vil bli da?! 

Anonymkode: 8a72d...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det akkurat det jeg er redd for er sånn han er. 
derfor jeg trenger litt input.

jeg kan forstå det men samtidig så klarer jeg liksom ikke godta å bli b handlet sånn, skyvet på sidelinje, satt på vent, ja kall det hva du vil.

en person du er glad i og som er der for deg, den kan man jo ikke skyve unna sånn? Det er jo logisk at ingen vil bli da?! 

Anonymkode: 8a72d...fa2

Ja, jeg vet. Selv om jeg har vært borti det, så kan jeg ikke si at jeg helt forstår det.

Og det føles dritt og urettferdig å bli behandlet dårlig. Men hvis det er sånn som vi spekulerer litt i nå - da føler han kanskje på at han ikke klarer å behandle deg så bra som han fortjener, og det er det som er litt problemet for han. 

Og kanskje det er sånn at han er så låst i det han sliter med på jobb og evt ellers (kan være andre ting, kan også være litt depresjon på toppen), at det blir litt sånn altoppslukende. At han kan miste deg er ikke noe han kan tenke på nå.

Si at du er medlem av en dansegruppe og brekker foten. Så er beskjeden fra gruppen at da må du byttes ut, og får ikke vært med på den store dansekonkurransen om et år. Da kan jo ikke du annet enn å tenke at javel da får det bare bli sånn, foten min er brukket og jeg kan ikke annet enn å lege den og vente på at den gror. Det var en svak metafor funnet på i farten, men poenget er - foten er brukket, om det gjør at du mister noe i fremtiden så er ikke det noe du kan tenke på nå eller gjøre noe med. På en måte. Han kan ikke ta innover seg konsekvensen, for han er i en situasjon hvor det ikke er mulig for han. Det beste du kan gjøre med en brukket fot er å hinke rundt på dansegulvet og det vil jo ødelegge for laget.

Den metaforen blir bare dårligere og dårligere jo mer jeg tenker på den, men du ser kanskje poenget i bunn likevel?

Bare et perspektiv her, på hvordan jeg tror noen mennesker funker. Jeg sier ikke at det må være sånn det nødvendigvis er her altså. 

Anonymkode: c169b...bdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ja, jeg vet. Selv om jeg har vært borti det, så kan jeg ikke si at jeg helt forstår det.

Og det føles dritt og urettferdig å bli behandlet dårlig. Men hvis det er sånn som vi spekulerer litt i nå - da føler han kanskje på at han ikke klarer å behandle deg så bra som han fortjener, og det er det som er litt problemet for han. 

Og kanskje det er sånn at han er så låst i det han sliter med på jobb og evt ellers (kan være andre ting, kan også være litt depresjon på toppen), at det blir litt sånn altoppslukende. At han kan miste deg er ikke noe han kan tenke på nå.

Si at du er medlem av en dansegruppe og brekker foten. Så er beskjeden fra gruppen at da må du byttes ut, og får ikke vært med på den store dansekonkurransen om et år. Da kan jo ikke du annet enn å tenke at javel da får det bare bli sånn, foten min er brukket og jeg kan ikke annet enn å lege den og vente på at den gror. Det var en svak metafor funnet på i farten, men poenget er - foten er brukket, om det gjør at du mister noe i fremtiden så er ikke det noe du kan tenke på nå eller gjøre noe med. På en måte. Han kan ikke ta innover seg konsekvensen, for han er i en situasjon hvor det ikke er mulig for han. Det beste du kan gjøre med en brukket fot er å hinke rundt på dansegulvet og det vil jo ødelegge for laget.

Den metaforen blir bare dårligere og dårligere jo mer jeg tenker på den, men du ser kanskje poenget i bunn likevel?

Bare et perspektiv her, på hvordan jeg tror noen mennesker funker. Jeg sier ikke at det må være sånn det nødvendigvis er her altså. 

Anonymkode: c169b...bdc

Herregud det her er så bra, jeg føler seriøst du treffer spikeren på hodet. Det er slik jeg tolker han. Om han ikke klarer å forklare det på en god måte skal jeg prøve å spørre han litt direkte om det er slik han føler det.

 

men det store spørsmålet… hvorfan adresserer man det? Finne seg i å bli tilsidesatt typ mange mange uker? Ingen vet jo når og om det går over. 

Anonymkode: 8a72d...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.2.2025 den 12.41):

Hadde ikke gått videre med en mann som var usikker, du vil bare gå å lure og vente.

Anonymkode: eee29...958

I de fleste forhold så vil man før eller senere oppleve at en eller begge parter et usikre.

Anonymkode: 16525...a63

[AnonymBruker]

Tenk på deg sjøl og takk for deg. 
Det bør ikke være opp til andre å avgjøre hvordan du skal leve livet ditt og hva du skal godta.  
Han tar nok en problemer som han må løse , og hvis han sliter med å finne måter å løse floker han har så bør han få surre med dette i fred og ro. 
Der er som regel grunner til at folk blir skilt.  
Jeg har en venn som har gått rundt i 4 år og ventet på at « kjæresten/daten « skal ta et endelig valg.  
Alle rundt har fortvilt prøvd å gå vedkommende til åpne øynene og avslutte kontakten med «tvileren» . 
Det ser ut til at det omsider har gått opp et lys. 

Anonymkode: 1326d...7d5

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg ts.

Hadde et forhold med en i over to år, der han valgte å avslutte forholdet brått med å endre seg fra varm til kald og veldig distansert. Enden på visa var en uke uten noe kontakt, som ikke var vanlig for oss, og som gjorde meg ganske redd og engstelig for at det hadde skjedd noe alvorlig. Da jeg etterhvert fikk svar viste det seg at han var utslitt og utbrent, til det punktet hvor han var nummen i både kropp og følelser (og det stemte nok, for han jobbet døgnet rundt, hadde aldri fri, og var ikke i stand til å kjenne etter i kropp eller følelser). Han greide likevel å kjenne etter at forholdet vårt ikke hadde vært riktig for han på over et år, og etter noen ukers tenketid og prat over meldinger gjorde han det slutt. 
 

Nå har jeg vært i et forhold med en mann i et år, og står i en liknende situasjon igjen... Stolthet, motvilje mot å være i følelsene sine sammen med meg, og skam over å anerkjenne at han har følelser, behov for hvile og ikke har ansvar for alt og alle hele tiden har gjort han syk av utbrenthet (så alvorlig at han er i behandling av helsevesenet). Han har gitt meg noe oppdateringer, men vil hverken prate med eller møte meg.

 

Nå har jeg unngått å presse meg på, jeg har forholdt meg stille den siste uka, og etablerte en viss grense for meg selv for et par uker siden ved å kreve et minimum av oppdatering og ærlighet på hvordan det går med han. Han har sagt at han ønsker litt tid, for å bli vant med seg selv på nytt (og et håp om rask recovery så han kan hoppe tilbake til den mannen og kjæresten han var). Jeg tror hans recovery blir lang. Og den ekle klumpen i magen av angst for å nok en gang bli avvist fremfor å få være den partneren han har omfavnet meg som tidligere sitter godt både i magen og i halsen. 
 

 

 

Anonymkode: cecd6...e2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.2.2025 den 11.59):

 

nå trekker han seg unna. Han sier han føler det er noe rart og skjønner ikke selv hva det er. 

 

Anonymkode: 8a72d...fa2

Han har ikke de samme følelsene for deg lenger og han har heller ikke kjennskap til følelseslivet sitt.

Anonymkode: ea8a7...998

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

I de fleste forhold så vil man før eller senere oppleve at en eller begge parter et usikre.

Anonymkode: 16525...a63

Ikke på den måten.

Usikkerhet nå og da er vanlig, men så tidlig og med den typen oppførsel er følelser som forsvinner eller som ikke egentlig har vært ordentlig der. Ser dette med så mange.

Anonymkode: ea8a7...998

[AnonymBruker]

Uff det er helt jævlig , vært i et forhold selv det siste året som rett før jul ble avsluttet. Eller det ble jo ikke det , for han sa at han var usikker , og han sier fortsatt at han savner meg , er glad i meg , men klarer ikke være i et forhold. Hva skal jeg gjøre med det , jeg kan ikke sitte å vente på noe som kanskje aldri blir noe . Jeg prøver å gå videre , men jeg lå å grein hele julen 🙈 

Å ikke ta det personlig er jo helt umulig , jeg føler at jeg har gjort noe galt og at jeg ikke er god nok , selv om han sier at det er han som har problemer . 

Anonymkode: 5f52f...81a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Uff det er helt jævlig , vært i et forhold selv det siste året som rett før jul ble avsluttet. Eller det ble jo ikke det , for han sa at han var usikker , og han sier fortsatt at han savner meg , er glad i meg , men klarer ikke være i et forhold. Hva skal jeg gjøre med det , jeg kan ikke sitte å vente på noe som kanskje aldri blir noe . Jeg prøver å gå videre , men jeg lå å grein hele julen 🙈 

Å ikke ta det personlig er jo helt umulig , jeg føler at jeg har gjort noe galt og at jeg ikke er god nok , selv om han sier at det er han som har problemer . 

Anonymkode: 5f52f...81a

Huff det er så vondt. Er så redd min kjæreste kommer dit. Han har perioder der han er veldig trøtt og sliten og må være i fred. Han kan ikke love fremtiden (det kan jo ingen) men liker ikke holdningen. Er redd jeg venter på et brudd skal komme.. 

Anonymkode: f1f47...59c