Noen høyt utdannede kvinner som har fått ADHD diagnose i voksen alder?

[AnonymBruker]

Vil dere fortelle litt mer om prosessen? Ble dere utredet privat eller offentlig? Vanskelig å komme inn? Hva slags symptomer og funksjonsnivå hadde dere? Hvordan var barndommen? Hører gjerne også fra de som enten fikk avslag eller de som ble tatt inn, men som ikke fikk diagnose! Jeg har gjennomført høyere utdanning (master på NTNU), men falt ut av jobb helt 

Anonymkode: bdb07...e4e

[AnonymBruker]

Er jurist, har slitt med fokus og depresjoner hele livet uten at behandling hjalp. Gikk regelmessig til psykolog da jeg var i slutten av 30-åra og hun lurte på om jeg kunne ha ADHD, og at det var derfor jeg har hatt tilbakevendende depresjoner. Ble rett og slett utslitt av tankekjør, og så rett på en smell og depresjon, gang på gang. Det var privat psykolog med avtale, og det tok egentlig bare noen timer med utfylling av skjema og snakk om det. Hun kjente meg jo godt, så brikkene falt liksom plutselig på plass. 

Fungerer jo stort sett, jobber fullt og har et barn. Men uholdbart med de smellene og sykmeldingene jeg har hatt. Barndommen var slitsom, jeg klarte ikke konsentrere meg på skolen, men brukte all min energi og mere til på å komme meg gjennom. Men gikk greit helt til jeg kom til universitetet, da ble det bare elendige karakterer fordi det er så mye mer selvstudier. Klarte ikke å organisere meg godt nok. Men er sta, så kom meg gjennom jussen 😅

Men går på medisin nå, så ting er mye bedre. Gjør jobben min bedre og har litt mer overskudd i hverdagen når hodet ikke er så bråkete. 

Anonymkode: 06cf6...4f2

[AnonymBruker]

Jeg har mastergrad. Men konteksten her er at jeg aldri leste en bok under studiet. Alt var basert på forelesningsnotater og oppgaver med løsningsforslag. Valgte strategisk emner etter hva som ikke krevde at man leste pensumbøker, hvor man kunne "pugge" løsningsforslag og hvor det ikke var noen krav om å skrive besvarelser med mye tekst. Masteroppgaven min bestod i at jeg gjorde akkurat nok for å stå og ikke bli tatt i plagiat. 

Arbeidslivet mestret jeg ikke. Jeg ble sliten mentalt nærmest med en gang jeg startet på en oppgave, jeg måtte ta pauser hele tiden. Det hadde jeg også gjort som student, men da hadde jeg jo hele dagen på meg, nå skulle jeg prestere i løpet av 8 timer og det klarte jeg ikke.   Det var vel hovedgrunnen til at jeg fikk ADHD-utredning i det offentlige tror jeg. Slik jeg forstår det så prioriterer de de som trenger hjelp for å komme i jobb. Når jeg ba om utredning så gjorde jeg det også klart at selv om jeg fullførte utdanningen så må den sees i kontekst med hvordan jeg gjorde det. 

I barndommen gjorde jeg det under middels på skolen. Ikke så galt et jeg trengte støtteundervisning eller stod i fare for å stryke i andre fag enn Franks.  Jeg startet kun å studere fordi "alle andre gjorde det" og studiet jeg valgte visste jeg ikke hva var før jeg startet på det. Var kun flaks at det var noe det viste seg jeg hadde interesse for og ikke krevde at man leste pensumbøker eller skrev lange tekster. Når jeg fullførte så var det også fordi ADHDen i meg alltid sa at i morgen går det bra. Hadde jeg tenkt klart så hadde jeg aldri prøvd på en mastergrad og hadde gitt opp studiene. For selv om jeg kom meg gjennom så var det et helvete og så vidt det gikk.

Jeg skriver konteksten med mastergraden fordi min erfaring er at DPS ofte avviser de som har klart å fullføre en mastergrad. Så man bør få  frem konteksten som gjorde at man klarte studiene selv om man har ADHD. 

Anonymkode: dac2a...bbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har mastergrad. Men konteksten her er at jeg aldri leste en bok under studiet. Alt var basert på forelesningsnotater og oppgaver med løsningsforslag. Valgte strategisk emner etter hva som ikke krevde at man leste pensumbøker, hvor man kunne "pugge" løsningsforslag og hvor det ikke var noen krav om å skrive besvarelser med mye tekst. Masteroppgaven min bestod i at jeg gjorde akkurat nok for å stå og ikke bli tatt i plagiat. 

Arbeidslivet mestret jeg ikke. Jeg ble sliten mentalt nærmest med en gang jeg startet på en oppgave, jeg måtte ta pauser hele tiden. Det hadde jeg også gjort som student, men da hadde jeg jo hele dagen på meg, nå skulle jeg prestere i løpet av 8 timer og det klarte jeg ikke.   Det var vel hovedgrunnen til at jeg fikk ADHD-utredning i det offentlige tror jeg. Slik jeg forstår det så prioriterer de de som trenger hjelp for å komme i jobb. Når jeg ba om utredning så gjorde jeg det også klart at selv om jeg fullførte utdanningen så må den sees i kontekst med hvordan jeg gjorde det. 

I barndommen gjorde jeg det under middels på skolen. Ikke så galt et jeg trengte støtteundervisning eller stod i fare for å stryke i andre fag enn Franks.  Jeg startet kun å studere fordi "alle andre gjorde det" og studiet jeg valgte visste jeg ikke hva var før jeg startet på det. Var kun flaks at det var noe det viste seg jeg hadde interesse for og ikke krevde at man leste pensumbøker eller skrev lange tekster. Når jeg fullførte så var det også fordi ADHDen i meg alltid sa at i morgen går det bra. Hadde jeg tenkt klart så hadde jeg aldri prøvd på en mastergrad og hadde gitt opp studiene. For selv om jeg kom meg gjennom så var det et helvete og så vidt det gikk.

Jeg skriver konteksten med mastergraden fordi min erfaring er at DPS ofte avviser de som har klart å fullføre en mastergrad. Så man bør få  frem konteksten som gjorde at man klarte studiene selv om man har ADHD. 

Anonymkode: dac2a...bbe

Edit: Jeg fikk diagnosen og fungerer i arbeidslivet etter jeg fikk medisiner. 

Når det kommer til hvem som får diagnosen ADHD så er min erfaring at ulike psykologer/psykiatere har ulike krav slik at det er vesentlig lettere å få diagnosen hos noen enn andre. Dette gjelder også om utredningen skulle være langvarig.  Vil si at min psykolog var en som lett tenkte "Dette er ADHD" og aldri tenkte det kunne være noe annet, men vet at andre har psykologer som gjør sitt beste for å finne alternative forklaringer. 

Anonymkode: dac2a...bbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

I barndommen gjorde jeg det under middels på skolen. Ikke så galt et jeg trengte støtteundervisning eller stod i fare for å stryke i andre fag enn Franks.  Jeg startet kun å studere fordi "alle andre gjorde det" og studiet jeg valgte visste jeg ikke hva var før jeg startet på det. Var kun flaks at det var noe det viste seg jeg hadde interesse for og ikke krevde at man leste pensumbøker eller skrev lange tekster. Når jeg fullførte så var det også fordi ADHDen i meg alltid sa at i morgen går det bra. Hadde jeg tenkt klart så hadde jeg aldri prøvd på en mastergrad og hadde gitt opp studiene. For selv om jeg kom meg gjennom så var det et helvete og så vidt det gikk.

Anonymkode: dac2a...bbe

Edit: Jeg tenkte heller aldri at denne mastergraden vil gi jobber som krever at du skriver lange tekster og at jeg hater det. Jeg tenkte kun at alt jeg ville elske å skrive disse lange tekstene. Fordi ADHDen i meg får meg til å tenke at selv om jeg alltid har hatet å gjøre noe så kommer jeg til å like det i morgen. 

Anonymkode: dac2a...bbe

[AnonymBruker]

Det offentlige tar utgangspunkt i prioriteringsveilederen. Min erfaring er at de ikke bruker at du har tatt en grad i mot deg, i hvertfall ikke hvis du forteller om det. Essensen er hvordan du fungerer nå.

Jeg gikk på DPS både som bachelor og masterstudent. Studiene gikk bra, men jeg hadde generelt lavt funksjonsnivå (er uføretrygdet nå). Grunnen til at studiene gikk bra, var jo fordi at jeg kunne jobbe når som helst på dagen når formen tillot det. Flere ganger jeg satt og skrev på nettene. Det var heller ingen obligatoriske forelesninger. Så jeg suste på et vis igjennom 5 år på uni med greie karakterer. Skal sies at dette ikke var ADHD da, men så lenge man får de verktøyene man trenger er det håp.

https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/prioriteringsveiledere/psykisk-helsevern-for-voksne/tilstander-for-psykisk-helsevern-for-voksne

Anonymkode: f38ea...d12

[AnonymBruker]

Jeg er lærer og har mastergrad. Har svart på utallige spørreskjemaer om egne elever opp gjennom årene og er nok ganske sikker på at jeg har ADHD uoppmerksom type. Jeg har greid meg veldig bra og har sust gjennom det meste av studier opp gjennom årene. Det jeg sliter mest med er relasjoner, fordi jeg skravler i ett sett og alltid har mase prosjekter gående. Jeg tar veldig mye plass, for å si det sånn.

Jeg har en sinnsyk energi og simultankapasitet, men likevel (i motsetning til de fleste med ADHD) har jeg evnen til å ro i land det meste jeg setter i gang med. MEN jeg prokrastinerer nesten helt til siste deadline likevel. Jeg greier aldri å ha det ryddig rundt meg, jeg glemmer veldig mye av det jeg skulle ha gjort, og er generelt temmelig distrè. 

Greier fint å være i jobb, men det er sikkert fordi jobben min er å skravle om mangt og meget til elevene mine. 

Anonymkode: d8d84...640

[AnonymBruker]

Jeg er henvist til utredning nå, men legen min var ganske klar på at selv om jeg beskriver mine problemer godt og jeg scorer veldig høyt, så har jeg en doktorgrad. Og når jeg i tillegg er gift og har barn og ikke har økonomiske problemer, så er det lite sannsynlig at jeg blir prioritert. 

Ingen bryr seg om at jeg nå er sykemeldt, at jeg ikke takler arbeidslivet i det hele tatt, at det eneste jeg har vært god til i livet er å øve til prøver og å gå på skole. Jeg har aldri hatt sosiale evner, alltid vært en outsider, alltid trøstespist, alltid hatt hundre tanker i hodet samtidig. Men det å sette seg ned kvelden før (aldri tidligere!) med en skolepppgave eller lese til en prøve har jeg fått til. Men fra videregående og ut doktorgraden har jeg jo jobbet 12 timer i døgnet med skole. Det er ikke egentlig rart jeg er utslitt.

Det blir verre og verre. Vi flyttet til «aktiv sone» på jobb, fra en stille sone, og det ødela alt. Fram til da gjorde jeg en god jobb, men den aktive sonen gav hjernen min femti andre stemmer i tillegg til all aktiviteten som er der til vanlig. Øretelefoner er litt uglesett, og sjefen min tror ikke på nevrodiversitet (hun har en helt annen bakgrunn). Mine 10+ år på NTNU Gløshaugen gav meg gratis 30 studiepoeng «rare folk», jeg har lært veldig mye om andre, særlig veldig smarte folk og hvordan de kan eller ikke kan fungere. Men sjefen min tror ikke på meg. Hun syns bare jeg er rar. Synd, for i det rette miljøet er jeg en flott arbeidstaker! 

Jeg er forberedt på avslag. Og da må jeg finne andre løsninger, særlig hvis ungene har ADHD. Jeg ser ikke bort fra at mannen min har det, og da skal det vel nesten godt gjøres om ikke ungene har det og. Jeg ser det på hvordan jeg «rydder» i huset. Jeg begynner på kjøkkenet men finner raskt noe jeg bare MÅ legge på plass på loftet, så da går jeg dit. På veien finner jeg noe annet som skal et annet sted, så jeg tar det med meg og legger det på et helt annet sted, mens jeg plutselig ser en åpen dør og går inn der heller. Der fant jeg kanskje en bok som skulle ned i kjelleren, så jeg tar den med. Halvveis ned trappa kommer jeg på det jeg gikk for å levere på loftet, så jeg snur og går opp igjen. Så skal jeg bare re opp senga for den ser så rotete ut. Når jeg har fikset putene og skal riste tepper ser jeg at litt maling flasser i vinduskarmen, så plutselig er jeg i garasjen og henter en skrape for å klargjøre for maling. Etter å ha skrapt litt kom jeg på at jeg måtte ta ut søpla, så da løper jeg ned på kjøkkenet for å fikse det. Der står oppvaskmaskinen halvtømt.. Og sånn går dagene. Hvis noen har tips, kom gjerne med dem! Jeg lever i evig kaos, og jeg er HELT avhengig av at ting er på sine faste plasser, som nøkler. Men mannen tar dem, og legger dem på helt tilfeldige steder…

Anonymkode: 8d7e6...610

[Trolltunge]

Adhd har ikke gitt meg problemer verken med skole eller jobb. Var ikke et problem at jeg hadde et unormalt høyt aktivitetsnivå før jeg ble fysisk syk og måtte roe ned tempoet. Da gikk liksom kaoset inn istedenfor ut, og jeg gikk helt i spinn mentalt. Først da måtte jeg utredes for å få diagnose og behandling. (Offentlig. Helt grei prosess med en psykolog. Mye spørsmål.)

Har veldig struktur på meg selv i forhold til å ha kontroll på mange baller i lufta samtidig, og for å fullføre ting. Er nok mer avhengig av orden enn jeg sliter med å ikke klare å holde orden. Har rett og slett så velfungerende strategier for å ha kontroll på alt, til tross for at jeg lett hopper fra ting til ting og er hyper, så frem til jeg ble fysisk syk og det ble et problem å holde meg i ro har egentlig adhd bare vært å ha en ekstra indre motor for min del. Sjefen min fikk sjokk da jeg avslørte at jeg har adhd. Jeg var jo den mest strukturerte på arbeidsplassen. Hadde kontroll utover normalt. 🤭 Man kan klare seg godt med gode strategier og hard selvkontroll. 

Min sønn opplever det også som å ha en ekstra motor. 

Jeg tror nok vi med adhd er svært ulike. 

Endret 2 timer siden av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vil dere fortelle litt mer om prosessen? Ble dere utredet privat eller offentlig? Vanskelig å komme inn? Hva slags symptomer og funksjonsnivå hadde dere? Hvordan var barndommen? Hører gjerne også fra de som enten fikk avslag eller de som ble tatt inn, men som ikke fikk diagnose! Jeg har gjennomført høyere utdanning (master på NTNU), men falt ut av jobb helt 

Anonymkode: bdb07...e4e

Utredet offentlig. Var veldig lett å få utredning, for legen foreslo det. Hadde ikke slått meg at jeg kanskje kunne ha adhd. I retrospekt er det klassisk tilfelle. 

Barndom med mye rare innfall og vansker med å koble seg på en vibe med jevnaldrende og "bli der". Synes det var kjedelig når man ikke gjorde noe spesielt, så byttet venner så ofte at jeg ikke har øvd på å ha venner over tid. Har veldig gjennomtrekk på venner, bruker dem enten opp eller blir lei. I ungdomstiden ble det utagering, rus og dårlige avgjørelser. Skolen var for enkel. Tok først en master, så en annen, begge med toppkarakterer. Begge to gjort med skikkelig skippertak. Så som så læringsutbytte, for jeg lærte aldri studieteknikk, og går fortsatt i kjelleren hvis jeg ikke får til. 

Jobb nå går greit, men trenger medisin for å klare å ha struktur. Etter jobb er jeg helt ferdig, så sosialt liv går veldig opp og ned. Jeg er egentlig ekstrovert og har lyst til å være med folk, men blir sliten av å ta midtpunktrollen med en gang det blir stille, og så baller det på seg. Jeg er helt avhengig av rutiner for å fungere energimessig, så jeg får porsjonert ut rett energi til rett tid. 

Innimellom trenger jeg sykemelding og tar en uke i senga og bare eksisterer og er veldig sliten. Sånn sett er det jo en reell funksjonsnedsettelse. Jeg synes det er en belastning at "alle" tror har det nå fordi tiktokere lister opp masse som er relaterbart for alle. Det er så mye mer enn konsentrasjonssvikt, hyperfokus på det man synes er gøy og prokrastinering... 

Anonymkode: d8bf3...4cb

[AnonymBruker]

Jeg har master og bachelor i to forskjellige fag.

 Jeg har ikke fått ADHD diagnose, jeg har en slags undergruppe som mangler oppmerksomhetssvikten, og i tillegg har jeg autisme. Autismen ble diagnostisert privat. AuDHD gir helt spesifikke utfordringer.

Varianten av ADHD ble diagnostisert offentlig, fikk tilbud om medisiner som passet denne varianten, men takket nei fordi jeg heller ville forsøke andre tiltak. Jeg er på en måte «blind» uten notatbøkene mine. De må være uten linjer, jeg har tre av de: en som er med meg over alt og passer i ei lomme, en logg hvor jeg skriver ned funksjonsnivå og hva jeg har gjort og en arbeidsbok med fortløpende notater, kruseduller og skisser. Uten arbeidsboka skribler jeg over alt og det blir nokså kaotisk.

Begge utredningene vekslet mellom spørreskjemaer og samtaler med mer eller mindre intervjupreg. Jeg har utfordringer med å sette i gang og å avslutte oppgaver, ferdigstillelse er et kjempeproblem. Jeg kan henge meg opp i detaljer, vil ha høy kvalitet på det jeg gjør, vimser meg bort og omgås helst folk 3-4 timer daglig. Type intense samtaler. Jeg har flere utfordringer enn dette, men det er de mest markante.

Med å få opp pulsen og å meditere daglig får jeg skrudd på noe i hodet og brukt opp noe energisk energi og går fra «funker dårlig» til ok.

Barndommen min var stort sett helt fin. Da jeg bikket inn i tenårene ble jeg mobbet. Jeg har opplevd trakassering i alle jobber jeg har hatt og er for øyeblikket utenfor arbeidslivet. Jeg håper å kunne jobbe redusert, 100% jobb, da trenger jeg vaskehjelp, hushjelp, kokk og skredder, samt en partner som har passende sexdrive.

Anonymkode: dc0df...d80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvis noen har tips, kom gjerne med dem! Jeg lever i evig kaos, og jeg er HELT avhengig av at ting er på sine faste plasser, som nøkler. 

Anonymkode: 8d7e6...610

Mitt tips er å vuredere privat utredning om du får avslag i det offentlige. 

Mitt andre tips er å å bruke øretelefoner uansett hvor uglesett det er og eventuelt bytte jobb om det er mulig for deg.   ADHD-medisiner trenger ikke hjelpe mot støy, mange blir faktisk mer lydsensitive med medisiner. Du skriver at du har lave sosiale evner, det er en del som får mer markerte autistiske trekk når de begynner på ADHD-medisiner. Medisinene hjelper med impulskontrollen, men de kan gjøre andre ting verre. 

 

Angående nøkler. Selv har jeg sånn Apple Airtag hvor jeg kan få mobilen til å få nøklene til å lage lyd og i tillegg vise retningen og avstanden til nøklene. Om du ikke har iPhone så finnes det tilsvarende løsning for Android. 

Medisinene hjelper som nevnt med impulskontrollen. Så du bør kanskje også tenke litt over om det er det som er et problem som er stort nok til at du føler du vil betale for utredning og gå på medisiner.

Jeg vil si måten du rydder på er noe medisiner kan hjelpe med. Men mange slutter ikke å prokrastinere selv om de går på medisinene. Man kan oppleve at det er like vanskelig å starte på oppgavene, men når man først har startet så blir det lettere å fullføre og at man ikke hopper mellom oppgavene. Medisinene kan hjelpe med den indre monologen og alle stemmene man har i hodet. Varierer hvor mye det hjelper. 

Medisinene kan få deg til å spise mindre. Man får bedre impulskontroll og mange får også mindre sultfølelse. Men om du trøstespiser så er det jo også fordi du har noe trist i livet ditt og den tristheten ikke kommer fra manglende impulskontroll så hjelper ikke medisinene med tristheten. Det finnes jo også mange andre ting som kan hjelpe mot trøstespising enn ADHD-medisiner så om du ikke har sjekket det ut så bør du google etter tips. 

Det er mine tanker fra en som går på ADHD-medisiner. For meg hjalp det enormt. Rundt 90 prosent får det bedre med medisiner, men det varierer hvor mye bedre man får det.  Bivirkningene varierer også veldig.  Eneste bivirkning jeg får er økt puls. For meg er det en lett pris å betale, jeg har uansett ikke en farlig høy puls eller så høy puls at det er plagsomt. 

Anonymkode: dac2a...bbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg er henvist til utredning nå, men legen min var ganske klar på at selv om jeg beskriver mine problemer godt og jeg scorer veldig høyt, så har jeg en doktorgrad. Og når jeg i tillegg er gift og har barn og ikke har økonomiske problemer, så er det lite sannsynlig at jeg blir prioritert. 

Ingen bryr seg om at jeg nå er sykemeldt, at jeg ikke takler arbeidslivet i det hele tatt, at det eneste jeg har vært god til i livet er å øve til prøver og å gå på skole. Jeg har aldri hatt sosiale evner, alltid vært en outsider, alltid trøstespist, alltid hatt hundre tanker i hodet samtidig. Men det å sette seg ned kvelden før (aldri tidligere!) med en skolepppgave eller lese til en prøve har jeg fått til. Men fra videregående og ut doktorgraden har jeg jo jobbet 12 timer i døgnet med skole. Det er ikke egentlig rart jeg er utslitt.

Det blir verre og verre. Vi flyttet til «aktiv sone» på jobb, fra en stille sone, og det ødela alt. Fram til da gjorde jeg en god jobb, men den aktive sonen gav hjernen min femti andre stemmer i tillegg til all aktiviteten som er der til vanlig. Øretelefoner er litt uglesett, og sjefen min tror ikke på nevrodiversitet (hun har en helt annen bakgrunn). Mine 10+ år på NTNU Gløshaugen gav meg gratis 30 studiepoeng «rare folk», jeg har lært veldig mye om andre, særlig veldig smarte folk og hvordan de kan eller ikke kan fungere. Men sjefen min tror ikke på meg. Hun syns bare jeg er rar. Synd, for i det rette miljøet er jeg en flott arbeidstaker! 

Jeg er forberedt på avslag. Og da må jeg finne andre løsninger, særlig hvis ungene har ADHD. Jeg ser ikke bort fra at mannen min har det, og da skal det vel nesten godt gjøres om ikke ungene har det og. Jeg ser det på hvordan jeg «rydder» i huset. Jeg begynner på kjøkkenet men finner raskt noe jeg bare MÅ legge på plass på loftet, så da går jeg dit. På veien finner jeg noe annet som skal et annet sted, så jeg tar det med meg og legger det på et helt annet sted, mens jeg plutselig ser en åpen dør og går inn der heller. Der fant jeg kanskje en bok som skulle ned i kjelleren, så jeg tar den med. Halvveis ned trappa kommer jeg på det jeg gikk for å levere på loftet, så jeg snur og går opp igjen. Så skal jeg bare re opp senga for den ser så rotete ut. Når jeg har fikset putene og skal riste tepper ser jeg at litt maling flasser i vinduskarmen, så plutselig er jeg i garasjen og henter en skrape for å klargjøre for maling. Etter å ha skrapt litt kom jeg på at jeg måtte ta ut søpla, så da løper jeg ned på kjøkkenet for å fikse det. Der står oppvaskmaskinen halvtømt.. Og sånn går dagene. Hvis noen har tips, kom gjerne med dem! Jeg lever i evig kaos, og jeg er HELT avhengig av at ting er på sine faste plasser, som nøkler. Men mannen tar dem, og legger dem på helt tilfeldige steder…

Anonymkode: 8d7e6...610

Jeg kjenner noen med prestisjeutdanning og -jobb, PhD, full jobb, barn og full pakke. Legen nektet først å tro at hun hadde ADHD, fordi hun hadde klart så mye, og mente det var umulig med ADHD. Men ADHD viste det seg at hun hadde, gitt. 

Anonymkode: 8726e...76e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er mine tanker fra en som går på ADHD-medisiner. For meg hjalp det enormt. Rundt 90 prosent får det bedre med medisiner, men det varierer hvor mye bedre man får det.  Bivirkningene varierer også veldig.  Eneste bivirkning jeg får er økt puls. For meg er det en lett pris å betale, jeg har uansett ikke en farlig høy puls eller så høy puls at det er plagsomt. 

Anonymkode: dac2a...bbe

Ja, medisinene hjelper og for de fleste uten ADHD, de er prestasjonsfremmende. Og er jo og derfor de står på dopinglista.

Kunne faktisk vært fristende å prøve selv- kvinne i 30-åra uten AdHD.

Anonymkode: 0773a...242

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner noen med prestisjeutdanning og -jobb, PhD, full jobb, barn og full pakke. Legen nektet først å tro at hun hadde ADHD, fordi hun hadde klart så mye, og mente det var umulig med ADHD. Men ADHD viste det seg at hun hadde, gitt. 

Anonymkode: 8726e...76e

Du vet at diagnosen kun stilles ut fra intervjuer- det finnes ingen kliniske funn? Så om hun insisterte og fortolket barndom, ungdomstid og voksenlivets vansker med ADHD brillene på, så er det jo ikke rart at hun endte opp med den diagnosen.

Man finner ofte det man leter etter, på godt og vondt.

Anonymkode: 0773a...242

[AnonymBruker]

Min vei.

Inn på dps for angst -> Rett på adhd-utredning -> ikke funn pga info fra mor om at jeg var stille, flink, aldri konflikt. Jeg sa ikke imot, for etter det var det ferdig. -> ny henvisning (avslag), ny henvisning (avslag), -> henvisning nevro -> innvilget (funn) - henvisning (avslag) - henvisning, utredning, adhd etter 3 møter. Alt offentlig. Nytt og verdig liv. Herregud. Det er vanskelig for oss jenter, kanskje særlig de som lærer lett og har lydighetskultur og kjeft i hjemmet. Så blir rammene borte og vi flyter totalt ut.

Anonymkode: 39d71...82e