Erfaringsdeling- føle man begynner komme i mål etter langvarig terapi

[AnonymBruker]

Oppvekst med ekstremt mye uforutsigbart, gått til BUP store deler av barndommen. Diagnose oppvekst traumer, PTSD, angst og depresjon. Årene hos BUP har sikkert hjulpet meg ganske mye, har klart å skape et fint liv med ekteskap, høyere utdanning og fast jobb.

Har likevel slit i mitt voksne liv, traumene har skapt uhensiktsmessige reaksjonsmønstre, relasjonelle problemer og depresjoner. Var heldig å fikk plass hos avtalespesialist, som jeg har gått til nå et halvt års tid ukentlig i kombinasjon med psykomotorisk fysioterapi annenhver uke. Har vært sykemeldt 20 prosent, og kjent det har vært høyst nødvendig på dagene med terapi. Jobber ordinært åtti prosent, med fri en dag i uka. Nå har jeg altså vært borte to dager. 

Den psykomotoriske fysioterapeut sier jeg nå har fått økt bevissthet, og timene er trappet ned til hver tredje måned. Psykiateren har trappet de ukentlige timene ned til en gang i måneden.

- Jeg kjenner nå jeg er blidere, mer imøtekommende mot mennesker, mennesker deler mer med meg og møter meg på en annen måte. Jeg kjenner jeg ser på meg selv som et likeverdig menneske, og er mer positiv og har færre symptomer. 

- at jeg føler meg ferdig med Nav.

- jeg kjenner også at det er altfor mye med ukentlige timer, og slapper mer av ved å faktisk være på jobb tiden jeg ordinært skal. 

Behandlerne sier at jeg vil kjenne på en stor utvikling også etter endt terapi, ikke bare under perioden hvor jeg går i terapi. 

Hva er deres erfaring av å slutte i terapi? Følte du deg gravis bra? Fikk du tilbake fall? Dette går vel mye på hvordan man selv ønsker å få det.

Anonymkode: ecf8f...c22

[AnonymBruker]

All den tid jeg var hos psykologer var effekten av en time over i løpet av en til to måneder, om jeg ikke ble alvorlig syk av oppfølgingen. Så gikk jeg i traumefokusert EMDR behandling og har vært symptomfri fra da av til jeg fikk en hjernerystelse i senere tid.

Jeg gikk etter corona i behandling hos psykomotorisk fysioterapeut og manuellterapeut, samt coach før det. Hos Psykomotorisk fysioterapeut ble jeg utskrevet for 14 måneder siden og har heller ikke vært hos Manuellterapeut siden da. Coachen følger meg opp en gang i halvåret.

Jeg fikk omsider nå det siste året offentlig rehabilitering og de sa raskt at jeg hadde mottatt et opplegg i det jeg selv hadde gått til som var bedre enn det tilbudet de kunne gi meg og de permiterte meg.

Psykologisk og fysiologisk har jeg hele tida fokusert på å få inn håndterbare mengder øvelser/vaner/praksiser i hverdagen. Jeg har sakte og stødig bedring eller funksjonsøkning. På noen områder klarer jeg meg ikke helt alene, men venner og bekjente har stilt opp på en svært rørende måte.

Oppsumert; psykologbehandling har kun fungert i lengden hos meg om det var EMDR. Av det andre har jeg ikke fått tilbakefall om behandlinga var mulig å inkludere i det livet jeg har. 

Jeg hadde i utallige psykologtimer og ønske om bedring, men fikk det ikke. Effekten handlet om den lokale tilstedeværelsen psykologen hadde i livet mitt.

Anonymkode: 1dee8...1fe

[AnonymBruker]

Så bra du er bedre!

Jeg har en lignende historie som trådstarter og har avsluttet behandlingen min. 

Da psykologen sa hun mente vi kunne avslutte behandlingen så sa jeg at jeg var enig. Hun satte opp en time jeg kunne få bruke på å si det jeg ville ha sagt før behandlingen var over. Det likte jeg. Følte jeg ville si et ordentlig hadet og takke henne når vi hadde hatt en såpass lang relasjon. 

Da timen kom så sa jeg at jeg følte meg litt verre nå som det var siste timen vår. Da sa hun at det var helt normalt, at man føler seg litt nervøs på om man klarer seg uten psykolog etter lang behandling.  Hun sa at det normalt går over fort og at man raskt skjønner at man klarer seg uten psykolog og hun sa at hun følte jeg ville klare meg fint. I tillegg sa hun at om jeg skulle få tilbakefall så ville jeg få komme tilbake til DPS.  Det gjorde meg tryggere for da følte jeg at jeg ikke hadde noe ordentlig å tape på å avslutte behandlingen. 

Som hun sa så følte jeg mer ganske raskt trygg på meg selv etter behandlingen var avsluttet.  Jeg følte ikke noe behov for psykolog. 

Jeg fikk heller ikke noe tilbakefall. 

Alt ble selvsagt ikke fantastisk, men jeg følte hele tiden at jeg var like god som alle andre. At jeg hadde et helt vanlig liv og det var også målet mitt.

Anonymkode: 05e01...036

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ferdig enda, går fortsatt ukentlig på DPS og har gjort det i snart to år. Men jeg må si at den siste måneden eller to har jeg hatt en enormt stor utvikling (vi jobber bl.a med ting knyttet til min personlighet, så ting tar tid!), og ser tydeligere hvor stor betydning denne terapien har hatt for meg i hverdagen. At det funker i mye større grad enn jeg hadde våget å håpe på, og at det lange forløpet har vært både nødvendig og nyttig.
 

Det betyr at jeg faktisk ser at når vi avslutter etterhvert (til sommeren kanskje? Med nedtrapping i forkant), så vil det være helt ok og på tide. Det er en ekstremt god følelse!

Anonymkode: da1a7...7b0