Er det mest slitsom med små eller store barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Små! Med store barn får man i alle fall sovet. Med søvn kan jeg takle hva som helst. 

Anonymkode: 2d0bb...5cb

Her var det motsatt. Mine sov godt som små, og da sov også vi godt. Som store, blir man vekket av gaming eller holde seg våken for henting etc

 

Anonymkode: 4ff54...dbf

[Uanonym bruker]

Det kommer an på hva man mener med "slitsomt". Hvis man tenker på fysisk sliten, er det helt klart mest slitsomt med små barn. Men store barn kan potensielt lage veldig mye større bekymringer enn det små kan, og det å bekymre seg kan jo også være veldig slitsomt, bare på en annen måte enn nattevåk og trass. 

Mine egne erfaringer er at små barn helt klart er ufattelig mye mer krevende enn store. Men nå har jeg hittil (bank i bordet) vært så heldig å ha forholdsvis fornuftige og veltilpassede tenåringer, som ikke gjør så mye mer galt enn å være dårlige til å rydde etter seg.

[AnonymBruker]

Ariam skrev (1 time siden):

Små barn- små bekymringer, store barn- store bekymringer. 

Husker dette var det mest provoserende folk kunne si til meg når jeg hadde babyer klistret til kroppen hele døgnet og aldri verken sov eller dusjet. Enig i at det er mye styr med store, men merker også at jeg helt sikkert har glemt litt hvor ekstremt intenst det kan være å ha små.. Min søster har to små nå, og jeg kjenner at jeg aldri vil tilbake til den fasen😅

Anonymkode: 04a13...f25

[AnonymBruker]

Med kolikkunge som fremdeles ikke innehar evnen til å sove som nesten 3-åring og et udugelig mannfolk som ikke bidrar håper jeg det er verst med småbarn for jeg går rundt i en grøt uten kognitive evner med buksa på hodet og klesvasken i kjøleskapet 😴

Anonymkode: c265c...62c

[AnonymBruker]

Som med fødselels smerter, glemmer man brodden av barselstidens og småbarnstidens slit og stress. Mange av oss går rundt som zombier, lykkelige og herpa zombier. Også glemmer vi, heldigvis,  for da får vi flere barn. 

Vi er oss selv nærmest, så vil tippe de fleste med små barn vil si små barn, og de med tenåringer vil si tenåringer. 

Anonymkode: 92ca3...a98

[AnonymBruker]

Jeg tenker at små barn er slitsomt for alle, mens med større barn er det mer variasjon. Det avhenger av hvor mye problemer man har med dem, hvor selvstendige de er etc. 

Utmattelsen av søvnmangel med spedbarn og konstant oppfølging med smårollinger er ganske «universell».

Anonymkode: dd6ec...8d5

[AnonymBruker]

Store barn (tenårene/tidlig tenårene). Konstante bekymringer og fritidsaktiviteter som krever full oppfølging fra foreldre fire dager i uken (to på hvert barn) pluss annenhver helg (kamper og turneringer).

Ett av mine har utfordringer som gjør at vi må være med henne HELE tiden, og det krever så mye. Men hvis vi ikke hadde prioritert å få henne på fritidsaktivitetene, hadde hun ikke hatt noe sosialt liv, så vi må bare stå i det.

Anonymkode: 48a81...598

[AnonymBruker]

Jeg har både store og små, og jeg synes de minste er mest krevende! Jeg tror også vi fort glemmer hvor krevende småbarn er . Når vi fikk sistemann nå nylig fikk jeg helt sjokk. Dette er mindre tredje, men likevel så glemmer man hvor intenst det er før man et tilbake. Jeg og mannen bruker å krangle om hvem som kjører eldste på aktiviteter fordi det er rene ferien.

Min baby er 6 mnd nå. Sovnet kl 22 i går kveld, stod opp kl 06. Sover 2 små korte lurer på 20 minutt. Det er alt for lite, men det er utviklingstrinn og tenner. Når han er våken er det sutring og vil bare vi holdt. Jeg har strålesmerter nedover hoften min etter å krabbe mye opp og ned på gulvet. Dette glemmer man! Det var jo slik med eldste også, men man glemmer hvor intenst sliten man blir. Jeg har ikke vasket håret på 1 uke nå og det er rett og slett fordi jeg har baby på kroppen døgnet rundt og jeg orker ikke føne og rette ut håret kl 22 når han endelig sovner. Med store barn har man iallefall tid til egenpleie.

Anonymkode: a4faf...441

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mine er nå 16 og 19, så jeg vet hva jeg mener. Hva tenker dere?

Anonymkode: 12f6f...d6a

Jeg tenker at slike tråder er så destruktive og nedtrykkende, fordi den setter to grupper mot hverandre og snakker ned den andre og fremhever seg selv. «Du kan umulig ha store barn» osv. 

Det kommer helt an på både barnet, foreldre og livssituasjon. Jeg hadde vært mer interessert i å se på hva forskning sier om skilsmisser, sykmeldinger og måling av opplevelse av livskvalitet hos foreldre.

Det vi vet er vel at foreldre til barn med ulike utfordringer har større sannsynlighet for å skilles. 

Jeg har ikke lest forskning vedrørende sykmelding men antar de fleste er mest borte fra jobb når barna er små. 
 

Livskvalitetsmåling vet jeg er utført og mener å huske at den øker hos foreldre med alderen til barna.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo, men de fleste har vel et eller annet? Har du en ungdom som har sunne interesser og trives, som du skriver, da er vel antakelig den ungdommen på fest? Hvis ikke ville jeg kanskje bekymret meg om ungdommen faktisk passet inn siden den ikke ville henge med vennene sine.

Store barn er mest krevende fordi problemene er mye større enn nugatti/ikke nugatti på skiva.

Mest tidskrevende er noe annet, der er det verst når idretter har 4 treninger i uka og kamper som er langt unna og leksemengden øker. Gjerne den perioden der man har flere barn i den alderen. Da snakker vi tidsklemma!

Og ja, små barn er krevende når de ikke sover, men det er jo bare å legge seg nedpå sammen med dem. Gjør man ikke det er det ikke rart man blir sliten. Har ikke tall på hvor mange dager jeg har mødt på jobb med 0 eller kanskje en times søvn. Slitsomt, men ikke krevende og ikke noe tidsklemme hvertfall.

Anonymkode: a33ed...33f

Jeg synes du bagatelliserer småbarnsfasen. Mulig du kunne «legge deg neppå» men mange har ikke den muligheten, de har kanskje en baby som velger å selv sove når man kjører bil til helsestasjon, når man går med vogna inn i butikken, også er det full fres ellers gjennom døgnet. Det hadde vært interessant å se når barn flest blir drept av sine foreldre, det er ikke uten grunn vi har noe som heter «shaken baby syndrom» og «fødselsdepresjon». Å snakke ned at andre står i tøffe tak for å selv fremheve sine egne utfordringer er fullstendig meningsløst og så invaliderende for noen som kanskje allerede sliter og egentlig trenger støtte og forståelse. Akkurat som at du gjør, når du sier at du ligger våken og bekymrer deg for din tenåring eller er utslitt av tidsklemma. 

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg tenker at små barn er slitsomt for alle, mens med større barn er det mer variasjon. Det avhenger av hvor mye problemer man har med dem, hvor selvstendige de er etc. 

Utmattelsen av søvnmangel med spedbarn og konstant oppfølging med smårollinger er ganske «universell».

Anonymkode: dd6ec...8d5

Til en viss grad enig: Man har ulike babyer og ulike livssituasjoner også. Jeg har to barn og med den ene vil jeg si at småbarnsfasen var stort sett en drøm, den største utfordringen var vel knyttet til relasjon til far: han var etter min mening på daværende tidspunkt ikke en god nok bidragsyter til familien. Men barnet var harmonisk, rolig og særdeles «enkelt» hvis det er lov å si. Jeg hadde også ett sterkt nettverk av ressurser rundt meg som elsket å ta vare på dette barnet så jeg fikk  mye avlastning, som kanskje bidro til å «jevne ut» at barnefar hang litt etter når det gjelder sitt ansvar som nybakt familiefar.

Så kan vi warpe oss noen år frem i tid og vi fikk baby nr to. Da hadde nettverket av velvillige familiemedlemmer forsvunnet grunnet sykdom og død, og vi sto mye mer alene som foreldre, ingen avlastning. Til gjengjeld hadde barnefar «våknet opp» og var mye mer påkoblet, men vi hadde også da ett eldre søsken med behov og denne babyen var overhodet ikke like «enkel» med ulike medisinske årsaker til det (som vi ikke forsto før det hadde gått alt for lenge!) - så bare disse to småbarnsfasene var ulik for meg og min familie.

Jeg har hørt eldre familiemedlemmer si at hadde de fått minste barnet først hadde de bare hatt ett barn. 
 

Nå har jeg (pre) og tenåring, og jeg personlig synes ting er mye enklere enn småbarnsfasen. MEN: jeg ser jo at andre tenåringsforeldre har problemstillinger som nevnes i tråden: bekymringer for tilhørighet, utenforskap, hente midt på natta, osv osv. disse problemene kan jo jeg også stå i om bare en dag, en uke, ett år.. 

Jeg synes vi skal gi alle foreldre en anerkjennelse av at det å få barn er den tøffeste jobben på jorda. Men jeg hadde aldri vært foruten  

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mine er nå 16 og 19, så jeg vet hva jeg mener. Hva tenker dere?

Anonymkode: 12f6f...d6a

Store , helt andre bekymringer enn når de er små 

Anonymkode: 63cdb...f81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Små! Med store barn får man i alle fall sovet. Med søvn kan jeg takle hva som helst. 

Anonymkode: 2d0bb...5cb

Eh nei det stemmer ikke, de store er jo gjerne på fest, ute å kjører osv 

Anonymkode: 63cdb...f81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Eh nei det stemmer ikke, de store er jo gjerne på fest, ute å kjører osv 

Anonymkode: 63cdb...f81

Du velger faktisk selv å bekymre deg. Det hjelper ikke tenåringen at du bekymrer deg. Du kan velge å legge bort bekymring og sove, det gjør ingenting fra eller til.

En baby/småbarn kan du ikke ignorere. Du må stå opp, du må stelle, du må mate. Du kan ikke velge vekk ting for å få deg en god natts søvn. Da hadde barnevernet kommet. 

Anonymkode: a4faf...441

[Snublefot62]

Ulike aldre ulike utfordringer.

Som noen andre sa, småtroll gir fysiske utfordringer, store troll gir psykiske utfordringer.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det kommer mye an på hva slags type personlighet dere foreldre har. 

Er man utpreget A-menneske, og trives godt med rutiner, og får barn som også trives med rutiner, så kan det være at det å ha små barn er helt greit, selv om de våkner 05.00 hver morgen. 
 
Er man utpreget B-menneske, og trives med å ta ting litt på sparket, så kan det være at det er enklere og mindre slitsom å ha tenåringer, som ikke er så avhengige av at foreldrene lager hverdagsrutinene, og som heller er ute og må hentes langt på natt.

Anonymkode: 61fa2...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du velger faktisk selv å bekymre deg. Det hjelper ikke tenåringen at du bekymrer deg. Du kan velge å legge bort bekymring og sove, det gjør ingenting fra eller til.

En baby/småbarn kan du ikke ignorere. Du må stå opp, du må stelle, du må mate. Du kan ikke velge vekk ting for å få deg en god natts søvn. Da hadde barnevernet kommet. 

Anonymkode: a4faf...441

Eh ja jeg velge å ikke drite i de store barna mine, tenk det 

Anonymkode: 63cdb...f81

[Arkana]

To av tre er tenåringer (og den siste er såvidt ett år unna og jeg synes barnehagetiden var klart mest slitsom. For min del har det bare blitt enklere og enklere jo større de blir. Jeg synes små barn, som trenger hjelp til alt, som er uselvstendige og som man ikke kan snakke med på samme måte som med store barn, er mye mer slitsomme. Våre tre er store og selvstendige barn som tar ansvar, som har det bra på skolen, som gjør det bra faglig og har det fint i livene sine. Jeg stoler på at de har det de trenger for å ta gode valg i livene sine og går ikke rundt og kjenner på masse bekymring for noen av dem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kan love deg at du ikke hadde fått sovet om 17-åringen var ute på lett motorsykkel f.eks, og skulle komme hjem kl 02. Du ligger automatisk og venter på å høre at han er trygt hjemme. Eller du må hente ungdommen på besøk eller fest. Eller du bekymrer deg over at ungdommen ikke har venner, er deprimert og ikke finner sin plass. Eller du må være oppe og trøste datteren din som har blitt dumpet av kjæresten og er helt utrøstelig i dagevis…. Eller du har en skolesliter med mye fravær…

Bekymringer for store barn er noe helt annet, og jeg føler det er stadig noe nytt. Mine barn hadde kolikk som baby, men heller det enn alt som følger med nå som de er store. 

Anonymkode: 0c0b3...a1a

For min del så er jeg iallefall sikker på at INGENTING kommer til å slå babytiden med gutten min.

Han ble født ekstremprematur, med andre ord lå vi flere måneder på sykehus, med blodforgiftning og hjerneblødninger og andre hendelser med potensielt dødelig utfall i tillegg. Ble sendt hjem med et barn med en ekstremvariant av refluks der store deler av måltidet kom i retur, hver gang, og med kraften til en brannslange. Men ikke umiddelbart, selvfølgelig - på et tilfeldig tidspunkt i løpet av de neste par timene. 

Jeg vil HELLER bekymre meg over at ungdommen er på fest/motorsykkeltur mens jeg ligger i senga og slapper av fysisk, enn å bekymre meg over om babyen min er hjerneskadet samtidig som jeg holder samme (hylskrikende!) baby på én arm mens jeg vasker oppkast av gulv og vegger og sengetøy med den andre armen, for 60. natt på rad...

 

Anonymkode: 64f3d...247

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Eh ja jeg velge å ikke drite i de store barna mine, tenk det 

Anonymkode: 63cdb...f81

Tja. La oss si du ligger våken og bekymrer deg for ungdom på fest til kl 03:00 natt til lørdag. Når du da omsider sovner kan du sove helt ut, ja faktisk helt til kroppen din føler seg ferdig med å sove. Om det så er kl 11:00 så går det helt fint.

Med småbarn har du ikke den luksusen. Min sønn på 2 f.eks har kommet inn i en artig rytme der han våkner rundt 00 for kos, vann, potte etc, og står opp for dagen kl 06. Er jeg heldig sovner jeg rett etter oppvåkning og får ca 5,5 time søvn. Jevnt over blir det lite søvn, så lite at jeg sliter med å fungere utover helt grunnleggende behov. Husker ikke sist jeg vasket håret f.eks. Har rett og slett ikke overskudd til å holde på med det. Utrolig hvor mye det å faktisk få sove har å si på kognitiv funksjon!

Tror som andre nevner i tråden her at folk glemmer hvor tøff småbarnstiden er med årene.

Har selv to eldre brødre som har tenåringer nå. Ene broren min har en datter på 17 som lever over middels utsvevende. Likevel ser han på meg og småbarnslivet mitt, ler rått, og sier han er så glad han er ferdig med den fasen der.

Anonymkode: c265c...62c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tja. La oss si du ligger våken og bekymrer deg for ungdom på fest til kl 03:00 natt til lørdag. Når du da omsider sovner kan du sove helt ut, ja faktisk helt til kroppen din føler seg ferdig med å sove. Om det så er kl 11:00 så går det helt fint.

Med småbarn har du ikke den luksusen. Min sønn på 2 f.eks har kommet inn i en artig rytme der han våkner rundt 00 for kos, vann, potte etc, og står opp for dagen kl 06. Er jeg heldig sovner jeg rett etter oppvåkning og får ca 5,5 time søvn. Jevnt over blir det lite søvn, så lite at jeg sliter med å fungere utover helt grunnleggende behov. Husker ikke sist jeg vasket håret f.eks. Har rett og slett ikke overskudd til å holde på med det. Utrolig hvor mye det å faktisk få sove har å si på kognitiv funksjon!

Tror som andre nevner i tråden her at folk glemmer hvor tøff småbarnstiden er med årene.

Har selv to eldre brødre som har tenåringer nå. Ene broren min har en datter på 17 som lever over middels utsvevende. Likevel ser han på meg og småbarnslivet mitt, ler rått, og sier han er så glad han er ferdig med den fasen der.

Anonymkode: c265c...62c

Ja  ha , godt du vet hvordan andre har det. Men nei jeg kan ikke sove så lenge , og nei jeg har ikke glemt hvordan småbarnsliv var , det var mye enklere 

Anonymkode: 63cdb...f81