Tankekjøret rundt mat, det gir seg aldri

[AnonymBruker]

Det er tankekjøret som er verst. Når jeg ikke tenker slanking så tenker jeg på mat konstant, om hva å spise, når spise, og spesielt cravings til kveldene for salt og sukker.

Har flere perioder prøvd å slanke meg. Gikk fra å ha 27 i bmi til 19 for noen år siden. I den perioden var jeg ekstrem. Lavkarbo, null sukker, drakk kun vann og farris. Da gikk tankekjøret på å planlegge neste måltid, tidspunkt, hva og hvor mye. 
 

Men jeg savnet vanlig mat så fryktelig mye. Savnet frukt med annen farge enn grønn, en banan, et eple osv. Og jeg savnet å spise normalt, slik som et kakestykke i bursdag eller noe søtt til jul, hvetebrød osv, melk, juice og lignende.

Så fort jeg begynte å spise normalt, la jeg på meg. Raskt. 
Jeg klarte ikke å være like streng med antall kalorier, ville slippe å tenke å trodde det skulle bli lettere.

Men nå angrer jeg veldig. For jeg veier mer enn utgangspunktet sist gang. Og tankekjøret om noe å spise er ille.

Har siste uken kuttet ut det som ikke er mat, altså godteri og snacks. Spiser nå vanlig mat og drikker melk. Tenker at jeg først og fremst skal klare å ha hele uker med vanlig mat, mindre porsjoner og stabilisere dette før jeg går videre.

Men hva er den beste veien videre? Jeg trives ikke nå som overvektig. Lavkarbo kan jeg ikke leve på i lengden. 
Slankesprøyter kan jeg heller ikke tenke meg, for jeg vet jeg kan klare vektnedgang på egen hånd. Men det koster meg utrolig mye. 
Jeg er stresset og sliten av dette, helt utmattet.

Er det slik dere andre også har det?

Anonymkode: 8e7ca...130

[AnonymBruker]

Løft vekter og gå tur, hver dag. Spis normale porsjoner og vanlig mat. Beveg deg hver dag og løft tungt. Voilà så merker du kiloene går ned. 

Anonymkode: a4124...d46

[AnonymBruker]

Periodisk faste har reddet meg. Regler å følge som jeg kan leve med. Lunsj kl 12, god og mett, middag kl 17, god og mett og en liten kveldsmat, frukt e.l kl 20. 

Ellers har jeg kuttet ut p-piller, gikk på cerazette som ga meg veldig måtehold. Merket stor forskjell!

Anonymkode: f7653...714

[AnonymBruker]

Glemte å si at jeg ikke kan gå/løpe/trene med vekter. Kjører elektrisk rullestol. Ts

Anonymkode: 8e7ca...130

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Glemte å si at jeg ikke kan gå/løpe/trene med vekter. Kjører elektrisk rullestol. Ts

Anonymkode: 8e7ca...130

Nei du kan løfte vekter fra rullestol. Geir Kåre er lam fra livet og ned. Han trener med vekter sittende. Er fullt mulig det. Heier på deg. 🫶

Anonymkode: a4124...d46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Periodisk faste har reddet meg. Regler å følge som jeg kan leve med. Lunsj kl 12, god og mett, middag kl 17, god og mett og en liten kveldsmat, frukt e.l kl 20. 

Ellers har jeg kuttet ut p-piller, gikk på cerazette som ga meg veldig måtehold. Merket stor forskjell!

Anonymkode: f7653...714

Mente matbehov, ikke måtehold 😅

Anonymkode: f7653...714

[AnonymBruker]

Å gå fra 27 i BMI til 19 er ikke bærekraftig. Mye av feilen ligger der. Da går man på en smell uansett. Som du har erfart. 

Det virker som om du har en ekstrem tankegang. Mye alt eller ingenting hvor du tror at enten må du sulte deg eller spise alt du har lyst på og det finnes ingen gylden middelvei. Og du straffer deg selv i prosessen. 

Tenker egentlig at når psyken din er så sårbar så bør du gi opp slanking. Tenk heller at nå skal du nære kroppen med 3 faste måltider hver dag med ordentlig mat. Å begrense godteri og snacks til max en dag i uken er ikke hysterisk. Det bør være en norm for alle. Da er du langt på vei. 

Men slapp av litt, da. 

Anonymkode: 72e8a...1ac

[AnonymBruker]

Kan du ikke prøve å bare kutte godteri/snacks da? Og fortsatt spise nok vanlig mat? Du tenker veldig svart/hvitt, alt eller ingenting. Det er veldig lite sannsynlig at en med bmi 27 skal klare å holde seg på bmi 19 over tid/resten av livet. Hvorfor ikke prøve deg på sakte ned til bmi 24, og deretter vedlikehold? 

Anonymkode: 0b89e...6bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er tankekjøret som er verst. Når jeg ikke tenker slanking så tenker jeg på mat konstant, om hva å spise, når spise, og spesielt cravings til kveldene for salt og sukker.

Har flere perioder prøvd å slanke meg. Gikk fra å ha 27 i bmi til 19 for noen år siden. I den perioden var jeg ekstrem. Lavkarbo, null sukker, drakk kun vann og farris. Da gikk tankekjøret på å planlegge neste måltid, tidspunkt, hva og hvor mye. 
 

Men jeg savnet vanlig mat så fryktelig mye. Savnet frukt med annen farge enn grønn, en banan, et eple osv. Og jeg savnet å spise normalt, slik som et kakestykke i bursdag eller noe søtt til jul, hvetebrød osv, melk, juice og lignende.

Så fort jeg begynte å spise normalt, la jeg på meg. Raskt. 
Jeg klarte ikke å være like streng med antall kalorier, ville slippe å tenke å trodde det skulle bli lettere.

Men nå angrer jeg veldig. For jeg veier mer enn utgangspunktet sist gang. Og tankekjøret om noe å spise er ille.

Har siste uken kuttet ut det som ikke er mat, altså godteri og snacks. Spiser nå vanlig mat og drikker melk. Tenker at jeg først og fremst skal klare å ha hele uker med vanlig mat, mindre porsjoner og stabilisere dette før jeg går videre.

Men hva er den beste veien videre? Jeg trives ikke nå som overvektig. Lavkarbo kan jeg ikke leve på i lengden. 
Slankesprøyter kan jeg heller ikke tenke meg, for jeg vet jeg kan klare vektnedgang på egen hånd. Men det koster meg utrolig mye. 
Jeg er stresset og sliten av dette, helt utmattet.

Er det slik dere andre også har det?

Anonymkode: 8e7ca...130

Har hatt det slik hele livet. I lange perioder har jeg gitt opp denne kampen og spist når kroppen vi ha mat, men det har ført til vektoppgang, selvsagt. Når jeg så har bestemt med for å gå ned i vekt, er det et slikt tankekjør og matstøy i hodet hele døgnet. Jeg kan klare å kjempe mot det noen uker, eller kanskje måneder av gangen, men det ryker alltid før eller siden. 

For et år siden begynte jeg på Wegovy, og nå er livet noe helt annet. Nå har jeg et mer normalt forhold til mat og tankekjør og matstøy er redusert til nesten ingenting. Fantastisk å oppleve at det går an. Nå forstår jeg hvorfor det er så enkelt for mange å holde seg slanke. Det er jo ikke noe problem om de har samme forhold til mat og matstøy som jeg har når jeg tar denne medisinen.

 

Anonymkode: 9a1bb...173

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Å gå fra 27 i BMI til 19 er ikke bærekraftig. Mye av feilen ligger der. Da går man på en smell uansett. Som du har erfart. 

Det virker som om du har en ekstrem tankegang. Mye alt eller ingenting hvor du tror at enten må du sulte deg eller spise alt du har lyst på og det finnes ingen gylden middelvei. Og du straffer deg selv i prosessen. 

Tenker egentlig at når psyken din er så sårbar så bør du gi opp slanking. Tenk heller at nå skal du nære kroppen med 3 faste måltider hver dag med ordentlig mat. Å begrense godteri og snacks til max en dag i uken er ikke hysterisk. Det bør være en norm for alle. Da er du langt på vei. 

Men slapp av litt, da. 

Anonymkode: 72e8a...1ac

Skjønner ikke hvorfor ikke det er bærekraftig? Jeg gikk fra 30 til 19 for 6 år siden og har holdt vekten uten problemer. Men det er jo en jobb som må gjøres. 

Anonymkode: e649a...a3e

[AnonymBruker]

Skjønner godt hva du mener med evig tankekjør om mat. Jeg har det sånn når jeg kjeder meg. Så lenge jeg er på jobb og har det hektisk så er jeg ikke sulten. Jobber du eller sysselsetter du deg med noe? Støtter det en over her skriver med periodisk faste   Les boken til marit kolby. 

Anonymkode: 95d84...b29

[AnonymBruker]

Har du hørt om spis deg fri TS? 

Anonymkode: b0685...74d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er tankekjøret som er verst. Når jeg ikke tenker slanking så tenker jeg på mat konstant, om hva å spise, når spise, og spesielt cravings til kveldene for salt og sukker.

Har flere perioder prøvd å slanke meg. Gikk fra å ha 27 i bmi til 19 for noen år siden. I den perioden var jeg ekstrem. Lavkarbo, null sukker, drakk kun vann og farris. Da gikk tankekjøret på å planlegge neste måltid, tidspunkt, hva og hvor mye. 
 

Men jeg savnet vanlig mat så fryktelig mye. Savnet frukt med annen farge enn grønn, en banan, et eple osv. Og jeg savnet å spise normalt, slik som et kakestykke i bursdag eller noe søtt til jul, hvetebrød osv, melk, juice og lignende.

Så fort jeg begynte å spise normalt, la jeg på meg. Raskt. 
Jeg klarte ikke å være like streng med antall kalorier, ville slippe å tenke å trodde det skulle bli lettere.

Men nå angrer jeg veldig. For jeg veier mer enn utgangspunktet sist gang. Og tankekjøret om noe å spise er ille.

Har siste uken kuttet ut det som ikke er mat, altså godteri og snacks. Spiser nå vanlig mat og drikker melk. Tenker at jeg først og fremst skal klare å ha hele uker med vanlig mat, mindre porsjoner og stabilisere dette før jeg går videre.

Men hva er den beste veien videre? Jeg trives ikke nå som overvektig. Lavkarbo kan jeg ikke leve på i lengden. 
Slankesprøyter kan jeg heller ikke tenke meg, for jeg vet jeg kan klare vektnedgang på egen hånd. Men det koster meg utrolig mye. 
Jeg er stresset og sliten av dette, helt utmattet.

Er det slik dere andre også har det?

Anonymkode: 8e7ca...130

Jeg føler med deg. Jeg lurer litt på om jojo slanking er litt pga det mentale. At mye tanker på mat og stress rundt det, forteller kroppen at nå er det sult tider og ender  opp med å legge på seg pga det.

 

Anonymkode: af8e8...5fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Nei du kan løfte vekter fra rullestol. Geir Kåre er lam fra livet og ned. Han trener med vekter sittende. Er fullt mulig det. Heier på deg. 🫶

Anonymkode: a4124...d46

Det vet jeg, men jeg har ikke mye styrke i armene, så det vil ikke utgjøre stort på vekten. Vil aldri få mer krefter enn jeg har, da jeg bare blir dårligere. Ts

Anonymkode: 8e7ca...130

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Å gå fra 27 i BMI til 19 er ikke bærekraftig. Mye av feilen ligger der. Da går man på en smell uansett. Som du har erfart. 

Det virker som om du har en ekstrem tankegang. Mye alt eller ingenting hvor du tror at enten må du sulte deg eller spise alt du har lyst på og det finnes ingen gylden middelvei. Og du straffer deg selv i prosessen. 

Tenker egentlig at når psyken din er så sårbar så bør du gi opp slanking. Tenk heller at nå skal du nære kroppen med 3 faste måltider hver dag med ordentlig mat. Å begrense godteri og snacks til max en dag i uken er ikke hysterisk. Det bør være en norm for alle. Da er du langt på vei. 

Men slapp av litt, da. 

Anonymkode: 72e8a...1ac

Kan si meg litt enig i det. Problemet er at jeg ikke klarer å slutte, så en dag i uka er vanskelig. Er nesten bedre å ikke spise noe. 
cravingen er forferdelig på søndag om jeg har holdt ut hele uka og skal spise litt på lørdag.

ts

Anonymkode: 8e7ca...130

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan du ikke prøve å bare kutte godteri/snacks da? Og fortsatt spise nok vanlig mat? Du tenker veldig svart/hvitt, alt eller ingenting. Det er veldig lite sannsynlig at en med bmi 27 skal klare å holde seg på bmi 19 over tid/resten av livet. Hvorfor ikke prøve deg på sakte ned til bmi 24, og deretter vedlikehold? 

Anonymkode: 0b89e...6bf

Fra puberteten og frem til noen år siden lå bmi stabilt på 24. Har alltid følt meg for stor og trivdes ikke i kroppen da.

Fra 27 til 19 var jeg først fornøyd under 22.

ts

Anonymkode: 8e7ca...130

[AnonymBruker]

Du kan spise lavere karbo, altså ikke så striks som du har gjort. Går fint å spise et eple og en banan om dagen, til og med ei brødskive. Men det å kutte ut pastaen, ris, hvit potet, eller i hvert fall kutte betraktelig ned på, og spise fullkorn, er også en løsning.

Så er det aktiviteten i tillegg som er viktig. Trenger ikke å trene hardt, men gå 2-3 lengre turer i uka, og få opp pulsen. 

Anonymkode: a0ff0...676

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Glemte å si at jeg ikke kan gå/løpe/trene med vekter. Kjører elektrisk rullestol. Ts

Anonymkode: 8e7ca...130

Beklager, jeg så ikke denne før jeg kommenterte. Ikke gå lange turer, skjønner ❤️ 
Men prøv moderat karbo, som jeg foreslo? Balanse er veldig lurt, og gir mindre risiko for å falle av. Tregere vekttap kanskje, men mer stabilt og varig. 

Anonymkode: a0ff0...676

[AnonymBruker]

Hvis du sitter i rullestol, har du kanskje rett på hjelp? Feks henvisning til ernæringsfysiolog som kan hjelpe. 

Kanskje PT også hadde vært noe. Ring rundt og hør om noen har erfaring med rullestolbrukere. Trengs vel noe tilpasning kanskje. 

Jeg også tenker mye på mat. Jeg lagrer bilder av oppskrifter på Pinterest som inspirasjon. Søker etter sunne måltider, snacks med lite kalorier osv. Lager ukeplan for middager og lunsj. Da blir det variert. En uke spiser jeg feks cottage cheese med bær til lunsj (kjøper et par bokser og fordeler utover uken). En annen uke går jeg for et par knekkebrød med feks egg og en frukt til. Jeg dropper frokost stort sett. Men jeg har med feks ekstra frukt i vesken hvis jeg "må" ha noe, i stedet for å kjøpe noe usunt i kantinen.

Jeg legger raskt på meg og må derfor kutte alt av unødvendige kalorier. Kutter ut ris, potet, pasta, brød så langt som mulig. Spiser rent kjøtt og fisk, mye grønnsaker, wok, supper (uten fløte, kokosmelk og ekstra kalorier), salater. Bruker mye airfryer for å minske bruk av mye olje.

Har blitt bedre kjent med te. Kjøpt ulike typer og testet, eller laget min egen med feks mynte, sitron og honning. Hjelper litt for å dekke søtsuget og ha noe å nippe til. 

Spiser oppskåret grønnsaker på kvelden om jeg får lyst på snacks. Har også fryst ned små porsjoner med suppe. Feks tomatsuppe eller spinatsuppe. Fungerer også bra til lunsj med et kokt egg til. 

Jeg teller kalorier. Må, da det ellers sklir ut fordi jeg "glemmer" litt hva jeg trykker i meg.

Ellers hjelper det meg å ha noe å gjøre. Feks gå en kveldstur, lese bok (med te til), hobby, puslespill, kryssord. 

Men det kan jo også hende du bør finne en mellomting, da du egentlig skal ha mindre kalorier enn en aktiv person. Hvis du er glad i mat, kanskje du bør sikte deg inn på normal BMi i øvre sjiktet, i stedet for normal BMI i nedre sjiktet.

Anonymkode: 22c5c...a1b

[AnonymBruker]

Jeg forstår at mange reagerer på at det virker å være sort/hvitt min tankegang. Men det vil jeg forklare. For det er ikke det i realiteten. 
 

Når jeg først skal slanke meg, slik som da jeg gikk ned til 19 i bmi, så ønsket jeg bare en kortvarig prosess på å komme dit. For å så bevare en innsats for å holde meg der. Jeg orker ikke å bruke et helt år på noe jeg kunne bruke 4 mnd på. Derfor var jeg streng, men hadde både vilje, pågangsmot og utholdenhet til å stå i at det var strenge valg. 
 

Det som ble vanskelig var å vite hvor jeg skulle slippe opp. Og når jeg først spiste noe sukker igjen, så tok den helt overhånd og ga seg ikke. Så er vel tydelig en sukkeravhengighet der. Og det var jeg klar på.

Underveis i prosessen hørte jeg på «spis deg fri» og leste boken til Marit Kolberg og hørte mange andre podkaster, leste meg opp på det som var for å vite mest mulig og motivere meg selv. Ønsket å forstå hva som hva best for meg.
 

Likevel sitter jeg her i dag slik som dette. Ts

Anonymkode: 8e7ca...130